torsdag 30. juni 2016

En varslet okkupasjon

1. juli opphører et land å eksistere, men verden bryr seg ikke. Innbyggerne på Norfolk Island, etterkommerne av de legendariske Bounty-mytteristene, kjemper en tapper kamp helt på egenhånd mot å bli oppslukt av storebror Australia. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Klassekampen 30. juni 2016.
Norfolks flagg hengt opp ned i protest mot Australias okkupasjon. I bakgrunnen representerer hvert grønne håndavtrykk en innbyggers støtte til fortsatt selvstyre (foto: Dag Øistein Endsjø).

De færreste har noensinne hørt om Norfolk Island. Enda færre er opprørt over at de nå mister sin selvbestemmelsesrett. Mens andre ikke-selvstyrte områder som Vest-Sahara, Tibet og Palestina har skapt stor internasjonal oppmerksomhet, har kampen til denne stillehavsøya fått lite oppmerksomhet utenfor britiske medier. Det handler likevel om det samme, om et distinkt folkeslag med sin egen historie, som mister sitt land. Norfolkøyboerne er etterkommere av mytteristene på det legendariske skipet Bounty og deres tahitiske koner. Etter først å ha slått seg ned på den fire kvadratkilometer store øya Pitcairn helt øst i Stillehavet, dro hele befolkningen i 1856 til den ti ganger større Norfolkøya, en tidligere fangekoloni som ble gitt dem av dronning Victoria. Mens noen få reiste tilbake til Pitcairn et par år senere, forble Norfolk Island hjemstedet for det massive flertallet av Bounty-ætlingene. Her utviklet de videre sin egen kultur og språk, en unik blanding av polynesiske, britiske og andre elementer.

Demokrati satt til side
Øyfolkets sterke demokratiske sinnelag, som blant annet verdens første nasjon med stemmerett for alle kvinner og menn i 1838, speiles dessverre ikke i hvordan de er blitt behandlet av sine overherrer. Kolonimakten Storbritannia overførte hele til Australia i 1914, selv om innbyggerne ikke ønsket det. Australia styrte deretter landet i over seksti år uten å gi verken noen form for selvbestemmelse eller noen representasjon i australske organer. Først i 1979 fikk øyboerne endelig et begrenset selvstyre med sin egen lovgivende forsamling.

Når Norfolk Island nå igjen mister sitt selvstyre 1. juli og for første gang blir fullstendig innlemmet i Australia, er alle demokratiske spilleregler igjen blitt feid fullstendig til side. Norfolkinnbyggerne ble aldri hørt. Parlamentet valgt til å sitte til 2017 ble ensidig oppløst av Australia juni 2015, selve parlamentsbygningen ble overtatt og stengt midt på natten, mens alle parlamentsmedlemmene fikk sparken. All makt til de valgte selvstyremyndighetene ble overført til den australskutnevnte administratoren, Gary Hardgrave, som har kommet med en rekke direkte feilaktige påstander om at øyboere fleste faktisk ønsker å bli integrert i Australia. Øyas egen Radio Norfolk ble nektet å sende direkte og alle opptak må nå godkjennes av den australskinnsatte administratoren. Kringkastingssjefen som protesterte mot sensuren, ble avsatt. De siste ukene før den formelle annekteringen har Australia sendt privat sikkerhetspersonell til øya for å patruljere, på en måte som minner om de anonyme grønne menn Russland fylte Krim med før okkupasjonen der.
Norfolks parlament, nå steng og tømt av Australia. Øyboernes teltleir er satt opp i protest (foto: Dag Øistein Endsjø).

En folkeavstemning øyboerne selv arrangerte i 2015, viste at 68 prosent av innbyggerne ønsket fortsatt selvstyre. Norfolkerne har også stemt inn et klart flertall av selvstyretilhengerne i øyas nye rådgivende forsamling, som de australske overmyndighetene har opprettet for å erstatte selvstyret og det lokale parlamentet. Australia overser også en underskriftsaksjon for selvstyre støttet av mer enn halvparten av alle innbyggere, så vel som alle innvendinger fra tidligere norfolkske parlamentarikere og ministere. De bryr seg heller ikke med selvstyrebevegelsen People for Democracy, der flertallet av alle voksne norfolkere er medlemmer.

Hvordan Norfolk Island vil bli representert i det australske parlamentet etter overtakelsen, innebærer i praksis at de ikke vil få noen som helst politisk stemme. De vil ikke ha noen egen representant i parlamentet. I stedet vil de vel 2000 øyboerne bli inkludert i en australsk valgkrets med over 160.000 innbyggere. De vil ikke være representert i det hele tatt i parlamentet til delstaten New South Wales, som fra 1. juli vil bestemme mesteparten av lovgivningen til Norfolk. Umyndiggjøringen er nærmest total.

Økonomien
Det er økonomien Australia viser til som grunn til å oppheve selvstyret til Norfolk Island. Etter finanskristen i 2008 falt øyas viktige turistindustri raskt med førti prosent og økonomiske problemer fulgte. Dette er samtidig en ny utvikling, siden landet helt opp til dette klarte seg fint selv. Men Australias regnestykke for økonomien på den førti kvadratkilometer store øya, tar ikke med de årlige inntektene på flere hundre millioner kroner fra det over 400.000 kvadratkilometer store territorialfarvannet med store fiskeriressurser. Selv om havområdet folkerettslig hører sammen med øya, har nemlig Australia aldri gitt opp kontrollen over dette.

Det er ikke uten grunn at de fleste norfolkere mener at Australia har et mer grunnleggende ønske om ikke lenger å måtte forholde seg til et selvstyrt område, og at de bare bruker økonomien som en unnskyldning. Australske myndigheter vil verken gi noen hjelpepakke eller øyboerne råderett over sett eget havområde. De har i tillegg undergravet mulighetene for økonomisk utvikling på øya, ved for eksempel å nekte dem å si ja til en omfattende kontrakt på dyrking av medisinsk marihuana – en kontrakt som siden gikk til et område i Australia i stedet. Øyboerne er også blitt hindret i å opprette sitt eget oversjøiske bankvesen, å prege sine egne mynter som kunne bli solgt til samlere og å starte en nasjonal fiskeflåte for å utnytte sin egen økonomiske sone.

Australia har samtidig brukt det at norfolkerne nå vil bli dekket av den australske velferdsstaten som et argument for å oppheve selvstyret. Men dette er et samfunn som har fungert bra gjennom at befolkningen har tatt vare på sine egne gjennom øyas egne begrensede velferdsstat. Australias angivelige store omsorg for innbyggernes velferd, virker noe hul når overtakelsen også innebærer at en betydelig del av befolkningen mister jobben sin i sammenhengen med at de lokale selvstyremyndighetene legges ned.

Kampen mot nasjonal identitet
Australia synes å ha liten sans for at et øyfolk som ikke føler seg som australiere. De bruker da også overtagelsen for å gå til rette med selve den nasjonale identiteten det vesle folkeslaget.

Fra nå av blir norfolkerne tvunget til å synge den australske nasjonalsangen Advance Australia fair fremfor God save the Queen eller deres egen Pitcairn Anthem. Som for å understreke hvor lite respekt Australia har for Norfolkøyas egenart, stormet den australskutnevnte administratoren ut i protest under et møte da innbyggerne begynte å synge sin nasjonalsang. Norfolks eget flagg med det unike norfolkfurutreet som til nå har vaiet fritt foran alle offentlige bygninger, vil få en underordnet plassering eller må fullstendig vike plassen for Australias flagg – som nærmest ingen av øyboerne bruker. Norfolkerne får heller ikke lenger mulighet til å delta som egen nasjon i internasjonale idrettsstevner som Commonwealthlekene og de regionale Stillehavslekene. Andre ting som har vært med på å definere Norfolk som eget land, som eget postvesen og immigrasjonsvesen, opphører også. Tilreisende vil ikke lenger få et stempel fra Norfolk Island i passet. De har heller ikke fått noen garanti for hvordan de skal kunne beskytte det unike og truede språket sitt. Nesten for å understreke hvor liten respekt Australia har for norfolkerne, ble den historiske bygningen som hadde fungert som parlament siden 1979 – og som var en del av UNESCOs verdensarv på Norfolk – ribbet for hele sitt interiør da australierne opphevet nasjonalforsamlingen.

Motstanden fortsetter
Øyboerne har på ingen måte gitt opp. Når Australia nekter å bry seg om at både folkeavstemning, valg og underskriftaksjoner viser at et overveldende andel av innbyggerne fremdeles ønsker selvstyre, fortsetter motstanden på andre måter. Over hele øya vaier Norfolks grønne og hvite flagg i taus protest mot overmakten. I den største byen Burnt Pine er det en hel liten park full av plakater med grønne hender, hver og en satt ut av en av innbyggerne som ønsker fortsatt selvstyre. Litt lenger nede i gaten finner man det store kontoret til People for Democracy, som koordinerer aksjonen for fortsatt selvstyre og hvor alle er velkommen til å gå innom. I hovedstaden Kingston er plenen utenfor den nedlagte nasjonalforsamlingen, tatt over av aktivister som har slått seg ned med telt og campingutstyr. Alle besøkende blir entusiastisk mottatt av disse medlemmene i det som antagelig er verdens hyggeligste frigjøringsbevegelse. På dagen vanker det kaffe og kaker, på kvelden serveres det salat og grillmat.
Motstanden mot Australias varslede okkupasjon vedvarer. Fra hovedkvarteret til Norfolk Island People for Democracy som er støttet av et overveldende flertall av innbyggerne (Foto: Norfolk Island People for Democracy).

Det viktigste initiativet øyboerne har gjort, er likevel overfor FN. Ifølge både artikkel 73 i FN-charteret fra 1945 og FN-resolusjonene 1514 og 1541 fra 1960 har alle «ikke-selvstyrte territorier» rett til selvbestemmelse. Som en australsk besittelse da helt uten selvstyre, tidligere separat britisk koloni, og som et land med sin egen unike kultur og historie, kom Norfolk Island helt klart under definisjonen av slike territorier som ifølge FN måtte avkoloniseres. Dette var da følgelig grunnen til at Australia ga sin besittelse et begrenset selvstyre i 1979.

Når australske myndigheter nå ensidig trekker selvstyret tilbake på tross av hva flertallet av norfolkerne selv mener, oppstår følgelig på ny strid med FNs krav om selvbestemmelse. Norfolks selvstyrebevegelse har derfor med støtte av eksperter for internasjonal rett, bedt FN om beskyttelse mot Australias overtakelse i strid med FNs egne regler om landenes selvbestemmelsesrett. Ettersom alle demokratiske prosesser er blitt satt til side, har øyboerne også klaget inn Australia for FNs Menneskerettighetskomité for brudd på en rekke ulike menneskerettigheter.
Hele mininasjonen som snart forsvinner. Og ingen bryr seg (foto: Dag Øistein Endsjø).

Med knappe to tusen innbyggere, er det ikke så mange som mener at Norfolk Island skal stå helt og fullt på egenhånd. Målet for de fleste er å opprettholde det selvstyret de frem til 1. juli har hatt innenfor Australia. Norfolkere flest har jo heller ingenting imot Australia – det er bare dagens australske politikere de har mindre til overs for. Men det finnes også andre alternativer. Uformelt har New Zealand allerede tilbudt øya å få en status som assosiert stat, tilsvarende hva som nå er tilfelle med Niue og Cookøyene.

På tross av norfolkernes standhaftige kamp for ikke å miste sitt selvstyre, er og blir tausheten deres største fiende. Siden Norfolk Island er så uendelig langt borte, klarer nesten alle i alle land å overse det en av verdens minste nasjoner nå utsettes for.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar