søndag 13. april 2014

Når det selvsagte blir vanskelig

«Dette er hva jeg er, dette er hva som føles bra for meg.» Lite høres mer selvsagt ut. «Ingenting vil endre meg, for dette var hva jeg er ment å være.» Dette er budskapet i den største hiten til Conchita Wurst, artisten som Østerrike har håndplukket til årets internasjonale finale i Melodi Grand Prix.
Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 10. april 2014.

Men når nettopp Conchita synger dette, blir det selvsagte plutselig både vanskelig og kontroversielt for mange– bare fordi budskapet om å være seg selv blir fremført av en skjeggete mann med perfekt sminke, bølgende langt hår og de mest nydelige kjoler.

I Russland, Ukraina og Hviterussland har det vært underskriftskampanjer om å boikotte Grand Prix på grunn av frøken Wursts blotte deltagelse. Kommentarfeltet til youtube-videoen er full av hatmeldinger. I Armenia ble den skjeggete dragartisten ble dratt frem som et skrekkens eksempel på hva tettere formell tilknytting til EU innebar. Bedre med nærmere bånd med Putins Russland.

Mange mener nemlig at Conchita slett ikke har noen rett til å være som hun selv vil. I det minste har hun ikke noen rett til å bli behandlet som andre, ut fra hvordan hun uttrykker seg. Hun skal diskrimineres, sanksjoneres, usynliggjøres.

Ved sitt blotte nærvær, demonstrerer Conchita slik selve essensen i hva menneskerettighetene handler om. Som så mange har gjort før, viser hun hvordan det private også er politisk. Gjennom hvordan hun blir angrepet, synliggjør hun også det voldsomme hatet transpersoner og homofile i dag møtes med gjennom lovgivning og trakassering i mange europeiske land og andre steder. Heller ikke vi har for mye å skryte av på dette området. Det er ikke tilfeldig at det ikke en gang fantes et diskrimineringsforbud på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i Norge før i år.

Det er først og fremst synligheten mange hater. Selv Armenia som gikk i harnisk over frøken Wurst, har sendt et par homofile grandprixdeltakere uten oppstyr i hjemlandet – nettopp fordi de har vært så diskrete at knapt noen utenfor landets eget homomiljø har visst at de er det de er. Men igjen er heller ikke vår egen historie den beste. Da Great Garlic Girls sto på eurovisjonsscenen for Norge i 1986, skjønte de at det mest taktiske var å profilere seg som vanlige heterokarer – som gikk i kjoler bare for jobbens skyld. Og i 2003 var vestlige land med på å sørge for at den russiske jenteduoen t.A.T.u. ikke skulle kysse hverandre på eurovisjonsscenen.

Helt direkte representerer Conchita Wurst en forsvinnende liten minoritet. Selv blant dragartister er en slik spektakulær blanding av kjønnsuttrykk sjelden. Men ser man nærmere på frøken Wurst og hennes budskap, innser vi at mest av alt representerer hun oss alle.

Det skulle ha vært en selvfølge at Conchita ble respektert for å hvordan hun selv ønsker. Dessverre er det ikke sånn. Men i sin kamp for å være seg selv, fronter hun så mange flere. Nettopp ved at hennes blotte væren representerer et minefelt av fordommer og fordømmelser, kjemper hun for oss alle. Med sin egen kamp, gjør hun det lettere for alle å få være oss selv, uansett om det er hijabkledde kvinner, rånere fra bondelandet, politikere i rullestol, overvektige traktorlesber, middelaldrende mannlige heterofile mellomledere eller hva vi enn i vårt uendelige, menneskelige mangfold er eller ønsker å være.

Det er nemlig ikke bare seg selv nydelige, skjeggete, sminkete Conchita synger om, når hun proklamerer: «Du kan ikke ta øynene dine åh-åh-åh-fra meg, fordi jeg er annerledes og mine tanker er frie». Dette gjelder oss alle. Vi er alle annerledes på hver vår måte. Dette handler om deg og meg.

tirsdag 8. april 2014

På tide med et nytt folk?

Den norske Folkekirken viser gjennom utsagn og handlinger at folket de er utvalgt til å presentere, representerer noe de ikke ønsker å relatere seg til. Kanskje de skal velge seg et nytt folk?
Saken ble opprinnelig publisert på NRK 8. april 2014.

Det er tradisjon i mange land å legge til «folk» på ulike institusjoner, for å vise hvor inkluderende, folkelige og demokratiske de skal være. Det er de som aspirerer til å kunne nå hele folket, som folkepartier og folkebad, og det er de som ikke gir deg muligheten til å velge å stå utenfor, som de før så mange folkerepublikkene som Kina og Nord-Korea. Og så er det den norske Folkekirken.

Folkekirken er den eneste folkeinstitusjon nevnt i den norske Grunnloven. Etter at Staten ga Den norske kirke sin selvstendighet i 2012, «forbliver» den «Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten». Alle medlemmer av det norske folk er altså per definisjon knyttet til Den norske kirke, uansett hvor mye den måtte falle i oppslutning.

Den norske kirkes folkestatus innebærer blant annet at alle innbyggerne må sponse den, enten de vil eller ikke, så lenge de ikke er medlem av et annet trossamfunn. I tillegg har Kirken en ledende seremoniell rolle i nasjonale markeringer.

Den norske kirke har kvittert med å vise at deres forståelsen av sin egen folkestatus, er nokså løsrevet av hva folk flest måtte mene. Som en del andre folkeinstitusjoner før dem, synes de å mene at de representerer folket uansett hva de måtte si eller gjøre.

Da Kirken for eksempel fikk ansvaret for ettårsmarkeringen for 22. juli, gjorde de det hele til en ekskluderende og helt tradisjonell gudstjeneste, der både terrorhandlinger og rosetog ble omfortolket i et kristent perspektiv. Det hele ble avsluttet med nattverd så man virkelig fikk skilt de rettroende fra den gemene hop.

Når nyreligiøse skikkelser trekker publikum på fjernsyn og i forsamlingshus i antall folkekirkeprester bare kan drømme om, kvitterer biskop Stein Reinertsen med å kritisere de nyreligiøse for dyre billetter. Hvis disse skikkelsene som totalt overgår biskopen selv i popularitet, hadde fått statslønn på samme måte som ham selv, ville det selvfølgelig ikke vært behov for dem å selge billetter i det hele tatt.

Kirkens siste demonstrasjon av at de ikke bryr seg stort om sitt folk, fikk vi med hvordan Kirkemøtet avviste å vigsle likekjønnede par – noe et overveldende flertall av Norges befolkning synes er helt uproblematisk. Selvfølgelig er det underholdende når skikkelser som biskop Ingeborg Midttømme går mot ekteskap for alle på grunn av «Jesu ord», når Jesus aldri sa noe som helst om homofili – og Midttømme selv ifølge Bibelen helst burde tie i forsamlinger. Etter religionsfriheten står Kirken helt fritt til å si og gjøre hva de vil. Men deres forståelse av hva det betyr å være en folkeinstitusjon, fremstår som mer og mer underlig.

Den norske kirke har på ingen måte problematisert sin egen status som folkekirke. Siden de så tydelig signaliserer at det ikke er dem det er noe er feil med, får man i stedet bare si som dikteren Wolf Biermann en gang anbefalte ledelsen i folkerepublikken DDR: Det er kanskje på å tide å velge seg et nytt folk?