Veganisme og menneskerettigheter

Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn med rett til statsstøtte som andre tros- og livssynssamfunn. Her har statsforvalteren nok dessverre ikke fått med seg at ifølge det europeiske menneskerettighetsregimet, er veganisme beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens beskyttelse av tro- og livssynsfrihet. Om beslutningen ikke reverseres, vil nok ikke Norge stå særlig sterkt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ikke ulikt hvordan Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med andre trossamfunn i 1994.

I 1993 fastslo Den europeiske menneskerettighetskommisjonen at veganisme kommer fullt inn under trosfrihetens beskyttelse i artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Som ble slått fast i W. v. Storbritannia og Nord-Irland (18187/91), 10.2.1993, The Law § 1: «Kommisjonen finner at den veganske overbevisningen med hensyn til animalske produkter faller innenfor virkeområdet for artikkel 9 nr. 1 (artikkel 9-1) i konvensjonen.»

Når Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn, synes de å fremme en vurdering av veganisme som fremstår som strammere ut fra hva vedkommer deres rettigheter, enn hva det europeiske menneskerettighetsregimet legger opp til. Det virker altså som om statsforvalteren kun legger trossamfunnsloven til grunn, uten å trekke inn den gjeldende menneskerettslige forståelse som har forrang over norsk lov.

Ingen stat er forpliktet til å finansiere verken trossamfunn eller livssynssamfunn. Men om de første ønsker å gjøre det, plikter de å likebehandle alle slike samfunn økonomisk. Utfra at veganisme altså dekkes av menneskerettighetenes beskyttelse av tros- og religionsfriheten, kan man også se til beslutningen Union des Athées v. Frankrike (14635/89), i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen 6.7.1994, der Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med anerkjente trossamfunn. Som kommisjonen påpekte i § 79: «Kommisjonen bemerker faktisk at saksøkerens (Union des Athées) mål er å samle alle de som anser Gud som en myte. Den innrømmer at en slik holdning ved første øyekast ikke ser ut til å kvalifisere den i sin art som et trossamfunn. … For kommisjonen synes det filosofiske innholdet, selv om det er fundamentalt forskjellig i begge tilfeller, imidlertid ikke å være et argument tilstrekkelig til å skille ateisme fra et trossamfunn i klassisk forstand og tjene som grunnlag for en annen juridisk status.»

Når statsforvalteren erklærer at de «kan heller ikke se at samfunnet ‹har et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål›, noe som vil kjennetegne et livssynssamfunn,» representerer dette altså en svært skjønnspreget fortolkning av et livssynssamfunn der hensynet til alt liv preget nettopp de fleste aspekter av etikken og forståelsen av menneskets plass i alle deler av tilværelsen. I denne sammenhengen kan man også se til dommen Manoussakis o.a. v. Hellas (18748/91), i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 26.9.1996, § 47: «Retten til religionsfrihet … utelukker ethvert skjønn fra statens side i å bestemme hvorvidt en religiøs tro eller måten å uttrykke slik tro på, er legitim.»