Skal konflikt styre loven?

Skal loven settes til side, bare motstandere av den skaper nok konflikt? Dette synes både regjeringen og Arbeiderpartiet å mene, når de bruker konflikt skapt av rovdyrmotstandere som begrunnelse for å skyte ulv.

Av Dag Øistein Endsjø, professor ved Universitetet i Oslo

Når både Klima- og miljødepartementet (KLD) og Arbeiderpartiet viser til konflikt skapt av ulvemotstandere som grunn for å utslette ulveflokker i ulvesonen, belønnes de som ønsker å bryte loven.

Ulven er i utgangspunktet totalfredet i Norge fordi den er en kritisk truet dyreart. Det må slik være svært gode grunner for å kunne jakte på den. Det er derfor bemerkelsesverdig at regjeringen for første gang har vedtatt lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen, med Arbeiderpartiets fulle støtte. Begrunnelsen de presenterer for dette er likevel enda mer oppsiktsvekkende.

Konflikt gir gjennomslag
KLD fremhever det høye konfliktnivået rundt ulv i det nordlige Hedmark, som selve det juridiske grunnlaget for å utslette den såkalte Slettås-flokken. Arbeiderpartiet er helt enig, og understreker at ulv må skytes for «å dempe konfliktene».

Klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen lar følgelig ulveflokkene i Hobøl og Mangen leve fremdeles, fordi «konfliktnivået har vart lenger og vært høyere omkring Slettås-flokken enn [omkring] de to andre» og det dermed ikke er hjemmel i lovverket for å tillate felling også der. Jonas Gahr Støre trekker den juridiske konsekvensen av konflikt for rovdyrforvaltningen enda lenger, når han insisterer at det er uholdbart av regjeringen å la de to andre ulveflokkene leve fordi dette «bidrar til økte konflikter». Bare trusselen om økt konflikt er altså grunn nok til å skyte ulv i ulvesonen, ifølge Arbeiderpartiet.

I denne sammenhengen er det viktig å ha med seg at denne konflikten ikke primært handler om beitedyr. Konflikten har i hovedsak utgangspunkt i en kultur preget av «rettighetshavere og jegere som driver løshundjakt», og i en viss grad av mennesker med irrasjonell «frykt for ulv», som vist i stortingsmeldingen Ulv i Norge fra 2016. Dette er også bekreftet av forskere som Ketil Skogen ved Norsk institutt for naturforskning og Kristin Evensen Gangås ved Høgskolen i Innlandet. Konflikten er altså igangsatt av en minoritet i rovdyrområdene som ikke ønsker ulv og som til tider forsøker å true den rovdyrvennlige majoriteten i distriktene til taushet.

Verken regjeringens vedtak eller Arbeiderpartiets politikk handler om å ta hensyn til andres interesser. Det er konflikten i seg selv som er grunnen til at ulven i Slettås må bøte med livet – en konflikt skapt av dem som ønsker å drepe ulven. Hvis noen bare øker konfliktnivået tilstrekkelig rundt Hobøl og Mangen, vil det dermed kunne være like ille ute med ulven der. Arbeiderpartiet på sin side mener altså at bare muligheten for økt konflikt i disse områdene, er grunn nok for å utslette ulven også der med det samme.

Farlig presedens
At både regjeringen og Arbeiderpartiet mener at generelle lovbestemmelser skal skyves til side bare noen genererer et høyt nok konfliktnivå, setter en farlig presedens. Dette betyr at samme rettsprinsipp kan brukes overalt ellers i samfunnet.

Selv de som bryr seg mindre om ville dyr, har god grunn til å være bekymret over den siste endringen i regjeringen og Arbeiderpartiets rovdyrpolitikk.