tirsdag 22. desember 2009

Den hellige, skeive familie

Den hellige familie, med Maria som ugift mor og Josef i en stedfortredende farsrolle, representerer et skeivt og alternativt familieideal. Budskapet deres er den absolutte kjærlighet. 
Denne saken ble først publisert i Aftenposten 17. desember 2006.

En konservativ studentgruppe ved et universitet i Texas har laget sin egen alternative julekrybbe, der Maria og Josef, Mary og Joseph, er byttet ut med Gary og Joseph. Jesusbarnet er fraværende. Poenget er å vise de negative konsekvensene av at den heterofile kjernefamilie mister sin absolutte forrang i samfunnet.

Når de konservative amerikanske studentene ønsker å fremme heterofile familieverdier, er likevel den hellige familie et dårlig utgangspunkt. Den hellige familie er nemlig alt annet enn en alminnelig heterofil kjernefamilie. Her har vi den ugifte alenemor sammen med sin forlovede, som slett ikke er barnets far. Barnet er ikke bare unnfanget utenfor ekteskapet, men også på ikke naturlig vis. I forhold til det heterofile kjernefamilieidealet fremstår den hellige familie som svært alternativ, om ikke direkte skeiv eller queer. Parallellene i dagens samfunn til Maria, Josef og Jesusbarnet er vel — heller enn i tradisjonelle heterofamilier - å finne blant dagens nye familieformer, med stebarn, dine barn og mine barn, med lesbe- og homsepar som får barn uten sex.

At noe er skeivt eller queer betyr at noe avviker fra den gjeldende normen i forhold til kjønn og familieliv - uansett hva den gjeldende normen måtte være. I dagens samfunn er det den typiske kjernefamilien som representerer den grunnleggende normen. Selv om den ikke lenger fremstår som den eneste egentlige familiemodell, er kjernefamilien stadig hva alle andre samlivsformer defineres i forhold til. Igjen og igjen blir kjernefamilien dratt frem som selve grunnmønsteret. Alle andre måter å organisere familie- eller samlivsformer på, blir følgelig skeive i forhold til dette.

"Dit du går, vil jeg gå, og der du bor, vil jeg bo. Der du dør vil jeg dø, og der vil jeg begraves". Dette er et bibelsitat som gjerne brukes i bryllup. Men denne uforbeholdne kjærlighetserklæringen er slett ikke del av noen opprinnelig ekteskapserklæring. Dette er Ruths ord til Naomi, sin tidligere svigermor. Det er lite i teksten som tyder på at det er et fysisk forhold mellom de to kvinnene, men at dette er ekte kjærlighet er umulig å motsi. Josef, Maria og Jesusbarnet er nemlig ikke den eneste skeive konstellasjonen vi finner i Bibelen. Igjen og igjen ser vi sterke kjærlighetsforhold helt uavhengig av dagens heterofile kjernefamilieideal. Kongssønnen Jonatan gir unggutten David både våpnene og klærne sine som tegn på sin kjærlighet, "fordi han elsket ham som sitt eget liv". Sjelene til de to mennene er "knyttet sammen" og de kysser gjerne. Når Jonatan er drept, utbryter David, "Din kjærlighet var mer verd for meg enn kvinners kjærlighet."En centurion, en høytstående romersk offiser, oppsøker i ens ærend Jesus i Kapernaum fordi hans "gutt" - slett ikke hans sønn - er syk. Hva slags forhold som egentlig er mellom offiseren og hans unggutt er ikke helt klart, men offiseren demonstrerer likevel klart sin kjærlighet for "gutten" sin når han kommer til Jesus. Jesus selv viser at familie kan være så mangt. Han kaller like godt disiplene sine av begge kjønn for sin egentlige familie. "Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor."

Det er ikke det at den typiske heterofile kjernefamilien ikke finnes i Bibelen, men det er vel å merke seg hvor ofte denne fremstår som sterkt dysfunksjonell. I selve urfamilien lurer først Eva sin mann og så dreper Kain lillebroren sin. Noen generasjoner senere er Abraham parat til å skjære strupen over på sønnen sin, som på et annet offerdyr. Abrahams nevø Lot tilbyr en rasende folkemengde å voldta hans to døtre. Mobben avslår tilbudet, mens Lot selv ligger med døtrene sine i fylla litt senere. Rebekka svindler sin førstefødte sønn for farsarven, mens krigshelten Jefta på sin side dreper sitt eneste barn som takkoffer, datteren som løper ham i møte når han kommer tilbake fra krigen.

Bibelens mange dysfunksjonelle heterofamilier kan likevel ikke forstås dithen at den heterofile kjernefamilien er i strid med Bibelen. Det finnes også forbilledlige heteropar, som Elisabeth og Sakarias og Prisca og Aquila. Man kan derfor ikke forstå Bibelens idealiserte skeive mellommenneskelige relasjoner som at det er meningen at man absolutt skal bryte de tradisjonelle familie- og samlivsbåndene mennesker imellom. Men hvordan skal vi forstå dette da?

"Størst av alt er kjærligheten", sier Paulus. Dette er ikke bare et utvetydig budskap, men kanskje så nær vi kommer det kristne kjernebudskapet. Og kjærlighet er også Bibelen full av. Det er kjærligheten som preger alle disse relasjonene som presenteres som forbilledlige. Det er Ruths kjærlighet til Naomi, Jonatans kjærlighet til David, den romerske offiserens kjærlighet til sin "gutt", Josefs kjærlighet til den ugifte mor og barnet som ikke er hans. Det er når kjærligheten ikke lenger er der, det går galt. Det er fraværet av kjærligheten vi primært ser i alle de dysfunksjonelle forholdene.Julebudskapet med Josef, Maria og Jesusbarnet blir slik ikke først og fremst et familiebudskap, men et kjærlighetsbudskap. Det er den ugifte morens kjærlighet til sitt barn, det er Josefs kjærlighet til disse to menneskene som skjebnen har satt i hans vei, det er hyrdenes kjærlighet til et ukjent barn. Først og fremst er det Guds absolutte kjærlighet til menneskene som han gir sin sønn, født utenfor ekteskap.

Ser vi Bibelens absolutte kjærlighetsbudskap i lyset av alle de skeive forholdene i samme bok, finner vi at det blir vanskelig å trekke frem noen spesiell familieforhold som forbilledlige. Med Ruth og Naomi, David og Jonatan, Jesus og disiplene og, ikke minst, den hellige skeive familien, viser Bibelen at det ikke er hvilken form våre mellommenneskelige relasjoner har som er viktigst. Det viktigste er hva vi fyller disse rammene med. Det viktigste er kjærligheten.

mandag 14. desember 2009

Mødrenes synder

Dagbladet 13. desember 2009 

 Den statsansatte presten Nils Beite nektet nettopp å døpe barnet til et lesbisk par. Fra et kristent synspunkt er dette alvorlig. Uten dåp er barnet i prinsippet uten mulighet til frelse. Tradisjonelt sett er dette ensbetydende med å dømme noen til helvete.

            Barnet er den uskyldige part som skal ta straffen for det presten mener er foreldrenes synder –i dette tilfellet, mødrenes synder. Men presten har sitt på det tørre.

Ikke det at det står så mye om lesbiske i Bibelen: I Det gamle testamente er det ikke noe forbud, Jesus sier ingenting, mens den generelt sexfiendtlige Paulus bare viser til hvordan Gud straffet de ugudelige ved at «kvinnene deres byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige.»

            Presten kan derimot støtte seg på Guds ord i at barn skal straffes for foreldrenes angivelige seksuelle umoral: I 5. mosebok fordømmes barn som er resultatet av sex på tvers av etnisitet på det sterkeste: «Den som er født i blandet ekteskap, skal ikke ha adgang til Herrens menighet. Selv ikke etterkommerne i tiende ledd kan være med i menigheten.» Gud straffer ellers slike antirasistiske sexforbrytelser med pest og utdrivelse.

Beite viderefører også norske kirketradisjoner ved å nekte å døpe barn angivelig født i synd. I den dansk-norske kolonien Trankebar i India straffet kirken den ukristelige sexen mellom hvite menn og indiske kvinner, ved å nekte å døpe barna deres.

Underlig nok, døper Beite likevel barn av samboende og alenemødre, selv om disse foreldrene helt klart lever i synd ifølge bibelske kriterier. Han sier heller ikke noe om barn til tidligere fraskilte, selv om Jesus totalforbyr skilsmisse. Men kanskje andre statsansatte prester kan følge opp Guds ord her og straffe også disse barna for foreldrenes synder.

lørdag 12. desember 2009

Første innlegg...

Vel, jeg skriver mange steder, og har gjort det lenge.
Dette stedet er altså ment å gi en viss oversikt over det jeg gjør.