tirsdag 14. mai 2019

Eurovisjondans for okkupasjonen

Vertslandet Israel lar eurovisjonsartister danse på okkupert jord. Er artistene, landene de representerer og EBU informert om at de er filmet på okkupert område – fremstilt som Israel? Opprinnelig publisert i Aftenposten 14. mai 2019.
Skjermdump fra det offisielle sammendraget av presentasjonsvideoer i Eurovision Song Contest viser rumenske Ester Peony dansende ved Hermonfjellet helt nord i det okkuperte Golan, som hun selv tror ligger «i Israel».

Mens Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) stadig gjentar sin påstand om at Eurovisjonens sangkonkurranse er upolitisk, har det israelske fjernsynsselskapet KAN sørget for at hundrevis av millioner seere vil se okkuperte landområder presentert som om de er israelske i ukens finale og semifinaler i Eurovision Song Contest. I flere av de nydelig koreograferte presentasjonsvideoene av de forskjellige deltagerlandene, danser eurovisjonsartistene rundt i det israelskokkuperte Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

At den israelske deltageren Kobi Marimi filmes foran de helligste av alle jødiske steder i det okkuperte palestinske Øst-Jerusalem, er lite overraskende. Siden Klagemuren og Tempelhøyden har en så enestående symbolsk betydning i jødedommen, ville det kanskje vært mer overraskende om EBU hadde satt foten ned og nektet dem å gjøre akkurat det.

Men det israelske fjernsynsselskapet har altså tatt med artistene til også en rekke andre okkuperte steder. Den russiske forhåndsfavoritten Sergej Lazarev filmes ved Davidtårnet i Øst-Jerusalem, mens kroatiske Roko er å finne i Palestinas arkeologiske museum, omdøpt til Rockefeller arkeologiske museum etter okkupasjonen. De albanske, rumenske og serbiske deltagerne er alle tatt med til ulike billedskjønne steder på de likeså okkuperte Golanhøydene.

Politisk gladpropaganda
Det er uklart i hvilken grad de forskjellige artistene eller landene de presenterer, er blitt informert om hvordan de er med på dette politiske gladpropagandaprosjektet til Israel. I motsetning til de verdensberømte stedene den israelske deltageren filmes ved, er alle videoene tatt opp på nokså ukjente steder som få vil gjenkjenne. Om artistene ikke egentlig vet hva de gjør, er det israelske fjernsynets handlemåte spesielt interessant.

Rumenske Ester Peony for eksempel, gir inntrykk av ikke å ha skjønt at Golan er okkupert, idet hun refererer til hele filminnspillingene som «en fantastisk opplevelse ... på snøfjellet Hermon ... i Israel» i et intervju med esc.Norge.net. Om de nasjonale fjernsynsselskapene artistene representerer, heller ikke er informert, kan dette utløse en rekke diplomatiske komplikasjoner. Hverken Albania, Kroatia, Romania, Russland eller Serbia anerkjenner den israelske okkupasjonen – i likhet med alle andre europeiske land. Er opptakene avklart med EBU?
Hvorvidt opptakene fra de okkuperte områdene er avklart med EBU, er også uvisst. Er det slik at EBU ikke har fått dette med seg i de hektiske forberedelsene frem mot neste ukes finale, eller synes de at det er helt uproblematisk? Den norske sjefen for hele Eurovisjonen, Jon Ola Sand, kan sikkert opplyse hva som er tilfelle.

Etter påtrykk fra EBU gjorde det israelske fjernsynsselskapet KAN et poeng av at de ikke ville filme noen av snuttene på den okkuperte Vestbredden, noe som igjen ble sterkt kritisert av kulturminister Miri Regev, fra det høyreekstreme Likud-partiet. «De har gjort en stor feil,» uttalte Regev, som samtidig insisterte på at Vestbredden er «en del av Israel». Når norske KEiiNO danser rundt om i Judeaørkenen, vil opptaket altså være fra den israelske og ikke den palestinske delen av ørkenen.

Bevisst politisk valg?
På tross av kulturministerens insistering og Israels aksept av hundretusener av israelske bosettere i strid med Genèvekonvensjonen, mener selv ikke Israel offisielt at Vestbredden er en del av landet. Det syriske Golan ble derimot ensidig annektert i 1981, mens den såkalte Jerusalem-loven fra 1980 erklærer at det palestinske Øst-Jerusalem er en del av det «fullstendige og forente Jerusalem».

KANs beslutning om å ta med flere av eurovisjonsartistene hit for å filme, synes altså som et bevisst valg for å understreke det israelske kravet om at disse okkuperte områdene i dag er en del av Israel. Om enn uvisst med EBUs velsignelse.

Hvordan vil NRK reagere?
Hverken NRK eller noen av de andre europeiske fjernsynsselskapene valgte å følge oppfordringen om å boikotte årets Eurovisjonsfinale, en oppfordring som har utgangspunkt i at finalen finner sted i en okkupasjonsmakt som Israel. Det blir nå likevel interessant å se hvordan NRK velger å reagere på at arrangørene altså presenterer okkuperte områder som om de er en del av Israel. Vil de protestere overfor EBU, nekte å vise de aktuelle filmsnuttene eller bare late som ingenting?

Svaret kommer senest tirsdag, når vi får se – eller ikke se – serbiske Nevena Božović som den første av de spesielt utvalgte artistene, danse under blomstrende kirsebærtrær i den illegale israelske bosetningen Ein Zivan på det okkuperte Golan.

søndag 17. mars 2019

Den evig forfulgte Michael Jackson

For fansen handler den angivelige forfølgelsen om alt som er galt i verden. Saken stod opprinnelig i Dagbladet 16. mars 2019.
Mens dokumentarfilmen «Leaving Neverland» har sjokkert mange med nye overgrepsanklager mot Michael Jackson, har Jacksons fans leid reklameplass på busser i London som insisterer på uskylden til deres store idol. «Facts don’t lie. People do», proklamerer bannerne. Anklagene er likevel på ingen måte uventede for fansen. De passer i en forståelse av Jackson som en evig forfulgt skikkelse, en mann som stadig blir angrepet nettopp på grunn av sin enestående posisjon i menneskeheten. Det handler om det gode mot det onde.

Det kan synes som om det ikke er grenser for hvor mange anklager som kan komme mot den avdøde popstjernen, uten at hans mest iherdige fans slutter å forsvare ham. Ifølge fansens verdensbilde vil det alltid komme nye anklager mot idolet deres, fordi så mange ganske enkelt er ute etter ham.

Dette er en forståelse Jackson selv nørte opp under allerede i etterkant av de første overgrepsanklagene i 1993, blant annet i sangen «D.S.» på albumet «History». Her blir påtalemyndighetene i Santa Barbara anklaget for å forfølge Jackson politisk og for å være i ledtog med CIA: «De ønsker å ta meg død eller levende», synger Jackson.

Som artisten som endelig klarte å knuse glasstaket for svarte musikere i den amerikanske musikkindustrien, blant annet som den første til å bli spilt sammen med hvite mainstreamstjerner på MTV, hadde Jackson tidlig sine reelle utfordringer utover det rent artistiske. Han var også bevisst sin egen rolle i et fremdeles rasedelt USA, og arbeidet bevisst mot fordommer på grunn av hudfarge, kanskje mest tydelig i «Black or White» fra 1991, der han sang «hvis du tenker på å bli min bror, gjør det ingen forskjell om du er svart eller hvit.»

Grunnen til at han angivelig blir forfulgt, er likevel på ingen måte begrenset til Jacksons rolle som frontfigur for en mer fargeblind musikkindustri. På «History» formidlet Jackson et brev som bedre definerer hvordan både han selv og hans mest iherdige fans ser på enhver kritikk av popkongen. Brevet fra en amerikansk syvåring skrevet til daværende president Bill Clinton, poengterer som følgende: «Kjære president Clinton. Vær så snill og ... stopp all forurensing. Få alle land fra å krige. Stopp reporterne fra å plage Michael Jackson.»

For fansen handler den angivelige forfølgelsen nemlig om alt som var galt i verden. De som tjener på krig og forurensing er de samme som forsøkte og fremdeles forsøker å undertrykke Jackson og hans budskap. For han var artisten som gjennom sang satte fokus på all verdens elendighet. Som han synger i «Earth Song»: «Hva med den blødende jorden? Kan vi føle dens sår? Hva med dyrene ... Har vi mistet deres tillit?» Jackson er ganske enkelt den som skal «Heal the World» som det het i en annen hit: «Heal the world. Gjør det til et bedre sted for deg og meg og for hele menneskeheten.»

Hvilke tiltak som må til for at verden skal frelses er noe uklart, men et altomfattende kjærlighetsbudskap til jorden og alle dens skapninger står sentralt. Gjennom videoene og konsertene sine, gjorde Jackson samtidig hva han kunne for å understreke sin enestående rolle i verdenshistorien. På forsiden av «History» er han avbildet i stram uniform med fryktinngytende patronbelter over brystet. På Jacksons konserter i 1997 – også i Oslo – ledet han noe som syntes som en egen militærparade. Men mens Jacksons militarisme representerte det gode, ble konsertscenen også fylt med tungt bevæpnede soldater som truet en flokk hjelpeløse barn, for anledningen kledd i krigsriktige filler. Selv en tanks rullet over scenegulvet som et bilde på all verdens ondskap. Men da alt så som verst ut, dukket Jackson opp som en frelserskikkelse.

Det var likevel ikke som den militære superhelten som han bare kort før hadde framstilt seg som, han til slutt knuste ondskapen. Det var som artisten alene med sitt budskap om fred og kjærlighet. Da en ensom Jackson konfronterte den enorme tanksen, klatret tanksføreren ut av kjøretøyet, hev fra seg sitt maskingevær og kastet seg gråtende for Jacksons føtter.

På konsertene brukte Jackson bildemontasjer, der han sidestilte seg selv med Gandhi, Martin Luther King og Moder Theresa, mens albumet «History» er fullt av bilder med ham sammen med verdensledere som Nelson Mandela og Bill Clinton. Slik representerte Jackson i egne og fansens øyne et bindeledd mellom verdens hjelpeløse og lidende og de som leder verden.

Dette synes også å være essensen i Jacksons alltid eksepsjonelle forhold til barn, den voksne mann som stort sett bare hang rundt med barn og aldri gikk lei av barnlige fornøyelser som tivoli, tv-spill og slumberparties – som var noe av det han fortalte til Oprah Winfrey i 1993 at han savnet aller mest i sin egen barndom. Men der overgrepsanklagene setter mannen som aldri ble voksen i et uhyggelig lys, ser fansen en skikkelse som speilet barnas uskyldighet og brukte den i en kamp for en bedre verden. Som en fan sa til New York Times da Jackson ble arrestert i 2004: «Hvis det ikke hadde vært for de uskyldige – barna og dyrene – ville det ikke vært noe håp i en verden der dette kan skje.» At Jackson ble nominert to ganger til Nobels fredspris syntes som en vits for de fleste, for de som tok Jacksons budskap på ordet var det eneste rare at han aldri fikk prisen. Hans fredsprisnominasjon blir også trukket fram igjen av dagens demonstrerende fans.

For fansen bare bekrefter anklagene Jackson i rollen som den lidende tjener fra Bibelen, den evig rettferdige skikkelsen som alltid blir forfulgt på grunn av sitt gode budskap. Jo verre anklagene er, desto mer bare bekreftes både Jacksons lidelse og godhet. Det var slik han også framstilte seg selv, en stakkars og misbrukt person som lider. Som han skriver til en tegning av seg selv som en liten og forskremt barnestjerne med en mikrofon: «Før dere dømmer meg, forsøk å elske meg. Se inn i deres hjerter og spør: Har dere sett min barndom?»

For store deler av fansen trumfet dette alt, og gjør det, dessverre, fremdeles.

fredag 1. februar 2019

Flesh and Bones Forever. The History of Immortality (Book presentation)

This is a presentation and summary of all the chapters of my book Flesh and Bones. The History of Immortality, which was originally published in Norwegian by Cappelen Damm under the title Udødelighetens historie. So far it has been published also in Latvian, hopefully more languages to come.

This presentation can also be downloaded as a pdf at Academia.edu and ResearchGate.net.