Bare ikke snakk om det

Vår nye sexprest Einar Gelius trues med oppsigelse av Oslo-biskop Ole Christian Kvarme. Spørsmålet er om han straffes på grunn av sine handlinger eller på grunn av sin ærlighet.

Etter forskjellige tidligere episoder, er det utslagsgivende for oppsigelsesforsøket Gelius’ nokså selvutleverende skildringer av egen seksualitet i boken Sex og religion. Hans svært kreative forsøk i samme bok på å få Bibelen til å fremstå som sexvennlig, har ikke blitt kritisert i like sterk grad i kirkelige miljøer.

Det er viktig å være klar over at den varslede oppsigelsen av kjendispresten, egentlig ikke handler om han har hatt sex med kvinner han ikke er gift med. Det handler om at han har snakket om dette. Det er svært usannsynlig at Gelius er den eneste statskirkeprest med tilsvarende heteroseksuell adferd, men ingen av disse andre snakker om det. Og følgelig blir det ingen sak.

Den norske kirke har lang tradisjon på å tolerere det det ikke er åpenhet om. Da den første heterosamboende norske presten ble ansatt i Sør-Hålogaland ifjor, vakte dette betraktelig motstand i Kirken. At ugifte prester har ikkesamboende kjærester som de er seksuelt aktive med, er derimot sjeldent problematisert. Selv motstanden i deler av statskirken mot homofile prester, begrenser seg i stor grad til de som er gift eller i partnerskap og slik signaliserer åpent at de lever homofilt.

Ethvert trossamfunn står fritt til selv å bestemme hvilke teologiske kriterier de legger til grunn for ansettelser i vigslede stillinger, uansett om det gjelder kjønn, hudfarge, seksuell praksis eller hva det nå skal være. Om Bispedømmerådet i Oslo følger opp den varslede oppsigelsessaken, har de derfor i utgangspunktet sitt på det tørre. Men Kirken må samtidig kunne begrunne teologisk hvorfor de ønsker å avsette en prest.

Om Kirken ønsker å avsette Gelius på grunn av hva han skriver om seg selv i boken, må den derfor klargjøre følgende: Er det altså sånn at Kirken faktisk mener at prestene kan gjøre hva de vil av samtykkende sex, så lenger de ikke snakker om det? Eller er det sånn at prestene faktisk ikke har lov å ha annet enn sex innenfor ekteskapet?

Uansett hva Kirken velger, vil en slik oppsigelsessak skape nye dilemmaer for den. Skal Kirken institusjonalisere seksuell dobbeltmoral av samme type Inger Lise Rypdal synger om i Fru Johnsen? Eller skal den faktisk kreve av prestene at de ikke har annen sex enn hva de gjør innenfor ekteskapet?

Den norske kirkes klare fordømmelse av samboende prester, er allerede et klart signal til statskirkekristne generelt om at noen av dem er bedre enn andre. Et nytt absolutt krav om at ugifte prester skal være seksuelt avholdne, vil være en enda sterkere melding til folk flest at de hører med i et B-lag. Så vet vi det.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 18. november 2010.

Frelsen foran alt

Med tanke på det grunnleggende katolske synet på sex, fremstår de mange avsløringene av seksuelt misbruk innenfor Kirken desto mer underlige. All sex som ikke skjer uten prevensjon og innenfor det heterofile ekteskapet er, ifølge Den katolske kirke, «ikke menneskelig». Dette fastslo bl.a. pave Benedikt 16 i 2003, da som kardinal Joseph Ratzinger og leder av Kongregasjonen av troslære – det tidligere inkvisisjonskontoret.

All sex før eller utenfor heteroekteskapet, all sex med prevensjon og selvfølgelig all homosex, er dermed å forstå som umenneskelig. Null sex er aller best. Katolske prester (med noen få unntak), munker og nonner skal derfor være ugifte og dermed også absolutt seksuelt avholdne. All sex som disse ugifte geistlige har, er fullstendig forkastelig fra et katolsk synspunkt – alt seksuelt misbruk enda mer forkastelig.

Mønsteret i de offisielle katolske reaksjonene som vi ser i land etter land fremstår dermed desto mer underlig. Prestene og munkene som mistenkes for seksuelle overgrep har nesten aldri blitt fratatt jobben eller utvist fra kirken. Tvert imot. Igjen og igjen ser vi at Kirkens ledelse har gjort hva de kan for å holde lokk på sakene. Politi og domsmyndigheter holdes systematisk utenfor. Mistenkte geistlige er i stedet blitt flyttet fra sted til sted ettersom de har begått stadig nye overgrep. Dette handlingsmønsteret har vært avslørt i stadig nye skandaler, mens bispedømmer har måttet betale milliarder i erstatning til ofrene.

Krav om taushet
Konkrete saker både i USA og Tyskland synes å vise at paven selv støttet de samme prosedyrene da han var kardinal. Men dette er ikke overraskende. I 1962 utstedte Vatikanet et offisielt, men høyst konfidensielt skriv til alle katolske biskoper. Dokumentet behandlet blant annet geistliges misbruk av «ungdom av begge kjønn». Det viktigste, fastslo Kirken, er at alle slike saker «følges opp på mest mulig hemmelig måte.» Ikke minst måtte ofrene sverge på «absolutt taushet». Om offeret f.eks. gikk til politi, risikerte hun eller han automatisk utstøtelse fra Kirken. Dermed satte vedkommende hele sin frelse i fare.
Overgriperne risikerte derimot ikke ekskommunikasjon. Tvert imot skulle geistlige som tilstår seksuelt misbruk overfor Kirken tilgis. For ordens skyld fulgte et eget formular for syndsforlatelse med i det utsendte skrivet.

Så sent som i 2001 skrev dagens pave, da som kardinal Ratzinger, brev til biskoper over hele verden der han slo fast at reglene fra 1962 fremdeles gjaldt.

Ingen ond vilje
Verken Paven eller resten av den katolske ledelsen har noensinne gått god for seksuelle overgrep. Men hvorfor har da ikke Kirkens ledelse gjort hva de har kunnet for å stoppe dem? Hvorfor har de ikke bedt politi og offentlige myndigheter om hjelp, når deres egne forsøk så åpenbart har vært utilstrekkelige?

Det ligger ingen ond vilje bak Kirkens systematiske taushetsmanøvrer. Tvert imot kan man identifisere et overordnet mål om å frelse menneskeheten – et ønske om å redde deg og meg fra fortapelsen.

Tradisjonelt har Den katolske kirke, som så mange andre trossamfunn, ment at frelse bare var mulig gjennom deres spesifikke institusjon. Kirken ser seg fremdeles som Guds viktigste redskap til å frelse menneskeheten.

Det blir dermed uendelig mye viktigere å forsvare Kirkens omdømme enn å lindre lidelsene til noen titusener misbrukte sognebarn. En offentlig bevissthet om at Kirkens menn begår slike forbrytelser, blir slik adskillig verre enn forbrytelsene i seg selv. For om Kirkens navn skades, er det ikke bare en ærverdig institusjon som rammes. Frelsen til millioner av mennesker står på spill. Hvis Kirkens moralske autoritet forvitrer, kan massene vende seg bort fra Guds fremste representant på jorden.

Selvfølgelig er dette absolutt tragisk for de som utsettes for overgrep, men deres evige frelse trues likevel ikke av det de utsettes for. Vel, så lenge de ikke går ut offentlig med det.

Konklusjonen man kan trekke av Kirkens handlinger, blir dermed at menneskehetens frelse kommer foran alt.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 8. april 2010