Barnas egen religionsfrihet

Religiøs tvang og indoktrinering av barn er ingen menneskerettighet, men ganske enkelt i strid med menneskerettighetene og barnas egen religionsfrihet. Publisert i Dagbladet 17. august 2016.

Etter at komiker Zahid Ali i Aftenposten 15.8. mente at det burde være «forbudt for foreldre å tvinge barna til å ‹lære› seg religionen» og «å bedrive religiøs indoktrinering av barna sine», påstår teolog Espen Ottosen i samme avis 16.8. at Ali «åpent etterlyser et forbud som sender oss på kollisjonskurs med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.» Det er derimot Ottosen selv som oppfordrer til brudd på menneskerettighetene, ved å nekte å skille mellom «indoktrinering og oppdragelse».

Både FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Barnekonvensjon gir foreldre rett og plikt til å veilede barna i religiøse spørsmål. Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen på sin side slår fast at staten skal respektere «foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.» Men ingenting av dette innebærer noe carte blanche for foreldrene. Barna har nemlig også sin egen religionsfrihet, siden de kommer inn under menneskerettighetenes generelle beskyttelse av religionsfriheten «enhver» har. Barnekonvensjonen er mer eksplisitt og fastslår at man «skal respektere barnets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.»

Menneskerettighetene opererer altså med en balanse mellom barnas egen religionsfrihet og foreldrenes rett til å veilede og oppdra sine barn i religionen. Selve essensen i denne balansen er nettopp forskjellen mellom tvang og indoktrinering på den ene siden og oppdragelse på den annen. Det er høyst problematisk når Ottosen altså mener det er umulig å skille mellom indoktrinering og oppdragelse. Foreldrene har nemlig ingen rett til å indoktrinere eller tvinge barna sine i religiøse spørsmål. Når Ali ønsker å forby tvang og indoktrinering i den religiøse oppdragelsen, ber han altså bare om at Norge følger opp grunnleggende menneskerettigheter.

Zahid Ali synes å vise en eksemplarisk menneskerettslig holdning til sine barns religiøse oppdragelse. Selv om han selv ikke er religiøs, respekterer han at hans sønn kaller seg muslim. Han har ingen med problemer med hvordan sønnen i det ene øyeblikk ønsker å gå inn i en moské («Det synes jeg var hyggelig»), og like etter vil forlate stedet etter at gutten selv har konkludert med han likevel ikke ville være muslim lenger. «OK,» sier Ali. «gjør som du vil.»

Heller ikke Ottosen synes å oppdra barna i strid med menneskerettighetene ved «å lese bibelfortellinger for barna mine, be med dem eller sende dem på søndagsskolen.» Utfordringen Ottosen ikke vil ta over seg, er hva skjer om barna hans nekter å gjøre dette. Hvis Ottosen så vil tvinge barna sine til å følge religiøse forestillinger som ifølge ham selv er eneste vei til «et evig liv», befinner han seg med ett i et menneskerettslig problematisk landskap. Det hjelper ikke hvor mye han mener det handler om «friheten til å gi barna mine det beste jeg har.» Ottosen må som forelder også respektere religionsfriheten til sine egne barn.