Religionsstøtte til besvær

I stedet for å rette opp en allerede menneskerettslig problematisk støtteordning for tros- og livssynssamfunn der ikke-troende tvinges til å finansiere andre menneskers religion, foreslår regjeringen å gjøre ordningen enda mer vilkårlig i et nytt lovforslag. Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 20. desember 2017.

Det regjeringen velger å bevilge Den norske kirke er utgangspunktet for dagens tilskuddsordning. Deretter får alle andre registrerte tros- og livssynssamfunn tilsvarende beløp etter antall medlemmer. Utfordringen er at omtrent 16 prosent ikke er medlem av noe som helst tros- eller livssynssamfunn, men likevel tvinges til å subsidiere disse. Ingen har mulighet til å reservere seg. Men menneskerettighetenes trosfrihet beskytter også retten til ikke å ha eller praktisere en religion. At hundretusener likevel blir tvunget til å finansiere andre menneskers religionsutøvelse, kan følgelig være i strid med menneskerettighetene for en aktiv religionsstøtte som kommer i en helt annen kategori, enn at man som skattebetaler må støtte andre ting som kan være i strid med ens tro.

Regjeringens nye finansieringsmodell i forslaget til lov om tros- og livssynssamfunn gjør ikke noe som helst med denne utfordringen. I stedet skaper de nye komplikasjoner ved å kutte støtten til alle trossamfunn under fem hundre medlemmer over 15 år. Dette kan være i strid med både likestillings- og diskrimineringsloven, menneskerettighetenes diskrimineringsforbud, så vel som med Grunnlovens krav om at «alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» De over 80000 medlemmene i disse små trossamfunnene vil jo fortsatt betale skatt for statens religionsstøtte, men pengene deres vil nå bare gå til andre trossamfunn enn deres eget.

Om dette blir vedtatt, kan medlemmer av trossamfunnene som faller ut av statsbudsjettet når som helst ta saken til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og antakelig få medhold i at Norge både diskriminerer dem og bryter deres trosfrihet. Allerede nå kan noen som ikke er medlem av noe tros- eller livssynssamfunn muligens gjøre det samme.

Regjeringen burde nok derfor legge til side forslaget til en enda mer vilkårlig livssynsfinansiering og heller se på hvordan de kan rette opp utfordringene med den eksisterende ordningen.

Det enkleste er selvfølgelig å kutte støtte til alle tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke. Slik eliminerer man også enhver mulighet for forskjellsbehandling.

Man kan også bytte ut generell statsstøtte med en eksplisitt kirkeskatt over skatteseddelen som går direkte til samfunnet man er medlem av. Slik sikrer man at de som ikke er medlem noe sted, ikke lenger må subsidiere andres trosutøvelse.

Den tredje muligheten er at alle får velge om de ønsker å støtte tros- og livssynssamfunnet de er medlem i eller en ideell eller veldedig organisasjon. Dermed får alle mulighet til å støtte det de mener er viktigst i tilværelsen, om det nå er sport, miljøvern, dyr, u-hjelp eller menneskerettigheter. Den allerede eksisterende offisielle listen over organisasjoner man kan få skattefradrag for å gi til, sier seg selv å være det perfekte utgangspunkt for hva man kan føre opp.