fredag 16. juni 2017

Dagen da ALLE fikk diskrimineringsvern i Norge

Sent i går kveld godtok endelig Stortinget i sin annengangsbehandling at at ALLE skal beskyttes mot diskriminering i den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er historisk. Som loven sier: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.»
Stortingets første visepresident, Marit Nybakk, klubber inn enstemmig vedtak om ALLE skal ha vern mot diskriminering.

Nå endelig. Felles lov. For alle diskrimineringsgrunlag. Endelig sier loven at alle diskriminering er like alvorlig. Alle partiene passet på å få med at «andre vesentlige forhold ved person» også er med. Det ble ingen svekkelse av det eksisterende vernet. En lykkelig slutt.

Det tok sin tid. Det har vært gøy. Det har vært slitsomt å være blant de som har arbeidet for dette. Til tider frustrerende. Mest av alt har det vært inspirerende. Ikke minst takket være de veldig mange - politikere, aktivister, byråkrater, enkeltpersoner - som støttet ideen, de mange som så det selvsagte og kjempet sammen med Menneskerettsalliansen.

Den nye felles loven som erstatter de fire eksisterende likestillings- og diskrimineringslovene, hever alle diskrimineringslovene opp på nivå med vernet for kjønnslikestilling, som inntil nå har hatt en særstilling i norsk lov. Slik signaliserer lovverket nå hvordan all diskriminering er like alvorlig uansett hvem som rammes og hvordan all diskriminering har utgangspunkt i lignende strukturelle forhold i kultur og samfunn.
Min første sak om behovet for at alle må ha samme vern mot diskriminering i loven. Aftenposten 12. juni 2001, på dagen seksten år før dette ble vedtatt av Stortinget. Det er blitt en del spaltemetre om samme emne siden da.

Stortingsflertallet sikret heldigvis også at loven også skal gjelde i private forhold og familieliv, selv om regjeringen ikke foreslo det. Redegjørelsesplikten vil også bli videreført, men akkurat dette vil tilføyes i en ekstra avstemning 21. juni etter at det ble noe feil med den opprinnelige stemmegivningen. Underlig nok spesifiserer ikke loven at diskrimineringsvernet for «andre vesentlige forhold ved en person» annet enn i formålsparagrafen, så her blir det en juridisk utfordring som man får håpe snart blir ryddet opp.

Det har altså skjedd litt. Stortingets første vedtak av loven på mandag skjedde nøyaktig på dagen seksten år etter at jeg først begynte å skrive om behovet for at alle som diskrimineres må beskyttes av likestillingsloven og likestillingsombudet - altså en tid da bare kjønnsdiskriminering var beskyttet i loven. Tretten år siden jeg sammen med emminente Berit Vegheim og Tone Maria Hanssen var med på å danne Menneskerettsalliansen og for så å fortsette som mangeårig leder. Tolv år siden vi - med uvurdelig hjelp av SVs flotte Gro Lindstad som vår veileder - lobbet som fullt i sammenheng med behandlingen av etniskdiskrimineringslov og fikk alle partier til å etterlyse behovet for at alle trengte vern i loven. Elleve år etter at vi var med og assisterte Høyres fine Olemic Thommessen og André Oktay Dahl i deres dok 8-forslag om at all diskrimering måtte forbys. Åtte år siden Diskrimineringslovutvalgets forslag til felles lov, som også inkluderte «andre vesentlige forhold ved person» etter argumentasjon fra oss og våre allierte om at norsk lov måtte beskytte alle mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetene. Fire år siden den rødgrønne regjeringen droppet felles lov etter aktiv innsats fra bare-oss-feminister i LO, Ap og SV som ikke ønsket at alle diskrimineringsgrunnlag skulle heves opp på samme nivå som kjønn, noe som førte til at det i stedet ble en egen lov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og at også vernet for «andre vesentlige forhold ved person». Fire år siden flotte Jeanette J. Solstad Remø overtok stafettpinnen som leder av Menneskerettsalliansen. Nesten fire år siden den blåblå regjeringen sa i sin regjeringserklæring at det likevel skulle bli felles lov. Tre år siden det endelige grunnlovsvedtaket om generelt diskrimineringsvern, som vi og så mange andre også jobbet for. Et par måneder siden dyktige Jan Elisabeth Lindvik ble leder i Menneskerettsalliansen med meg som nestleder. Noen uker siden det endelige forslaget om ny felles lov likevel ikke skulle inkludere alle. Og et par uker siden jeg, Jan Elisabeth, Berit og Jeanette løp fra parti til parti på Stortinget for å få dem til å huske at menneskerettighetene gjelder alle, at alle trenger diskrimineringsvern i loven og at derfor måtte også «andre vesentlige forhold ved person» være med.
Dannelsen av Menneskerettsalliansen i 2004. Jeg og to av mine evige allierte, Tone Maria Hansen og Berit Vegheim. Jeanette J. Solstad Remø er også med oss i ånden.

Da vi løp fra kontor til kontor, var det også fint å tenke på alle de som har hjulpet oss underveis. Som alle politikere som har støttet Menneskerettsalliansen gjort så mye for stadig å forbedre lovverket - fordi de også mener at ALLE fortjener samme vern mot diskriminering i loven. Olemic Thommessen, Håkon Haugli, Gro Lindstad, André Oktay Dahl, Olav Gunnar Ballo,Erna Solberg, Gunn Karin Gjul, Øyvind Håbrekke, Kjell Erik Ullmann Øie, Ingvill Størksen, Espen Ophaug, Knut Storberget, Trine Skei Grande, Monica Tjelmeland, Hege Haukeland Liadal, Siri Storstein Hytten, Karin Andersen, Torbjørn Røe Isaksen, Jon Reidar Øyan, Signe Øye, Torny Pedersen, Mette Tønder, Geir Jørgen Bekkevold, Silje Kvamme Bjørndal, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Manuela Ramin-Osmundsen, Karita Bekkemellem, Torstein Dahle, Torbjørn Urfjell, Lars Gjemble, Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Hege Solbakken og mange flere. Vi tenker med takknemlighet på alle de andre som også har bidratt i styret til Menneskerettsalliansen, Mikael Scott Bjerkeli, Tove Linnea Brandvik, Ronald Craig, Karine Dybvik, Christian Fjellstad, Tone Maria Hansen, Hedvig Skonhoft Johannesen, Ann Kristin Krokan, Henrik Lunde, Andreas Meeg-Bentzen, Vibeke Marøy Melstrøm, Mats Nilsen, Anette C.W. Pettersen, Terje Pettersen,Knut Prytz, Helge Olav Ramstad, Stian Sigurdsen, Marie Pernille Sivertsen, Magnar Sortåsløkken, Ingvill Strøksen og Helge Svare. Og til alle våre medlemsorganisasjoner, Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN), FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR), Norges Handikapforbund (NHF), Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Skeiv Ungdom (SkU), Stopp Diskrimineringen, Synshemmede Akademikere (SAF), Taternes landsforening og ULOBA - Andelslag for borgerstyrt personlig assistanse. Og på de uendelig mange andre som har hjulpet oss underveis, som Rolf Martin Angeltvedt, Hanne Bjurstrøm, Inger Lise Blyverket, Nadeem Butt, Gunnar Buvik, Lars Christensen, Kristine Eide, Marna Eide, Marius Emberland, Ingvild Endestad, Anne C. Eriksen, Kim Friele, Beate Gangås, Ingeborg Granheim, Hans Petter Graver, Pål Vegard Hagesæther, Hege Herø, Grete Hjermstad, Arni Hole, Jon Martin Larsen, Arne Lein, Synne Lerhol, Anne Lieungh, Terje Marøy, Kristin Mile, Bera Moseng, Bård Nylund, Tom Ovlien, Anita Rahore, Hanna Rummelhoff, Anne Sender, Bente Skansgård, Svein Skeid, Hege Skjeie, Vidar Solheim, Karin Stoltenberg, Are Saastad, Tonje Merete Viken, Ola Ødegaard, Sunniva Ørstavik, Knut Olav Åmås og så mange, mange flere.

fredag 2. juni 2017

Livet, døden og udødeligheten – En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (1:2)

Forestillinger om en eksistens etter døden finnes i alle kulturer. Hva skyldes det? Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø diskuterer tanken om et evig liv her og nå og i det hinsidige. Videoen ble opprinnelig publisert på Religioner.no 31. mai 2017 og er innspilt og redigert av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard.
HER ER LINK TIL VIDEOEN PÅ VIMEO.COM.

Det finnes ingen beviser for at livet fortsetter etter at vi dør. Ikke desto mindre er troen på en videre eksistens etter døden nærmest universell. Vi finner slike forestillinger i alle kulturer og i de eldste historiske kilder. Hva skyldes det?

Det er menneskers forestillinger om en videre eksistens i det hinsidige som er temaet for denne første episoden i videoserien «Livet, døden og udødeligheten». Her diskuterer Dag Øistein Endsjø og Per Fugelli døden, hva den betyr for oss mens vi lever, og de mange oppfinnsomme måtene vi forsøker å overvinne den på.

Dag Øistein Endsjø er professor i religionhistorie og har skrevet blant annet bøkene Udødelighetens historie, Greek resurrection beliefs and the success of Christianity og Sex og religion. Fra jomfruball til hellig homosex, som er utgitt på elleve språk. Per Fugelli er professor i sosialmedisin og har skrevet flere bøker om døden og det å dø. Den mest kjente av disse er trolig Døden, skal vi danse?

Om noen skulle ønske å lese mer om udødelighet, kan boken min Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, kanskje være av interesse.

Annen del av samtalen mellom Fugelli og Endsjø, finnes her.