torsdag 15. desember 2016

Følelsene som dreper

Ikke fakta, men myter, misforståelser og sterke emosjoner i Stortinget er grunnen til at norske rovdyr stadig trues med utryddelse. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 15. desember 2016. Også publisert i Friheten 7. januar 2017.
«Risikoen for at ulven kan dø ut i Norge er ekstremt høy,» påpeker klima- og miljøminister Vidar Helgesen. Det er fakta politikerne forholder seg til. Likevel mener politikernes både i hans eget Høyre, så vel som i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, KrF og Senterpartiet, at deres ubehag ved rovdyr er viktigere som så. Alle de truede rovdyrene skal jaktes på.

Folk flest vil ha rovdyr
Stadige reportasjer om enkelte klagende naboer og sinte sauebønder har bidratt til at mange tror at nordmenn flest misliker rovdyr. Men flertallet i befolkningen, selv i rovdyrområder, ønsker at det skal være minst like mye rovdyr som i dag. Over åtti prosent ønsker ulv. Et flertall ønsker klart eller kanskje også ulv, bjørn, jerv og gaupe i nærområdene. Mennesker i rovdyrområder er her generelt mer positive enn resten av befolkningen.

En annen utbredt misforståelse er at rovdyr skader økonomien. Men rovdyr tar bare en brøkdel av de over 100 000 sauene som dør i utmark hvert år. De fleste faller ned fjellskrenter, dør av sykdom, blir drept av fluelarver og omkommer i trafikk.
Da stortingsflertallet drøftet ulvebestanden i sommer, måtte likevel både økonomi og hva folk fleste mente vike for representantenes eget ubehag. Det handler fremdeles om den store stygge ulven som vil oss til livs. For ulv må skytes fordi «folk opplever jo nå at man har dem rundt beina», ifølge Arbeiderpartiets Knut Storberget. Noen og seksti ulv i hele landet gir «manglende mulighet til å drive livsutfoldelse.»

Engstelse og belastning
Toleransenivået er minimalt. KrFs Rigmor Eide mener at «å leve med rovvilt tett innpå seg kan medføre en belastning for enkeltpersoner i lokalsamfunnet.» «Det handler om familier som har ulv luskende rundt huset,» ifølge Sps Geir Pollestad. «Livskvalitet ofres,» hevder Høyres Gunnar Gundersen. Ulv «noen hundre meter fra der jeg bor i et byggefelt» gjør oss «engstelige» og kan følgelig ikke aksepteres, mener partifellen Tone Trøen.

Oss, oss og bare oss, er stortingspolitikernes mantra. Ikke den ting som på noen måter kan føles forstyrrende for vår alminnelige hverdag skal aksepteres.

Tre nylige forslag fra offentlige institusjoner som har i oppgave å bevare naturen, viser hva stortingsflertallets personlige antipatier betyr i praksis. Miljødirektoratet har gitt grønt lyst for å drepe nesten tre fjerdedeler av landets ulver, selv om de samtidig nekter å ta stilling til om dette er i overensstemmelse med Bernkonvensjonen som verner ville dyr og planter. Rovviltnemnda i Midt-Norge foreslår å utrydde jerven i Forollhogna nasjonalpark. De regionale viltnemndene har gått inn for å desimere gaupebestanden, selv om antallet gauper er synkende og mindre enn på tolv år.

Mens snart to tredeler av alle dyr i verden har forsvunnet siden 1970, er Norges emosjonelt baserte svar å fortsette en rovdyrpolitikk som innebærer total utryddelse i mesteparten av landet og fare for total utryddelse i resten. Bare Miljøpartiet De Grønne, SV og Venstre står opp for naturen. Dessverre ser ikke folk flest at det er bare disse tre partiene som representerer dem i denne saken og belønner dem i stedet med å la dem stadig falle under sperregrensen.

Urørt natur = brakk natur
Natur er ganske enkelt ikke natur uten rovdyr, men en tilstand i konstant økologisk ubalanse. Alt fra mikroorganismer, planter og smådyr til mindre rovdyr og store byttedyr, er avhengig av de store rovdyrene. Men stortingsflertallet ønsker nettopp dette. De vil ha en natur i ubalanse. De ønsker ikke fullverdige økosystem.

Mens urørt natur er et begrep som gjerne vekker anelser om eventyrlige skoger, store opplevelser og ikke minst blir sett som viktige i kampen mot klimaendringer, er det ikke helt slik i Stortinget. Om naturen er urørt betyr det at «utmarka legges brakk», som Høyres Gunnar Gundersen så godt presiserer.

Representanter for Ap, Frp, H, KrF og Sp, understreker også hvor viktig de mener det er å opprettholde dagens massive storviltjakt, basert på at viltet ikke lenger har naturlige fiender. Følelser kommer også inn her, når emosjonelle skogseiere som Carl Otto Løvenskiold som fortviler over synet av rovdyrdrepte elgkalver og rådyrkalver fordi det blir mindre jaktinntekter og færre dyr de kan drepe selv.

Så resultatet av stortingsrepresentantenes følelser er at absolutt ingen steder i Norge er trygge for rovdyr, ikke en gang i rovdyrsonene. Senest ble to ulv skutt i Rendalen for å forhindre potensiell skade på sau i området, selv om de aldri hadde drept en eneste en. Selv i naturreservat som Østmarka , kan ulv skytes hvis den skulle bli provosert av hunder som det nå er lov å slippe løs der.

Politikk i villrede
Om stortingspolitikerne hadde fulgt sine egne politiske grunnprinsipper, skulle det ikke ha vært slik. Men ubehaget overfor andre skapninger ødelegger gangsynet til ellers oppegående politikere. Arbeiderpartiet burde innse at deres vekt på solidaritet også burde få konsekvens for det grunnleggende behovet til andre vesener. Høyres konservative grunnprinsipp burde speiles i et ønske om å bevare naturen rundt oss. Hvorfor gjør et parti som Frp som ellers er så opptatt av nasjonale verdier hva den kan for å ødelegge selve vår naturarv? Og hvilke kristne grunnverdier fremmer KrF når de gyver løs på skaperverket på denne måten? Selv Senterpartiet burde innse at virkelig levende bygder må innebære en levende natur.

Dessverre er det ikke slik. I en absolutt og misforstått egoisme, fremmer stortingsflertallet i stedet en politikk, der absolutt ingen vesener skal true våre mest kortsiktige interesser og minste anelse av ubehag.

Vel, om de holder på som de gjør, kan deres absolutte motivasjon om bare å tenke på oss selv, bli en selvoppfyllende profeti. Uendelig mange dyr og hele økosystemer sliter mer enn noensinne. Så det kan virkelig bli bare oss, oss og bare oss. Og ingen andre.

lørdag 10. desember 2016

Greek Resurrection Beliefs - Now in paperback


My book Greek Resurrection Beliefs and the Success of Christianity, has just been republished in paperback on Palgrave Macmillan, finally to a reasonable price after the original hardcover. It is also available as ebook. For details, see here.

This book examines the relationship between the breakthrough of Christianity in antiquity and the belief in the resurrection of the flesh. Traditionally, Greek religion entailed a strong and enduring conviction that immortality always had to include both a body of flesh and a soul. Both mythical and historical persons were also believed to have been resurrected from the dead and become physically immortal. The Christian belief in the resurrection of the flesh evolved only gradually, beginning with Paul, who simply denied it. But the more popular Christianity became among the Greeks, the stronger the emphasis became on the resurrection of the flesh; and the more Christianity stressed physical incorruptibility, the more Greeks left their ancient beliefs for this new religion. As such, the traditional Greek longing for immortal flesh can be seen as an important reason for the success of Christianity.

For those interested, I have recapped excerpts from some of the reviews.

This research project is completely new and unique. … In his remarkable and well-written monograph, Endsjø proposes nothing less than new general hypotheses of Greek, Jewish and Christian eschatology and their interrelations. … I am deeply impressed by the creative force of his original redefinition. … With his innovative approach to analyzing the connection between Greek, Jewish and Early Christian views on resurrection and immortality, Endsjø forces his readers to reconsider the whole issue.
Per Bilde, Aarhus University, Denmark in Numen 58 (2011)

This fascinating, well-researched and eminently readable book … should appeal to students of Greek religions and early Christianity. … This excellent book … engages important scholarship throughout and the author is to be commended for his careful and engaging attention to detail. … I do recommend this book highly for it challenges students and scholars alike to always keep their eyes on the historical and cultural context in which Christian doctrine arose.
Dennis P. Quinn California State Polytechnic University, Pomona in Religion & Theology 17 (2011)

This is a lively, highly enjoyable, scholarly, and innovative book considering the theme of Greek ideas about bodily resurrection in the light of the Gospel traditions. The author is to be commended for covering such demanding ground with such a light touch. The work will be an important addition to the literature, and should be required reading in New Testament departments, as well as being equally valuable in schools of Classics and Ancient History. This is a timely and important study.
Rev. Dr. John Anthony McGuckin, Nielsen Professor in Late Antique and Byzantine Christian History, Union Theological Seminary, and Professor of Byzantine Christian Studies, Columbia University