onsdag 21. mai 2014

Nasjonal grunnlovsmarkering inviterte «alle», men ikke jøder

De fleste er enige i dag om at det var en skamplett ved Grunnloven av 1814 at den nektet jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket. Som preses i Den norske kirke, biskop Byfuglien sier til Vårt Land: «Nå virker det ubegripelig. Men nettopp fordi noen troende ble satt utenfor den gangen, er det desto viktigere at vi nå kan feire en nasjonal, økumenisk gudstjeneste nå.»

Det er kanskje desto mer oppsiktsvekkende at jøder – akkurat som i 1814 – igjen «ble satt utenfor» også nå da Den norske kirke igjen ledet det som ble definert som en nasjonal markering av grunnlovsjubileet i Nidarosdomen 20. mai. Det samme ekskluderingen gjaldt også muslimer, humanetikere, hinduer og alle vi som ikke er medlem av noe trossamfunn. Den som per definisjon var den nasjonale religiøse markeringen av grunnlovsjubileet, hadde bare invitert representanter for de kristne trossamfunnene i Norge.

Den norske kirke burde i utgangspunktet stå fritt til å gjøre akkurat som de selv ønsker. Problemet er og blir deres grunnlovsgitte rolle som en nasjonal «Folkekirke». Markeringen 20. mai var dermed bare enda et eksempel på hvordan dette trossamfunnet leder nasjonale markeringer på måter som først og fremst blir nasjonalt ekskluderende. For en formell nasjonal markering var dette. Selv kongehuset var til stede. Som generalsekretær Knut Refsdal i Norges Kristne Råd understreket: «Kongeparet gir et signal og en anerkjennelse også av andre kirkesamfunn enn Den norske kirke ved å delta på denne gudstjenesten i Nidarosdomen.»

Var det slik å forstå at kongeparet samtidig ga et signal og en anerkjennelse av at ingen andre trossamfunn eller ikke-troende, ikke egentlig behøver å telle i en nasjonal sammenheng. Kanskje kongeparet heller skal holde seg borte fra slike nasjonale markeringer som så demonstrativt ikke inkluderer alle.

mandag 12. mai 2014

When the obvious becomes difficult

It is just not herself the wonderful, bearded, heavily made up Conchita sings about, when she proclaims “you can’t take your eyes oh-oh-oh-oh-off me, ’cause I’m different and my mind is free.” She sings about it all. We are all different in our own way. This is about you and me.
“That’s what I am, that’s what feels good to me.” Few things may seem more obvious. “Nothing will change me, that’s what I’m meant to be.” This was the message of the greatest hit of Conchita Wurst, until she was chosen by Austria to represent the nation in the Eurovision and won it all. But when Conchita is singing these platitudes, the obvious suddenly become difficult and controversial for many people – just because the message about being yourself is performed by a bearded man with perfect make up, wavy long hair, and the most exquisite dresses.

In both Russia and Belarus petitions were launched in order to boycott the Eurovision because of the mere presence of Miss Wurst on the screen. In Armenia did Conchita play a prominent role in the heated debate whether the country should drop an association deal with the EU and instead strengthen the formal ties with Putin’s Russia. The bearded drag artist was used as an example of all the horrors Europe represents. Many people have the opinion that Conchita has no right to be herself. She has at least no right to be treated as others because of the way she expresses herself. She should be discriminated, sanctioned, made invisible.

By here mere presence, Conchita thus demonstrates the very essence of what human rights are all about. Through the way she is so viciously attacked, she reveals some of the intense hatred LGBT persons today are countered by though legal frameworks and harassment in many countries in Europe and other places. Not that those countries that are more tolerant today have a long history of tolerance to look back on either.

When it comes to LGBT persons, it is often the visibility many hate the most. Even Armenia, which went into tantrums because of Miss Wurst, has sent a couple of gay Eurovision participants without causing any scandal in the home country – because these artitsts were so discreet that hardly anyone outside of Armenia’s own LBGT community had any idea of what they really were. Similar artists have represented a number of other Eurovision countries known for their less than tolerant stand on LBGT issues. And we must not forget that the same Putin regime that now are so proud in their homophobia, in 2003 sent the faux lesbian duo t.A.T.u. to the Eurovision, and it was everybody else who denied the girls kissing each other on stage, as they frequently and heavily did in their popular videos. Even today the picture is far from black and white. The popular vote in Russia, Belarus, and Azerbaijan all had Conchita in their top 4, only to be pulled down by more negative juries. In Armenia the people wanted Miss Wurst as the runner-up, while in neighbouring Georgia both jury and the popular vote agreed on her being next best.

More directly, Conchita Wurst represents a very tiny minority. Even among transgender people is such a spectacular mix of gender expressions rare. But if we look closer at Miss Wurst and her message, we realize that she most of all represents us all.

It should have been no question at all about Conchita being respected for being the way she wants herself. Alas, this is still not the case. But by how her mere presence triggers a minefield of hate and prejudice, she is fighting for us all. With her own struggle, Conchita makes it easier for everyone of us to be ourselves, whether it is women with hijab, politicians in wheelchairs, butch lesbians, straight male middle-aged professionals, or whatever we are or want to be in our immense human diversity.

It is just not herself the wonderful, bearded, heavily made up Conchita sings about, when she proclaims “you can’t take your eyes oh-oh-oh-oh-off me, ’cause I’m different and my mind is free.” She sings about it all. We are all different in our own way. This is about you and me.

This is a translation of my article that first was published in Norwegian in the newspaper Bergens Tidende.

tirsdag 6. mai 2014

Orwellske unoter i Melodi Grand Prix

Forbudet mot politikk i Eurovisjonen innebærer bare at menneskerettighetsverstingene vernes mot kritikk, samtidig som de får skjønnmale seg selv på beste orwellsk vis.
Lovlig grandprixpropaganda. Samtidig mens Russland sender stadig flere betalte aktivister inn i Ukraina, er deres grandprixbudskap «Be hele verden om å vise litt kjærlighet». Joho.

I et Europa der det meste er politisk, presenterer Eurovisjonens Sangkonkurranse seg selv som et apolitisk pustehull. I Melodi Grand Prix skal musikken heves over all politikk, ifølge Den europeiske kringkastingsunion (EBU). I år er alle låter gått gjennom uten å bli sensurert av EBU, så dermed er også årets bidrag fra det ellers så aggressive Russland et godt eksempel på hva EBU mener er grandprixmusikkens skjønne apolitiskhet. Her handler det om «å stråle», Shine. «Strål inn i mitt mørke, strål inn i min natt, min reisende sol.» Det er håp, det er kjærlighet, det er å vende seg mot ønskestjernen.

Hva kan vel være bedre enn som så? Kanskje dette: «For å lage en lysere dag, behøver vi bare å si: La det stråle.» For hvor strålende høres ikke dette ut, samtidig som de russiske okkupasjonsmyndighetene i Krim allerede er i gang med å undertrykke all opposisjon.

Eller hva med, som det også heter i årets russiske bidrag, «Be hele verden om å vise litt kjærlighet»? Er det dette det handler om når maskerte russiske spesialtropper okkuperer den ene østukrainske byen etter det andre? Kanskje det var med overlegg innkjørte russiske demonstranter utkledd som lokale patrioter okkuperte operaen i stedet for rådhuset i Kharkiv, for å vise hvor mye kjærlighet Russland har nettopp til musikken.

Ulovlig grandprixpropaganda: «We don't wanna put in» fra Georgia 2009.

Russland har også tidligere gått til angrep på andre grandprixland. Men da det delvis russiskokkuperte Georgia ønsket å bruke eurovisjonsscenen i 2009 for å protestere med en ironisk vri, ble det slått hardt ned på av EBU. Georgias sang om at «we don’t wanna put in the negative mood» – nok egentlig ment å bety «we don’t wanna Putin» – ble diskvalifisert nettopp på grunn av teksten. For dette var politikk. Da er det heller bedre å gjøre som nettopp Russland gjorde i fjor – å akkompagnere den alvorlige, samtidige russiske innstrammingen overfor lesbiske og homofile, med følgende budskap: «Hvorfor kan vi ikke alltid rekke ut en hånd til de som trenger det mest? … Sammen kan vi gjøre dette til et bedre sted … denne verden.» For dette smakløse hykleriet er nettopp ikke politikk. Ifølge EBU.

At politikk per definisjon skal utelukkes fra Eurovisjonen, er en nyere regel. Før har det vært samisk protestsang fra Norge, gresk elegi over Tyrkias invasjon av Kypros og østerriksk marxistleninistisk kritikk av plateindustrien – bare for å nevne noe. Tiden for slike direkte budskap er over. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å utelukke politikk fra grandprixmusikken, når aktørene er og blir stater med så forskjellig grad av demokratisk sinnelag. Når EBU kan mene at denne russiske George Orwell-aktige skjønnmalingen av seg selv er helt uten politiske undertoner, får sangkonkurransen noe av den samme effekten som den sukkersøte presentasjonen av de groteske realityshowene i The hunger games. Ingenting kan sies direkte. Alt kan skjønnmales.

Russland er slett ikke alene i å bruke eurovisjonsmusikken til å sette seg selv i et bedre politisk lys. Like etter det siste valget i Hviterussland, som først og fremst var et studie i valgfusk og undertrykking av opposisjonen, sendte landet følgende EBU-godkjente budskap til Grand Prix: «Jeg er fri, vennlig og ung … I love Belarus … Yeah yeah yeah.» Israels budskap i 1991 «til våre naboer» om at de «vil si ‹velkommen familie› til enhver som kommer», er mer enn underlig med tanke på millionene av fordrevne palestinere som ikke får komme tilbake. Eller hva skal man si om den insisterende påstanden i 2002 om at om vi bare «tenner et lys … vil våre hjerter åpnes», når dette serveres av en brutal okkupasjonsmakt?

Det er ikke bare i sangene Grand Prix brukes i politisk øyemed. Aserbajdsjans arrangement av den internasjonale finalen i 2011 var et eneste stort propagandashow for den herskende Aleyev-familien, hvis største talent er å bruke landets oljemilliarder som sine egne. Førstedamen selv ledet hele spetakkelet, med EBUs velsignelse. Da deltakerlandene ble presentert med kart i 2000 og 2010, fikk okkupasjonsmakten Israel gjennomslag for at deres kart ikke skulle vise landets internasjonalt godkjente grenser. At et annet av deltakerlandene nettopp har okkupert en betydelig del av et annet deltakerland, er også noe EBU-sjef Jon Ola Sand mener man kan unnlate å ta stilling til. Hvorvidt stemmene fra det okkuperte Krim blir talt som russiske og ukrainske stemmer, avhenger bare av den enkelte innringers mobilleverandør.

EBUs insistering på at Eurovisjonen skal være upolitisk, er i realiteten blitt noe som bare hindrer politiske budskap som hører hjemme i en demokratisk diskurs. Deltakerlandene som bryter menneskerettighetene systematisk, slipper derimot igjennom med sine budskap som er som plukket ut av 1984 eller Animal Farm.

Kanskje det er på tide for NRK å gå sammen med noen av de andre demokratiske kringkastningsselskapene å få slutt på den falske illusjonen om et upolitisk Melodi Grand Prix som bare tjener de mest udemokratiske av deltakerlandene. Om man ikke vil hive de verste menneskerettighetsforbryterne ut av sangkonkurransen, kan man i alle fall la de få møte kritikk av seg selv og det de står for i sanger fra andre land.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK 6. mai 2014.