Staten gjør det lettere å drepe dyr

Kanskje staten skulle fremme mer toleranse overfor dyr, ikke enda mer intoleranse som i forslaget til nytt viltforskrift. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 19. september 2019.

Mens innføringen av felles likestillingslov i hovedsak ryddet opp i hvordan de fleste grupper av mennesker før var utelukket fra vern mot diskriminering, går regjeringen motsatt vei med ville dyrs rettigheter. Her er det vår intoleranse som vernes. Og med regjeringens forslag til nytt viltforskrift, vernes vår intoleranse mot dyr ytterligere.

Viltforskriftet regulerer mye av vårt forhold til ville dyr. Dessverre er mye av utgangspunktet at dyr og deres blotte eksistens fremstilles som et grunnleggende problem. Det eksisterende forskriftet tillater folk flest å avlive omtrent alt som er av ikke direkte utrydningstruede smådyr man måtte føle seg plaget av i sin nærhet. Når som helst på året, helt uten hensyn til både hekking og unger. Det holder at dyrene kan skade hus, hage eller landbruk.

Forslaget til ny viltforskrift gjør ingenting med noen av de problematiske aspektene. I stedet utvides «skadelidtes myndighet til selv å beslutte felling … til å gjelde skade på alle typer eiendom». I tillegg føyes til en hel rekke nye arter som nå kan drepes på eget initiativ om man føler seg plaget. For hvilken risiko kan jo ikke pilfink, bokfink, bjørkefink, grønnfink, gråspurv, stripegås, svarttrost, fasan og ikke minst kjøttmeisen representere? Grevling, bever, sørhare, rev, mår, røyskatt, villkanin, alle krypdyr, gråmåke, svartbak, ringdue, skjærer, kråker, ravn, rødvingetrost, gråtrost og måltrost er og blir like så mye fritt vilt.

Mens mange av de mest alminnelige dyreartene i dag er truet av klimaendringer fordi de ikke klarer å tilpasse seg, er regjeringens svar altså å svekke det minimale vernet disse dyrene allerede har. Et farlig mønster
Det nye forslaget speiler dessverre et mønster. Vi tåler andre levende skapninger i stadig mindre grad. Og loven gjør det stadig lettere å gi uttrykk for vår intoleranse mot dem.

Samtidig som vår lovbeskyttede intoleranse mot ville dyr får utfolde seg nærmest uten hindringer i områdene vi har gjort til våre, styrker loven oss i vårt begjær til å beslaglegge stadig mer av dyrenes naturlige hjemstavn, som når kommunene nå i enda større grad får overstyre miljøvernsbestemmelser, slik at enda flere dyr fortrenges av våre boliger, våre hytter og vår infrastruktur.

Selv ute i naturen beskytter loven vår intoleranse mot ville dyr. Ulver og andre rovdyr som på noen måte bare truer våre frittgående sauer, våre båndløse hunder og ikke minst våre jaktkvoter, kan massakreres i mengder, som akkurat sett ved hvordan rovviltnemdene vedtok masseslakt av jerv og en storstilt nedskyting av den utrydningstruede ulven innenfor ulvesonen. Selv ikke i nasjonalparkene finnes det noe vern mot slik nedslaktning og vår totale intoleranse.

Loven speiler samtidig en absolutt mangel på gjensidighet. Mens loven beskytter vår minimale toleransegrense for dyr generelt, forlanger den at mengder av ville dyr skal tolerere at vi dreper dem omtrent overalt i naturen i rent underholdningsøyemed. Slik som med utrydningstruede ryper og mengder av dyr som vi ikke engang spiser og i stedet gjerne hiver rett i søpla etter å ha drept dem.
Intoleranse som utfordring
I stedet for tiltak som kan øke toleranse overfor andre levende vesener, legger lover og forskrifter opp til å styrke vår intoleranse. Drap fremstilles som beste løsning på de fleste konflikter skapt av vår mangel på toleranse på dyr som bare forsøker å leve sine liv. Mens regjeringen leder an akkurat nå, kives Senterpartiet og Arbeiderpartiet om ytterlige å svekke dyrenes vern mot vår dødelige intoleranse.

Kanskje det er på tide å tenke annerledes, å se verden litt annerledes. Kanskje det ikke er de ville dyrene, men vår intoleranse, som er den største utfordringen. Kanskje det er på tide å la dyr og natur være mest mulig i fred. Kanskje det er på tide å ta innover oss at jorden ikke bare er vår, men tilhører like mye alle levende skapninger.

Kanskje vi kan få et lovverk som viser litt større toleranse overfor andre vesener enn akkurat oss selv? Å få et viltforskrift som tar hensyn til dyrs helt alminnelig livsutfoldelse er en god begynnelse.