søndag 13. september 2015

En fortvilet fisk

Jeg så den ikke med det samme. Jeg var tilfeldigvis innom en dyrebutikk og oppmerksomheten ble først fanget av et akvarium der en liten stim av små pansermaller svømte rolig rundt og rotet litt i sanden her og der med sine karakteristiske snutebarter. Så la jeg merke til den. En enslig liten malle i akvariet ved siden av.
Saken sto opprinnelig på trykk på nynorsk i Syn og segn nr. 4, 2014.

Også dette akvariet var full av fisk, men her var den flekkede lille pansermallen den eneste av sitt slag. Den oppførte seg på ingen måte som artsfrendene i det andre akvariet. Mens de andre mallene var rolige og avslappede, pustet den enslige lille fisken så voldsomt at gjellene vibrerte. Mens artsfrendene svømte sakte sammen og snuste litt her og der, gravde denne febrilsk i sanden i hjørnet nærmest det andre akvariet. Den enslige mallen kunne se rett inn i det andre akvariet, og det virket som om dette var grunnen. Det syntes som om den forsøkte å komme over i akvariet med alle de andre mallene.

Bare en tynn gjennomsiktig glassplate skilte den fra de andre. I hjørnet der den enten gravde helt ustoppelig eller bare lå og pustet tungt, hadde den skuffet bort store deler av grusen, som for å komme seg over til de andre mallene på denne måten. Innimellom forsøkte den å grave gjennom selve glassbunnen der den hadde fjernet grusen. Stadig presset den bartene sine inn i ørliten sprekk helt nederst i glassveggen, som for å utvide den og komme seg gjennom. Når den en sjelden gang ikke var der innerst i hjørnet sitt, svømte den frenetisk opp og ned langs den samme gjennomsiktige glassplaten. Igjen som om den lette etter en måte og forsere den gjennomsiktige veggen som holdt den fra å komme til de andre mallene.
En fortvilet fisk forsøker å komme over til artsfrendene i akvariet til høyre. Men glassveggen er ugjennomtrengelig (Foto: Dag Øistein Endsjø).

Jeg er ikke ekspert på fisk. Men det var likevel helt klart for meg hva jeg så. Her var det en fortvilet liten fisk. Dette vesle individet, ikke mer enn to centimeter stort, ikke større enn en sardin i en hermetikkboks, var så åpenbart ute av seg over å være der den var, fysisk adskilt fra sine artsfrender den likevel kunne se så klart gjennom glasset.

Etter å ha fulgt med en stund gikk jeg litt bort og så på noe annet. Men den vesle snutebebartede fisken slapp ikke tankene mine. Jeg klarte ikke annet enn å vende tilbake. Og da jeg kom tilbake fant jeg fisken umiddelbart igjen, tilsynelatende like så stresset og fortvilet som før. Alt den så var sine venner den ikke kunne nå.

Vi og de
Hva jeg var vitne til er vanskelig å definere klart. Det er ikke lett å forstå med sikkerhet intensjonene til en fisk. Men hva jeg så kan ikke avfeies med bare tilfeldigheter eller instinkter. Stadig mer forskning viser at fisk har en bevisst kvalitativ opplevelse av tilværelsen. De opplever behag og ubehag. De trives og mistrives. Noen ønsker å være for seg selv. Andre, som den lille pansermallen jeg observerte, ønsker fellesskap.

Vi liker å forstå oss selv som noe helt annet enn dyrene. Som om det er et absolutt skille mellom dem og oss. Dette er slik de fleste kulturer har forstått tilværelsen. Alle de store religionene i vest, jødedom, kristendom og islam, opererer også med en klar distinksjon mellom mennesker og dyr. Hunder og kaniner ender ikke i himmelen.

Men stadig mer forskning viser at så mye av det som vanligvis sees som klare skiller mellom dyr og mennesker, egentlig handler om gradsforskjeller.

Dyr har følelser. De kan bli både glade og fortvilede. De kan bli sinte, redde, sjalu, stolte, vise kjærlighet og hat. De har lyst eller ikke lyst på ulike ting.

Som oss, trenger dyr mer enn mat og drikke. De trenger å trives. Og det er ingen absolutt standard for hvordan dyr trives, ikke en gang innenfor samme art. Enkeltindividene kan ha svært forskjellig personlighet.

Mange dyr viser empati. Elefanter, aper og delfiner støtter og hjelper syke og sårede, trøster døende. Laboratorierotter viser sympati med artsfrender som lider. Kråker kommer med gress og små kvister som legges ved døde artsfrender.

Dyr har samfunn. De planlegger og samarbeider, hjelper hverandre og lurer hverandre. Væremåten varierer også gjerne fra gruppe til gruppe innenfor samme art. Som hos oss, handler det om ulike kulturer. Og mange dyr lærer bort sine ferdigheter til nye generasjoner.

Dyr har språk. Vokabularet er ikke som hos oss, men de kommuniserer med både kroppspråk og lyder. Det er ikke mulig å avfeie denne kommunikasjonen som noe totalt annet enn vårt språk. Mange dyr viser også en enda større evne til språk. Bonoboaper, sjimpanser og gorillaer kan læres opp til å ha vokabular på hundrevis av ord, og til og med gi uttrykk for abstrakte begreper om tid og følelser. Enkelte papegøyer kan oppimot tusen ord, bruker både presens, preteritum og futurum og har evne til å bøye eller sette sammen ord i nye meninger.

Mange dyr, både fugler, pattedyr, fisk og insekter, bruker redskaper. Stein og pinner og andre gjenstander brukes for å skaffe mat. Mange konstruerer intrikate hjem for seg selv: reir, bol og små hytter. En del sjimpanser lager til og med sine egne spyd som de bruker i jakt. Kråker og kakaduer kan også lage egne redskaper i visse tilfeller. Da dyrs redskapsbruk ble først oppdaget av Jane Goodall i sin forskning på sjimpanser, var det en sensasjon, fordi dette tradisjonelt hadde blitt sett som så grunnleggende knyttet til det å være menneske.

Vi, de og kunsten
Det har vært stor oppmerksomhet på nyere oppdagelser som viser at kunst og kunsten å pynte seg går i alle fall 100 000 år tilbake i menneskenes historie. I Syd-Afrika er blant annet tegninger i fjellsiden, makeup og halskjeder av gjennomhullede skjell funnet fra denne tiden. Dette, at vi skaper ting som ikke er absolutt nødvendig, er blitt sett som et av de viktigste skrittene på vår vei til å bli virkelige mennesker. Ikke minst er dette presentert som viktig i lyset av at så mye annet av det vi tidligere trodde klart begrenset oss fra dyrene, ikke egentlig gjør det.

Men heller ikke her er vi enestående. Selv ikke kunsten er begrenset til oss som art. Mest åpenbart er dette når vi ser på lyder og bevegelser. Sangen, en av våre mest uttrykksfulle kunstformer, er bare en variant av hva som finnes så mange steder i dyreriket. Fugler synger, hvaler synger. Og som med oss, er utgangspunktet hva vi er opplært til både i sjangere og melodier. Heller ikke å uttrykke seg med dans er noe som vi er alene om. Dyr gjør de flotteste manøvrer for å fremstå som sterkest eller mest attråverdig. Tiurleiken i norske skoger er godt kjent. Paradisfugler på Ny Guinea gir de mest kompliserte danseoppvisninger.

Men dyrenes evne til kunst stopper ikke der. Flere dyr viser estetisk sans, både i å skape og i å nyte, som så sensasjonelt er blitt bevist i de urgamle menneskelige samfunnene i Syd-Afrika. Gartnerfugler lager digre strukturer av kvist som de pynter med fargesprakende gjenstander for å tiltrekke seg partnere. En fem centimeter stor kulefisk i farvannet utenfor Japan lager flere kvadratmeter store intrikate, symmetriske mønstre i sanden. Papegøyer pynter og forstørrer halene sine med papir og andre ting. Disse dyrene vil skape det vakre, de vil gjøre seg selv vakre, og de vet at dette er noe andre av samme art vil sette pris på.

De som er som oss
Mang en hundeeier vil nikke bekreftende til hvor mye vi har felles med våre dyr. Hundene og kattene som før svinset rundt på gårdstunet eller i bakgården og jaget rotter og holdt vakt, er jo blitt som medlemmer av familien. Enkeltskjebnen til visse dyr kan engasjere store grupper. Vi liker ikke at hunder og katter skytes, druknes eller lemlestes uten åpenbar grunn. Vi vil ikke at dyrene vi selv har hos oss skal plages eller lide unødig. Vi ser individene for hvem de er – og vil at de skal behandles deretter.

Vårt handlingsmønster overfor kjæledyr reflekterer også den kontakten vi føler vi har med dem. Vi kjæler og snakker med dem, kjøper spesialmat og bruker titusener på helsetjenester.

Dette er selvfølgelig ikke noe fullstendig nytt. Det er bare graden av engasjement for disse kjære dyrene som har nådd nye høyder. De har alltid vært våre venner eller gode bekjente. Vi har alltid kunnet se individene for dem de er. Vi har alltid kunnet gjenkjenne følelsene deres, deres glede, deres fortvilelse. Men altså, nå, mer enn noensinne.

De som ikke er som oss
Hønsene og kyrne og grisene som vi før møtte på de samme gårdstunene som våre nåværende kjæledyr, har beveget seg i diametralt motsatt retning. Dette var opprinnelig også våre venner eller gode bekjente. Når man har individuelle dyr helt nær seg over lengre tid, vil de fleste oppnå en form for relasjon. Mange har vært oppriktig lei seg den dagen dyrene ble drept. Flere av oss som hadde besteforeldre eller oldeforeldre som vokste opp på mindre gårdsbruk, vil ha hørt hvordan det var med vemod man ga dyrene fra seg til slakting.

For folk spiste jo kjøtt før også. Men de visste hva de spiste. De visste hvem de spiste.

Nå, derimot, er disse dyrene på ingen måte lenger i vår nærhet. De er knapt i vår bevissthet. Dyrene vi spiser eller spiser produktene av, har omtrent opphørt å være levende vesener for oss. Bare de aller færreste av oss møter noen av de uttallige dyr vi spiser i levende live.

Som oppstykkede kjøttstykker har vi derimot mer med disse dyrene å gjøre enn noensinne før. Som produkter. Som noe som skal konsumeres innen datostemplingen er ute. Som noe vi stadig klager over prisen på.

Restene av det som en gang var levende, pustende, følende dyr, ligger i butikkenes kjøledisker som om de skulle være produsert i en steril matfabrikk. Tre døde kyllinger i plast, eller filetene av dem som jo er det eneste de fleste gidder å kjøpe, pyntes med bilde av en glad kjernefamilie. Grisenes innvoller, så sammenblandet at det er umulig å vite hvor mange individer som er representert i hver en liten hermetikkboks, selges med festlige avbildninger av smilende barn. Hver hamburger på McDonald’s, hver med sammenkvernet kjøtt fra flere individuelle kuer og okser, er bare gøy og moro for ungene. Seigmenn er jo bare underholdning – hvem i det hele tatt tenker på at de er laget av beina til drepte griser.

Konsumentens lykke er alt. At dette var en del av et dyr med kropp og bevissthet som deg og meg, er fullstendig usynliggjort.

Anonymiseringen
Det er samtidig en sammenheng mellom den mer intime nærheten til våre kjæledyr og den stadig større distansen til dyrene vi spiser. Jo mer vi identifiserer med våre egne kjæledyr, desto mer anonymiseres kroppsdelene i kjøttdisken. Anonymiseringen av dyrene som ender opp i hermetikk og plastemballasje, er et bevisst valg fra matindustriens side. På denne måten gjør de det vanskelige for oss å identifisere med dem vi spiser.

Det skal ikke mer enn et tilfeldig møte med hvilken som helst gris, kylling eller ku, for å skjønne at dette er vesener til forveksling lik kjæledyrene vi elsker i både følelsesregister og bevissthet – på så mange måter også til forveksling lik oss selv. Siden dyrene vi kjenner står oss så uendelig nært, blir den enorme avstanden til dyrene vi spiser en desto viktigere nødvendighet. Vi vil ikke lenger spise dyrene vi kjenner. Hvem vil vel kjøpe en skinkestek, om man virkelig får kunden til å tenke på at akkurat denne grisen var like så koselig og morsom, umulig og enestående, som naboens hund.

Vi hiver i oss kjøtt og kjøttprodukter som aldri før i vår historie. Kjøtt er fortidens matluksus vi endelig har mulighet til å meske oss med. Kjøtt er gøy og smakfullt og enkelt å tilberede. Kjøtt er sunt og kjøtt er kos. Kjøtt er tilsynelatende alt som er godt og fint og hyggelig for oss mennesker – alt bare ikke de enkelte individene de en gang var.

Om kundene bare fikk en brøkdel av følelsene for husdyrene som de har for sine kjæledyr, ville det vært en katastrofe for kjøttindustrien. Mange reagerer med avsky mot land der man spiser hunder og katter, som om det var kannibalisme det var snakk om. Mange steder er dette forbudt. I 1998 stemte et stort flertall av velgerne California for at det også skulle bli forbudt å spise hestekjøtt. «Våre barns kjæledyr» måtte beskyttes, som det het i kampanjen.

Griser og hester, høns og fisk, må ganske enkelt ikke bli «våre kjæledyr» for at mange, kanskje de fleste av oss, skal fortsette å kjøpe dem oppstykket som mat. Eller i hvert fall for at vi skal kunne fråtse i dem, stappe dem i oss, som om de aldri har vært annet enn fristende matprodukter i butikkhyllene.

Se hvordan de lever
Forvandlingen av dyr til rene produkter skjuler også at dyrene vi spiser ofte blir behandlet på måter som er utenkelig for kjæledyrene våre. Direkte dyremishandling er heldigvis forbudt, men de avkortede livene så mange husdyr har er ofte fullstendig uten mening, uten stimulans, uten glede. Det ville nok ikke hjulpet på kjøttsalget om bevisstheten over hvert dyrs unike individualitet, ble kombinert med illustrasjoner på pakningene av hvordan de har hatt det før deres mest appetittvekkende kroppsdeler ender opp i lavprisbutikkene.

Hvem vil vel kjøpe en skinkestek om den selges med et bilde av en fortvilet gris i en minimal innhegning. Vil du ikke ha litt lammestek med skildringen av hvordan denne sauen som er blitt drept for vår skyld, har overlevd å ha blitt sendt ut hjelpeløs i villmarken helt uten tilsyn, slik at så mange dør av skader eller som godteri for rovdyrene som selvfølgelig forsyner seg når vi sender så ubehjelpelige, ubeskyttede vesener, temmet over generasjoner, ut i deres territorium. Hva med et garantert beinfritt stykke fisk, komplett med en beretning av hvordan den har hatt det i mæren sin? Har du ikke lyst på litt kyllingkjøttdeig, med fine bilder fra det korte livet deres: Uten mødre, uten sol, uten noe som helst minner om deres naturlige tilværelse, stuet sammen tusener på tusener i enorme industrikompleks og med kropper som er alt opp til å vokse så fort at de knapt klarer å bevege seg.

En brutt kontrakt
Dyrene har umælende gått inn i en kontrakt med oss. De fikk trygghet og et bra liv mot at livet ble forkortet. De fikk fôr og stell og muligheten til kos og nærhet både med oss og sine artsfrender, mot at dette bare gjaldt så lenge vi fant det for godt, til vi ville ha kjøttet deres, til de ikke lenger klarte å produsere det vi ønsket fra dem. Dette, i stedet for en vill, fri, men mer risikabel tilværelse der ute i naturen.

Men vi har brutt denne kontrakten. Da kjøtt og melk og egg ble storindustri, fulgte ikke lenger vi opp vår del av avtalen. Vi buret dem inne, isolert eller overbefolket. Nærhet og velvære ble erstattet av teknikk og produksjonsmål.

En del har bedret seg de aller siste årene – først og fremst takket være dyrerettighetsaktivister som fremdeles skjønner at det ikke er noen vesensforskjell mellom dyrene vi forbruker og dyrene vi kjæler med. Men mye gjenstår.

Vårt spesielle ansvar
Men hvorfor skal akkurat vi bry oss med dem rundt oss? Naturen er ikke et snilt sted. Dyr er sjelden nådige og spiser hverandre som om det står om livet – og ofte gjør det jo nettopp det. Uendelig mange dyr lever bare av å spise andre dyr.

Men vi er ikke der i naturen som hvilken som helst annen art. Det at vi kan tenke helhetlig over vår plass i verden og hvordan vi behandler alle andre, er kanskje den eneste absolutte vesensforskjellen mellom oss og dyrene. Ingen annen art har heller slik en absolutt makt over nesten alle andre.

Alt dette gir oss et spesielt ansvar. For som vi nå skjønner bare mer og mer, er det ikke noe absolutt skille mellom dem og oss, dyrene og vi mennesker.

Ærlighet
Vi blir nok aldri en art av vegetarianere. Men vi skylder de millionene av dyrene vi fortærer, at de har et best mulig liv før vi hiver dem oppstykket opp i grytene eller smører de utover brødskivene. Vi skylder dem å tenke på dem som noe litt mer enn bare pris og smak og volum.

Vi kan gjøre mye mer for at dyrene kan få bedre liv før de faktisk ofrer livet for vårt konsum. Mange har allerede gått foran og aler opp dyr i mest mulig naturlige omgivelser. Om dette ble standarden vil det selvfølgelig også gjøre noe med prisene på det vi kjøper. Men når vi ikke lenger kan fylle handlekurven med dyredel etter dyredel til 29,50 kiloen, om faktisk kjøtt blir dyrt igjen sammenlignet med annen mat, er det mulig noe som kanskje kan få oss til å begynne å tenke en gang til om alle disse vesenene vi spiser.

Vi bør kunne ha en ærligere markedsføring. De seks stykk kyllingfiletene i steril plast nå dekorert med en lykkelig heterofamilie, hva slags vesener var egentlig dette? Hva slags liv hadde disse dyrene? Det er det ingenting som sier noe som helst om. Men vi burde hatt en merking som viste oss nettopp dette. Hvordan livene til disse dyrene var. Hvordan de vokste opp. Hvordan de døde.

Mens vi fortviler og demonstrerer for skjebnen over en enkel hund, bør vi kunne ha en matpolitikk som er ærlig nok til å vise at hver av de dyrene som ender opp i matdisken ikke er noen vesensforskjellig fra dem vi kjæler med i våre hjem.

I hvilken grad dette vil begrense kjøttkonsumet er usikkert, men det ville i alle fall gjøre det mindre lett for oss å ignorere hva det er vi spiser – hvem vi spiser.

En mindre fortvilet fisk
Jeg håper vi alle kan prøve å bli mer vare for at vi i våre møter med dyrene rundt oss, har å gjøre med andre, bevisste vesener. Mitt eget tilfeldige møte med den fortvilede lille pansermallen, vil jeg nok aldri glemme.

Jeg klarte heller ikke bare å forlate den vesle fisken der i sin desperate ensomhet. Nok er nok, så jeg tok mot til meg og gikk bort til en ansatt. Nokså beskjemmet over å bry ham når jeg ikke en gang skulle kjøpe noe (jeg har dessverre ikke noe akvarium ), sa jeg at jeg bare ville gjøre ham oppmerksom på noe. Jeg viste til den fortvilte pansermallen og forklarte hva jeg hadde sett. – Ja, denne typen fisk trives jo best i flokk, kunne han bekrefte. Raskt tok han frem en hov og fem sekunder etterpå var den lille fisken over i det andre akvariet. Jeg takket og han gikk videre.

Jeg ble stående ved fisketankene en stund til for å se hvordan den gikk. Den lille mallen styrtet med en gang bort til artsfrendene. Og like umiddelbart var bevegelsene dens helt annerledes. Nå snuste og rotet den rundt litt her og der som de andre. Ikke lenger vibrerte gjellene som om det sto om livet, slutt var det å grave frenetisk på samme stedet. Nå oppførte den seg til forveksling lik de andre små pansermallene. Stresset, desperasjonen, fortvilelsen, alt dette var helt borte. Den virket ganske enkelt rolig og fornøyd.

Jeg skulle bare ønske vi kunne bidra til at alle dyrene i vår nærhet fikk en best mulig tilværelse. Alle fortjener et best mulig liv. En virkelig tilværelse. Vi skylder dem såpass.
Ikke lenger desperat og fortvilet. Den enslige lille pansermallen nå rolig midt mellom alle artsfrendene i akvariet ved siden av der den opprinnelig var. (Foto: Dag Øistein Endsjø).

Takk til i den hyggelige ansatte ved Tam Lade i Trondheim som tok både en fortvilet fisk og en bekymret mann i førtiårene på alvor.

2 kommentarer: