Trappene i våre liv

Et av de aller sterkeste bildene på menneskerettighetskampen jeg kjenner til, er et fotografi som viser rullestolbrukere som krabber oppover de monumentale marmortrappene på den amerikanske kongressbygningen. De kryper, drar seg oppover, trekker seg selv frem med armene trinn for trinn. Trappen er lang, trinnene mange, og kongressen synes uendelig langt borte. Saken ble opprinnelig publisert på Stigmavakten, 6.5.2010.

Den spesifikke settingen er en aksjon i 1990 arrangert av menneskerettighetsorganisasjonen ADAPT for å synliggjøre diskrimineringen av funksjonshemmede i samfunnet. Capitol Step Crawl som aksjonen het, er selvfølgelig en iscenesettelse. Man ser ikke vanligvis rullestolbrukere krabbende opp og ned trappene. Man ser ofte ikke rullestolbrukere i det hele tatt. De har lært at trappene er der for å holde dem unna.

Men det må da finnes en bakvei, kan man jo innvende. En bakvei spesiallaget for rullestolbrukere. Hvorfor ikke bare bruke den? Man kommer jo inn uansett.

Ja, hvorfor ikke? Og hvorfor ikke la svarte fremdeles sitte bakerst i bussen? Man kommer jo frem uansett. Hvorfor ikke la arbeidsgivere få lov ikke å ansette gravide kvinner? De kan vel søke en annen jobb etter fødselen en gang. Hvorfor ikke frata homofile par sine nyervervede juridiske rettigheter? De kan jo leve sammen litt diskret uansett. Ja, hvorfor ikke?

Trappene som hindrer rullestolbrukere fra å gå rett inn hovedinngangen i kongressen er så tydelige både i sin symbolisme og sin direktehet. Men det er de krabbende menneskene som virkelig får frem hva disse trappene betyr. Gjennom å gå rett løs på utfordringene skapt av fordommer, får de klatrende rullestolbrukerne frem hvor umyndiggjørende, degraderende og diskriminerende slike fordommer er.

Bildet fra kongressbygningen er så mektig, fordi den viser så godt utfordringene ved noe som for så mange ikke fremstår som noe problem. For ikkerullestolbrukere er ikke disse trappene noen hindring. Akkurat som heteronormativitet ikke problematiserer heterofiles liv. Akkurat som hvite ikke blir hindret av politiet som igjen og igjen stopper og sjekker identiteten på svart ungdom i Oslos gater. Akkurat som ikke-funksjonhemmede bare kan bli sittende i baren, når noen blir nektet adgang fordi vedkommende ser funksjonshemmet ut.

Spørsmålet er når vi først er klar over problemet, og likevel ikke gjør noe med det. Alle vet at med enkle grep kan man kreve at alle nybygg blir fullstendig tilgjengelig for alle. Hvorfor bygges det likevel utilgjengelig? Hvorfor fortsetter man å behandle folk annerledes på grunn av utseende? Hvorfor fortsetter man å tro at alle er heterofile til det motsatte er bevist? Problemet er at vi så lett ikke ser den urett som ikke rammer oss selv.

Men vi har alle trapper i våre liv. Vi blir alle møtt med unødvendige og ødeleggende fordommer som på forskjellig vis materialiserer seg, fordommer som andre ikke ser, ikke er klar over.

Utfordringen er å bli like gode til å gjenkjenne trappene i andres liv, som i sitt eget liv. Utfordringen er å ønske like mye å fjerne trappene fra andres liv, som fra sitt eget. Utfordringen er å skape likestilling for alle. Absolutt alle.