torsdag 30. juni 2016

En varslet okkupasjon

1. juli opphører et land å eksistere, men verden bryr seg ikke. Innbyggerne på Norfolk Island, etterkommerne av de legendariske Bounty-mytteristene, kjemper en tapper kamp helt på egenhånd mot å bli oppslukt av storebror Australia. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Klassekampen 30. juni 2016.
Norfolks flagg hengt opp ned i protest mot Australias okkupasjon. I bakgrunnen representerer hvert grønne håndavtrykk en innbyggers støtte til fortsatt selvstyre (foto: Dag Øistein Endsjø).

De færreste har noensinne hørt om Norfolk Island. Enda færre er opprørt over at de nå mister sin selvbestemmelsesrett. Mens andre ikke-selvstyrte områder som Vest-Sahara, Tibet og Palestina har skapt stor internasjonal oppmerksomhet, har kampen til denne stillehavsøya fått lite oppmerksomhet utenfor britiske medier. Det handler likevel om det samme, om et distinkt folkeslag med sin egen historie, som mister sitt land. Norfolkøyboerne er etterkommere av mytteristene på det legendariske skipet Bounty og deres tahitiske koner. Etter først å ha slått seg ned på den fire kvadratkilometer store øya Pitcairn helt øst i Stillehavet, dro hele befolkningen i 1856 til den ti ganger større Norfolkøya, en tidligere fangekoloni som ble gitt dem av dronning Victoria. Mens noen få reiste tilbake til Pitcairn et par år senere, forble Norfolk Island hjemstedet for det massive flertallet av Bounty-ætlingene. Her utviklet de videre sin egen kultur og språk, en unik blanding av polynesiske, britiske og andre elementer.

Demokrati satt til side
Øyfolkets sterke demokratiske sinnelag, som blant annet verdens første nasjon med stemmerett for alle kvinner og menn i 1838, speiles dessverre ikke i hvordan de er blitt behandlet av sine overherrer. Kolonimakten Storbritannia overførte hele til Australia i 1914, selv om innbyggerne ikke ønsket det. Australia styrte deretter landet i over seksti år uten å gi verken noen form for selvbestemmelse eller noen representasjon i australske organer. Først i 1979 fikk øyboerne endelig et begrenset selvstyre med sin egen lovgivende forsamling.

Når Norfolk Island nå igjen mister sitt selvstyre 1. juli og for første gang blir fullstendig innlemmet i Australia, er alle demokratiske spilleregler igjen blitt feid fullstendig til side. Norfolkinnbyggerne ble aldri hørt. Parlamentet valgt til å sitte til 2017 ble ensidig oppløst av Australia juni 2015, selve parlamentsbygningen ble overtatt og stengt midt på natten, mens alle parlamentsmedlemmene fikk sparken. All makt til de valgte selvstyremyndighetene ble overført til den australskutnevnte administratoren, Gary Hardgrave, som har kommet med en rekke direkte feilaktige påstander om at øyboere fleste faktisk ønsker å bli integrert i Australia. Øyas egen Radio Norfolk ble nektet å sende direkte og alle opptak må nå godkjennes av den australskinnsatte administratoren. Kringkastingssjefen som protesterte mot sensuren, ble avsatt. De siste ukene før den formelle annekteringen har Australia sendt privat sikkerhetspersonell til øya for å patruljere, på en måte som minner om de anonyme grønne menn Russland fylte Krim med før okkupasjonen der.
Norfolks parlament, nå steng og tømt av Australia. Øyboernes teltleir er satt opp i protest (foto: Dag Øistein Endsjø).

En folkeavstemning øyboerne selv arrangerte i 2015, viste at 68 prosent av innbyggerne ønsket fortsatt selvstyre. Norfolkerne har også stemt inn et klart flertall av selvstyretilhengerne i øyas nye rådgivende forsamling, som de australske overmyndighetene har opprettet for å erstatte selvstyret og det lokale parlamentet. Australia overser også en underskriftsaksjon for selvstyre støttet av mer enn halvparten av alle innbyggere, så vel som alle innvendinger fra tidligere norfolkske parlamentarikere og ministere. De bryr seg heller ikke med selvstyrebevegelsen People for Democracy, der flertallet av alle voksne norfolkere er medlemmer.

Hvordan Norfolk Island vil bli representert i det australske parlamentet etter overtakelsen, innebærer i praksis at de ikke vil få noen som helst politisk stemme. De vil ikke ha noen egen representant i parlamentet. I stedet vil de vel 2000 øyboerne bli inkludert i en australsk valgkrets med over 160.000 innbyggere. De vil ikke være representert i det hele tatt i parlamentet til delstaten New South Wales, som fra 1. juli vil bestemme mesteparten av lovgivningen til Norfolk. Umyndiggjøringen er nærmest total.

Økonomien
Det er økonomien Australia viser til som grunn til å oppheve selvstyret til Norfolk Island. Etter finanskristen i 2008 falt øyas viktige turistindustri raskt med førti prosent og økonomiske problemer fulgte. Dette er samtidig en ny utvikling, siden landet helt opp til dette klarte seg fint selv. Men Australias regnestykke for økonomien på den førti kvadratkilometer store øya, tar ikke med de årlige inntektene på flere hundre millioner kroner fra det over 400.000 kvadratkilometer store territorialfarvannet med store fiskeriressurser. Selv om havområdet folkerettslig hører sammen med øya, har nemlig Australia aldri gitt opp kontrollen over dette.

Det er ikke uten grunn at de fleste norfolkere mener at Australia har et mer grunnleggende ønske om ikke lenger å måtte forholde seg til et selvstyrt område, og at de bare bruker økonomien som en unnskyldning. Australske myndigheter vil verken gi noen hjelpepakke eller øyboerne råderett over sett eget havområde. De har i tillegg undergravet mulighetene for økonomisk utvikling på øya, ved for eksempel å nekte dem å si ja til en omfattende kontrakt på dyrking av medisinsk marihuana – en kontrakt som siden gikk til et område i Australia i stedet. Øyboerne er også blitt hindret i å opprette sitt eget oversjøiske bankvesen, å prege sine egne mynter som kunne bli solgt til samlere og å starte en nasjonal fiskeflåte for å utnytte sin egen økonomiske sone.

Australia har samtidig brukt det at norfolkerne nå vil bli dekket av den australske velferdsstaten som et argument for å oppheve selvstyret. Men dette er et samfunn som har fungert bra gjennom at befolkningen har tatt vare på sine egne gjennom øyas egne begrensede velferdsstat. Australias angivelige store omsorg for innbyggernes velferd, virker noe hul når overtakelsen også innebærer at en betydelig del av befolkningen mister jobben sin i sammenhengen med at de lokale selvstyremyndighetene legges ned.

Kampen mot nasjonal identitet
Australia synes å ha liten sans for at et øyfolk som ikke føler seg som australiere. De bruker da også overtagelsen for å gå til rette med selve den nasjonale identiteten det vesle folkeslaget.

Fra nå av blir norfolkerne tvunget til å synge den australske nasjonalsangen Advance Australia fair fremfor God save the Queen eller deres egen Pitcairn Anthem. Som for å understreke hvor lite respekt Australia har for Norfolkøyas egenart, stormet den australskutnevnte administratoren ut i protest under et møte da innbyggerne begynte å synge sin nasjonalsang. Norfolks eget flagg med det unike norfolkfurutreet som til nå har vaiet fritt foran alle offentlige bygninger, vil få en underordnet plassering eller må fullstendig vike plassen for Australias flagg – som nærmest ingen av øyboerne bruker. Norfolkerne får heller ikke lenger mulighet til å delta som egen nasjon i internasjonale idrettsstevner som Commonwealthlekene og de regionale Stillehavslekene. Andre ting som har vært med på å definere Norfolk som eget land, som eget postvesen og immigrasjonsvesen, opphører også. Tilreisende vil ikke lenger få et stempel fra Norfolk Island i passet. De har heller ikke fått noen garanti for hvordan de skal kunne beskytte det unike og truede språket sitt. Nesten for å understreke hvor liten respekt Australia har for norfolkerne, ble den historiske bygningen som hadde fungert som parlament siden 1979 – og som var en del av UNESCOs verdensarv på Norfolk – ribbet for hele sitt interiør da australierne opphevet nasjonalforsamlingen.

Motstanden fortsetter
Øyboerne har på ingen måte gitt opp. Når Australia nekter å bry seg om at både folkeavstemning, valg og underskriftaksjoner viser at et overveldende andel av innbyggerne fremdeles ønsker selvstyre, fortsetter motstanden på andre måter. Over hele øya vaier Norfolks grønne og hvite flagg i taus protest mot overmakten. I den største byen Burnt Pine er det en hel liten park full av plakater med grønne hender, hver og en satt ut av en av innbyggerne som ønsker fortsatt selvstyre. Litt lenger nede i gaten finner man det store kontoret til People for Democracy, som koordinerer aksjonen for fortsatt selvstyre og hvor alle er velkommen til å gå innom. I hovedstaden Kingston er plenen utenfor den nedlagte nasjonalforsamlingen, tatt over av aktivister som har slått seg ned med telt og campingutstyr. Alle besøkende blir entusiastisk mottatt av disse medlemmene i det som antagelig er verdens hyggeligste frigjøringsbevegelse. På dagen vanker det kaffe og kaker, på kvelden serveres det salat og grillmat.
Motstanden mot Australias varslede okkupasjon vedvarer. Fra hovedkvarteret til Norfolk Island People for Democracy som er støttet av et overveldende flertall av innbyggerne (Foto: Norfolk Island People for Democracy).

Det viktigste initiativet øyboerne har gjort, er likevel overfor FN. Ifølge både artikkel 73 i FN-charteret fra 1945 og FN-resolusjonene 1514 og 1541 fra 1960 har alle «ikke-selvstyrte territorier» rett til selvbestemmelse. Som en australsk besittelse da helt uten selvstyre, tidligere separat britisk koloni, og som et land med sin egen unike kultur og historie, kom Norfolk Island helt klart under definisjonen av slike territorier som ifølge FN måtte avkoloniseres. Dette var da følgelig grunnen til at Australia ga sin besittelse et begrenset selvstyre i 1979.

Når australske myndigheter nå ensidig trekker selvstyret tilbake på tross av hva flertallet av norfolkerne selv mener, oppstår følgelig på ny strid med FNs krav om selvbestemmelse. Norfolks selvstyrebevegelse har derfor med støtte av eksperter for internasjonal rett, bedt FN om beskyttelse mot Australias overtakelse i strid med FNs egne regler om landenes selvbestemmelsesrett. Ettersom alle demokratiske prosesser er blitt satt til side, har øyboerne også klaget inn Australia for FNs Menneskerettighetskomité for brudd på en rekke ulike menneskerettigheter.
Hele mininasjonen som snart forsvinner. Og ingen bryr seg (foto: Dag Øistein Endsjø).

Med knappe to tusen innbyggere, er det ikke så mange som mener at Norfolk Island skal stå helt og fullt på egenhånd. Målet for de fleste er å opprettholde det selvstyret de frem til 1. juli har hatt innenfor Australia. Norfolkere flest har jo heller ingenting imot Australia – det er bare dagens australske politikere de har mindre til overs for. Men det finnes også andre alternativer. Uformelt har New Zealand allerede tilbudt øya å få en status som assosiert stat, tilsvarende hva som nå er tilfelle med Niue og Cookøyene.

På tross av norfolkernes standhaftige kamp for ikke å miste sitt selvstyre, er og blir tausheten deres største fiende. Siden Norfolk Island er så uendelig langt borte, klarer nesten alle i alle land å overse det en av verdens minste nasjoner nå utsettes for.

An occupation is announced

On 1 July a country ceases to exist, but the world does not care. The inhabitants of Norfolk Island, descendants of the legendary Bounty mutineers, are fighting a brave battle completely on their own against being swallowed up by big brother Australia. – This article was originally published in Norwegian in the newspaper Klassekampen 30 June 2016.
Few have ever heard of Norfolk Island. Even fewer are upset that they now lose their self-rule. While other non-autonomous territories as Western Sahara, Tibet, and Palestine receive great attention internationally, the struggle of this small Pacific nation has generally gone unnoticed outside of British media. But this is still about the same, about a distinct country with its own history, which are losing their self-determination.

The Norfolk islanders are the descendants of the mutineers on the legendary ship Bounty and their Tahitian wives. After first having settled on the four-square-kilometer island of Pitcairn way east into the Pacific, the entire population moved to the ten times larger Norfolk Island in 1856, a former penal colony that was given them by Queen Victoria. While a small number returned to Pitcairn a few years later, Norfolk Island remained home to the massive majority of Bounty descendants. Here they developed their own culture and language, a unique blend of Polynesian, British and other elements.
Bounty heritage. The tomb of the great-grandchild of the mutineer Fletcher Christian, born on Pitcairn in 1833, contributing to establishing the Norfolk community in 1856, died on Norfolk Island in 1912 (Photo: Dag Øistein Endsjø).

Democracy set aside
The islanders have their own exceptional democratic traditions, being the world’s first nation with common suffrage in 1838 – for both men and women. This is, however, not reflected in how they are treated by their overlords. Britain, their original colonial power, transferred the whole island to Australia in 1914, against the wishes of the inhabitants. Australia then ruled the country for over sixty years without giving neither any kind of self-determination nor any representation in Australian political institutions. First in 1979 the islanders finally received a limited autonomy with its own legislature.

When Norfolk Island now again loses its autonomy on 1 July and for the first time becomes completely incorporated in Australia, all democratic rules have once again been swept completely aside. The Norfolk Islanders were never heard. The Parliament elected to sit until 2017 was unilaterally dissolved by Australia in June 2015, the parliament building was taken over and closed at midnight, while all the MPs got fired. The power of the elected government were transferred to the Australian-appointed administrator, who has come with a number of outright erroneous claims about the islanders actually wanting to be integrated into Australia. The island’s own Radio Norfolk was refused to broadcast live and all programs must now be approved by the Australian administrator. When protesting against the censorship, the head of the broadcaster was deposed. The last few weeks before the formal annexation, Australia has sent private security personnel to the island to patrol, in a manner reminiscent of the anonymous green men Russia filled the Crimea with before the occupation there.

A referendum in 2015 showed that 68 percent of the residents favoured continued self-rule. The Norfolk Islanders have also voted for a clear majority of autonomy supporters in the island’s new advisory council, which Australia has established to replace the self-rule and the local parliament. But Australia ignores all this, and also a petition for autonomy backed by more than half of all residents, as well as all objections from former Norfolk parliamentarians and ministers. They do not bother either about the autonomy movement People for Democracy, where the majority of adults Norfolk Islanders are members.
Hands up for democracy, which Australia so crudely has swept aside. Each green hand is set up by an islander still wanting to rule their country themselves (Photo: Dag Øistein Endsjø).

How Norfolk Island will be represented in the Australian political system after the takeover, means in practice that they will not have any political voice at all. They will not have their own representative in parliament. Instead, the approximately 2000 islanders will be included in an Australian constituency with over 160,000 inhabitants. They will not be represented at all in parliament for the state of New South Wales, which from 1 July will determine most of the legislation to Norfolk.

The economy
Australia refers to the economy as a reason to abolish the autonomy to Norfolk Island. After the credit crunch in 2008, Norfolk Islands key tourism industry quickly fell with forty percent and the island got major financial problems. But this is a new development, as the country right up to this did fine by itself. But at the same time Australia’s calculation of the economy in the forty-square-kilometer island, does not take into account the proceeds from the more than 400.000-square-kilometer territorial waters with large fishing incomes and non-explored mineral resources. Although the economic zone according to international law belongs with the island, Australia has never given up control over this.

It is not without reason that many islanders believes that Australia only uses the economy as an excuse in order to no longer having to deal with an unwanted autonomous territory – and to keep control over the immense territorial waters. Australian authorities have refused to give the islanders any stimulus package and to hand over the jurisdiction over their territorial waters. They have also repeatedly undermined other opportunities for economic development on the island, for example, by denying them to agree to an extensive contract for the cultivation of medical marijuana – a contract that instead went to an area in Australia. The islanders have also been prevented from establishing its own overseas banking service, minting its own coins which could be sold to collectors, and to establish a national fishing fleet to exploit their own economic zone.
Beautiful Norfolk Island, as depicted on a post stamp.

Australia has referred to that Norfolk Islanders now will be covered by the Australian welfare state as an argument to abolish autonomy. But this is a society that has functioned well by the population taking care of their own through the island’s own limited welfare system. Australia’s allegedly great concern for the islanders’ welfare also seems somewhat hollow when the takeover also means that a significant portion of the population will lose their jobs in connection with the local self-government authorities closing down.

The oppression of national identity
The Australian government seems to have little appreciation for a small people, who do not feel like Australians. They subsequently use the takeover to curtail the national identity of the islanders. From now on, the Norfolk Islanders will be forced to sing the Australian national anthem Advance Australia Fair, instead of God save the Queen or their own Pitcairn Anthem. As if to underline how little respect Australia holds for the Norfolk Island’s traditions, the Australian administrator walked out in protest from a meeting when the islanders began to sing their national anthem. Norfolk’s own flag with the unique Norfolk pine, which until now have been waving freely in front of all public buildings, will now have a subordinate position or must completely give way to the flag of Australia – which virtually none of the islanders fly. The Norfolk Islanders will also no longer be able to participate as a separate nation in international sports events, such as the Commonwealth Games and the regional Pacific Games. Other things that have defined Norfolk Island as a nation, like their own postal service and immigration service, also cease. Visitors will no longer get a stamp from Norfolk Island in their passport. Australia has, moreover, made no guarantees for the protection of Norfuk, the island’s unique and endangered language. Perhaps just to emphasize Australia’s lack of respect of Norfolk’s identity, the historic building that had served as parliament since 1979 – and which is part of UNESCO heritage site in Norfolk – was stripped of all its interior when Australia abolished the parliament.

The opposition continues
The islanders have nevertheless not given up. When Australia refuses to bother about the referendum, elections, and petitions, all showing that an overwhelming proportion of the inhabitants still want self-rule, the resistance continues in other ways. Across the island, Norfolk’s green and white flag flies in silent protest over power. In Burnt Pine, the largest city, there is an entire small park full of placards with green hands, each one set up by one of the residents who still want autonomy. A little further down the street you will find the large office of People for Democracy, from where the action for continued autonomy coordinated and where everyone is welcome to drop by. In the capital Kingston the lawn outside the former parliament has been taken over by activists who have settled with tents and camping gear. All visitors are enthusiastically welcomed by the members of what is probably the world’s friendliest liberation movement. In daytime one is offered coffee and cakes, in the evenings salad and barbecue are served.
Standing with Norfolk Island. All visitors to the tent camp of #Theworldlittlestfreedomfighters are asked to show their support against the occupation. The author of the article to the right (Photo: Norfork Island People for Democracy).

The most important initiative islanders have done is, nevertheless, with the United Nations. According to article 73 in the UN Charter and UN resolutions 1514 and 1541 of 1960, all “non self-governing territories” have a right to self-determination. As an Australian possession without autonomy, a previously separate British colony, and as a nation with its own unique culture and history, Norfolk Island clearly fell under the definition of such territories the UN had decolonized. This was consequently the reason for why Australia gave its possession a limited autonomy in 1979.

When the Australian government now unilaterally abolishes self-rule in spite of what the majority of the Norfolk Islanders themselves want, it represents a new violation of the UN demands for self-determination. Norfolk’s autonomy movement, with the support of several experts of international law, has therefore contacted the United Nations to be protected from the Australian acquisition in violation of the UN rules on all countries’ right to self-determination. Since all democratic processes have been set aside, the islanders have also brought Australia in for the UN Human Rights Committee for the violation of various human rights.

With just about two thousand inhabitants, there are not many who believe that Norfolk Island should be completely on its own. The goal of most islanders is to maintain the autonomy they previously held within Australia. Most Norfolk Islanders have nothing against Australia – it is only the current Australian politicians they have less love for. But there are also other options. New Zealand has already made an unofficial offer to the island to get a status of associated state equivalent of what is now the case with Niue and the Cook Islands.

Yet in spite of the Norfolk Islanders’ steadfast struggle not to lose their self-rule, silence remains their biggest enemy. Since Norfolk Island is so infinitely far away, both the masses and authorities in all countries ignore the injustice against one of the world’s smallest nations.

mandag 20. juni 2016

Utryddelsen fortsetter

Mens den offisielle norske storjakten på utryddelsestruede rovdyr har skapt overskrifter både nasjonalt og internasjonalt, foregår en mer stille utryddelsespolitikk på andre arter. Miljødirektoratet leder an. Som i utryddelsen av Sula-rypa.
Sula-rype. Utryddet, med statens velsignelse. Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 20. juni 2016.

I vinter ble Sula-rypa utryddet. Ryper flest finnes i høyfjellet, men underarten smølalirypa har klart å slå seg ned på noen få små øyer helt ute i havgapet utenfor Trøndelag. Men ikke lenger på Sula. En enslig jeger hadde fått det for seg at det var stas å skyte Sula-ryper, som var så godt som tamme fordi de var så vant med fastboende og besøkende. Så han skjøt like godt alle sammen. Hver eneste en. Døde. De svært så stedbundne rypefuglene som i generasjoner hadde hatt Sula som sitt hjem, finnes ikke lenger.

Utryddningen av Sula-rypa førte til en enkel artikkel i lokalavisen Frøya. Men det ble med det. For hvem bryr seg om at en lokal fuglestamme blir utryddet? Ingen grunn til større nyhetsoppslag. At jegeren ikke en gang hadde søkt om den nødvendige jakttillatelsen av Frøya kommune som er grunneier, er heller ikke så nøye. Kommunen gidder ikke å følge opp saken. De har heller ingen planer om å frede de ytterst få smølalirypene som er igjen på andre øyer – miljøkonsulenten i Frøya vil bare be kommunestyret forby jakt på de truede fuglene når de befinner seg på kommunal eiendom. Ellers skal det fremdeles være fritt frem.

Ryper ble generelt rødlistet i Norge i fjor. Hele fuglearten er altså utryddelsestruet. Bestanden har gått jevnt nedover år etter år og det er ingenting som tyder på at nedgangen skal stoppe. At vel halvparten av alle verdens ryper finnes i Norge, gjør at den norske bestanden er avgjørende for hele artens overlevelse. Ifølge Miljødirektoratet er dette likevel ikke grunn til å forby jakt på rypene. Det får holde at de ikke lenger skal skytes om vinteren, er deres siste forslag. Man kan jo ikke ødelegge for den tradisjonsrike rypejakten. Den får heller bare stoppe av seg selv, når rypa er blitt fullstendig utryddet i landet.

Miljødirektoratet er det statlige organet som skal ta vare på vår natur. De er de som skal stogge utrydningsglade jegere, stortingspolitikere og statssekretærer. Men når Miljødirektoratet selv leder an i utryddelsespolitikken, mister dyrene sin siste beskyttelse.

Og det er ikke bare utrydningstruede ryper det gjelder. Ærfuglen som er i nedgang både i Norge og generelt, skal heller ikke fredes. Hver jeger skal fortsatt få drepe en hunn og opptil tre hanner hvert døgn. Skyt i vei. Storskarven som også har en negativ bestandutvikling, skal man fortsatt få skyte. At svartanden holder stand i Østfold selv om den er truet i resten av landet, er selvfølgelig grunn nok til å fortsette jakt akkurat i dette fylket.

Alt skal i utgangspunktet kunne jaktes på, selv om det ikke en gang er tradisjon for det. Sangfugler som drepes i stor skala når de trekker sydover, skal nå heller ikke få fred i Norge. Fordi bestanden av svarttrost og måltrost er stabil i landet akkurat nå, skal det være fritt frem å skyte dem. At omfattende jakt kanskje kan bidra til å true også disse artene, får vi heller komme tilbake til.

Verdens ville dyr utsettes for en perfekt storm i disse dager. Kombinasjonen av klimaendringer, arealtap, forurensing og omfattende jakt gjør at de fleste dyrearter sliter. Bare siden 1970-tallet har det totale antallet ville dyr blitt halvert og utviklingen synes fremdeles å gå i feil retning. Miljødirektoratet burde kanskje gå foran å sørge for at i alle fall truede dyr ikke lenger skal jaktes på i Norge.

onsdag 15. juni 2016

Det stuerene amerikanske homohatet

Massakren mot homobaren i Orlando kan ikke sees uavhengig av hvordan homohat i årevis er blitt fremmet av Det republikanske parti. Saken ble først publisert på NRK Ytring 15. juni 2016.
De republikanske presidentkandidatene Ted Cruz, Mike Huckabee og Bobby Jindal hyllet den kristne hatpredikanten Kevin Swanson som ønsker dødsstraff for likekjønnet sex.

Omar Mateen hatet homofile, kanskje fordi han hadde noen av disse følelsene selv. Dette synes å være selve motivasjon for å utføre massedrapet på homobaren Pulse Club i Orlando, Florida. Men hatet hans er på ingen måte unikt. Man kan ikke forklare homohatet hans bare med at Mateen var muslim, for som alle religioner inkluderer islam både homotoleranse og homomotstand. Men han selv knyttet seg til Daesh/ISIS og andre radikale islamister, hvor homofobien er ekstrem. Samtidig var Mateen like mye amerikaner som muslim, født og oppvokst i et samfunn der halvparten av alle ledende politikere syntes det er helt greit å diskriminere LHBT-personer.

Det republikanske partiet i USA har i langt tid fremmet en grunnleggende diskriminering av LHBT-personer. Samtidig som hatkriminalitet årlig rammer tusener av amerikanske homofile og stadig flere transpersoner, gjør de fleste republikanere hva de kan for å sørge for at LHBT-personer ikke skal beskyttes av lover mot hatkriminalitet og diskriminering. Tvert imot går mange heller inn for å oppfordre folk flest å diskriminere homofile og transpersoner ut fra deres religiøse overbevisning. Flere delstater der republikanerne har makten, prøver å overgå hverandre med ulike homodiskriminerende lovforslag. Ulike kristne hatgrupper som har argumentert for å frata de mest grunnleggende menneskerettighetene til LHBT-personer, blir stadig støttet av ledende republikanere.

Årets republikanske presidentkandidater nærmest konkurrerte om å være mest mulig homofiendtlige. Ikke minst forsvarte de homofiendtlige menneskers rett til å diskriminere i alle deler av samfunnet. Etter at høyesterett godkjente likekjønnede ekteskap over hele landet, har det blitt gjengs å forsøke å underminere hele det amerikanske rettsvesenet. Selv den kristne hatpredikanten Kevin Swanson som ønsker dødsstraff for likekjønnet sex, ble hyllet av kandidater som Ted Cruz, Mike Huckabee og Bobby Jindal.

Ikke alle republikanere er like tydelige i sin kamp for LHBT-diskriminering. Men de som ikke selv spyr ut homohat, er av den mening at det er helt legitimt å gå inn for slik systematisk diskriminering av en befolkningsgruppe. Den systematiske utpekningen av homofile og transpersoner som syndebukker og som ødeleggende for samfunnsmoralen, gjør at disse blir spesielt utsatt når mennesker – som Omar Mateen – ønsker å gi uttrykk for sitt hat mot mennesker man ikke liker. Mest av alt legger den republikanske politikken opp til at LHBT-personer ikke skal leve ut sine liv som de selv ønsker, men heller hate seg selv – noe som kanskje akkurat var tilfelle med Mateen.

Fullt klar over hatet de selv sprer i samfunnet, er republikaneres reaksjon til massedrapet kynisk og forutsigbart. I all hovedsak overser de LHBT-aspektet i forbrytelsen. I stedet er det viktig å gjøre dette ene og alene til bare enda et kapittel i radikale islamisters kamp mot USA generelt, som Donald Trump hvis reaksjon på massakren var å twitre gratulasjoner til seg selv over sin egen identifisering av dette som en islamsk terrorangrep. Med utgangspunkt i hvordan islamsk terrorisme er blitt den nye absolutte fienden i verdensbildet til mange republikanere, har likevel enkelte republikanere fordømt den mest ekstreme islamske homofobien – men da selvfølgelig helt uten vilje til å se hvordan disse holdningene speiles i det kristenbaserte amerikanske homohatet. Poenget blir derimot at man bare kan fortsette å diskriminere LHBT-personer i USA, for det er uansett ikke så ille som hva de mest ekstreme islamistene forfekter.

Massakren i Orlando handler om terrorisme og om islamistisk homohat. Men den kan like mye sees som det seneste og mest tragiske kapitlet i den såkalte amerikanske «kulturkrigen», der selve målet for den republikanskledede fronten har vært å i størst mulig grad å gjøre LHBT-personer til legale mål for forfølgelse og diskriminering.