fredag 5. juli 2019

Fremdeles god grunn til bekymring

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har fremdeles god grunn til å være bekymret på grunn av mange konservative kristne. Selv kristenkonservative som ikke ønsker å diskriminere, må erkjenne dette. Saken sto opprinnelig i Aftenposten 3. juli 2019.

Selv om informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen sier han «vil slåss for menneskers rett til å tro og leve som de ønsker uten å bli forfulgt, trakassert eller hetset», kan han ikke overse at mange andre konservative kristne ønsker at samfunnet skal systematisk diskriminere LHBT-mennesker.

I sin kritikk av Ingeborg Sennesets viktige påpekning av kristenkonservativ LHBT-motstand, snakker Ottosen dessverre ganske enkelt ikke sant når han kategorisk avviser at «kristne bruker makt for å få andre mennesker til å leve på en spesiell måte.» Mange kristne gjør nettopp dette.

I USA sørger kristenkonservative republikanerne for å hive transpersoner ut av militæret og å fremdeles tillate diskriminering av homofile i 26 delstater.

I Nigeria og Uganda samler kristenkonservative av ulike slag seg om å stramme inn allerede strenge straffer mot likekjønnet sex – med dødsstraff som mål for mange.

I Georgia og Latvia angriper konservative ortodokse og protestanter prideparader med vold, mens konservative ortodokse og katolikker har fått myndighetene i Russland og Litauen til å begrense ytringsfriheten for LHBT-personer.

Og over hele verden blir LHBT-barn og ungdom utsatt for tvang og mishandling av sine egne kristenkonservative familier.

Ledende norske kristenkonservative som Vebjørn Selbekk og Kjell Ingolf Ropstad er ganske sjeldne i verdenssammenheng når de legger menneskerettighetene til grunn og fordømmer diskriminering og forfølgelse av LHBT-personer, selv om de selv mener at hverken likekjønnet sex eller transkjønnsuttrykk er i overensstemmelse med deres tro.

De har forstått at det er de samme menneskerettighetene som garanterer at deres egne trossamfunn kan holde fast på sin tro på at heterofili og mer tradisjonelle kjønnsuttrykk er hva de mener er Guds plan – og at de kan bli kritisert for dette.

Mange norske kristenkonservative ønsker likevel fremdeles at LHBT-personer skal diskrimineres, selv om de ikke sier det like høyt. Historisk kan man bare se på hvordan KrF stemte mot både legalisering av sex mellom menn og partnerskapsloven.

Samtidig må vi huske at kristendommen ikke er entydig i LHBT-saken – akkurat som ingen andre religioner er det.

Den utbredte kristne fordømmelsen av homofile og transpersoner i dag, er et nyere fenomen. Mer vanlig var at bare analsex mellom menn ble fordømt slik som i Bibelen, mens sex mellom kvinner ble oversett, igjen ifølge Bibelen, der det ikke finnes noe forbud mot lesbisk sex.

David og Jonatan er samtidig Bibelens mest romantiske par, mens Jesus sa ingenting om likekjønnet sex og uttalte seg positivt om evnukker. I dag forsvarer også flere av de største kirkesamfunnene både homofili og transidentitet ut fra sin kristne teologi.

Men vi kommer ikke bort fra at kristenkonservative, sammen med konservative muslimer, leder an i diskrimineringen og forfølgelsen av LHBT-personer over hele verden. Det er fremdeles god grunn til bekymring.

tirsdag 14. mai 2019

Eurovisjondans for okkupasjonen

Vertslandet Israel lar eurovisjonsartister danse på okkupert jord. Er artistene, landene de representerer og EBU informert om at de er filmet på okkupert område – fremstilt som Israel? Opprinnelig publisert i Aftenposten 14. mai 2019.
Skjermdump fra det offisielle sammendraget av presentasjonsvideoer i Eurovision Song Contest viser rumenske Ester Peony dansende ved Hermonfjellet helt nord i det okkuperte Golan, som hun selv tror ligger «i Israel».

Mens Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) stadig gjentar sin påstand om at Eurovisjonens sangkonkurranse er upolitisk, har det israelske fjernsynsselskapet KAN sørget for at hundrevis av millioner seere vil se okkuperte landområder presentert som om de er israelske i ukens finale og semifinaler i Eurovision Song Contest. I flere av de nydelig koreograferte presentasjonsvideoene av de forskjellige deltagerlandene, danser eurovisjonsartistene rundt i det israelskokkuperte Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

At den israelske deltageren Kobi Marimi filmes foran de helligste av alle jødiske steder i det okkuperte palestinske Øst-Jerusalem, er lite overraskende. Siden Klagemuren og Tempelhøyden har en så enestående symbolsk betydning i jødedommen, ville det kanskje vært mer overraskende om EBU hadde satt foten ned og nektet dem å gjøre akkurat det.

Men det israelske fjernsynsselskapet har altså tatt med artistene til også en rekke andre okkuperte steder. Den russiske forhåndsfavoritten Sergej Lazarev filmes ved Davidtårnet i Øst-Jerusalem, mens kroatiske Roko er å finne i Palestinas arkeologiske museum, omdøpt til Rockefeller arkeologiske museum etter okkupasjonen. De albanske, rumenske og serbiske deltagerne er alle tatt med til ulike billedskjønne steder på de likeså okkuperte Golanhøydene.

Politisk gladpropaganda
Det er uklart i hvilken grad de forskjellige artistene eller landene de presenterer, er blitt informert om hvordan de er med på dette politiske gladpropagandaprosjektet til Israel. I motsetning til de verdensberømte stedene den israelske deltageren filmes ved, er alle videoene tatt opp på nokså ukjente steder som få vil gjenkjenne. Om artistene ikke egentlig vet hva de gjør, er det israelske fjernsynets handlemåte spesielt interessant.

Rumenske Ester Peony for eksempel, gir inntrykk av ikke å ha skjønt at Golan er okkupert, idet hun refererer til hele filminnspillingene som «en fantastisk opplevelse ... på snøfjellet Hermon ... i Israel» i et intervju med esc.Norge.net. Om de nasjonale fjernsynsselskapene artistene representerer, heller ikke er informert, kan dette utløse en rekke diplomatiske komplikasjoner. Hverken Albania, Kroatia, Romania, Russland eller Serbia anerkjenner den israelske okkupasjonen – i likhet med alle andre europeiske land. Er opptakene avklart med EBU?
Hvorvidt opptakene fra de okkuperte områdene er avklart med EBU, er også uvisst. Er det slik at EBU ikke har fått dette med seg i de hektiske forberedelsene frem mot neste ukes finale, eller synes de at det er helt uproblematisk? Den norske sjefen for hele Eurovisjonen, Jon Ola Sand, kan sikkert opplyse hva som er tilfelle.

Etter påtrykk fra EBU gjorde det israelske fjernsynsselskapet KAN et poeng av at de ikke ville filme noen av snuttene på den okkuperte Vestbredden, noe som igjen ble sterkt kritisert av kulturminister Miri Regev, fra det høyreekstreme Likud-partiet. «De har gjort en stor feil,» uttalte Regev, som samtidig insisterte på at Vestbredden er «en del av Israel». Når norske KEiiNO danser rundt om i Judeaørkenen, vil opptaket altså være fra den israelske og ikke den palestinske delen av ørkenen.

Bevisst politisk valg?
På tross av kulturministerens insistering og Israels aksept av hundretusener av israelske bosettere i strid med Genèvekonvensjonen, mener selv ikke Israel offisielt at Vestbredden er en del av landet. Det syriske Golan ble derimot ensidig annektert i 1981, mens den såkalte Jerusalem-loven fra 1980 erklærer at det palestinske Øst-Jerusalem er en del av det «fullstendige og forente Jerusalem».

KANs beslutning om å ta med flere av eurovisjonsartistene hit for å filme, synes altså som et bevisst valg for å understreke det israelske kravet om at disse okkuperte områdene i dag er en del av Israel. Om enn uvisst med EBUs velsignelse.

Hvordan vil NRK reagere?
Hverken NRK eller noen av de andre europeiske fjernsynsselskapene valgte å følge oppfordringen om å boikotte årets Eurovisjonsfinale, en oppfordring som har utgangspunkt i at finalen finner sted i en okkupasjonsmakt som Israel. Det blir nå likevel interessant å se hvordan NRK velger å reagere på at arrangørene altså presenterer okkuperte områder som om de er en del av Israel. Vil de protestere overfor EBU, nekte å vise de aktuelle filmsnuttene eller bare late som ingenting?

Svaret kommer senest tirsdag, når vi får se – eller ikke se – serbiske Nevena Božović som den første av de spesielt utvalgte artistene, danse under blomstrende kirsebærtrær i den illegale israelske bosetningen Ein Zivan på det okkuperte Golan.

søndag 17. mars 2019

Den evig forfulgte Michael Jackson

For fansen handler den angivelige forfølgelsen om alt som er galt i verden. Saken stod opprinnelig i Dagbladet 16. mars 2019.
Mens dokumentarfilmen «Leaving Neverland» har sjokkert mange med nye overgrepsanklager mot Michael Jackson, har Jacksons fans leid reklameplass på busser i London som insisterer på uskylden til deres store idol. «Facts don’t lie. People do», proklamerer bannerne. Anklagene er likevel på ingen måte uventede for fansen. De passer i en forståelse av Jackson som en evig forfulgt skikkelse, en mann som stadig blir angrepet nettopp på grunn av sin enestående posisjon i menneskeheten. Det handler om det gode mot det onde.

Det kan synes som om det ikke er grenser for hvor mange anklager som kan komme mot den avdøde popstjernen, uten at hans mest iherdige fans slutter å forsvare ham. Ifølge fansens verdensbilde vil det alltid komme nye anklager mot idolet deres, fordi så mange ganske enkelt er ute etter ham.

Dette er en forståelse Jackson selv nørte opp under allerede i etterkant av de første overgrepsanklagene i 1993, blant annet i sangen «D.S.» på albumet «History». Her blir påtalemyndighetene i Santa Barbara anklaget for å forfølge Jackson politisk og for å være i ledtog med CIA: «De ønsker å ta meg død eller levende», synger Jackson.

Som artisten som endelig klarte å knuse glasstaket for svarte musikere i den amerikanske musikkindustrien, blant annet som den første til å bli spilt sammen med hvite mainstreamstjerner på MTV, hadde Jackson tidlig sine reelle utfordringer utover det rent artistiske. Han var også bevisst sin egen rolle i et fremdeles rasedelt USA, og arbeidet bevisst mot fordommer på grunn av hudfarge, kanskje mest tydelig i «Black or White» fra 1991, der han sang «hvis du tenker på å bli min bror, gjør det ingen forskjell om du er svart eller hvit.»

Grunnen til at han angivelig blir forfulgt, er likevel på ingen måte begrenset til Jacksons rolle som frontfigur for en mer fargeblind musikkindustri. På «History» formidlet Jackson et brev som bedre definerer hvordan både han selv og hans mest iherdige fans ser på enhver kritikk av popkongen. Brevet fra en amerikansk syvåring skrevet til daværende president Bill Clinton, poengterer som følgende: «Kjære president Clinton. Vær så snill og ... stopp all forurensing. Få alle land fra å krige. Stopp reporterne fra å plage Michael Jackson.»

For fansen handler den angivelige forfølgelsen nemlig om alt som var galt i verden. De som tjener på krig og forurensing er de samme som forsøkte og fremdeles forsøker å undertrykke Jackson og hans budskap. For han var artisten som gjennom sang satte fokus på all verdens elendighet. Som han synger i «Earth Song»: «Hva med den blødende jorden? Kan vi føle dens sår? Hva med dyrene ... Har vi mistet deres tillit?» Jackson er ganske enkelt den som skal «Heal the World» som det het i en annen hit: «Heal the world. Gjør det til et bedre sted for deg og meg og for hele menneskeheten.»

Hvilke tiltak som må til for at verden skal frelses er noe uklart, men et altomfattende kjærlighetsbudskap til jorden og alle dens skapninger står sentralt. Gjennom videoene og konsertene sine, gjorde Jackson samtidig hva han kunne for å understreke sin enestående rolle i verdenshistorien. På forsiden av «History» er han avbildet i stram uniform med fryktinngytende patronbelter over brystet. På Jacksons konserter i 1997 – også i Oslo – ledet han noe som syntes som en egen militærparade. Men mens Jacksons militarisme representerte det gode, ble konsertscenen også fylt med tungt bevæpnede soldater som truet en flokk hjelpeløse barn, for anledningen kledd i krigsriktige filler. Selv en tanks rullet over scenegulvet som et bilde på all verdens ondskap. Men da alt så som verst ut, dukket Jackson opp som en frelserskikkelse.

Det var likevel ikke som den militære superhelten som han bare kort før hadde framstilt seg som, han til slutt knuste ondskapen. Det var som artisten alene med sitt budskap om fred og kjærlighet. Da en ensom Jackson konfronterte den enorme tanksen, klatret tanksføreren ut av kjøretøyet, hev fra seg sitt maskingevær og kastet seg gråtende for Jacksons føtter.

På konsertene brukte Jackson bildemontasjer, der han sidestilte seg selv med Gandhi, Martin Luther King og Moder Theresa, mens albumet «History» er fullt av bilder med ham sammen med verdensledere som Nelson Mandela og Bill Clinton. Slik representerte Jackson i egne og fansens øyne et bindeledd mellom verdens hjelpeløse og lidende og de som leder verden.

Dette synes også å være essensen i Jacksons alltid eksepsjonelle forhold til barn, den voksne mann som stort sett bare hang rundt med barn og aldri gikk lei av barnlige fornøyelser som tivoli, tv-spill og slumberparties – som var noe av det han fortalte til Oprah Winfrey i 1993 at han savnet aller mest i sin egen barndom. Men der overgrepsanklagene setter mannen som aldri ble voksen i et uhyggelig lys, ser fansen en skikkelse som speilet barnas uskyldighet og brukte den i en kamp for en bedre verden. Som en fan sa til New York Times da Jackson ble arrestert i 2004: «Hvis det ikke hadde vært for de uskyldige – barna og dyrene – ville det ikke vært noe håp i en verden der dette kan skje.» At Jackson ble nominert to ganger til Nobels fredspris syntes som en vits for de fleste, for de som tok Jacksons budskap på ordet var det eneste rare at han aldri fikk prisen. Hans fredsprisnominasjon blir også trukket fram igjen av dagens demonstrerende fans.

For fansen bare bekrefter anklagene Jackson i rollen som den lidende tjener fra Bibelen, den evig rettferdige skikkelsen som alltid blir forfulgt på grunn av sitt gode budskap. Jo verre anklagene er, desto mer bare bekreftes både Jacksons lidelse og godhet. Det var slik han også framstilte seg selv, en stakkars og misbrukt person som lider. Som han skriver til en tegning av seg selv som en liten og forskremt barnestjerne med en mikrofon: «Før dere dømmer meg, forsøk å elske meg. Se inn i deres hjerter og spør: Har dere sett min barndom?»

For store deler av fansen trumfet dette alt, og gjør det, dessverre, fremdeles.

fredag 1. februar 2019

Flesh and Bones Forever. The History of Immortality (Book presentation)

This is a presentation and summary of all the chapters of my book Flesh and Bones. The History of Immortality, which was originally published in Norwegian by Cappelen Damm under the title Udødelighetens historie. So far it has been published also in Latvian, hopefully more languages to come.

This presentation can also be downloaded as a pdf at Academia.edu and ResearchGate.net.

søndag 23. desember 2018

Skal konflikt styre loven?

Skal loven settes til side, bare motstandere av den skaper nok konflikt? Dette synes både regjeringen og Arbeiderpartiet å mene, når de bruker konflikt skapt av rovdyrmotstandere som begrunnelse for å skyte ulv.
Av Dag Øistein Endsjø, professor ved Universitetet i Oslo

Når både Klima- og miljødepartementet (KLD) og Arbeiderpartiet viser til konflikt skapt av ulvemotstandere som grunn for å utslette ulveflokker i ulvesonen, belønnes de som ønsker å bryte loven.

Ulven er i utgangspunktet totalfredet i Norge fordi den er en kritisk truet dyreart. Det må slik være svært gode grunner for å kunne jakte på den. Det er derfor bemerkelsesverdig at regjeringen for første gang har vedtatt lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen, med Arbeiderpartiets fulle støtte. Begrunnelsen de presenterer for dette er likevel enda mer oppsiktsvekkende.

Konflikt gir gjennomslag
KLD fremhever det høye konfliktnivået rundt ulv i det nordlige Hedmark, som selve det juridiske grunnlaget for å utslette den såkalte Slettås-flokken. Arbeiderpartiet er helt enig, og understreker at ulv må skytes for «å dempe konfliktene».

Klima- og miljøvernminister Ola Elvestuen lar følgelig ulveflokkene i Hobøl og Mangen leve fremdeles, fordi «konfliktnivået har vart lenger og vært høyere omkring Slettås-flokken enn [omkring] de to andre» og det dermed ikke er hjemmel i lovverket for å tillate felling også der. Jonas Gahr Støre trekker den juridiske konsekvensen av konflikt for rovdyrforvaltningen enda lenger, når han insisterer at det er uholdbart av regjeringen å la de to andre ulveflokkene leve fordi dette «bidrar til økte konflikter». Bare trusselen om økt konflikt er altså grunn nok til å skyte ulv i ulvesonen, ifølge Arbeiderpartiet.

I denne sammenhengen er det viktig å ha med seg at denne konflikten ikke primært handler om beitedyr. Konflikten har i hovedsak utgangspunkt i en kultur preget av «rettighetshavere og jegere som driver løshundjakt», og i en viss grad av mennesker med irrasjonell «frykt for ulv», som vist i stortingsmeldingen Ulv i Norge fra 2016. Dette er også bekreftet av forskere som Ketil Skogen ved Norsk institutt for naturforskning og Kristin Evensen Gangås ved Høgskolen i Innlandet. Konflikten er altså igangsatt av en minoritet i rovdyrområdene som ikke ønsker ulv og som til tider forsøker å true den rovdyrvennlige majoriteten i distriktene til taushet.

Verken regjeringens vedtak eller Arbeiderpartiets politikk handler om å ta hensyn til andres interesser. Det er konflikten i seg selv som er grunnen til at ulven i Slettås må bøte med livet – en konflikt skapt av dem som ønsker å drepe ulven. Hvis noen bare øker konfliktnivået tilstrekkelig rundt Hobøl og Mangen, vil det dermed kunne være like ille ute med ulven der. Arbeiderpartiet på sin side mener altså at bare muligheten for økt konflikt i disse områdene, er grunn nok for å utslette ulven også der med det samme.

Farlig presedens
At både regjeringen og Arbeiderpartiet mener at generelle lovbestemmelser skal skyves til side bare noen genererer et høyt nok konfliktnivå, setter en farlig presedens. Dette betyr at samme rettsprinsipp kan brukes overalt ellers i samfunnet.

Selv de som bryr seg mindre om ville dyr, har god grunn til å være bekymret over den siste endringen i regjeringen og Arbeiderpartiets rovdyrpolitikk.

Så flyttet vi dit

Når vi flytter til et nytt sted må vi respektere de som var der før oss.
Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 19. desember 2018. Det er god grunn til å føle sympati med bekymringen til Nina og Rolf Barbakken, de to i utgangspunktet så rovdyrvennlige osloboerne, som endte opp som alpakkabønder i Hedmark og, så, plutselig stod ansikt til ansikt med ulven inne på tunet. Det er en grunnleggende forskjell mellom å forholde seg til ville dyr man stort sett bare ser bilder av på nettet og det å ha dem nært på livet.

Det viktigste i denne saken er likevel som Barbakken skriver: «Så flyttet vi på landet».

Så flyttet vi dit. Det er selve historien om alle de dyrene som er blitt slaktet ned eller totalt utryddet av mennesker.

Utryddelsen
Dyrene var der først. Så flyttet vi dit. Og med det forsvant nesten alle de store pattedyrene i både Europa, Amerika og Australia. Mammuter og kjempedovendyr, kjempekenguruer og ullhårede neshorn.

Selv religionene forteller om hvordan dyrene var der først, mens biologien sier det samme. Vi ble til i et paradis fullt av dyr. Og siden da har vi stort sett bare ødelagt dette paradiset rundt oss.

For bare femti år siden var det mer enn tre ganger så mange ville dyr i verden. I mellomtiden er vi blitt dobbelt så mange, mens vi stadig gjør nye steder til våre. Hogger ned skogene deres, pløyer opp slettene deres, tørker inn innsjøene deres, og selvfølgelig dreper for fote over alt der vi kommer.

Motstanden
Så flyttet vi dit. Dette er selve grunnen for all motstand mot dyr.

Det handler ikke bare om ulv. Det handler om forholdet vårt til alle ville dyr. Det er det samme prinsippet med sinte forstadsboere som ønsker å avlive grevlinger fordi de bare har forblitt på sine gamle områder som vi har forvandlet til velfriserte hager. Med byboere som ikke tåler måker i sin nærhet. Med fiskeoppdrettere som vil skyte skarv som tar en og annen laks ut av merdene som vi har lagt i fjordene deres. Og med sauebønder som forlanger at selv nasjonalparker skal tømmes for jerv, slik at de kan slippe ut beitedyrene sine helt uten tilsyn.

Så flyttet vi dit. Det gjør ingen forskjell om det skjedde nylig, eller for tusener av år siden, som min egen slekt i skog- og åkerlandskapet i Follo. Dyrene var der først og det er vi som går inn på deres domene.

Ansvaret
Vi må alle gå i oss selv. Uansett hvor vi bor. Bare det at vi bor der vi bor, spiser hva vi spiser, bruker alle de ressursene som vi gjør, og – ikke minst – blir stadig flere, bidrar til at vi tar stadig flere områder fra dyrene.

Det minste vi kan gjøre, er å la de ville dyrene som er igjen være i fred.

Det er vi som må ta våre forholdsregler. Det er vi som nå må tilpasse oss slik at de dyrene som fremdeles er rundt oss, kan få det best mulig. Går vi tilbake til de nyinnflyttede alpakkabøndene i Hedmark, ser vi at de faktisk er et forbilde i så måte. De sjekker terrenget hver morgen, stenger inn sine egne dyr oftere enn før, jager bort ulv med rop og bråk.

Vi andre kan også hjelpe Nina og Rolf Barbakken og andre bønder som dem, ved å betale mer for kjøttet og det andre de produserer, slik at de får mulighet til å passe enda bedre på dyrene sine.

For utgangspunktet er, uansett hvor vi bor, at vi flyttet dit. Da må vi respektere de som var der før oss.

tirsdag 6. februar 2018

Kan livet ha mening uten døden? En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (3:3)

Dette er tredje og siste del av min samtale med Per Fugelli arrangert, tatt opp, redigert våren 2017 og endelig publisert 15.1.2018 – alt av Religoner.no . Først og andre del av denne samtalen kan sees henholdsvis her(1) og her(2).

Kanskje knekker vi en dag koden for fysisk «udødelighet», men hvordan vil egentlig livet bli uten døden? Er det mulig å fylle et «evig» liv med mening?

Av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard

Det arbeides på spreng for å kurere alderdom og drømmen om «evig» liv er mer levende enn noensinne. Hva vil konsekvensene bli dersom denne drømmen går i oppfyllelse? Hvordan fyller man et endeløst antall dager med mening?

Dette er spørsmål professor i sosialmedisin Per Fugelli og professor i religionsvitenskap ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved UiO, Dag Øistein Endsjø, diskuterer i denne episoden av Livet, døden og udødeligheten. For selve videoen, se her.
Det var enklere å dø da Gud var her
Begge er opptatt av døden som en viktig ramme for livet. Endsjø mener dessuten at det er mer enn kroppen som eldes etter hvert som årene går. Trolig vil det bli noen ganske livstrøtte gamle mennesker i de unge kroppene med tiden.

– Hva skal de fylle dagene med? Selvfølgelig er det gøy å dra på pakketurer til Usbekistan og Kanariøyene, i hvert fall i en del år, men det kan sikkert også bli kjedelig etter hvert.

Både Endsjø og Fugelli mener at religionens tilbaketrekning er med på å forklare hvorfor vi har blitt så opptatt av å klamre oss til dette livet.

– Jeg innbiller meg at det for mange av oss var enklere å dø da Gud var her, sier Fugelli.

Endsjø er enig.

– For fem hundre år siden visste alle at de i hvert fall hadde mulighet til fysisk udødelighet. Hvis de bare hadde skikket seg vel. Kanskje sjelen måtte noen år i skjærsilden, men før eller siden ville Jesus komme tilbake og Gud ville samle sammen de små bitene som en gang hadde vært oss, og gi oss udødelig liv. hvis ikke vi da var fullstendig ukristelige.
Tanken om fysisk udødelighet ble med tiden erstattet av forestillingen om at kun sjelen levde videre. I vår tid er også denne forestillingen truet av det veldige gjennombruddet til det naturvitenskapelige verdensbildet, og svært mange tror ikke lenger at det venter oss noe liv etter døden, verken for sjel eller legeme.

Opptaket ble gjort våren 2017. Fugelli hadde hatt et hjerteinfarkt kort tid i forveien. At han likevel gjennomførte denne samtalen med Endsjø sier mye om hans sterke vilje, utholdenhet og formidlingstrang.

mandag 22. januar 2018

Stopp utrydningspolitikken - appell for ulven

Det var mange fantastiske appeller på demonstrasjon i Oslo mot den redselsfulle utrydningspolitikken 20. januar. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om egen innsats, med rusten stemme. Men uansett. Her er ordene jeg sa.

Jeg vil bruke denne anledningen til å snakke om fremtiden. Slik den synes å bli om alt fortsetter som nå. Jeg håper så inderlig jeg tar feil…

Om jeg blir gammel, virkelig gammel, vil jeg fortelle historier. Jeg vil fortelle fantastiske historier til de som vil høre, om den vidunderlige verden som en gang var.

En gang fantes ulv, vil jeg fortelle. Ville ulver. Akkurat som i eventyrene. Skogene var fulle ikke bare av dem, men også av bjørn, jerv og gaupe.

Fjellene var fulle av ryper, elvene av vill laks og himmelen ved kysten kunne dekkes av måker.

Men nå, er de borte. Alle sammen.

Jeg vil fortelle om hvordan vi ikke tålte ulvene.

Vi ville ha naturen bare for oss selv. For profitt. For elgjakten. For sauene som nesten ingen spiste og som døde i hundretusener av andre årsaker. For å kunne la hundene våre løpe rundt over alt, helt uten fare.

- Selv om vi skjønte hvor nære dyrene var oss mennesker. Så like de var oss som individer, drepte vi dem for fote. Tok områdene deres.. Ødela den helheten som var selve naturen. Vi ødela selve livet.

Jeg vil også berette om hvordan det var utenfor Norge.

En gang fantes elefanter, vil jeg fortelle. – I store flokker. Jeg så det selv.Giraffer og haier. Løver og koalaer. Neshorn og isbjørn.

Men nå er de også borte. Alle sammen.

Vi i Norge ønsket å beholde disse andre dyrene andre steder. Men vi så ikke sammenhengen. At naturen var i krise alle steder. Og alt henger sammen.

Vi fortsatte i stedet bares å ødelegge skogene og havene, slettene og elvene med kjøttforbruket vårt, med forstedene og befolkningsveksten, med forurensingen og klimaendringene.

For vi i Norge skjønte ikke at vi måtte begynne med oss selv. Være et forbilde.

I stedet ledet vi an i utrydningspolitikken.Vi fortsatte å skyte ned rypene selv om bestanden var kollapset. Vi gjorde ingenting for å redde måkene som vi stadig plaget. Vi forgiftet fjordene med gruveslam og fiskeoppdrett.

Og vi skjøt ned de aller siste ulvene, bjørnene, jervene og gaupene.

Men min beklagelse overfor generasjonene etter meg. Min beklagelse for at de må vokse opp i en slik død og ødelagt verden, vil bare være tomme ord.

For da, da er det så alt for sent.

onsdag 20. desember 2017

Religionsstøtte til besvær

I stedet for å rette opp en allerede menneskerettslig problematisk støtteordning for tros- og livssynssamfunn der ikke-troende tvinges til å finansiere andre menneskers religion, foreslår regjeringen å gjøre ordningen enda mer vilkårlig i et nytt lovforslag. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 20. desember 2017.
Det regjeringen velger å bevilge Den norske kirke er utgangspunktet for dagens tilskuddsordning. Deretter får alle andre registrerte tros- og livssynssamfunn tilsvarende beløp etter antall medlemmer. Utfordringen er at omtrent 16 prosent ikke er medlem av noe som helst tros- eller livssynssamfunn, men likevel tvinges til å subsidiere disse. Ingen har mulighet til å reservere seg. Men menneskerettighetenes trosfrihet beskytter også retten til ikke å ha eller praktisere en religion. At hundretusener likevel blir tvunget til å finansiere andre menneskers religionsutøvelse, kan følgelig være i strid med menneskerettighetene for en aktiv religionsstøtte som kommer i en helt annen kategori, enn at man som skattebetaler må støtte andre ting som kan være i strid med ens tro.

Regjeringens nye finansieringsmodell i forslaget til lov om tros- og livssynssamfunn gjør ikke noe som helst med denne utfordringen. I stedet skaper de nye komplikasjoner ved å kutte støtten til alle trossamfunn under fem hundre medlemmer over 15 år. Dette kan være i strid med både likestillings- og diskrimineringsloven, menneskerettighetenes diskrimineringsforbud, så vel som med Grunnlovens krav om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» De over 80000 medlemmene i disse små trossamfunnene vil jo fortsatt betale skatt for statens religionsstøtte, men pengene deres vil nå bare gå til andre trossamfunn enn deres eget.

Om dette blir vedtatt, kan medlemmer av trossamfunnene som faller ut av statsbudsjettet når som helst ta saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og antakelig få medhold i at Norge både diskriminerer dem og bryter deres trosfrihet. Allerede nå kan noen som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn muligens gjøre det samme.

Regjeringen burde nok derfor legge til side forslaget til en enda mer vilkårlig livssynsfinansiering og heller se på hvordan de kan rette opp utfordringene med den eksisterende ordningen.

Det enkleste er selvfølgelig å kutte støtte til alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke. Slik eliminerer man også enhver mulighet for forskjellsbehandling.

Man kan også bytte ut generell statsstøtte med en eksplisitt kirkeskatt over skatteseddelen som går direkte til samfunnet man er medlem av. Slik sikrer man at de som ikke er medlem noe sted, ikke lenger må subsidiere andres trosutøvelse.

Den tredje muligheten er at alle får velge om de ønsker å støtte tros- og livssynssamfunnet de er medlem i eller en ideell eller veldedig organisasjon. Dermed får alle mulighet til å støtte det de mener er viktigst i tilværelsen, om det nå er sport, miljøvern, dyr, u-hjelp eller menneskerettigheter. Den allerede eksisterende offisielle listen over organisasjoner man kan få skattefradrag for å gi til, sier seg selv å være det perfekte utgangspunkt for hva man kan føre opp.

mandag 18. desember 2017

The Holy Queer Family

No matter how dismayed conservative Christians get by unconventional representations of the nativity scene, the Holy Family, with Mary the unwed mother and Joseph as the vicarious father, offers little in way of traditional religious support of a privileged position of heterosexuality. This is, instead, a definitely alternative, not to say queer, constellation, indicating that the most important is not what pattern we choose for our relationships but with what we fill these patterns. And, there, is simply love.

Pictures of a distinctly untraditional nativity scene from suburban Los Angeles, where Baby Jesus is watched over by two Josephs, have roamed social media this season and instigated an outcry among conservative Christians. Most prominently, the Catholic Bishop of Providence, Rhode Island, Thomas Tobin, has called it “sacrilege” and an “attack on the Christian Faith”. A few years ago the student group Young Conservatives at the University of Texas presented a similar nativity barn with no Mary, but Gary, Joseph and an empty cradle, as a statement against “homosexual marriage” and how “the far left are out of touch” with mainstream values. The underlining point in both this criticism and presentation of unconventional same-sex nativity scenes is that the authentic Holy Family ultimately exhibits the unique role heterosexual marriage allegedly plays in God’s divine plan for mankind

. Turning to the Holy Family in order to promote the prerogative of traditional heterosexual family values is, however, not as straightforward as it may seem at first. For Joseph, Mary, and Baby Jesus are, of course, anything but the typical traditional nuclear family. This should be no shocker. Here is the unwed single – and virgin – mother, accompanied by her fiancé who is not the father of her infant son. Not only is the child conceived out of wedlock, but in a way contrary to nature.

If we really are to compare the Holy Family with the exclusive heterosexual family ideal, it stands out as distinctly alternative, not to say queer. The parallels in today’s society to Joseph, Mary, and Jesus, are rather to be found in the more novel family constellations, with single parents, divorced and remarried parents with various stepchildren, and with gay and lesbian couples conceiving children without sex.

Leaving aside how “queer” also may be used as a derogatory term, the general meaning of this word translates to something that diverges from the dominating norm of sex, gender, and family constellations, regardless of what that norm may be. In today’s Western societies, the current norm is still represented by the heterosexual nuclear family. Although it no longer provides the sole norm for how to organize a family, the nuclear family remains the dominant model everything is compared to – even by those who champion the equality of other family constellations. All other ways to organize one’s family may thus be defined as queer in relation to the traditional nuclear family.

Where you go, I will go
The very idea that the Bible as a whole is a text generally promoting the exclusive value of the heterosexual family ideal cannot be based on anything but wishful and heteronormative cherry picking. For Joseph, Mary, and Jesus do in no way represent the only queer constellation in the Bible. Again and again we find the positive presentation, even celebration, of strong and caring relationships that are entirely different from the heterosexual ideal of today’s conservative Christianity.

“Where you go, I will go, and where you lodge, I will lodge. Where you die, I will die.” How better to express your complete devotion? But this declaration of absolute love has originally nothing to do with heterosexuality, regardless of how often it is interwoven into traditional wedding vows. These words of faith and fidelity were first spoken by the newly widowed Ruth to Naomi, her mother-in-law. There is nothing in the text about a sexual relationship between the two women, but it is impossible not to acknowledge that this is a question of a profound love.
An earlier version of this article in Norwegian was first published in Aftenposten 17 December 2006.

When prince Jonathan met the young David, the future king, “Jonathan became one in spirit with David, and he loved him as himself.” They even “made a covenant”. How intimately physically the two of them express their love is left unsaid but, at least, they kiss , weep together, and “Jonathan took off the robe he was wearing and gave it to David, along with his tunic, and even his sword, his bow and his belt.” When Jonathan is killed, David exclaims in his grief in a way that leaves heterosexuality lacking: “Your love to me was more wonderful than the love of women.”

In the New Testament, a centurion, a high ranking Roman officer, breaks protocol and goes in person to seek out the itinerant preacher Jesus in Capernaum, just because his “young man” – not his son or his slave – is seriously ill. What kind of relationship there really is between the officer and his companion remains unclear although a sexual aspect to it would have been normal in contemporary Roman society. The officer nevertheless clearly demonstrates his deep love for his “young man” when coming to Jesus.

Choose your own family
After having grown up in his unconventional family, Jesus continues to promote untraditional family values. For him family may be a great variety of things. It is, for example, his faithful followers he hails as his real family: “Behold, here is my mother and my brothers! For whomsoever shall do the will of God is my brother, and my sister, and my mother.” As for his own most intimate devotion, John was “the disciple whom Jesus loved.”

None of these idealized relationships falls into the norm of the heterosexual family. In the way they differ so fundamentally from most family structures in both ancient Palestine and today’s society, it falls, again, logical to sum them up as just as “queer” as the Holy Family.

It is not that the typical heterosexual nuclear family is not found in the Bible. It is there, too, and, of course, not infrequently. But it is at same time remarkable how often this is presented as distinctly dysfunctional. In the very first straight family ever, Eve entices her husband into partaking of the forbidden fruit, after which their firstborn son, Cain, murders his younger brother. Noah curses one of his own sons and his descendants for eternity, while some generations later Abraham exiles his eldest son to the wilderness and is willing to cut the throat of his most cherished son, as if he were a sacrificial lamb. Abraham’s nephew Lot offers an enraged group of men to rape his two unblemished daughters, instead of attacking two guests. The mob declines the offer but a drunken Lot later sleeps with his daughters himself. Rebecca fools her husband Isaac and cheats her eldest son of his patrimony, Jacob is offered a handmaiden by his wife Rachel, in order to conceive more children in the disturbing manner later put into use in Margaret Atwood’s dystopian tale, while the war hero Jephthah kills his only child as a sacrifice to God.

The many dysfunctional straight families of the Bible may, of course not, be understood as meaning that the heterosexual nuclear family is contrary to Scripture. There is also a number of exemplary straight couples, like Esther and king Ahasuerus, John the Baptists’ parents Elizabeth and Zechariah, and Paul’s good friends Priscilla and Aquila. It is therefore not possible to take the idealized queer relationships of the Bible as meaning that one really should break traditional patterns of gender and family constellations. This would only be an example of heterophobic cherry picking. But how, then, is this to be understood?

Love
“The greatest is love,” says Paul in 1 Corinthians. This is not only an unambiguous message but perhaps as close as one may get to the very core of the Christian gospel. For the Bible is full of love. Love is what characterizes all the relationships that are presented as exemplary. There is Ruth’s love for Naomi, Jonathan’s love for David, Zechariah’s love for his wife Elizabeth, and the Roman officer’s love for his “young man”.

It is when love is no longer there things go awry. What we really see in all the malfunctional relationships is the absence of love.

The Christmas gospel with Joseph, Mary, and Baby Jesus cannot be seen as a message of any limited family values. This is a gospel of unlimited love. It is the love of the unwed mother for her child, it is the love of Joseph for these two people that God has put in his way, the single mother and the child who is not his. But most of all, it is God’s absolute love to mankind to whom he gives his son, born out of wedlock.

If we see the Gospel’s message of unconditional love in connection with all the queer relationships in the Bible, we find that it is hard to identify any particular family pattern as exemplary. But with Ruth and Naomi, David and Jonathan, Jesus and the disciples, and, not least, with the Holy Queer Family, the Bible tells us that what really matters when it comes to our most intimate relationships. The most important is not what pattern we choose for our relationships but with what we fill these patterns. The most important is love.

torsdag 14. desember 2017

Sex and religion at the 63ª Feira do Livro in Porto Alegre

Obrigado and thank you so much to the 63rd Feira do Livro de Porto Alegre for inviting me and letting me come and talk about the Portuguese edition of my book Sex and Religion - Sexo e religião. Do baile das virgens ao sexo sagrado homossexual, wonderfully translated by Leonardo Pinto Silva. It really was a wonderful experience and I am very grateful for both the flattering presentation of me by the Feira itself and the media interest it also generated.

Sexo o religião por Dag Øistein Endsjø
Uma relação histórica: sexualidade e religião com Dag Øistein Endsjø
Dag Øistein Endsjø: “A questão dos valores tradicionais é um fenômeno moderno”
Dag Øistein Endsjø na 63° Feira do Livro de Porto Alegre
“Os transgêneros são, talvez, a minoria mais vulnerável”
Time completo: Confira quem são os 11 nomes que compõem a delegação de autores escandinavos

søndag 8. oktober 2017

Erna og selen

Erna og sjøløven i Akvariet i Bergen ble bestevenner. Det er tvilsomt at vi får se bilder av Erna posere også med den like medieglade selen som ble skutt i Troms. Det vil nok være for trist. Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. oktober 2017
Erna Solberg og sjøløven som klemmer hverandre, er antagelig valgkampens mest betagende bilde. Uansett politisk ståsted, er det vanskelig å ikke la seg berøre. Scenen fra Akvariet i Bergen viser ganske enkelt et vakkert møte mellom menneske og dyr. Det minner oss om hvordan det ofte ikke er så mye som skiller dyrene fra oss.

Det er mange bilder som viser vår statsminister som formelig stråler i møte med bl.a. hunder, kyr og lemurer. Ernas glede over møtet med den dyrene, er samtidig like typisk norsk som hennes uformelle vesen. Medier av alle slag flommer over av historier om nordmenns møter med ville dyr, der unge og gamle prøver å formidle den lykken, det fantastiske, ved en virkelig interaksjon med et helt annet, levende og bevisst vesen.

Det er rever i bilseter, grevlinger på stuebesøk, vaffelspisende jerver, ender som reddes av politiet i trafikken, elger som ønsker å klappes, vennskapelige kråker, selskapssyke ryper, tamme gjess i skjærgården, spekkhoggere som kommer opp til kajakkpadlere. De gode fortellingene vil ingen ende ta. Og de leses, og tas til hjertet, av uendelig mange flere. Akkurat som med møtet mellom Erna og den store selen.

Om Erna hadde reist litt lenger nord, til Reisaelva i Troms, kunne hun ha møtt også en annen medievennlig sel. Men akkurat dét er dessverre for sent. Den fikk nemlig en kule gjennom hodet for noen uker siden, fordi laksefiskere ikke utstod at selen gjorde det seler vanligvis gjør, spiste fisk.

Det er tvilsomt vi får se bilder av Erna posere også med den døde selen. Det vil nok være for trist for vår statsminister.

Drepte dyr typisk norsk
Men kanskje Erna likevel skulle ha reist til Troms for å la seg avbilde med den døde selen. For fortellingen om selen som ble skutt bare fordi den var seg selv, er også typisk norsk. Dette er det typiske resultatet av politikken Høyre fører, i full samforståelse med Arbeiderpartiet, Frp, KrF og ikke minst Senterpartiet, som ønsker en enda mer dyrefiendtlig politikk.

Selv om Bernkonvensjonen er klar på at i utgangspunktet er alle dyr fredet, og jakt bare er unntaket, er det i realiteten motsatt i Norge. Så lenge en bestand så vidt kan overleve, ofte ikke det en gang, legges det gjerne opp til såkalt beskatning.

Det er nesten ingen grense på hvordan dyr drepes i landet vårt. Fullt lovlig. Det handler ikke primært om jakt på elg og hjort, hvis kjøtt fyller mang en fryser. I tillegg til de mange utrydningstruede rovdyrbestandene som stadig desimeres, drepes utallige dyr bare for underholdningens skyld, fordi vi ganske enkelt ikke tåler å ha dem i nærheten, fordi vi finner på enhver unnskyldning til å drepe vesenene som er annerledes enn oss.

Rene konkurranser opprettes for å drepe flest mulig kråker, grevlinger drepes bare fordi vi ikke tåler at de besøker hagene våre, bever likvideres kun for gøy, rev skytes bare for å bli hevet i søpla, fugler drepes i mengder fordi vi ikke tåler å ha dem i forstedene våre, glade jegere kan fritt utrydde hele lokalbestander av ryper, om vi leser om nesten tamme villdyr i avisen kan vi fritt gå og drepe dem samme dag, og selv i nasjonalparkene slakter vi jerv med ungene sine i hiene deres.

I sommer så vi et enormt engasjement for at Os kommune ikke skulle likvidere svanen Havnesjefen, som forsvarte seg og sin familie etter å ha blitt plaget i årevis. Det de fleste glemmer, er at slike drap på sakesløse dyr skjer hver eneste dag. Over hele landet.

Ville dyr har det ganske enkelt ikke bra i Norge.

Men kanskje bilder av partiledere med hauger av døde dyr derfor er nettopp det vi trenger for å forstå hvilken politikk vi fører mot dyrene? Erna også med den døde selen. Jonas smilende med nyskutt jervemor og valpene hennes. Knut Arild og Siv med en container full av drept rev. Trygve glisende med dyr han liker å skyte i hagen sin. De som dreper dyr bare for underholdning, eller bare fordi de mener dyrene er i veien, er likevel i mindretall. Et uendelig lite mindretall. Men ved å la denne praksisen være fullt lovlig, fratas ikke bare mengder med dyr selve livet helt unødig. Muligheten for det massive flertallet til å møte ville dyr i sitt rette element, reduseres radikalt.

At Erna elsker dyrene hun møter, er hevet over all tvil. Vi kan nok gå ut fra at de fleste andre partilederne også er glade når de får anledning til å møte et villt dyr. Spørsmålet er og blir hvorfor det ikke speiles i deres politikk? Men når vil de innse at alle de dyrene de ikke møter, er like mye individer som dem de møter, har like mye krav på respekt for sitt levesett og rett til liv?

Kanskje det er på tide med en ny politikk: Ganske enkelt legge til rette for at de fleste dyr få leve i fred?
Freddy og selen. Den stolte store sterke mannen med selen i Reisaelva, skutt fordi den våget å spise fisk i en norsk elv.

torsdag 14. september 2017

Hva blir konsekvensene om menneskets jakt på udødelighet lykkes? En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (2:2)

Er udødelighet noe å trakte etter? Eller har døden en verdi seg selv. Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø diskuterer dette og mer i den andre episoden av Livet, døden og udødeligheten. Akkurat publisert på Religioner.no. Samtalen er ledet, innspilt og redigert av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard.
Selve videoen er også tilgjengelig på Vimeo her.

At mennesket streber etter fysisk udødelighet er ikke noe nytt. Det nye er at vi nå muligens kan lykkes.

Hvem vil i så fall få tilgang til denne kuren mot alderdom og død? Blir det kun de aller rikeste? Frem til nå har døden vært uunngåelig for både fattig og rik. Hva om dette endrer seg? Vil en medisinsk ungdomskilde i fremtiden få dagens skjevfordeling til å virke bagatellmessig til sammenligning? Kommer de rike til å leve i luksus i århundrer, mens de fattige lever like korte og elendige liv som før?

Hva om europeiske velferdsstater gjør en slik alderdomskur tilgjengelig for hele folket? Vil vi da måtte avstå fra å få barn? Hvordan vil det påvirke oss om livsfasen alderdom forsvinner? Og hva med miljøet, dyr og verden som helhet?

Om noen skulle ønske å lese mer om udødelighet, kan boken min Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, kanskje være av interesse.

Første del av denne samtalen mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø er å finne her.

tirsdag 1. august 2017

ENDSJO.xyz - Ny blogg

Jeg har akkurat opprettet ny blogg, og adressen er ENDSJO.xyz.
Alle nye artikler blir lagt ut der, etter hvert også alle de andre. I tillegg kommer info om bøker, vitenskapelige artikler, intervjuer og annet. Følg meg gjerne.

I have just established a new blog and the address is ENDSJO.xyz. All new articles will be posted there, and gradually all the old ones too. In addition there will be info on books, scholarly articles, interviews and other. You are welcome to follow me.

onsdag 19. juli 2017

Fortellingen om den nye likestillingsloven

Den nye, felles likestillingsloven for alle diskrimineringsgrunnlag kom ikke av seg selv. Artikkelen ble først publisert i Aftenposten 22. juni 2017.
Stortinget vedtok nettopp felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Men den kom ikke av seg selv. Dette er historien om hvordan loven ble til. Seksten år tok det fra ideen først ble lansert. Prosessen sier en del om norsk likestillingspolitikk.

Da jeg som ung doktorgradsstipendiat i Aftenposten 12. juni 2001 ba om at man må «utvide både Likestillingsloven og Likestillingsombudets mandat til å gjelde all diskriminering», ble det ikke den store responsen.

Talspersoner for ulike minoriteter fikk ikke så mye spalteplass på denne tiden, mens de fleste feminister syntes å være strålende fornøyd med at ingenting annet enn kjønnsdiskriminering var forbudt.

Loven måtte gjelde alle
Berit Vegheim, leder for Stopp Diskrimineringen og mangeårig aktivist for likestilling av funksjonshemmede, Tone Maria Hansen, leder for det som da het Landsforeningen for Transseksuelle (LFTS) samt en del aktører innenfor homobevegelsen innså derimot umiddelbart at likestillingslovgivningen må gjelde alle like mye.

Norge kunne ganske enkelt ikke oppnå generell likestilling så lenge loven selv diskriminerte og sa at de samme diskriminerende handlingene var enten ulovlige eller fullt lovlige avhengig av hvem som rammes. Slik var jo norsk lov rett og slett i strid med menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud.

Sammen med Vegheim og Hansen fikk vi i 2004 opprettet Menneskerettsalliansen som samlet en rekke likestillingsorganisasjoner med fokus på etnisitet, kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Slik startet selve arbeidet med en felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag. Ilddåpen

Ved siden av vår stadige strøm av innlegg i avisenes debattspalter var Menneskerettsalliansens ilddåp Stortingets behandling av etnisk diskrimineringslov, som EU forpliktet Norge å innføre.

Stortingsrepresentantene var først forvirret da vi kom og maste om funksjonshemmede, transpersoner og Gud vet hva, for dette handlet jo om antirasisme.

De tok likevel poenget umiddelbart da LFTS’ Ingvill Størksen presenterte seg slik: «Vi representerer en gruppe som har null vern mot diskriminering i loven. Nå skal jeg fortelle om hvordan det er.»

Resultatet ble at både de rødgrønne og Høyre ba den borgerlige regjeringen om å sørge for at alle skulle få diskrimineringsvern.

Kunne bare gå en vei
Etter regjeringsskiftet i 2005, tok Høyres Olemic Thommessen og André Oktay Dahl opp tråden og fikk med Erna Solberg på et representantforslag (Dokument 8-forslag) om generelt diskrimineringsvern.

Etter en omhyggelig behandling ledet av SVs Olav Gunnar Ballo, ble dette utgangspunktet for den rødgrønne regjeringens nedsettelse av diskrimineringslovutvalget som skulle gjøre selve grunnarbeidet for en felles lov.

I utvalgets referansegruppe var Menneskerettsalliansen bare en av mange, men ifølge utvalgets medlemmer var vår argumentasjon avgjørende for at de gikk inn for at også «andre vesentlige forhold ved en person» måtte være med i loven. Det var jo den eneste måten alle kunne få vern på.

Det var knapt en sky på himmelen.

Vi tenkte ikke så mye over enkelte absurde enkeltuttalelser, som representanten for Fagforbundet som i forbifarten beklaget seg over hvordan funksjonshemmede og homofile tok alt fokus bort fra kjønnslikestilling – på dette tidspunktet var det ikke engang forbudt å diskriminere noen av dem.

Eller som LOs Gerd Kristiansen, som i sin høringsuttalelse klarte å si at man fremdeles måtte ha en egen kjønnslikestillingslov fordi «kjønn og alder er de eneste grunnlagene som berører alle» – som om ikke alle mennesker også har en etnisk eller seksuell identitet, kjønnsidentitet eller funksjonsevne.

Omtrent alle de andre høringsinstansene var jo enstemmig positive. Dette kunne bare gå en vei. Men hva visste vi?

Plutselig ble den skrotet
Etter at likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) som støttet felles lov fullt og helt, ble byttet ut med Audun Lysbakken, ble plutselig hele fellesloven skrotet.

De gamle feministene i LO, SV og Ap hadde brukt makten sin, og de skulle ha seg frabedt at kjønnslikestillingen ble dratt ned på nivå med diverse minoriteter. Norsk likestillingsdebatt er nok unik i verdenssammenheng ved at det at noen er en minoritet, kan bli brukt mot en.

Det viktigste av alt var å fremme tradisjonell statsfeminisme, som vi igjen og igjen har sett systematisk overser alt annet enn hvite, heterofile, ikke-funksjonshemmede og ikke-transkvinner.

Fire lover
Resultatet ble altså ingen felles lov i 2013, men i stedet en fortsatt egen kjønnslikestillingslov som hadde adskillig sterkere vern enn de tre medfølgende lovene for etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

De som ble diskriminert på grunn av andre forhold, fikk fremdeles ikke noe som helst vern.

Vi så likevel nytt håp i regjeringsskiftet det samme året, da Høyre og Frp i sin regjeringserklæring slo fast at det skulle bli en ny felles likestillingslov for alle grunnlag.

Samtidig er det bare å anerkjenne hvor dyktige bare-oss-feministene var med på å fremme seg selv og sine særinteresser. De har langt på vei kuppet selve diskursen på venstresiden, som når en ellers oppegående politiker som Snorre Valen klarte å påstå fra Stortingets talerstol at bare «kvinnediskriminering er et samfunnsproblem som krever samfunnsmessig endring» – som om ikke det gjelder like mye homofobi, transfobi rasisme og fordommer mot funksjonshemmede og andre grupper. «Vesentlige forhold ved en person»

Forslaget om felles lov som til slutt kom fra den blåblå regjeringen var likevel ikke perfekt. Stortinget gjorde her derimot en viktig innsats. Både tilhengere og motstandere av felles lov klarte å redde redegjørelsesplikt, diskrimineringsvern i familielivet og at også «andre vesentlige forhold ved en person» kom med.

Venstre ble tungen på vektskålen. Mens mange påpekte de to første manglene, var det nok Menneskerettsalliansen som ved å lobbe kontinuerlig i ukene før vedtaket, fikk igjennom at loven måtte gjelde alle.

Underlig nok kom beskyttelsen av «andre vesentlige forhold ved en person» bare med i formålsparagrafen, men slik ble det altså i denne omgangen.

Alle har likevel god grunn til å glede seg over felles lov som nesten helt likestiller alle diskrimineringsgrunnlag. For hvem vil vel være med på å holde andre nede?

fredag 16. juni 2017

Dagen da ALLE fikk diskrimineringsvern i Norge

Sent i går kveld godtok endelig Stortinget i sin annengangsbehandling at at ALLE skal beskyttes mot diskriminering i den nye felles likestillings- og diskrimineringsloven. Dette er historisk. Som loven sier: «Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person.»
Stortingets første visepresident, Marit Nybakk, klubber inn enstemmig vedtak om ALLE skal ha vern mot diskriminering.

Nå endelig. Felles lov. For alle diskrimineringsgrunlag. Endelig sier loven at alle diskriminering er like alvorlig. Alle partiene passet på å få med at «andre vesentlige forhold ved person» også er med. Det ble ingen svekkelse av det eksisterende vernet. En lykkelig slutt.

Det tok sin tid. Det har vært gøy. Det har vært slitsomt å være blant de som har arbeidet for dette. Til tider frustrerende. Mest av alt har det vært inspirerende. Ikke minst takket være de veldig mange - politikere, aktivister, byråkrater, enkeltpersoner - som støttet ideen, de mange som så det selvsagte og kjempet sammen med Menneskerettsalliansen.

Den nye felles loven som erstatter de fire eksisterende likestillings- og diskrimineringslovene, hever alle diskrimineringslovene opp på nivå med vernet for kjønnslikestilling, som inntil nå har hatt en særstilling i norsk lov. Slik signaliserer lovverket nå hvordan all diskriminering er like alvorlig uansett hvem som rammes og hvordan all diskriminering har utgangspunkt i lignende strukturelle forhold i kultur og samfunn.
Min første sak om behovet for at alle må ha samme vern mot diskriminering i loven. Aftenposten 12. juni 2001, på dagen seksten år før dette ble vedtatt av Stortinget. Det er blitt en del spaltemetre om samme emne siden da.

Stortingsflertallet sikret heldigvis også at loven også skal gjelde i private forhold og familieliv, selv om regjeringen ikke foreslo det. Redegjørelsesplikten vil også bli videreført, men akkurat dette vil tilføyes i en ekstra avstemning 21. juni etter at det ble noe feil med den opprinnelige stemmegivningen. Underlig nok spesifiserer ikke loven at diskrimineringsvernet for «andre vesentlige forhold ved en person» annet enn i formålsparagrafen, så her blir det en juridisk utfordring som man får håpe snart blir ryddet opp.

Det har altså skjedd litt. Stortingets første vedtak av loven på mandag skjedde nøyaktig på dagen seksten år etter at jeg først begynte å skrive om behovet for at alle som diskrimineres må beskyttes av likestillingsloven og likestillingsombudet - altså en tid da bare kjønnsdiskriminering var beskyttet i loven. Tretten år siden jeg sammen med emminente Berit Vegheim og Tone Maria Hanssen var med på å danne Menneskerettsalliansen og for så å fortsette som mangeårig leder. Tolv år siden vi - med uvurdelig hjelp av SVs flotte Gro Lindstad som vår veileder - lobbet som fullt i sammenheng med behandlingen av etniskdiskrimineringslov og fikk alle partier til å etterlyse behovet for at alle trengte vern i loven. Elleve år etter at vi var med og assisterte Høyres fine Olemic Thommessen og André Oktay Dahl i deres dok 8-forslag om at all diskrimering måtte forbys. Åtte år siden Diskrimineringslovutvalgets forslag til felles lov, som også inkluderte «andre vesentlige forhold ved person» etter argumentasjon fra oss og våre allierte om at norsk lov måtte beskytte alle mot diskriminering i overensstemmelse med menneskerettighetene. Fire år siden den rødgrønne regjeringen droppet felles lov etter aktiv innsats fra bare-oss-feminister i LO, Ap og SV som ikke ønsket at alle diskrimineringsgrunnlag skulle heves opp på samme nivå som kjønn, noe som førte til at det i stedet ble en egen lov for seksuell orientering og kjønnsidentitet og at også vernet for «andre vesentlige forhold ved person». Fire år siden flotte Jeanette J. Solstad Remø overtok stafettpinnen som leder av Menneskerettsalliansen. Nesten fire år siden den blåblå regjeringen sa i sin regjeringserklæring at det likevel skulle bli felles lov. Tre år siden det endelige grunnlovsvedtaket om generelt diskrimineringsvern, som vi og så mange andre også jobbet for. Et par måneder siden dyktige Jan Elisabeth Lindvik ble leder i Menneskerettsalliansen med meg som nestleder. Noen uker siden det endelige forslaget om ny felles lov likevel ikke skulle inkludere alle. Og et par uker siden jeg, Jan Elisabeth, Berit og Jeanette løp fra parti til parti på Stortinget for å få dem til å huske at menneskerettighetene gjelder alle, at alle trenger diskrimineringsvern i loven og at derfor måtte også «andre vesentlige forhold ved person» være med.
Dannelsen av Menneskerettsalliansen i 2004. Jeg og to av mine evige allierte, Tone Maria Hansen og Berit Vegheim. Jeanette J. Solstad Remø er også med oss i ånden.

Da vi løp fra kontor til kontor, var det også fint å tenke på alle de som har hjulpet oss underveis. Som alle politikere som har støttet Menneskerettsalliansen gjort så mye for stadig å forbedre lovverket - fordi de også mener at ALLE fortjener samme vern mot diskriminering i loven. Olemic Thommessen, Håkon Haugli, Gro Lindstad, André Oktay Dahl, Olav Gunnar Ballo,Erna Solberg, Gunn Karin Gjul, Øyvind Håbrekke, Kjell Erik Ullmann Øie, Ingvill Størksen, Espen Ophaug, Knut Storberget, Trine Skei Grande, Monica Tjelmeland, Hege Haukeland Liadal, Siri Storstein Hytten, Karin Andersen, Torbjørn Røe Isaksen, Jon Reidar Øyan, Signe Øye, Torny Pedersen, Mette Tønder, Geir Jørgen Bekkevold, Silje Kvamme Bjørndal, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Manuela Ramin-Osmundsen, Karita Bekkemellem, Torstein Dahle, Torbjørn Urfjell, Lars Gjemble, Bjørgulv Vinje Borgundvaag, Hege Solbakken og mange flere. Vi tenker med takknemlighet på alle de andre som også har bidratt i styret til Menneskerettsalliansen, Mikael Scott Bjerkeli, Tove Linnea Brandvik, Ronald Craig, Karine Dybvik, Christian Fjellstad, Tone Maria Hansen, Hedvig Skonhoft Johannesen, Ann Kristin Krokan, Henrik Lunde, Andreas Meeg-Bentzen, Vibeke Marøy Melstrøm, Mats Nilsen, Anette C.W. Pettersen, Terje Pettersen,Knut Prytz, Helge Olav Ramstad, Stian Sigurdsen, Marie Pernille Sivertsen, Magnar Sortåsløkken, Ingvill Strøksen og Helge Svare. Og til alle våre medlemsorganisasjoner, Forbundet for transpersoner i Norge (FTPN), FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS), Landsorganisasjonen for Romanifolket (LOR), Norges Handikapforbund (NHF), Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Skeiv Ungdom (SkU), Stopp Diskrimineringen, Synshemmede Akademikere (SAF), Taternes landsforening og ULOBA - Andelslag for borgerstyrt personlig assistanse. Og på de uendelig mange andre som har hjulpet oss underveis, som Rolf Martin Angeltvedt, Hanne Bjurstrøm, Inger Lise Blyverket, Nadeem Butt, Gunnar Buvik, Lars Christensen, Kristine Eide, Marna Eide, Marius Emberland, Ingvild Endestad, Anne C. Eriksen, Kim Friele, Beate Gangås, Ingeborg Granheim, Hans Petter Graver, Pål Vegard Hagesæther, Hege Herø, Grete Hjermstad, Arni Hole, Jon Martin Larsen, Arne Lein, Synne Lerhol, Anne Lieungh, Terje Marøy, Kristin Mile, Bera Moseng, Bård Nylund, Tom Ovlien, Anita Rahore, Hanna Rummelhoff, Anne Sender, Bente Skansgård, Svein Skeid, Hege Skjeie, Vidar Solheim, Karin Stoltenberg, Are Saastad, Tonje Merete Viken, Ola Ødegaard, Sunniva Ørstavik, Knut Olav Åmås og så mange, mange flere.

fredag 2. juni 2017

Livet, døden og udødeligheten – En samtale mellom Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø (1:2)

Forestillinger om en eksistens etter døden finnes i alle kulturer. Hva skyldes det? Per Fugelli og Dag Øistein Endsjø diskuterer tanken om et evig liv her og nå og i det hinsidige. Videoen ble opprinnelig publisert på Religioner.no 31. mai 2017 og er innspilt og redigert av Hans Olav Arnesen og Kai Erik Westergaard.
HER ER LINK TIL VIDEOEN PÅ VIMEO.COM.

Det finnes ingen beviser for at livet fortsetter etter at vi dør. Ikke desto mindre er troen på en videre eksistens etter døden nærmest universell. Vi finner slike forestillinger i alle kulturer og i de eldste historiske kilder. Hva skyldes det?

Det er menneskers forestillinger om en videre eksistens i det hinsidige som er temaet for denne første episoden i videoserien «Livet, døden og udødeligheten». Her diskuterer Dag Øistein Endsjø og Per Fugelli døden, hva den betyr for oss mens vi lever, og de mange oppfinnsomme måtene vi forsøker å overvinne den på.

Dag Øistein Endsjø er professor i religionhistorie og har skrevet blant annet bøkene Udødelighetens historie, Greek resurrection beliefs and the success of Christianity og Sex og religion. Fra jomfruball til hellig homosex, som er utgitt på elleve språk. Per Fugelli er professor i sosialmedisin og har skrevet flere bøker om døden og det å dø. Den mest kjente av disse er trolig Døden, skal vi danse?

Om noen skulle ønske å lese mer om udødelighet, kan boken min Udødelighetens historie. Fra Jesus’ oppstandelse til zombier, antioksidanter og barn i ilden, kanskje være av interesse.

Annen del av samtalen mellom Fugelli og Endsjø, finnes her.

søndag 28. mai 2017

Feminisme for alle

Feminisme er for alle – uansett kjønn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet, etnitet, religion eller andre likende forhold ved en person. La norsk lov også speile dette. Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 28. juni 2017.
Som flere har påpekt i sammenheng med regjeringens forslag til ny felles likestillingslov for alle diskrimineringsgrunnlag, representerer den nåværende likestillingsloven for kjønn en gullstandard ved hvordan den i tiår har gitt det sterkeste vernet mot diskriminering i alle deler av samfunnet. Det er likestillingsloven alle kjenner til, både arbeidsgivere, arbeidstakere og folk flest. De mange andre diskrimineringslovene blir oftere glemt.

At likestillingsloven som gullstandard er et argument for fortsatt egen kjønnslov, er derimot en misforståelse. Som enhver solidarisk feminist vil understreke, er det essensielt at samme gullstandard må gjelde for alle diskrimineringsgrunnlag. At det fantastiske renommeet likestillingsloven har, kan gagne alle. Ikke minst er dette essensielt for de mange kvinner som også er etniske, religiøse eller sosiale minoriteter, funksjonshemmede, lesbiske, bifile, trans eller eldre, som påpekt av YS, Likestillingsombudet, JURK, MiRA og mange flere. Det er dette som er feminisme for alle.

For feminismens essens handler om å rette opp urettferdigheter og ulikheter. For alle. Det historiske utgangspunktet for feminismen er selvfølgelig kvinners stilling, men dette var ikke noe som fulgte av kvinners natur. Tvert imot, som man ser av pionérer som Mary Wollstonecraft og Olympe de Gouges, ble kampen for kjønnslikestilling utløst av det faktum at kvinner var systematisk diskriminert bare på grunn av sitt kjønn. Wollstonecraft og de Gouges kjempet mot den urett som var. De ønsket at all diskriminering skulle forsvinne. Det er dermed fullstendig logisk at det er akkurat like viktig at heller ikke menn skal diskrimineres på grunn av sitt kjønn. Og like selvsagt at ingen skal diskrimineres på grunn av sin etnisitet, tro, funksjonsevne, seksuelle orientering, kjønnsidentitet, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved ens person.

Regjeringens forslag til felles likestillingslov er spesielt viktig ved hvordan det hever andre diskrimineringsgrunnlag opp på samme nivå som kjønn. Det er også forbilledlig ved gi vern til alder og sammensatt diskriminering.

Forslaget er likevel ikke feilfritt. Men Stortinget som nå behandler saken, kan med et enkelt strøk gjøre loven omtrent perfekt, slik at den ikke reduserer eksisterende vern, sikrer alle vern og alle like mye vern mot diskriminering. Disse mest grunnleggende prinsippene, er også noe alle stortingspartiene tidligere har gått inn for.

Dette kan ganske enkelt fikses, ved å gjøre tre ting som det massive flertallet av høringsinstansene har bedt om. Beholde vernet i familielivet og redegjørelsesplikten for alle diskrimineringsgrunnlag. Gi vern til også «andre liknende vesentlige grunnlag ved en person», i samsvar med grunnloven og menneskerettighetenes generelle diskrimineringsvern. Og rette opp de få skjevhetene som fremdeles gir ulikt vern til ulike grunnlag.

Slik kan Norge få verdens beste likestillingslovgivning. Og det er vel det både regjeringen og stortingsrepresentantene ønsker?

tirsdag 23. mai 2017

Shame! Take a Study of Religion course in SKAM at the University of Oslo

Honour and dishonour. Slutshaming and closet gays. Sex of all kind. Identity. Fear of pregnancy. Drugs. Relationship between parents and children. All the major issues in the Norwegian cult TV series SKAM reflect not only contemporary adolescence, but also how much of our entire existence is characterized by religion, directly or indirectly. As in society in general, even the most secularized SKAM characters deal with religious ideas, symbols, and beliefs through how these have shaped and still affect our culture.
This is some of what you may learn in the new Study of Religion course, REL1111 Religion in SKAM. The course will be held at IKOS at the University of Oslo for the first time this fall. 22 August 2017.

Learn about how SKAM is a microcosm, where different world views, in various degrees influenced by religion, exist side by side. We will look at how the actions of Isak and Even, Sana and Yousef, Noora and William, are influenced by Christianity, Islam and other religions. What would have been different and what would have been the same if they lived in another society or in another time? How do shifting frameworks determine how we live our lives, at home and at school, within and outside religious space, whether you are male or female, gay or straight? To what extent do we have the opportunity to live the lives we want to and how was this before?
Dag Øistein Endsjø, who has written the book Sex and Religion which is published in eleven languages, is responsible for the course. He is, however, not the only instructor. Anne Stensvold, who have recently published books on the history of pregnancy and on politics and religion, will also teach, and so will Hanna Havnevik with her broad expertise in Buddhism and recent anthology, Buddhist Modernities (Havnevik et al.), Nora Stene, who specializes in religion among children and youth, Ragnhild J. Zorgati, who is an expert on Islam and pluralism and on religion and gender, and Cecilie Endresen with her interdisciplinary expertise in contemporary Islam and Christianity.

For more information about the course, contact Dag Øistein Endsjø at d.o.endsjo@hf.uio.no or +47 9904 3311.

For articles about the course, see Aftenposten 22 May 2017 (in Norwegian) and Universitas 22 May 2017 (in Norwegian).