Så flyttet vi dit

Når vi flytter til et nytt sted må vi respektere de som var der før oss.

Saken ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 19. desember 2018. Det er god grunn til å føle sympati med bekymringen til Nina og Rolf Barbakken, de to i utgangspunktet så rovdyrvennlige osloboerne, som endte opp som alpakkabønder i Hedmark og, så, plutselig stod ansikt til ansikt med ulven inne på tunet. Det er en grunnleggende forskjell mellom å forholde seg til ville dyr man stort sett bare ser bilder av på nettet og det å ha dem nært på livet.

Det viktigste i denne saken er likevel som Barbakken skriver: «Så flyttet vi på landet».

Så flyttet vi dit. Det er selve historien om alle de dyrene som er blitt slaktet ned eller totalt utryddet av mennesker.

Utryddelsen
Dyrene var der først. Så flyttet vi dit. Og med det forsvant nesten alle de store pattedyrene i både Europa, Amerika og Australia. Mammuter og kjempedovendyr, kjempekenguruer og ullhårede neshorn.

Selv religionene forteller om hvordan dyrene var der først, mens biologien sier det samme. Vi ble til i et paradis fullt av dyr. Og siden da har vi stort sett bare ødelagt dette paradiset rundt oss.

For bare femti år siden var det mer enn tre ganger så mange ville dyr i verden. I mellomtiden er vi blitt dobbelt så mange, mens vi stadig gjør nye steder til våre. Hogger ned skogene deres, pløyer opp slettene deres, tørker inn innsjøene deres, og selvfølgelig dreper for fote over alt der vi kommer.

Motstanden
Så flyttet vi dit. Dette er selve grunnen for all motstand mot dyr.

Det handler ikke bare om ulv. Det handler om forholdet vårt til alle ville dyr. Det er det samme prinsippet med sinte forstadsboere som ønsker å avlive grevlinger fordi de bare har forblitt på sine gamle områder som vi har forvandlet til velfriserte hager. Med byboere som ikke tåler måker i sin nærhet. Med fiskeoppdrettere som vil skyte skarv som tar en og annen laks ut av merdene som vi har lagt i fjordene deres. Og med sauebønder som forlanger at selv nasjonalparker skal tømmes for jerv, slik at de kan slippe ut beitedyrene sine helt uten tilsyn.

Så flyttet vi dit. Det gjør ingen forskjell om det skjedde nylig, eller for tusener av år siden, som min egen slekt i skog- og åkerlandskapet i Follo. Dyrene var der først og det er vi som går inn på deres domene.

Ansvaret
Vi må alle gå i oss selv. Uansett hvor vi bor. Bare det at vi bor der vi bor, spiser hva vi spiser, bruker alle de ressursene som vi gjør, og – ikke minst – blir stadig flere, bidrar til at vi tar stadig flere områder fra dyrene.

Det minste vi kan gjøre, er å la de ville dyrene som er igjen være i fred.

Det er vi som må ta våre forholdsregler. Det er vi som nå må tilpasse oss slik at de dyrene som fremdeles er rundt oss, kan få det best mulig. Går vi tilbake til de nyinnflyttede alpakkabøndene i Hedmark, ser vi at de faktisk er et forbilde i så måte. De sjekker terrenget hver morgen, stenger inn sine egne dyr oftere enn før, jager bort ulv med rop og bråk.

Vi andre kan også hjelpe Nina og Rolf Barbakken og andre bønder som dem, ved å betale mer for kjøttet og det andre de produserer, slik at de får mulighet til å passe enda bedre på dyrene sine.

For utgangspunktet er, uansett hvor vi bor, at vi flyttet dit. Da må vi respektere de som var der før oss.