Fremskrittspartiet profilerer seg med rette som partiet med den mest restriktive innvandringspolitikken for dagens Norge, både med henhold til asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforening. Senterpartiet ligger ikke langt etter. Underlig nok er likevel de få tusener politikken deres bidrar til å holde borte her og nå, bare en dråpe i havet sammenlignet med de enorme flyktningemassene som om få tiår kan strømme over grensene om Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedums får gjennomslag for sin mangelfulle miljø- og klimapolitikk.
Kjøtt, hytter, jakt og konsekvenser
Både Frp og Sp insisterer at myndighetene på ingen måte skal gjøre noe for å få oss til å endre livsførsel for å redde klima, miljø og naturmangfold. Vi skal kunne spise like mye kjøtt, fly som aldri før, utvinne stadig mer olje, ha like høyt forbruk, bygge ned enda mer natur og matjord med hytter og hus og fortsette massejakt på utryddelsestruede arter.
Dette kan i første omgang synes som en ærlig sak, siden verken Frp, Sp eller velgerne deres er nevneverdig opptatt at dette fører til at klima, miljø og naturmangfold blir ytterligere ødelagt. Også vi som mener vern av klima, miljø og natur er det viktigste av alt, vet hvor vi har Frp og Sp i sin motvilje mot effektive klima- og miljøtiltak. Men de to partiene og velgerne deres glemmer at klima- og miljøødeleggelsene de fremskynder, kan føre til de mest massive flyktningebølgene – stikk i strid med hva Frp og Sp forfekter som noe av sin kjernepolitikk. Listhaug og Vedums prioriteringer er delvis basert på skepsis mot hele klima- og miljøvitenskapen. Et annet grunnpremiss er at hva vi gjør i lille Norge, ikke betyr store forskjellen, som om vi kan forvente at fattige land som Brasil, Madagaskar og Indonesia vil verne om miljø og truede arter, når søkkrike Norge gir blanke. Det handler også om overoptimistiske forestillinger i Sp og Frp om at klimaendringene ikke er så farlige for «våte, kalde Norge» eller rett slett «en fordel» for oss.
Men om Frp og Sp ikke bryr seg så mye om at klima, miljø og naturmangfold blir katastrofalt ødelagt i land langt unna norskegrensen, vil konsekvensene av dette likevel bli enorme også her. Det handler om stadig mer ekstremvær i alle landsdeler, om økonomien i et lite land helt avhengig av verdenshandelen, og om matsikkerhet idet norsk matvareproduksjon blant annet baserer seg på en halv million tonn importert soya i året. Og det handler altså om flyktninger, utallige desperate klimaflyktninger.
Milliarder av flyktninger
Klimaendringene alene kan gjøre at områder med 3,5 milliarder mennesker blir like varme som Sahara om femti år – altså på grensen til ubeboelige. I tillegg kommer havstigning som vil kunne oversvømme noen av verdens tettest befolkede områder, enda mer ekstremvær, vannkrise, naturmangfoldskrisen som innebærer at naturen blir mindre robust for å motvirke klimaendringene og at hele økosystemer kan kollapse, samt nye blodige konflikter i kjølvannet av miljøødeleggelsene.
Den mest elementære matematikk viser at slike kolossale miljø- og klimaødeleggelser kan innebære milliarder av mennesker i bevegelse. Utallige lutfattige, fortvilte og utarmede menn, kvinner og barn som vil gjøre sitt ytterste bare for å overleve. Det kan bli en situasjon der Norge ikke lenger vil ha noen som helst kontroll over sin flyktning- og innvandringspolitikk. Man kan bare glemme at Tyrkia, Hellas, Italia eller noe som helst annet land vil hindre folkemassene fra å dra videre. Med milliarder i bevegelse, vil et hvert land bare være glade om mengdene beveger seg videre – noe man så tilløp til allerede under migrasjonskrisen i 2015 da bare omtrent en million tok føttene fatt gjennom Europa. Så i enorme, utarmede flokker vil de reise, lenger og lenger nord, til de kommer vandrende over grensene fra Sverige og Russland eller i synkeferdige båter over Nordsjøen.
Handler ikke om Moria
Dette handler ikke om dagens høylytte, men komplekse debatt om Moria-barn og andre flyktninger og migranter, der alle parter har mange argumenter for sine respektive syn. For uansett om man støtter en liberal eller en restriktiv innvandringspolitikk her og nå, er det ingen som ønsker millioner av desperate klima- og miljøflyktninger strømmende over Svinesund. Aller minst er dette noe de fremtidige flyktningene ønsker selv.
Kommer vi til slikt et absolutt krisescenario, blir det fullstendig umulig å påstå at dette for en stor del handler om mennesker som kommer hit bare fordi de ønsker en høyere levestandard. De vil komme hit ganske enkelt for å overleve. De vil ikke ha noe annet valg enn å forlate sine hjem og kjempe seg til de områdene langt i nord som fremdeles vil være beboelige.
Frp- og Sp-velgernes dilemma
Gjennom sin mangelfulle klima-, miljø- og naturmangfoldspolitikk, synes Frp og Sp dessverre å villede sine mange innvandringsskeptiske velgere. For alle løftene om selvråderett og begrenset innvandring er selvfølgelig meningsløse, om Frp og Sp ikke gjør sitt ytterste for å hindre ytterligere ødeleggelser av klima, miljø og naturmangfold. Uten dette, er og blir Frp og Sp Norges fremste innvandringspartier.
Det er kanskje lite å gjøre med at de som i dag stemmer Frp og Sp ikke bryr seg så mye om de enorme truslene klima, miljø eller naturmangfold står overfor i seg selv. Men om disse innvandringsskeptiske velgerne ikke vil at Norge skal bli fullstendig oversvømmet av de mest desperate flyktninger om få tiår, er det per dags dato bare de aller grønneste partiene som gir dem noe som helst håp. Eller de kan trygle og be om at Frp og Sp endelig forlater sin alternative virkelighet og i stedet gjør alt de kan for å skape den beste politikken for klima, miljø og naturmangfold, slik at deres stadige påstander om restriktiv innvandringspolitikk ikke lenger bare er tomme ord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar