DE RØDGRØNNE regjeringspartiene har nå gått inn for forbud mot kjøp av sex uten at noen har spurt seg hvordan man skal definere prostitusjon. Prostitusjon er salg av seksuelle tjenester. Men hva er egentlig salg av seksuelle tjenester? Er penger det eneste gyldige betalingsmiddelet for sexkjøp, er bare ett av mange spørsmål vi må stille oss. Et annet er: Hvor går grensene mellom «horekundene» og oss andre?Det er viktig å ha med seg at det ikke er seksuell tvang regjeringspartienes vedtak dreier seg om. Trafficking, organisert menneskehandel og alle andre former for tvang forbundet med sex, er allerede forbudt og i strid med alle grunnleggende menneskerettigheter.
PROSTITUSJON innebærer som regel et ensidig begjær. Kunden får utløp for sitt begjær mot betaling. Prostitusjonens absolutte motstykke er derfor sex der et gjensidig begjær alltid er til stede. Dette er også det klare sex-idealet i det norske samfunnet.
Men det er vanskelig å operere med et absolutt skille mellom prostitusjon og gjensidig begjær-sex. Mye seksuell aktivitet kommer heller inn i en gråsone. Ønsker man å forby kjøp av sex, er det viktig at man også ser nærmere nettopp på disse gråsonene så mange flere av oss befinnes oss i.
Dagens Næringsliv hadde nylig en omfattende sak om såkalte golddiggers, unge pene piker som frekventerer Oslos aller hippeste utesteder og levet et liv med eksklusiv champagne, dyre smykker og lekre armbåndsur i titusenkronerklassen. Felles for alle disse unge kvinnene er at deres egen yrkesmessige bakgrunn på ingen måte tilsa deres levesett. Dette var butikkmedarbeidere og franskstudenter som fikk sponset sin glamorøse livsstil av vel bemidlede menn.
Ingen har kalt mennene som overlesser disse pengelense kvinnene med dyre gaver for «horekunder». Men ingen kan benekte at både sex og store verdier er inne i bildet. Men er det sånn at prostitusjon bare kan betales med kontanter?
MIDDELALDRENDE MENN som drar til Thailand og kjøper sex av unge menn og kvinner fremstår nesten som et kulturelt klisjé. Mer ukjent er de middelaldrende norske kvinnene som reiser til Gambia og Cuba, der de hygger seg med flotte unge lokale strandløver. Sjelden er det snakk om direkte betaling for sex. Men siden de er så mye mer velstående, ser kvinnene det ofte som en selvfølge at de betaler drinkene, maten, en flott avskjedsgave etter en hyggelig uke. Kanskje man også gir en pengegave, for ofte har jo mannen en trist fortelling om en syk mor, søster eller annen slektning.
Ennå har ingen av disse middelaldrende kvinnene når de fornøyd har kommet tilbake til Gardermoen eller Flesland, blitt møtt med at bilen deres tagget med «horekunde». Er det slik at bare menn kan være sexkunder? Er det slik at prostitusjon bare innebærer at sex helt direkte og åpenlyst byttes mot penger?
NOEN RIKE MENN har unge pene og ubemidlede koner, og omvendt. Hvordan vet vi at alle disse kvinnene ikke har valgt sine ektemenn på grunn av pengene og ikke på grunn av deres personlige kvaliteter? Hvis noen av disse glamorøse statuskonene avskyr sine menn fysisk og bare holder ut med tanke på den sosiale og økonomiske status de oppnår, er det likevel ingen som har stemplet disse mennene som «horekunder».
Men er det sånn at prostitusjon skal defineres etter avtalens lengde eller antallet partnere? Kan ikke prostitusjon også innebære en langtidskontrakt med én enkelt person?
Hva med alle oss andre? Hvor mange av oss andre kan med sikkerhet si at enhver seksuell handling vi har vært involvert i har vært preget av et gjensidig begjær.
Hvorfor er så mange potensielle partnere opptatt av hva du tjener? Har ingen av ferieflørtene dine i fjerne land hatt noe med det faktum at du er uendelig mye mer velstående? Og hva tenkte du da hun/han du påspanderte alle drinkene bare sa «takk for i kveld» uten at det ble noe på deg? Penger er heller ikke den eneste valuta i vårt kompliserte kjønnsmarked. En persons totale tiltrekningskraft inkluderer ofte også sosial kapital, kjendisstatus eller evnen til å tilby spennende nettverk. Men hvorfor er dette mer aksepterte betalingsmidler på dette området enn kroner og øre?
GATEPROSTITUSJONEN skiller seg likevel klart fra alle disse mer uklare grenseområdene på ett område. Den preges av en brutal ærlighet. Det er ingen som kan sette spørsmål ved at her foregår det kjøp og salg av sex. Dermed blir gateprostitusjonen også mye lettere objekt for angrep fra de som misbilliger sexhandel. Gateprostitusjonen har dessuten det til forskjell fra sexhandelens grenseområder, at den er tett forbundet med skam. Mens mange totalt ukjente partnere til kjendiser for eksempel raskt figurerer på ukebladenes forsider, er det få om noen prostituerte som setter sexarbeid opp på CVen sin om de skulle gå over i andre karrierer.
Også mennene som kjøper sex på gaten rammes av den åpenbare skammen. Skammen er såpass total at ikke en eneste sexkunde har reist stemmen i noen av partiene der debatten om sexkjøp har foregått.
NOE ANNET mange av kundene har til felles med de prostituerte, er at de ofte er å finne blant samfunnets mest ressurssvake. Det finnes menn som har en spesiell tenning på å kjøpe sex. Men mange av de som kjøper sex på gaten, gjør det rett og slett fordi de føler at de ikke kan få sex på noen annen måte. Dette er menn som faller langt unna alle maskulinitetsidealer, med uglamorøse jobber, middels eller under middels inntekt. Det er menn som har ingen tro på at det finnes kvinner som vil ha sex med dem frivillig. Flotte statuskoner og glamorøse kvelder på byen med lekkert kledde unge piker, kan de også bare drømme om.
Før man eventuelt kriminalisere sexkjøp, trenger man altså en klar definisjon av det man ønsker å forby. Man kan ikke la sedvane og kulturelle fordommer være avgjørende for norsk lov.
Uansett om resultatet blir at man forbyr eller ikke forbyr kjøp av sex, må man ikke la det være med det. Ytterligere ressurser må til for å begrense det som helt klart er i strid med alle menneskerettighetene, menneskehandelen og tvangen. Bedre tiltak må dessuten til for å kunne hjelpe de som ønsker seg ut av seksuelle situasjoner de ikke liker seg i.
Men like viktig: Man må arbeide med å få vekk skammen som befenger sexhandelen. Og ikke minst, må man prøve å gjøre noe med at vi setter så høye krav til hva som gjør et menneske vakkert og begjærlig.
VÅRT SEKSUELLE selvbilde er en uhyre sårbar sak. Vi ønsker alle at vårt seksualliv ene og alene skal være forbundet med et evig gjensidig begjær. Få av oss ønsker i det hele tatt å tenke tanken at andre mennesker har sex med oss av andre grunner.
Vi må derfor spørre oss selv om vi fordømmer «horekundene», fordi de så klart representerer aspekter ved vår egen seksualitet vi ikke liker eller ønsker å tenke på. Ved å kriminalisere «horekundene» lager vi et absolutt skille mot all den seksuelle aktiviteten som befinner seg i grenseområdet. Vi gjør kanskje mye rart, men vi er i alle fall ikke som dem?
ER ØNSKET om å kriminalisere «horekundene» også et forsøk på å styrke vårt eget seksuelle selvbilde?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar