Kongens tale: Er Norge bare vi mennesker?

«Når vi synger ‹Ja vi elsker dette landet›, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet,» sa kong Harald i sin tale. Ja, vi mennesker, og alle de andre som bor her.

Kong Harald har med rette fått honnør fra alle kanter for sin fantastiske tale på sin egen hagefest 1. september, om hvordan Norge er alle vi mennesker som bor her. Kristne, muslimer, ateister, homofile, heterofile, funksjonshemmede, gamle, unge. Men er Norge bare vi mennesker? Er ikke Norge også elgen som vandrer så klisjéfylt i solnedgang. Måsene som skriker i skjærgården? Laksen som kjemper sin vei oppover elvene?

Ingen kan beskylde kong Harald for å ønske utdefinere dyrene. Han var selv president i WWF Norge fra starten i 1970 og i tjue år. Men man glemmer så lett medskapningene våre som ikke forstår hva vi sier. Derfor snakker vi ikke så ofte om dem, og enda sjeldnere til dem.

Det er ikke snakk om at dyr er det samme som om oss mennesker. Det er ikke snakk om at de skal ha like rettigheter. Men det er snakk om å vise respekt og å se at vi alle er del av et større fellesskap. Norge har alltid bestått av både mennesker og dyr. Vi ville vært et uendelig mye fattigere land uten dem. På alle måter.

«Når vi synger ‹Ja vi elsker dette landet›, skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet,» sa kongen. Ja, vi mennesker, og alle de andre som bor her.

For Norge er også sjøfuglene, som må fly lenger og lenger av gårde for å finne mat til ungene sine, fordi fisken er forsvunnet. Rypene som det blir færre og færre av, men som det likevel ikke er ulovlig å jakte på. De utrydningstruede gaupene som likevel skal skytes i store mengder. Alle de underligste og mest spektakulære artene som finnes i våre fjorder, slik som i Førdefjorden hvor antagelig alt liv vil bli utslettet når den snart blir dumpingsplass for gruveavfall.

Norge er de ville dyrene vi dreper fordi vi elsker sjømat og viltkjøtt. Så lenge det er rikelig med storvilt i skogen og nok fisk i havet og folk flest mener det er riktig å drepe dyr for mat, er det kanskje ikke så mye å gjøre med det. Men mye mer kan gjøres for å forhindre skadeskyting, sårede dyr og pinefull død.

Men Norge er også kråken som hopper lekent rundt og leter etter frø, bare for å bli skutt i filler for noen lusne småmynter mange kommuner gir i skuddpremie. Den nysgjerrige isbjørnen som blir skutt av turister som ikke gidder å bruke andre måter å jage vekk dyret på når de beveger seg inn i det som er isbjørnens eget område. Jervemoren som desperat prøver å beskytte ungene sine i hiet mot skattebetalte «naturforvaltere», men som bare må se ungene bli skutt, alle som en, før hun selv får en kule i hodet. Revene som blir drept i tusentall bare for moro skyld, og gjerne ender opp i søppelcontainere fordi jegerne ikke aner hva de skal gjøre med de døde dyrene. Måkene som blir drept bare fordi vi ikke liker lydene deres eller skitner til bilene våre. Grevlinger som blir definert som skadedyr og drept bare fordi vi ikke tåler at noen roter i hagene våre.

Norge er hvor nesten ingen dyr er trygge, noen steder, hvor de blir slaktet ned bare fordi de er der de er. Bare fordi de prøver å gjøre det beste ut av sin egen tilværelse. Bare fordi de er de de er.

Kongens ønsker «at vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.» Dessverre gjelder dette bare oss mennesker i dag. Selv Den norske kirke sender støttemeldinger til aktivister som ønsker å utrydde hele dyrearter fra vår natur.

«Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre,» sa kongen. Det er et håp vi alle bare bør både omfavne og leve etter. Men det er et håp vi burde forstå også må gjelde de mange vesenene som vi mennesker deler landet med.