Et enda bedre Jerusalem

Ikke alle tenker på Afrika når de hører om Jerusalem. Men byen ligger der også.

Langt oppe i fjellene i Etiopia finnes det hellige Jerusalem. Den ligner kanskje ikke så mye på originalbyen. Men hvem visste vel det da dette afrikanske Jerusalem ble bygget for rundt 800 år siden? Det opprinnelige Jerusalem lå så uendelig fjernt fra det kristne Etiopia. Men med Jerusalem gjenskapt her i Afrika, ble det endelig en praktisk mulighet for fromme etiopiere å nå det hellige Jerusalem.

Et sted i seg selv
Det etiopiske Jerusalem er i dag bedre kjent som Lalibela. Med sine enorme korsformede kirker hugget rett ut av grunnfjellet, er dette en by som har skapt sin egen legendariske status. Turister kommer fra hele verden for å gå mellom kirkebyggene, det ene mer monumentalt enn det andre.

I sin gjenskapning av et helt annet sted, er ikke Lalibela på noen måter enestående. Jerusalem er på ulikt vis gjenskapt flere andre steder, for eksempel i engelske Lincolnshire, som på lignende vis som Lalibela mottok lokale pilegrimer som aldri kom seg til Det hellige land. Bibelen selv viser jo også til et nytt Jerusalem, det evige Jerusalem som vil komme ned fra himmelen ved historiens slutt.

Imitasjon er standard
Å gjenskape steder er noe menneskeheten alltid har gjort. Vi gjør våre helt personlige forsøk på å gjenskape rom og steder vi er knyttet til. Andre ganger er hele land blitt skapt på nytt på andre kontinenter. Men hva skjer når man forsøker å gjenskape steder?

Vi lever alle på gjenskapte steder. Våre hjem og hager er en imitasjon av noe som allerede eksisterer. Vi ser til hva naboene har, hva vi har lest om, hva vi har sett bilder av. Det er trygt, praktisk og gjenkjennelig. Og ikke minst: Det er forventet. Det personlige tilsnittet er heller unntaket. Hvis man ikke utformer stedet sitt tilstrekkelig likt alle andre, havner man fort i full krangel med naboer.

Også alle byer, parker, gater og forsteder er langt på vei imitasjoner av hverandre. Vi vil aldri komme til et sted der vi ikke vil kjenne igjen noe som helst.

Samtidig er ikke hvert hus, hver hage, hver by noen imitasjon av ett enkelt sted. Imitasjonene blir like unike som de man imiterer. Imitasjoner og kopier er alle like mye hus, hage og by. Men der er nok få som vil mene at det afrikanske Jerusalem er like mye Jerusalem, som den opprinnelige byen i Det hellige land.

Mulighetene
Kongen av Etiopia kunne bare drømme om å erobre det palestinske Jerusalem. Men ved å bygge et nytt Jerusalem oppe i Afrikas fjell, fikk han en ny makt. Han ble herre over sin egen hellige by. Han kontrollerte stedet der tilreisende kunne gå i Jesu fotspor. Med Jerusalem ble Etiopias fjell et sted der himmel og jord møttes.

Gjenskapningen av den hellige byen ga samtidig mulighet til å forbedre ting ved den originale byen. I dette nye Jerusalem var det ingen grunn til å la de kristne helligdommene konkurrere med bygg som ikke hadde noe med kristendommen å gjøre. I det afrikanske Jerusalem, er det derfor ingen Klippedom eller Al-Aqsa-moské. Her er det ingenting som forstyrrer en fra å konsentrere seg om de kristne sannhetene.

Jerusalem er ikke det eneste viktige stedet i Det hellige land, men når man bygger den hellige byen på nytt har man også anledning til å gjøre noe med avstander som opprinnelig bare representerte utfordringer. Også Betlehem er følgelig å finne i det afrikanske Jerusalem, som enda en kirke midt mellom alle de andre hellige byggene. Og tvers igjennom byen renner Jordan-eleven. Hvorfor gå et par dager, som man må mellom det opprinnelige Jerusalem og den opprinnelige hellige elven?

Å begynne på nytt
Muligheten til å lage noe som er bedre enn originalen, har bidratt til å gjøre at mange steder er forsøkt gjenskapt. Ikke minst i Amerika, som europeerne så som den nye verden. Der fantes både et nytt Spania, England, Frankrike og Sverige – for å nevne noen av dem. I New England, kunne de puritanske innvandrerne begynne på nytt, skape sitt eget gudsrike, som de ikke hadde klart i det gamle England.

På 1600-tallet, under den puritanske republikken, ble det opprinnelige England selv sett som en gjenskapning av Det hellige land. Ingen var så rene i troen som de engelske puritanerne mente de selv var, og gjennom denne sanne tro var England blitt forvandlet til Det hellige land. Dette bidro blant annet til at jøder fikk adgang igjen til England, fordi jødenes tilbakekomst til Det hellige land ifølge profetiene ville føre til Jesus’ tilbakekomst og verdens endelige frelse.

Men ingen av de nye stedene ble identiske med stedene de etterlignet. De ble etter hvert helt sine egne steder. Folk flest føler ikke lenger at New England er en forbedret utgave av England, eller at England er Det hellige land. Og for de fleste, er ikke lenger Jerusalem i Afrika.

Når kommer de tilbake?

Det er i dag ett år siden Malaysian Airlines MH370 forsvant på vei fra Kuala Lumpur til Beijing. Sporløst. Sannsynligvis ligger flyet på havbunnen et sted. Men vi vet ikke. Så lenge det ikke er funnet, er det alltid en teoretisk sjanse for at det er et annet sted. For at det kan komme tilbake. At alle som var om bord en gang vender tilbake. Det er en del som tror nettopp dette vil skje. Ikke ulikt hva mange tror om så mange andre mystiske forsvinninger. Når kommer de tilbake?

Saken ble opprinnelig publisert på NRK 8. mars 2015 (Foto av Tanya Palazzo).

Spekulasjonene rundt mennesker som forsvinner sporløst, blir ofte sett som konspirasjonsteorier. Som om det ligger hemmelige krefter bak forsvinningene. Det er vel så relevant å se i hvilken grad dette handler om tro. Så lenge de forsvunnede ikke er funnet, er det ennå håp.

Det kom tidlig spekulasjoner om at MH370 fremdeles er der ute et sted. Kanskje flyet ble kidnappet av afghanske terrorister. Kanskje Nord-Korea eller Vladimir Putin hadde en finger med i spillet. Kanskje det ble fløyet bort i et forsikringssvindelplott.

En undersøkelse av Reason.com noen uker etter forsvinningen viser at hele ni prosent av amerikanere trodde at flyet landet trygt et hemmelig sted hvor det er fremdeles. En av tjue var overbevist om at det forsvant på grunn av ufoer.

Men hva ville skje om MH370 virkelig kom tilbake? Ville de mange om bord bare dra tilbake til sine gamle liv og fortsette som om ingenting hadde hendt? Og hvordan ville vi se på disse tilbakevendte?

De utenomjordiske
Dét vil nok bero på hvor flypassasjerene har vært i mellomtiden. Mennesker som sier at de har forsvunnet fordi de har vært kidnappet av ufonauter spiller en sentral rolle i moderne ufotro. Ifølge Erich von Dänikens bestselgende bøker har en del mennesker for lenge siden blitt tatt med av utenomjordiske vesener, for så å komme tilbake med ny kunnskap som de har brukt til å utvikle de tidlige sivilisasjonene.

Vår egen Gry Jannicke Jarlum mener hun selv har blitt bortført på dette viset for så å komme tilbake med det hun har presentert som en ny lære til menneskeheten. I avslutningen av Steven Spielbergs suksessfilm «Nærkontakt av tredje grad » lander et enormt romskip og ut av det kommer mange mennesker tidligere bortført fra båter og – ja nettopp – fly de siste tiårene. Vi får dessverre ikke høre vitnesbyrdene til disse bortførte, men ifølge moderne ufotro ville disse ha fått innsikt i en uendelighet av visdom.

Jesus kom tilbake
For mange er det nærliggende å fnyse av slik ufotro, men en lignende tilbakekomst ligger til grunn for verdens største religion: Kristendommen. Den eldste evangelieteksten vi har forteller bare om kvinnene som oppdager at Jesu grav er tom og flykter av gårde i redsel. Men Jesus kom altså tilbake, gjenoppstått fra de døde og fysisk udødelig, for å fortelle at alle som tror på ham vil bli like så fysisk udødelige ved historiens slutt. Etter noen dager farer så den gjenoppstandne Jesus igjen opp til himmelen foran øynene på disiplene. Men han vil komme igjen enda en gang: Da for å dømme levende og døde på dommens dag.

I gresk tradisjon var det en lignende overbevisning om at mennesker som forsvant sporløst ble guddommeliggjort og fysisk udødeliggjort. Siden kunne de dukke opp igjen nå og da for å vitne om sin egen guddommelighet og gripe inn i affærene til oss vanlige mennesker.

Tapte horisonter
Forestillingene om det forsvunnede MH370 kan også være påvirket av boken og filmen Tapte horisonter, der fly kidnappes for å bli brakt til det mystiske Shangri-La. Her lever man nesten udødelig i en fantastisk tilværelse gjennomsyret av harmoni og dyp visdom. Om verden ellers bryter sammen på grunn av konflikt og katastrofer, vil menneskene der være klare til vende tilbake for å bygge opp igjen på vår sivilisasjon på en konstruktiv måte.

Og la oss ikke glemme vår barndoms Peter Pan-fortellinger, som bevitner at barn som forsvinner en gang kan komme flyvende inn gjennom vinduene igjen.

Noen ganger dystert
Det er likevel ikke nødvendigvis bare udelt positivt om noen vender tilbake. Da de overlevende etter en flystyrt i Andesfjellene i Chile i 1972 kom tilbake over to måneder etter at flyet først forsvant sporløst, var det også med beretninger om død og kannibalisme. Den populære TV-serien «Lost» utbroderte på dunkelt vis hva som kan skje etter en flyulykke med en gruppe overlevende som verden ikke aner noe om.

Og enda dystrere kan det være. Utallige mennesker har forsvunnet på havet. Hvor mange har ikke skuet utover den uendelige blåsvarte horisonten etter sine kjære som aldri kommer tilbake. Men noen ganger gjør de likevel det. I en del tradisjoner ville de ha kommet tilbake som guder. I andre som farlige vandøde. Som i de gamle islandske sagaene med sine beretninger om druknede mennesker som vender tilbake, gjennomvåte og i live, men kalde og livsfarlige for oss vanlige levende.

Så lenge MH370 og alle om bord er og blir forsvunnet, kan vi ikke utelukke noe. De kan altså komme tilbake. Absolutt usannsynlig, men ikke umulig. Da vil det være mange som vil lytte til hva de har å fortelle.

Tro og død gatelangs

Hver dag i den stille uken, i la Semana Santa, kan man se dem. I byer og landsbyer over hele Spania: Lange prosesjoner av mennesker, gående sakte i fotside kjortler, mange også med spisse hodeplagg som dekker ansiktet fullstendig. Menn og kvinner. Barn og voksne. Mange av dem bærende på enorme flåter med tablåer som levendegjør hva som skal ha skjedd i Jerusalem for snart to tusen år siden.

Tilhengerne av broderskapet Cristo Del Amor gjør seg klar til å marsjere i sin skjærtorsdagprosesjon i Marbella (foto: Dag Øistein Endsjø).

Saken ble opprinnelig publisert i Vårt Land 3. mars 2015.

Vi har hørt om det, vi har lest om det, sett malerier og filmatiske fremstillinger, men ingen av oss opplevde den: uken som endte opp med at Jesus ble korsfestet i det romerske Jerusalem. I de spanske prosesjonene får vi det levendegjort. Fortiden, eller sånn fortiden skal og kan fremstilles i spansk katolsk tradisjon, blir iscenesatt på gigantiske flåter, båret av kappekledde menn og kvinner. Jesus i ferd med å festes på korset, Jesus hengende på korset, den døde Jesus tatt ned av korset. Den sørgende mor jomfru Maria, romerske soldater, fortvilte disipler. Og så på selve påskedagen: den gjenoppstandne Kristus.

Mens fremstillingene av korsfestelsen og fortvilelsen er fortolkninger av noe som ganske sikkert skjedde, handler fremstillingene av oppstandelsen selvfølgelig om tro. At det ikke eksisterer noen beviser for at dette har funnet sted, understreker trosaspektet i kjernen av kristendommen. Men i den spanske påsken får vi se hvordan det godt kan ha skjedd. Tro det, den som vil.

Botsgangen
Det er ikke bare de gjenskapte bibelske skikkelsene på flåtene som kombinerer fortid og nåtid. De kappekledde skikkelsene gjør likeså. Dette er los penitentes, de som gjør bot. Arme syndere som angrer og gjør bot, slik at all verden kan se. Dette har de gjort i generasjoner.

Det er et mektig skue. Det blir ikke mindre dramatisk når man er klar over at draktene til de botsøvende viser tilbake til hvordan dette en gang var et spørsmål om liv og død. De spisse hattene, los capirotes, var opprinnelig noe man ble tvunget til å gå med når inkvisisjonen dømte en for kjetteri. Hattene var til spott og spe, slik at tilskuerne kunne gjøre håne de kjetterdømte. Men også til advarsel om å holde seg til den rette tro. Menneskene i hattene ble ført av gårde til retterstedet. De mest standhaftige for å bli brent levende som straff for sin avvikende tro. De som bekjente sine synder ble i nåde kvalt, før de ble kastet på bålet.

Da denne særegne spanske markeringen av den stille uken begynte å ta form, var parallellene enda mer åpenbare. Dette skjedde nemlig parallelt med utviklingen av nettopp den spanske inkvisisjonen. Når de første los penitentes i den stille uken dukket op i sine spisse hatter, var det med en symbolikk som virkelig viste hvor inderlig de ønsket å ydmyke seg og gjøre opp for sine synder. I alle de andre ukene i året, ville enhver som gikk med en slik hatt være en dømt kjetter.

Det er ikke så overraskende at den historiske betydningen av de spesielle hattene er underkommunisert i dag. Kirken ønsker ikke å minnes en tid da den brant og kvalte mennesker for deres tro. I samtidige forklaringer symboliserer derfor hattene enten anonymiteten, som er nødvendig for boten, sorg over Kristus’ død, eller ønsket om å nå så høyt man kan, mot himmelen. Forakten og vrangtroens symboler er gjennom århundrene blitt til et bilde på sann tro og håp om frelse.

Legfolket
Publikum ser ikke lenger på botsgjengerne med frykt og forakt. Spotten har måtte vike for respekt og fascinasjon. Heller ikke for botsgjengerne står lenger synden og angeren i sentrum. Nå er det stolthet over den rollen de spiller: over å være i sentrum for dette dramatiske skue av den sanne tro. De er stolte over å være del av sitt broderskap, cofradía eller hermandad, hver og en med sin spesielle utforming på de særegne draktene, som varierer fra dag til dag. Ikke minst i fargene: svart, hvit, blå, purpur, gul, rød, grønn. Noen bærer på kors, andre går barbent, noen går bærende på lys.

De kappekledde skikkelsene har også fått følge av andre. Mange går i lignende kapper, men ansiktet er synlig. Enkelte går med bind for øynene. En del kvinner går i tradisjonelle spanske sørgedrakter. Barn er også med i mange roller, som miniatyrutgaver av alle de andre deltagerne. Lokale korps står for den dystre og vemodige musikken.

Felles for de alle prosesjonene er at her er det legfolket som leder an. Her får vanlige mennesker av alle slag være sentrum for den religiøse feiringen. Hele markeringen skjer uavhengig av kirkens innblanding.

Hvor er troen?
Det er lite som blir kommunisert i skrift og tale her. Hva de enkelte egentlig tror eller ikke tror i sammenheng med det man deltar i, eller ser på, er det ingen som spør om. Og troen er også så mangt her.

Er dette bare flotte prosesjoner for mengdene av skuelystne? For hvem av de lokale tilskuerne er bivåningen et uttrykk for tro, for hvem er dette det bare årets fest og en fin anledning å møte kjente og kjære? Hvordan fordeler turistene seg i kategoriene troende, kulturinteresserte og de mange dette-må-vi-visst-se-på-når-vi-er-her-turistene?

Heller ikke prosesjonsdeltakerne er lette å plassere. Hvor mange av dem ser på dette som en måte å gjøre opp for sine synder på? Handler det om tro eller handler det om å være bedre enn de andre nabolagene, når de bruker så mye tid og penger på å gjøre akkurat sin prosesjon til den flotteste? Representerer de mange hellige statuene noe folk tror på, eller er det bare gamle tradisjoner og flott kunst?

Det er mange spørsmål man kan stille seg. Men det kan man rundt mye av vårt religiøse liv. Kanskje er det lettere å stille spørsmålene når religionen blir brakt ut på gatene til skue for alle.

Løgn, løgn og atter løgn

Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Aftenposten 1. mars 2015.

Løgnen er Russlands viktigste strategi i krigen mot Ukraina. Men løgnen ligger til grunn for hele den offisielle russiske selvforståelsen. Som i deres stadige fremheving av seg selv som et uskyldig offer i den annen verdenskrig som til slutt frigjorde halve Europa. Løgn alt sammen. Det er på tide at vi i vesten er klare på å påpeke det.

Korrupsjon og manipulerte valg
Da Vladimir Putin hadde okkupert Krim nesten uten å løsne et skudd og skjønte at han ville slippe unna med det, var hans reaksjon interessant å observere. Så åpenbart stolt over hva han hadde fått til, nesten flirte han da han innrømmet at alle de mange umerkede soldatene som så kontant hadde tatt makten på Krim, var russiske soldater. Han gadd ikke en gang å beklage at han så innstendig hadde løyet før.

Ikke ulikt hvordan propaganda, korrupsjon og manipulerte valg har sikret Putins egen makt, var hvert eneste steg i okkupasjonen av Krim basert på løgn.

De umerkede soldatene, de innleide cheerleaderne med russiske flagg, vedtaket i Krims regionale parlament om å rive seg løs fra Ukraina der selv fraværende representanter angivelig stemte for, og folkeavstemningen der til og med det massive flertallet av etniske ukrainere og krimtartarer angivelig stemte for å bli en del av Russland. Løgn alt sammen.

Forsvarer aggresjonen med nok en løgn.
Løgn var også strategien bak den videre destabiliseringen av Ukraina. Russere ble busset inn for å delta i prorussiske demonstrasjoner, mens militante av alle slag ble sendt inn for å late som de var lokale aktivister som ville rive seg løs fra Ukraina.

Da kamphandlingene begynte, løy Russland om at de ga både utstyr og profesjonell assistanse. Senere løy de om at de satte inn tungt bevæpnede regulære styrker. Og nå lyver de igjen og igjen om å overholde våpenhviler.

På tross av alle løgnene om Ukraina, forsvarer Putin likevel sin aggresjon med enda en løgn: At NATO lovet ikke å utvide østover da jernteppet falt. Noe sånt løfte ble aldri gitt. NATO har heller aldri presset på for å flere medlemmer. Tvert imot har hver eneste av de gamle sovjetokkuperte statene måtte vente med lua i hånden, til NATO mente at de var klare til å bli med. Når det gjelder brutte avtaler, er det Russland som er skyldig i å ha krenket sin egen forsikring i Budapest-memorandumet i 1994 der de anerkjente Ukrainas territoriale integritet da landet ga opp atomvåpnene.

Feirer den største løgnen
Den største av alle russiske løgner skal feires i år i sammenheng med at det er sytti år siden Sovjet og vestmaktene slo Nazi-Tyskland. I den offisielle sovjetiske og russiske historieskrivningen heter dette den store fedrelandskrigen, og den begynte med Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Men Sovjet var med i annen verdenskrig helt fra begynnelsen av. Deres inntog startet med da de også invaderte Polen september 1939. I den hemmelige protokollen til deres såkalte ikke-angrepspakt, hadde Sovjet og Tyskland delt Europa mellom seg. Sovjet skulle få store deler i øst. Tyskland resten. Helt frem til 1989 nektet Sovjet at det i hele tatt var gjort en slik avtale.

Da Sovjet tok det østlige Polen ble titusener drept og hundretusener sendt til Sibir. Og igjen løy Sovjet.Det handlet ikke om en skitten erobringskrig, men om å frigjøre hviterussere og ukrainere i dette etnisk sammensatte området. Mens selv tusener av hviterussiske og ukrainske nasjonalister ble hevet i fengslene, der sovjeterne til slutt meide dem ned med maskingevær og håndgranater. Man må heller ikke glemme at Stalin allerede hadde drept millioner av ukrainere på sovjetisk side av grensen i sin statsorganiserte hungersnød på 1930-tallet.

Da Sovjet så erobret Baltikum og Moldova i 1940 fulgte nye massedrap og massedeportasjoner til Sibir. Bare Finland selv hindret sovjeterne fra å gjøre det samme med dem.

Opprinnelig aggressor i annen verdenskrig
Ikke-angrepspakten med Sovjet i øst, ga Tyskland samtidig fritt spillerom i vest. Man kan spørre seg om 9. april og de tyske angrepene på de andre landene i Vest-Europa ville funnet sted om det ikke hadde vært for at Tyskland helt og holdent hadde sikret at de ikke måtte føre krig på to fronter. Minst like viktig for krigen i vest var at Sovjet saboterte vestmaktenes blokade av nazistene og i stedet hjalp dem med alt det viktigste råmateriale nødvendig i angrepet. Helt til sommeren 1941 strømmet olje og jernmalm over grensen. Nazistene ville antagelig gått tom uten importen fra Sovjet, som representerte mer enn halvparten av all tysk import. Paradoksalt nok ble disse sovjetiske råvarene til slutt brukt i det tyske angrepet mot sovjeterne. Selvfølgelig er ikke noe av dette å finne i russiske historiebøker.

Tyskland var enda mer voldelige enn russerne da de i 1941 gikk inn i de nylig sovjetokkuperte områdene og deretter videre inn i Sovjetunionen. Millioner både av sivile og militære ble drept. Men disse uhyrlige lidelsene gjør ikke noe med det faktum at sovjetregimet i utgangspunktet var en ensidig aggressor i annen verdenskrig.

Mellom to onder
Da Sovjet til slutt klarte å slå nazistene tilbake, representerte de heller ikke mye frigjøring. De beholdt mesteparten av områdene de hadde erobret takket være avtalen med Hitler, drepte nye titusener og sendte nye hundretusener til Sibir. Resten av Øst-Europa måtte leve nesten 45 år bak jernteppet i løgn, fornektelse og undertrykking.

For å frigjøre oss selv fra nazistene måtte vi i Vesten gå i militær allianse med Sovjet. Vi hadde kanskje ikke noe alternativ. Vi måtte velge mellom to onder.

Prisen på vårt umulige valg ble et okkupert Øst-Europa som ikke ble fritt før med jernteppets fall og Sovjetunionens oppløsning. Ingen hjalp den militære motstanden mot Sovjet-okkupasjonen som fortsatte helt ut på 1950-tallet i Ukraina, Baltikum, Polen og Romania.

Prisen for vestens valg ble også sannheten. Også her i vesten ble Sovjetunionen fremstilt som en god alliert i kampen mot Nazi-Tyskland.

Løgnene henger sammen. Sannheten er at Russland i dag bruker løgn og aggresjon for å kontrollere nabolandene sine – akkurat som under annen verdenskrig.

Om vi ikke vil hjelpe Ukraina, fortjener i hvert fall ikke lenger Russland å slippe unna med sine mange løgner.

Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det

I all tid har mange mennesker i religiøse posisjoner brutt de strenge sexforbudene de selv forkynner. Det er lite grunn til å være overrasket over at dette fremdeles skjer i mange religiøse miljøer med streng offisiell seksualmoral. Det er som det alltid har vært. Det er vi andre som har forandret oss. Ved at vi ikke lenger bryr oss så mye om de gamle sexforbudene. Men først og fremst: ved at vi snakker om det. Ved at vi har brutt tausheten.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. februar 2015.

Vi lar oss stadig sjokkere. Hvordan i all verden kunne Are Blomhoff, den prominente lederen i den konservative kristne stiftelsen Betanien, i årevis arrangere overdådige sexfester med kvinnelige prostituerte finansiert med millioner han underslo fra stiftelsen?

Uten å sammenligne alvorlighetsgraden: I den nye boken «Det som ikke skulle skje», ført i pennen av journalisten Gunnar Ringheim, forteller norske menn, kvinner og barn om overgrep de er blitt utsatt for i kristne miljøer - overgrep ofte begått av mennesker som offentlig fordømmer all sex utenfor heteroekteskapet.

Disse type handlinger skjer hele tiden. Den ene mer refsende amerikanske televangelisten etter den andre, har falt hardt etter å ha blitt avslørt for både prostitusjon, homosex og annen utenomekteskapelig sex. Men fra et tradisjonelt religiøst synspunkt er ofte handlingene i seg selv ikke så alvorlige, selv om de i prinsippet fordømmer dem selv. Skandalen er først et faktum når noe blir offentlig. Når noen prater om det.

Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det, synes ofte den uformelle holdningen å være. Evig lever bare et dårlig rykte, så pass bare på at du ikke får det. I den katolske kirken helt frem til under pave Johannes Paul II, var dette formell politikk - om enn så uoffisielt som det bare kunne bli. Utallige menn, kvinner og barn ble misbrukt seksuelt av et presteskap som ifølge de kirkelige forordningene ikke skulle ha sex i det hele tatt - og i hvert fall ikke med barn, andre menn eller uten samtykke. Men kirken gjorde praktisk talt ingenting for å stoppe praksisen. Nesten alle fikk holde på som de ville. Og begynte noen å prate, var det ikke handlingene som ble slått ned på, men det at det ble snakket om. Overgriperne ble bare fjernet fra stedene der det var blitt snakk. Slik løste Pavekirken det den så som den farligste utfordringen: Kirkens eget gode orde og rykte. At kirkens menn fremsto som plettfrie var det viktige. At overgriperne ble flyttet til nye sokn der de kunne begå nye overgrep, var ikke så nøye. Så lenge ikke noen begynte å snakke der også.

Hvordan det å snakke om ulike former for fordømt seksualitet er farligere enn sexen i seg selv, er et generelt mønster som man finner rundt forbudt sex i mange tradisjonelle samfunn. Som konservative kristne spesielt i USA, som kjemper for å bytte ut seksualundervisning i skolen med bare-avhold-undervisning. At regioner der dette har fått gjennomslag ofte har de høyeste prosentandelene med tenåringsgraviditeter, er ikke så nøye. Det viktige igjen er at man ikke snakker om det, at ingen sier at det er greit å ha sex før heteroekteskapet.

«Alle var ganske fornøyde» da homofile «levde diskré» som på 1940- og 1950-tallet. Dette ifølge Scott Lively, en av verdens mest militante kristenkonservative homomotstandere som har spilt en sentral rolle i få frem de mest ekstreme anti-homolover i Uganda og Nigeria. At de fleste homofile skulle ha vært så lykkelige da de ble tvunget til å leve absolutt usynlige med trusselen om strenge straffer og personlige ruin alltid hengende over seg, er selvfølgelig ikke tilfelle.

Fra et tradisjonelt religiøst synspunkt har Lively likevel rett i sin beskrivelse av tiden før den moderne homofrigjøringen. De som var som ham og klart fordømte sex mellom mennesker av samme kjønn, var stort sett godt fornøyde. På denne tiden brydde ikke konservative kristne seg mye om homoseksualitet. De behøvde ikke. På denne tiden skrev ikke kristne medier spaltemeter om homoseksualitet. Fullstendig usynliggjort var ikke likekjønnet sex noen trussel. Det gjorde ikke så mye at det skjedde her og der, når de som gjorde visste å skamme seg og holde seg skjult.

Det samme mønsteret finner man fremdeles i mange konservative religiøse samfunn i dag, ikke minst i Midtøsten og Afrika. Sex mellom mennesker av samme kjønn er helt greit, så lenge man er diskré og man samtidig lever som man er ment å gjøre i tradisjonelle familiestrukturer med ektefeller av motsatt kjønn og barn.

Problemet fra et tradisjonelt religiøst synspunkt oppsto først da de som praktiserte likekjønnet sex begynte å snakke om det og - enda verre - forlangte respekt for hvordan de levde. Igjen ser man parallellene til samfunn i Midtøsten og Afrika i dag. Det er ikke de som innordner seg i heteronormativiteten som primært forfølges, selv om de har homosex på si. De som rammes er de som står frem som dem de er. Det er disse Scott Lively og hans likemenn og -kvinner føler behovet for å kontrollere med sine drakoniske lovforslag.

De stadige avsløringene om overgrep og annen sex som de selv fordømmer blant konservative religiøse, kan nesten gi inntrykk av at slike handlinger er spesielt utbredt i nettopp slike miljøer her. Det er vanskelig å konkludere på dette. Men man kan spørre seg om det er slik at seksuelle handlinger man selv fordømmer i høye ordelag blir mer tiltrekkende. Klisjeen om at forbuden frukt er så mye mer pirrende, kan ha noe for seg. Vitenskapelige undersøkelser viser i alle fall at det er en viss sammenheng mellom hva man fordømmer og egne lyster. Erklærte homofiendtlige mennesker har for eksempel vist seg å tenne mer på homoporno enn liberalt innstilte heterofile.

Så lenge det finnes religiøse miljøer som klart fordømmer den ene eller den andre seksuelle praksisen, vil vi nok stadig få nye overskrifter om seksuelle skandaler. Det er gode grunner til å se nøyere på misforholdet mellom tale og praksis. Og det er desto viktigere å være klar over hvor lite seksuell fordømmelse er noen som helst garanti mot seksuelle overgrep i noe som helst miljø - snarere tvert om. Fortielsen og fordømmelsen i seg selv fører til at seksuelle overgrep ender i samme kategori som mye samtykkende sex - der det ene ikke lenger er verre enn det andre.

Død av diskriminering

Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering. Nå ser vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27. januar 2015.

Forrige uke døde Siv Tove Pedersen på en selvmordsklinikk i Sveits. Hennes største frykt og eneste alternativ var å bli sakte kvalt når lungene hennes snart ville bryte fullstendig sammen.

Siv Tove led av lungekollaps. Men hun fikk aldri sjansen til å få nye lunger i en transplantasjon. Det var ikke slik at hun var for langt bak i helsekøen. Hun ble nektet i det hele tatt å være med i køen. Som metadonbruker mente helsevesenet at hun ikke hadde noe der å gjøre.

Siv Tove hadde en fortid som rusbruker. Men hun hadde klart å kjempe seg bort fra dette. For henne var nettopp metadon veien tilbake til livet. Men akkurat da hun var i ferd med å få livet sitt i orden, kollapset lungene.

I Norge i dag er det fullt lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Lovens diskrimineringsvern gir bare vern til helt klart definerte grunnlag som kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Diskrimineres du av andre årsaker, slik som Siv Tove, er det ingen hjelp å få. Da står du helt alene. Som Siv Tove som døde fordi hun ble nektet å stå i helsekøen.

Da diskrimineringslovene skulle bli revidert under den rødgrønne regjeringen foreslo Diskrimineringslovutvalget en felles diskriminerings- og likestillingslov der de eksplisitt nevnte diskrimineringsgrunnlagene skulle suppleres med «andre lignende vesentlige grunnlag». Slik ville alle få vern mot diskriminering. Dette ble støttet av antirasister, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, etniske minoriteter, menneskerettighetsorganisasjoner, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister, politi og politikere i alle partier fra RV til FrP.

Men forslaget om en felles lov som ville forby all diskriminering falt. Det falt fordi mektige bare-oss-feminister i LO og de rødgrønne partiene igjen fikk gjennomslag for vrangforestillingen om at det er så mye verre å bli diskriminert på grunn av kjønn enn på grunn av f.eks. funksjonsevne eller etnisitet. Disse bare-oss-feministene som så fint klarte å leve et kvart århundre med at det ikke fantes diskrimineringsvern på andre områder enn kjønn. De som hylte opp om at nå ble det alt for mye oppmerksomhet om homofile og funksjonshemmede og Gud vet hva. De som ikke klarer å anerkjenne annen urett enn den som rammer den selv.

Så disse bare-oss-feministene fikk Audun Lysbakken med den misvisende tittelen likestillingsminister til å skrote hele den felles diskrimineringsloven. I stedet ble det fire forskjellige lover. Kjønn ble igjen det viktigste, mens hele beskyttelsen av «andre lignende vesentlige grunnlag» ble droppet fordi det ikke var logisk å legge det til bare én av de andre lovene.

Vel, nå så vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre. Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering.

Jeg ønsker en fin uke til Audun Lysbakken og de andre som trumfet igjennom at det fremdeles skal være lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Jeg håper de er fortsatt like stolte av hva de fikk til.

Frankrike tro mot sin ytringsfrihetsdobbeltmoral.

Frankrike følger opp med sin dobbeltmoral i ytringsfrihet og arresterer nå selv mennesker som ironiserer over Charlie Hebdo og Frankrikes egen dobbeltmoral.

Et av de siste eksemplene i det frihetselskende Frankrike er at politiet i Nantes har arrestert en 16-åring for å ha publisert en tegning av en mann som blir skutt mens han holder et eksemplar av Charlie Hebdo. Dette er en ironisk parodi på en av Charlie Hebdos egne forsider med en muslimsk egypter som holder Koranen foran seg - og med overskriften «Koranen er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler.» Mens nyhetsmeldingen ikke gjengir selve tegningen, er denne enten identisk med eller til forveksling lik en parodiert forside av tegneren Dedko av en mann som blir skutt mens han holder et nummer av bladet. Her lyder teksten: «Charlie Hebdo er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler». Og det er nettopp Charlie Hebdo-utgaven med egypteren med Koranen som mannen holder opp for å beskytte seg selv mot kuler. Vel, slik ironisering er altså nå forbudt i Frankrike.

Mens det altså er helt greit å gjøre narr av religiøse mennesker som ofrer livet for sin tro uten å skade andre, er det altså ikke lov å gjøre narr av de som gjør narr av slik. Hurra for den franske friheten.

For mitt opprinnelige kronikk på NRK.no om Frankrikes grunnleggende dobbeltmoral i ytringsfrihet, se under.

Glemte symboler

Den hele og fulle forståelsen av de gamle symbolene får vi aldri. Tradisjonen er brutt.

Denne saken ble først publisert i Vårt Land 20. januar 2014.

Isis med Horusbarnet. Fra det ptolemeiske Philai-tempelet nær Aswan.

Gudene er tilsynelatende allestedsværende. I de gamle egyptiske templene og gravene møter vi dem i helfigur, som ulike kroppsdeler, i menneskeform, i dyreform, i kombinasjoner av dyr og mennesker og som hieroglyfer.

Det er lett å bli slått av ærefrykt når man betrakter de eldgamle gudebildene rundt om i Egypt. I guider og mer omfattende presentasjoner kan man lese om hvem de ulike gudene er og hva de symboliserer. Her er Osiris og Isis, Horus og Set, Khnum og Ptah.

Men den hele og fulle forståelsen får vi aldri. Tradisjonen er brutt. Det er ingen lenger som kan gi noe fullstendig bilde av hvilken rolle disse fremstillingene hadde i menneskenes liv, den gang da de ble fremstilt igjen og igjen. Systematisk kristen undertrykking av alt som var av gammel tro, og deretter over tusen år med stadig islamisering, har satt sine spor.

Ny mening.
Vi vet i dag likevel mer om hva disse gudene en gang betydde, enn på lang tid. I vel femten hundre år var det ingen som kunne tyde de intrikate hieroglyfene. De glemte gudeskikkelsene var likevel ikke uten mening. I fraværet av noen egentlige forklaringer, ble de nemlig tillagt nye meninger: De var magiens mestere. De var vokterne av glemt urkunnskap. Ifølge Isaac Newton var dyrkingen av dem resultatet av at egypterne hadde forlatt en opprinnelig monoteistisk gudstro etter å ha blitt forledet av hieroglyfenes mange tiltrekkende dyrefremstillinger. Litt lenger syd langs Nilen, i Sudan, finner man også gamle avbildninger i det som en gang var hellige bygg. De som er mellom 500 og 1500 år gamle handler om engler og andre kristne skikkelser. Men også her er tradisjonen brutt tvert over. Etter at det siste kristne sudanske kongedømmet falt i 1504, ble området snart fullstendig muslimsk.

Kristne i Egypt og Etiopia vil selvfølgelig få mening av å se på disse sudanske fremstillingene. Men deres mening vil ikke være helt den samme som den opprinnelig var. Selv om naboenes kristendom er nærmest beslektet med det som en gang blomstret i Sudan, handler de ikke om det samme. Den sudanske kristendommen utviklet sine egne særtrekk. Nyere forskning har avdekket en del. Men noe fullstendig bilde av hva disse storslagne fremstillingene en gang betydde for sudanske kristne, vil vi aldri få.

Kontinuiteten bedrar.
I vårt fjerne nord har vi en lignende situasjon, med noen få bevarte fremstillinger fra norrøn religion som ikke lenger gir noen fullstendig mening for noen av oss. Etter dette er det en kontinuitet i kristen symbolbruk, selv om selvfølgelig reformasjonen representerte et alvorlig veiskifte.

Men kontinuiteten bedrar. Den dekker over de store forskjellene mellom nå og da. Det har vært stadige endringer i hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Det gjør at motivene malt for 700 år siden, eller 100 år siden for den del, ikke representerer det samme for oss i dag. De gamle symbolene representerer vinduer tilbake i tid, men det er umulig for oss å fatte fullt og helt hvordan menneskene den gang så på dem.

At så mange kristne motiver så absolutt gir mening i vår samtid, kompliserer bare tolkningen ytterligere. Forståelsene er likevel endret siden de ble til.

Nye brudd.
Vi liker å tenke på vår kultur som noe mer eller mindre uendelig. Det var dette også de gamle egypterne gjorde i over 3000 år. Men også vår kultur kan forsvinne, i like stor grad som den egyptiske gjorde. Da kan våre symboler bli minst like glemt som symbolene til oldtidens egyptere. Hvordan vil de da bli forstått?

Prest? Fornemm person? Fra utstillingen Futur Antérieur.

For noen år siden satt Det arkeologiske museet i Lausanne opp den suksessfulle utstillingen Futur antérieur. Her kunne publikum se hvordan en fremtidig kultur muligens vil kunne forstå våre symboler og gjenstander om hele den opprinnelige konteksten var forsvunnet. I denne pseudo-arkeologiske samlingen fikk man presentert en salig blanding av kjente ting i vår hverdag, forsøkt sett med fremtidens uvitende øyne.

Hvordan i all verden kan man i en fjern fremtid vite at en hagenisse med en blomsterpotte er populære prydgjenstander i forstedene? Kunne det ikke like godt være en avbildning av en prest eller en annen høytstående person med et drikkeoffer – slik som det altså ble presentert på Futur antérieur?

Hva med en sparegris? I fremtiden vil kanskje noen tro det er en kultisk fremstilling av et hellig dyr. Hvordan vil delvis bevarte krusifikser tolkes? Alt kan jo ikke være religiøst. I den futuristiske utstillingen er forklaringen at dette handler om atletiske øvelser.

Mange tolkninger.
Vi lever i en verden av symboler, gamle og nye. De gir virkeligheten mening og betyr noe for hvordan vi kommuniserer med hverandre.

Men vi har ikke den absolutt samme forståelsen av symbolene, alle sammen. Det vi blir forklart om et eller annet symbol, er ikke nødvendigvis slik vi forstår det. Selv innenfor samme kultur kan to personer se på akkurat den samme gjenstanden på ganske forskjellig vis.

På denne måten utvikler symbolene seg. Og vi vet aldri helt hvordan det vil ende.

Ytringsfrihet på fransk

Ytringsfriheten i Frankrike er ikke absolutt. Mens hele verden viser sin solidaritet og millioner av franskmenn går i protest mot terrorisme og til forsvar for ytringsfriheten, begrenser Frankrike ytringsfriheten på flere områder – først og fremst for å verne hva majoriteten mener er riktig og det staten selv definerer som sine sentrale, sekulære verdier. Minoritetenes verdier er det ikke så nøye med.

Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne. Saken ble opprinnelig publisert på NRK 12. januar 2014.

Ingenting kan forsvare terroristhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Magasinet var i sin fulle rett til å trykke sine religionskritiske karikaturer, uansett hvor tåpelige eller motbydelige noen måtte finne dem. Ytringsfrihetens essens er nettopp at den først og fremst beskytter ytringer vi ikke liker. Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i 1976, ytringsfriheten beskytter nettopp retten til ytre seg på måter som også «krenker, sjokkerer og forstyrrer staten eller noen del av befolkningen».

Det er all grunn til å støtte Frankrike i deres kamp mot terrorisme. Hvordan det offisielle Frankrike nå fremstiller seg som den fremste beskytter av ytringsfriheten, er derimot langt fra sannheten. Her er ingen full ytringsfrihet. Mens den franske staten høylytt forfekter retten til ytringsfrihet som først og fremst krenker religiøse minoriteter, får de samme religiøse minoritetene ikke lov å ytre seg som de selv vil for ikke å støte den massive majoriteten.

Det ukrenkelige flagget
Hva som skjedde da mediekonsernet FNAC utlyste en konkurranse i 2010 om å skape det mest politisk ukorrekte motivet, gir et godt bilde av hvordan franske myndigheter forholder seg til ytringsfrihet. Et av vinnermotivene var bildet av en mann som tørket seg bak med det franske flagget. Det er vanskelig å forestille seg noe mer ukorrekt og støtende i Frankrike. Antagelig føltes dette akkurat like redselsfullt for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på.

Ikke overraskende var reaksjonen på flaggbildet massiv og fordømmende. Episoden aktualiserte også en problematisk fransk lov som forbyr skjending av nasjonalflagget, men fotograf og modell slapp å bli straffet fordi slik skjending må skje i det offentlige. Daværende justisminister Michèle Alliot-Marie forsvarte likevel på ingen måte verken retten til å uttrykke seg krenkende på dette viset eller ytringsfriheten generelt. - Denne uakseptable handlingen må straffeforfølges. Dersom de eksisterende lovene ikke er sterke nok, bør de endres, mente justisministeren.

Holocaustfornektelse
I Frankrike er det per definisjon ulovlig å fornekte at holocaust fant sted. At millioner av jøder, sigøynere, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner og mange andre ble systematisk drept av nazistene under annen verdenskrig, er en av historiens aller mest uhyrlige forbrytelser. Det er vanskelig å finne noe mer støtende enn nettopp å benekte dette.

Holocaustfornekting er ganske enkelt søppel. Men nettopp fordi slike ytringer «krenker, sjokkerer og forstyrrer» oss, er det desto viktigere å godta retten til å ytre dem. Dette betyr selvfølgelig ikke at medier må gi de som ønsker å spre slik historiske løgner spalteplass eller oppmerksomhet. Statene er også forpliktet til å formidle historien mest mulig korrekt i undervisning og offentlig informasjon. Men når enkeltpersoner blir arrestert for å benekte holocaust i kommentarfelt på nettet, i egne publikasjoner eller, for den del, for å gå rundt og bable om dette for seg selv på et eller annet offentlig sted, blir faktisk deres ytringsfrihet begrenset.

Det franske forbudet mot å benekte holocaust er samtidig vilkårlig, siden det ikke er noe som helst forbud i Frankrike mot å benekte at for eksempel millioner ble drept under Stalin og Mao. Ikke minst blir det alvorlig at det ikke er et tilsvarende forbud mot å benekte at Frankrike selv drepte hundretusener i egne kolonier som i Vietnam, Madagaskar og ikke minst i det muslimske Algerie.

Det problematiske aspektet ved Frankrikes forbud mot holocaustfornektelse blir desto mer klart ved at landets grunnlovsdomstol i 2012 faktisk slo ned på en tilsvarende lov som forbød fornektingen av Tyrkias folkemord på armenerne – nettopp fordi loven var i strid med ytringsfriheten.

Niqab, hijab og kippa
Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom. Den franske hyllesten av ytringsfriheten blir slik nokså underlig i lyset av at det heldekkende sløret niqab er forbudt overalt i Frankrike. At det også er forbud mot hijab, den jødiske kippa og andre «prangende» religiøse symboler i utdannelsessituasjoner, er ikke mindre inkonsekvent.

Bruken av niqab er selvfølgelig ikke uproblematisk og representerer et klart menneskerettighetsbrudd når det blir påtvunget i lov eller i praksis som i land som Saudi-Arabia og Jemen. Det grunnleggende religiøse prinsippet bak det heldekkende sløret, er at kvinner ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Det er derfor god grunn til å gjøre det ulovlig å påtvinge ektefeller og andre familiemedlemmer å måtte gå kledd i niqab. Men det finnes samtidig en del kvinner som helt og holdent selv ønsker å kle seg i niqab fordi de mener at dette er et viktig uttrykk for deres religiøse tro.

Både totalforbudet mot niqab og det begrensede forbudet mot «prangende» religiøse symboler, forsvares med at disse uttrykkene krenker, sjokkerer og forstyrrer den franske staten og størsteparten av befolkningen. De absolutt samme argumentene som brukes til å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere hva de vil, brukes altså offisielt for å kneble religiøse minoriteters rett til å kle seg som de vil.

Vær konsekvent
Når ytringsfriheten blir angrepet på det mest fryktelige, er det desto viktigere for oss alle å være konsekvent i vårt forsvar av ytringsfriheten. At vi virkelig står opp for andres rett til å uttrykke det vi på alle måter ikke liker. Og dette må vi fortelle Frankrike. For Frankrikes forhold til ytringsfriheten forhold til er på sitt beste tvetydig. Mens ingenting kan forsvare terrorisme, blir den franske vilkårligheten et farlig våpen i terroristenes hender.

For å vise sin solidaritet med Charlie Hebdo, resirkulerer både presse og privatpersoner nå karikaturer mange muslimer finner krenkende. Siden dette altså handler om ytringsfrihet generelt og ikke retten til å kritisere aspekter ved én spesiell religion, håper jeg at flere også legger ut bildet av mannen som tørker seg bak med det franske flagget. Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne.

Udødeligheten varer aldri så lenge

Vissheten om at vi vil leve i all evighet, svinner sakte hen idet vi vokser opp. Følelsen av uendelighet sitter ofte noe lenger. Når hver måned føles som en evighet og selv mennesker på 30 år er eldgamle, er gjerne døden noe uhyre fjernt. Men snart, så altfor snart, forsvinner også denne følelsen av evig tid.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 23/24, 2014.

Så da sitter vi der, som så uendelig mange før oss, med vissheten om alt er begrenset. Allerede for tusener av år siden, i den eldste fortellingen vi noensinne har bevart, protesterte helten Gilgamesh mot denne gudegitte orden: «Jeg vil ikke dø!» Til ingen nytte. Hans lange søken etter udødelighet leder ingensteds hen. Men er det slik også med oss?

Jeg har nylig gransket troen på fysisk udødelighet. Jeg har lest de mest obskure tekster om hvordan mange er overbevist om at den ene eller den andre har klart å oppnå den evigheten alle vi andre bare kan drømme om. Men ingen av disse beretningene kan bevises. Ingenting i disse gamle tekstene synes å føre oss nærmere målet. Eller, nesten ingen. For her kommer legevitenskapen inn.

De fleste udødelighetsmytene handler om gudenes fantastiske inngripen. Men når medisinen er involvert, er det ikke lenger like mirakuløst. I mytene bare utvides den medisinske evnen til å utsette døden. Å gi oss litt mer tid er essensen i så mye av legevitenskapen. Så hvorfor ikke bare utvide denne mertiden i all evighet. Som Asklepios, den legendariske legen fra gresk oldtid som kunne kurere hva som helst. Han gjenoppvekket til og med nylig avdøde. Slik kunne døden utsettes igjen og igjen i evig tid.

Gudene var ikke så altfor begeistret for Asklepios’ udødelighetsforsøk og drepte ham med en lynkile. Men likevel: de lot ham gjenoppstå etterpå, fysisk udødelig og guddommelig. Og som medisinens skytsgud viste han stadig veien.

Om gudene ikke likte at Asklepios på egenhånd overskred dødens grenser, grep de likevel stadig inn og gjorde den ene eller andre favoritten fysisk udødelig. Alle disse fantastiske beretningene har samtidig alle det til felles at det handler om mennesker som ikke lenger er blant oss. Det er ikke slik at Ganymedes eller Alkmene lenger er å finne i en eller annen gresk provinsby. Samtidig som de ble gjort fysisk udødelige ble de med kropp og sjel tatt opp til himmelen – akkurat som Jesus senere. Andre udødeliggjorte lever i all evighet ved verdens ende, i havet eller under jordoverflaten. Hvis vi skal tro de gamle skriftene.

De gamle gudene valgte likevel bare å gjøre noen få fysisk udødelige. Med kristendommen ble dette plutselig en mulighet for alle – hvis man bare trodde at dette hadde skjedd med Jesus. Men kristendommen utsatte samtidig sitt løfte til historiens slutt. Her og nå ble ingen lenger udødelige. Og for å gjøre Jesus mer unik, fornektet de kristne også at det hadde skjedd med noen andre før.

Da det ble færre av de udødelige, ble det desto flere mirakler. Som en forsmak på den udødeligheten vi er lovet. Gud og helgenene reddet oss fra sykdommene og lidelsene. Be og du vil bli hørt.

For oss som er på utsiden av både gudenes og medisinens verden, kan det noen ganger være vanskelig å se forskjellen. Det som legene klarer å redde oss fra i dag, står ofte ikke tilbake for fortidens mest vidunderlige, guddommelige mirakler. Like så uforståelig. Like så mytisk. Og mens vi stadig venter på at gudene skal komme tilbake og gjøre noe med døden en gang for alle, er det medisinen som stadig har flyttet på dødens grenser. Det ene etter det andre som før betydde den visse død, er blitt svekket, redusert eller fullstendig nedkjempet.

I dag er det også mot legevitenskapen, ikke mot gudene, de fleste ser når de tenker på muligheten for å gjenopprette den udødeligheten vi en gang trodde vi hadde da vi var små. Vi håper som Dr. Frankenstein i Mary Shelleys roman fra 1818: «Om jeg kunne fordrive all sykdom fra den menneskelige natur og gjøre mennesket usårbart for alt unntatt voldsom død!»

Mennesker lar seg fryse ned i påvente av det endelige medisinske gjennombruddet. Om du bare har tre millioner dollar disponibelt, lover organisasjonen 2045 Initiative at du er på sikker vei mot udødeligheten. Vi tror og håper at legevitenskapen stadig vil kunne reparere oss ytterligere. Erstatte våre utslitte kroppsdeler, fikse genene våre, reversere aldringsprosessen.

Så skal vi vende tilbake til vår opprinnelige evige tilstand? Tilbake til da døden ikke var noe som bekymret oss. Tilbake til uendeligheten.

Men vi vil fremdeles bli sittende igjen med det dilemmaet at så mange av oss ikke aner hva vi skal finne på en regntung søndagsettermiddag.

En ekte pilegrim?

Holder det å ta den riktige pilegrimsruten, reise på den rette måten og gjøre alle de korrekte tingene, eller skal det mer til? Var vi ekte pilegrimer på vår vei til Santiago de Compostela?

Saken sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 2. desember 2014.

Da jeg som religionsviter og absolutt reiseavhengig ble spurt om å bli med på veien til Santiago de Compostela, var det umulig å si nei. Jeg skulle bli pilegrim. Eller, var det helt sånn?

Gamle kristne pilegrimsleder trekker kanskje flere mennesker enn noensinne, i alle fall i større mengder enn på århundrer. Og ingen trekker flere enn el Camino de Santiago, veien til den hellige byen i Galicia, nordvest i Spania, der Sankt Jakob, Santiago, Jesu bror angivelig skal være gravlagt.

Etter boken
Som pilegrim kan man velge å reise på tre måter. Til fots, til hest eller på sykkel. Vi valgte det siste. Flybilletter ble kjøpt, sykler ble booket, kart ble gransket. Det går mange veier til Santiago. Og vi skulle følge el Camino primitivo, den gamle ruten fra Uviéu, hovedstaden i fyrstedømmet Asturias.

Vi gjorde alt etter boken. Enkelt skulle det være. Den minimaliserte håndbagasjen jeg vanligvis reiser med, ble dyttet ned i en sykkelbag. Vi plukket opp våre pilegrimspass og fylte det med stempler underveis. Vi bodde på de rette, enkle stedene der vi spiste de rette, enkle pilegrimsmenyene. Og mesteparten av dagen var vi ute på veien. Opp og ned. Fjell og daler. Opp og ned.

Min reisepartner hadde en noenlunde klar motivasjon: Han ville fylle 33 år dagen vi skulle ankomme Santiago. Kanskje ville reisen gi ham noen nye perspektiver på dette viktige tidspunktet i livet. Og jeg? Jeg var med. Kanskje noe ville skje med meg også? Det var ikke meg imot.

I kø
De kristne pilegrimsrutene begynte med at troende ønsket å besøke de hellige stedene i Palestina. Etter hvert vandret man også til steder knyttet til andre hellige mennesker, som Thomas Beckets Canterbury, Olav den Helliges Nidaros og, mest av alt etter Jerusalem: Til Santiago. Etter hvert ble reisen til denne galisiske byen viktigere enn selve stedet. Reisen ble målet i seg selv. Kontinuiteten mellom datidens og nåtidens pilegrimer er likevel minimal. Etter middelalderen var veien til Santiago praktisk talt tom helt frem til 1980-tallet. Så, i løpet av 1990- og 2000-tallet eksploderte det, fra noen få tusen reisende i året til flere hundre tusen. Dette fikk vi selv oppleve. Da vi kom inn på den mest populære ruten, gikk pilegrimene bokstavelig talt i kø.

En fin tur
Før i tiden var pilegrimsturen en måte å komme nærmere det hellige. Du kunne gjøre bot. Bli helbredet. Begynne på nytt. Pilegrimsleden bragte deg inn i nye fellesskap. Nå skal pilegrimsturer gjerne gi deg en indre oppvåkning. Innsikt. Bekrefte din tro eller gi deg nye perspektiver i livet.

Ingenting av dette hendte noen av oss. Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur. Til tider nokså slitsom, men absolutt fin. Det var det hele. Vi var ikke skuffet, men det hadde ikke egentlig skjedd noe mer. Men holder dette? Kvalifiserte vi ikke som pilegrimer likevel?

Ingen av de vi snakket med underveis, syntes heller å fått den store oppvekkelsen. De var mer opptatt av om maten var bra, om det var noen severdigheter de burde få med seg underveis og hvor langt de klarte å bevege seg hver dag. Ellers var de stort sett enige i at de nordspanske landskapene var vakre. Var heller ikke dette autentiske pilegrimer?

Men er det noen som bryr seg om man virkelig er pilegrim eller ikke? Å jo da. At pilegrimer ikke er det samme som vanlige turister, er selve grunntanken i de moderne pilegrimsbevegelsen. Da blir det desto viktigere nettopp å kunne skille klinten fra hveten. Eivind Luthen som leder Pilegrimskontoret i Norge kritiserte for noen år siden Trond Giske for hans ønske om å gjøre Nidaros til det største pilegrimsmålet i Norden. Flest mulig er ikke noe mål i seg selv, ifølge Luthen. Vi må i stedet lære å skille mellom turister og «ekte» pilegrimer. Som man for eksempel gjør i Spania, mente han, der de «ekte» pilegrimene er de som utstyres med egne pilegrimspass. Akkurat som oss altså. Så da var vi visst ekte pilegrimer likevel.

Ekte religiøsitet
Hvordan man skal definere en pilegrim er ikke så lett. Må man ha den rette, søkende innstillingen? Må man ha en indre opplevelse for å kvalifisere? Eller holder det med at man bare gjør de rette tingene – slik som det norske Pilegrimskontoret synes å legge til grunn?

Uansett hvordan man ser på pilegrimsfenomenet, kommer man ikke unna dets religiøse essens. Men heller ikke dette gjør det noe enklere å nå noen klar definisjon. Tvert imot. Spørsmålet om hvordan man skal forstå ekte religiøsitet innebærer mange av de samme utfordringene som når man forsøker å definere en ekte pilegrim. Holder det å gjøre det man er ment å gjøre? Hvor inderlig må man tro på de ulike dogmene? I hvor stor grad må religiøsiteten prege hele din tilværelse?

Den aller beste dagen på vår reise var ikke da vi nådde Santiago, selve målet, men dagen vi ankom det vesle herberget i Castro de Salime, midt ute på den asturianske landsbygda. Der kunne vi henge opp nyvasket tøy bak huset og sitte i ettermiddagssolen mens husdyrene ruslet forbi. Ja, det var en fantastisk tur. Hvorvidt det kvalifiserte som en pilegrimstur, lar jeg andre avgjøre.

Glemt noen hus, Israel?

Israel er i ferd med å rive hus igjen. Familier til mistenkte og dømte terrorister får husene sine revet. Israel bruker systematisk kollektiv avstraffelse for å straffe terrorister. Men ikke til alle terrorister.

Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 25. november 2014.

Husene til de to som kidnappet og drepte tre nybyggerungdommer i sommer, ble revet lenge før noen rettssak fant sted. Husene til mannen som kjørte rett inn i en folkemengde på en trikkeholdeplass i Øst-Jerusalem i oktober og til mannen som drepte en israelsk politimann i november, er likeså revet ned. Det samme skjer med husene til terroristene som myrdet fem menn i en synagoge i Vest-Jerusalem denne uken.

Å kollektivt straffe familier
Å kollektivt straffe familier til forbrytere er klart i strid med menneskerettighetene. Israel insisterer likevel på at alle midler må brukes i kampen mot terrorisme. Og de er jo langt fra det eneste landet som setter menneskerettighetene til side når terrorisme skal bekjempes. Vår nærmeste allierte holder stadig mistenkte fengslet uten lov og dom.

Det mest interessante ved den israelske rivningspraksisen er likevel å se nærmere på husene som ikke blir revet. Hus til mange terrorister blir nemlig stående igjen. Hvordan kan det ha seg?

Ingen av mennene som i sommer kidnappet 16 år gamle Mohammed Abu Khdeir, for så å brenne ham levende, har fått sine hus revet.

Eden Natan-Zada drepte fire israelske muslimer og kristne på en buss i Nord-Israel i 2005. Huset hans står.

Baruch Goldstein drepte 29 menn og gutter i en moské i Hebron i 1994. Ingen hus revet.

Yigal Amir drepte Israels statsminister, Yitzhak Rabin, i 1995. Heller ikke hjemmet til hans familie ble revet.

Det eneste fellestrekket
Disse terroristhandlingene som ikke blir kollektivt avstraffet, er ganske så forskjellige. De er av vesen på ingen måte mindre alvorlige enn de til de mange som har fått husene sine revet. De rammer både israelere og ikke-israelere, jøder og ikke-jøder.

Det eneste fellestrekket ved alle gjerningspersonene som ikke får husene sine revet, er at de er jødiske.

Dette er også det eneste som åpenbart skiller disse terroristene fra dem som får husene sine revet. Alle disse er nemlig ikke-jødiske.

Israel fremstiller seg stadig som et demokratisk land der alle innbyggere har samme rettigheter uansett religion. At ikke et eneste hus til en jødisk terrorist er blitt revet, mens hundrevis av hus til ikke-jødiske terrorister er blitt det, er dermed svært merkelig.

Kjære ambassadør Rafi Schutz. Vi ser frem til en forklaring. Det er vel bare slik at dere har glemt noen hus?

Det ville derfor være fint om du kunne gi norske medier beskjed når husene vil bli revet til familiene til terroristene som brant ihjel en unggutt i Øst-Jerusalem, skjøt 29 i Hebron, drepte busspassasjerene i Nord-Israel og drepte Israels statsmininister. Nå kan dere vise at dere virkelig ønsker å bruke alle midler mot terrorisme. Sett i gang og riv.

Eller er det virkelig sånn at familiene til terrorister i Israel straffes kollektivt på denne måten bare fordi de ikke er jødiske, mens familiene til alle jødiske terrorister går fri?

Dei vi elskar, dei vi et

Dess meir vi identifiserer oss med våre eigne kjæledyr, dess meir blir kroppsdelane i kjøttdisken anonymiserte. Når vi fortviler og demonstrerer for skjebnen til ein enkelt hund, bør vi ha ein matpolitikk som viser at dyra i matdisken ikkje er noko vesensforskjellige frå dei vi kjæler med heime.

Saken er publisert i Bergens Tidende 22. november 2014, som igjen er en forkortet versjon av artikkelen «En fortvilet fisk» fra Syn og segn, nr. 4. 2014.

Vi liker å forstå oss sjølv som noko heilt anna enn dyra. Som om det er eit absolutt skilje mellom dei og oss. Dette er slik dei fleste kulturar har forstått tilværet. Fisk og grisar endar ikkje i himmelen. Men stadig meir forsking viser at så mykje av det som vanlegvis blir sett som klare skilje mellom dyr og menneske, eigentleg handlar om gradsforskjellar.

Dyr har følelsar. Dei kan bli både glade og fortvilte. Dei kan bli sinte, redde, sjalu, stolte, vise kjærleik og hat. Mange dyr viser empati. Elefantar, aper og delfinar støttar og hjelper sjuke og såra, trøystar døyande. Laboratorierotter viser sympati med artsfrendar som lir.

Dyr har samfunn. Dei planlegg og samarbeider, hjelper kvarandre og lurer kvarandre. Og mange dyr lærer bort ferdigheitene sine til nye generasjonar.

Dyr har språk. Vokabularet er ikkje som hos oss, men dei kommuniserer med både kroppspråk og lydar. Mange dyr viser også ei enda større evne til språk. Fleire kan lærast opp til vokabular på hundrevis av ord, og til og med gi uttrykk for abstrakte omgrep om tid og følelsar.

Da Jane Goodall først oppdaga sjimpansars reiskapsbruk, var det ein sensasjon, fordi dette tradisjonelt hadde blitt sett som så grunnleggjande knytt til det å vere menneske. Mange andre pattedyr, fuglar, fisk og insekt gjer det same. Fleire dyr viser estetisk sans, både i å skape og i å nyte. Noen skapar vakre strukturar for å tiltrekke seg partnarar og pyntar seg sjølve. Desse dyra vil skape det vakre, dei vil gjere seg sjølv vakre, og dei veit at dette er noko andre vil setje pris på.

Som oss, ikkje som oss
Mang ein hundeeigar vil nikke bekreftande til kor mykje vi har felles med dyra våre. Dette er sjølvsagt ikkje noko nytt. Men graden av engasjement for desse kjære dyra har nådd nye høgder. Vi ser individa for dei dei er – og vil at dei skal behandlast deretter.

Samtidig har dyra vi et eller et produkta av, omtrent slutta å vere levende vesen for oss. Berre dei aller færraste av oss møter nokon av dei mange dyra vi et, i levande live.

For folk åt kjøtt før òg. Men dei visste kva dei åt. Dei visste kven dei åt.

Det er samtidig ein samanheng mellom den meir intime nærleiken til kjæledyra våre og den stadig større distansen til dyra vi et. Dess meir vi identifiserer oss med våre eigne kjæledyr, dess meir blir kroppsdelane i kjøttdisken anonymiserte. På denne måten gjer dei det vanskeleg for oss å identifisere oss med dei vi et.

Vi lev som om det skulle vere eit absolutt skile mellom dei vi elskar og dei vi et. Men det skal ikkje meir til enn eit tilfeldig møte med ein gris, kylling eller ei ku for å skjønne at dette er vesen som er til forveksling like kjæledyra vi elskar i både følelsesregister og medvit – på så mange måtar også til forveksling like oss sjølv. Gå under vannet og du kan få same opplevinga med ein fisk.

Ein broten kontrakt
Dyra har umælande gått inn i ein kontrakt med oss. Dei fekk tryggheit og eit bra liv mot at livet vart forkorta. Dei fekk fôr og stell og moglegheita til nærheit både med oss og artsfrendane sine, mot at dette berre gjaldt så lenge vi fann det for godt, til vi ville ha kjøttet deira, til dei ikkje lenger klarte å produsere det vi ønskte frå dei. Dette, i staden for eit vilt, fritt, men meir risikabelt tilvære der ute i naturen.

Men vi har brote denne kontrakten. Da kjøtt og mjølk og egg vart storindustri, følgde ikkje vi lenger opp vår del av avtalen. Vi bura dei inne, i isolasjon eller overfylte bur. Nærheit og velvære vart erstatta av teknikk og produksjonsmål.

Det spesielle ansvaret vårt
Men kvifor skal akkurat vi bry oss med dei rundt oss? Naturen er ikkje ein snill stad. Men menneskje er ikkje der i naturen som kva som helst slags annan art. Det at vi kan tenkje heilskapleg over vår plass i verda og korleis vi behandlar alle andre, er kanskje den einaste absolutte vesensforskjellen mellom oss og dyra. Ingen annan art har heller slik ei absolutt makt over nesten alle andre. Dette gir oss òg eit spesielt ansvar.

Ærlegdom
Vi blir nok aldri ein art av vegetarianarar. Men vi skyldar dei millionane av dyr vi fortærer, at dei har eit best mogleg liv før vi hiver dei oppstykkja opp i grytene eller smør dei utover brødskivene. Vi skyldar dei å tenkje på dei som noko litt meir enn berre pris og smak og volum.

Vi kan gjere mykje meir for at dyra kan få betre liv, før dei faktisk ofrar livet for vårt konsum. Mange har alt gått føre og aler opp dyr i mest mogleg naturlege omgivnader. Om dette vart standarden, ville det sjølvsagt også gjere noko med prisane på det vi kjøper. Men når vi ikkje lenger kan fylle handlekorga med dyredel etter dyredel til 29,50 kiloen, om kjøtt faktisk blir dyrt igjen samanlikna med annan mat, er det kanskje noko som kan få oss til å begynne å tenkje ein gong til på alle desse vesena vi et.

Vi bør kunne ha ei ærlegare marknadsføring. Griseinnvolane malt opp og dytta ned i små hermetikkboksar med festlege avbildingar av smilande barn, stykka med kyllingfiletar i steril plast dekorerte med lykkelege heterofamiliar, kva slags vesen var eigentleg dette? Kva slags liv hadde desse dyra? Vi burde hatt ei merking som viste oss nettopp dette. Korleis dei voks opp. Korleis dei levde. Korleis dei døydde.

Mens vi fortviler og demonstrerer for skjebnen til ein enkelt hund, bør vi kunne ha ein matpolitikk som er ærleg nok til å vise at kvart av dei dyra som endar opp i matdisken, ikkje er noko vesensforskjellige frå dei vi kjæler med i heimane våre.

I kva grad dette vil avgrense kjøttkonsumet, er usikkert, men det ville i alle fall gjere det mindre lett for oss å ignorere kva det er vi et – kven vi et.

Døden – og Kate Bush

Som få andre listetopper i musikken, berører Kate Bush døden igjen og igjen. Også nå på Before the dawn, hennes første konsert siden 1979. Vemodig, undrende, men også insisterende når hun slår fast at livet ikke alltid er ditt.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 21. oktober 2014.

Mellom liv og død. Kate Bush alene ute i det kalde vannet i fremføringen av The ninth wave. Promoveringsbilde fra hennes suksessfulle konserter i høst.

I begynnelsen var døden. I den aller første sangen Kate Bush noensinne ga ut er hun den døde Cathy fra Wuthering Heights, Emily Brontës gotiske roman. Fortvilet forsøker hun å komme inn igjen i huset der hun tror hennes elskede fremdeles befinner seg: «Heathcliff, det er meg, Cathy. Jeg er kommet hjem. Jeg fryser sånn. La meg komme inn vinduet ditt.»

Det var beretningen til denne døde kvinnen som gjorde at den 19 år gamle Kate debuterte helt på toppen av de britiske singellistene. Siden denne dystre og dramatiske debuten, har døden aldri forsvunnet fra hennes repertoar. Det er i det hele tatt få, om noen, som i så høy grad har tatt med seg døden inn i hitlistene, som en stadig påminnelse om hvor nær døden alltid er i livet.

Musikken som dreper
Vemodig synger hun om dødens unødvendighet i forbindelse med krig og konflikt. I Breathing har radioaktiviteten etter en atomkatastrofe gjort at det å puste, det mest livsnødvendige av alt, er noe man dør av. I Army dreamers sørger hun over sin unge sønn som blir båret hjem av fire menn i uniform, fordi uten utdannelse eller penger var soldat alt han kunne bli. I Oh England, my Lionheart blir det å dø en meditasjon. Her er hun flyveren under annen verdenskrig som faller sakte mot bakken, mot døden, fra sitt spitfirefly, mens hun tenker på alt det som gjør England så underlig, så unikt. Og mens krigen er over, soldatene glemmer sin strid og landskapet igjen blir grønt, ligger hun død i Englands hage og råtner sakte i dets favntak av jord.

Kate Bush har likevel ikke noe enkelt svar på liv og død. Hun er også soldaten som gjenkjenner seg selv i fiendenes øyne når hun kommer ansikt til ansikt med ham i Pull out the pin. Men her står det mellom henne og ham: «Og jeg elsker livet» erklærer hun, så hun dreper ham.

Scenariet i Experiment IV viser hvordan alt kan misbrukes på det mest uhyrlige. Den mest avanserte kunnskapen om å skape toner så vidunderlige at de kan vekke de inderligste følelser, blir utgangspunktet for en lyd som kan drepe på store avstander. Kate synger om hvordan hun selv var med på dette dystre eksperimentet, beordret av militæret. Men lyden som dreper kommer ut av kontroll og tar livet av alle innen rekkevidde, selv de som opprinnelig laget lyden. Det er den døde Kate som synger, drept av sin egen musikk. Alt hun kan gjøre er å håpe at noen vil klare å skru av bryteren.

Vender tilbake
Men døden er altså ikke alltid slutten i Kate Bushs univers. Det er ikke bare Cathy som vender tilbake. Igjen og igjen dveler de døde fremdeles rundt henne. Utbrytermesteren Houdini unnslipper selv dødens makt i sangen av samme navn. Elvis vender tilbake i King of the mountain. I Blow away dedikert til lysteknikeren Bill Duffield som ble drept i en ulykke på scenen rett før premieren på hennes konserttur i 1979, synger hun om et rom full av avdøde artister, klare til å holde konsert igjen.

I Moments of pleasure gjør Kates døde venner hva de alltid pleide å gjøre når de var i live. Bubba danser nedover midtgangen på flyet. Michael snurrer rundt i stolen i studioet som så ofte før. «Hei der, Bill. Kunne du skru opp lysene litt?»

Gjennom Kates over 35 år lange karriere har mange dødd rundt henne. Familiemedlemmer, venner, nære medarbeidere. Hennes fortsatte kommunikasjon med disse i musikken sin er kanskje bare symbolsk. Det kan også være et håp, noe hun faktisk tror på. Hun har aldri vært klar på det.

Ikke ditt liv!
Verket der Kate utforsker døden mest grundig, er The ninth wave. Det 26 minutter lange eposet ble først utgitt som baksiden på LPen Hounds of love i 1985. I år utgjør dette den viktigste delen i rekken av konserter, der alle billettene ble revet bort i løpet av et kvarter. Og nå følger vi henne ikke bare i sangen. Hun gjenskaper hele dramaet på scenen.

Kate er alene ute i det kalde vannet, forlist, i ferd med å drukne. Halvveis bevisstløs flyter hun under isen. Alt er så hvitt, så vakkert. Hvorfor vende tilbake?

Hun blir reddet opp av vannet, men hører knapt hvordan venner og familie ber henne om å våkne opp. Mindre fintfølende helsepersonalet beordrer henne. Men Kate er knapt der. Hun er et helt annet sted og må gjøre rede for sitt liv. Hun svever ute av kroppen sin og ser sine kjære uten seg selv. Men så møter hun seg selv. Sitt fremtidige jeg. Og dét jeg-et er ikke usikker i valget mellom liv og død: «Aldri, aldri si farvel til min del av ditt liv.» «Dette øyeblikket tilhører ikke deg. Det tilhører meg, og din lille gutt og din lille jente.»

Når valget står mellom liv og død, skal man vite at livet du lever ikke er ditt liv, men livet til ditt fremtidige jeg – og til alle dem du vil berøre i fremtiden.

Når den 56 år gamle Kate fremfører The ninth wave i dag, får eposet en helt ny dimensjon. Nå er hun blitt den eldre kvinnen som synger tilbake til sitt 27 år gamle jeg som en gang laget denne musikken: «La meg leve. Kom og la meg leve, unge kvinne». Og nettopp det har hun gjort.

Disneys ondskap

Det er nesten underlig at Disneys siste omfortolkning av sitt eget univers ikke har blitt unisont fordømt blant religiøse fundamentalister.

Saken er opprinnelige publisert i Vårt Land 9. september 2014.

Vi kjenner dem så godt. Disneys mange onde skikkelser. Dronningen i Snøhvit. Cruella de Ville i 101 dalmatinere. Kaptein Krok i Peter Pan. Stemoren i Askepott. Listen av skurkene som skremte vettet av oss som små, er lang og uhyggelig.

Tro på troen
Selv om Disney-universet i all hovedsak har styrt unna tradisjonell religion, er dette på ingen måte et sekulært univers. Helt siden den aller første helaftens tegnefilmen, har det å tro på sin drøm vært et grunnleggende tema: «Someday my prince will come», sang den plagede, fillekledde Snøhvit optimistisk i 1937. Bare du tror på troen i seg selv, vil dine drømmer gå i oppfyllelse. Her er ingen Gud, her er ingen hellige skifter, her står troen helt alene.

Disneys klassiske onde skikkelser er de som motarbeider disse drømmene. Slik representerer de en absolutt motsats til troens gode krefter. Som i et scenario fra Johannes’ åpenbaring, kan de ikke stoppes på annet måte enn å bli fullstendig nedkjempet.

Det er lett å gjenkjenne en klassisk religiøs dikotomi i Disney-universet. Det er sannhet og rett tro mot løgn og villfarelse. Guds tilhengere mot det demoniske. Vi mot dem.

Ondskapen selv
Grenseløs egoisme ligger gjerne til grunn for Disney-ondskapen. Ønsket om å være den mektigste, rikeste, vakreste. Enhver som står i veien, må vike.

En av de mest monumentale skikkelsene er Den onde feen fra Tornerose. Ikke ulikt hvordan den absolutte ondskap representeres i mange religioner, får vi ikke noen som helst forklaring på hvorfor hun er så ond. Vi aner ikke hva hun får ut av det. Hun bare er ondskapen selv. Når hele kongeriket er samlet for å feire den nyfødte prinsessen, Tornerose, er hun ikke invitert, hun er ikke ønsket, men kommer likevel – med lyn og torden. Og alt hun gjør er å forbanne den nyfødte med at hun vil dø før hun er atten år. Vi skal ikke være annet enn lykkelige, når Den onde feen til slutt drepes med et sverd gjennom hjertet.

Tro på troen. Og skygg unna det onde som er så klart definert. Det er dermed ikke så underlig at det var lite religiøs motstand mot det klassiske Disney-evangeliet. Det er kampen mellom det gode og det onde, helt parallell med den i mangt et religiøst univers. Dette var også en dikotomi som passet fint med den kalde krigens sett fra vestens side.

Nyansert ondskap
Kanskje ikke helt tilfeldig, i den første Disney-filmen etter Sovjets sammenbrudd, Skjønnheten og uhyret, finner vi en ganske annen og mer nyansert form for ondskap. Her er ikke utgangspunktet noen enkel akse mellom det gode og det onde. Verden er ikke lenger i svart og hvitt. Det skremmende monsteret er egentlig usikkert og ulykkelig. Det er landsbyens kjekkeste unge mann, sjarmerende, men selvgod, som gradvis utvikler seg til historiens antagonist – primært på grunn av ubesvart forelskelse.

Det ble likevel ikke slutt på den klassiske Disney-ondskapen, den kommer stadig tilbake som med Jafar i Aladdin, Hades i Herkules og sjøheksen i Den lille havfruen. Men oftere og oftere ser vi at det ikke lenger er noe absolutt skille på ond og godt. I Broder Bjørn er den demoniserte konflikten mellom bjørner og mennesker basert på misforståelser, i Tangled er det den overbeskyttende og opprinnelig høyt elskede stemoren som er skurken, i Frost den vakre prinsen. I Ringeren i Notre Dame, Disney-filmen som mer enn noen viser til tradisjonell kristendom, er skurken den dogmatiske kirkens mann.

Ondskap omfortolket
Alle som liker å se verden i absolutt svart-hvitt, har likevel kunne trøstet seg med de mer klassiske filmene. Til nå. For Disneys siste produksjon representerer en omfortolkning av nettopp dette. I Maleficent blir nemlig fortellingen om Tornerose gjenfortalt. Den onde feens ondskap er ikke ubegrunnet. Hun er hevngjerrig, såret av gammel urett utrettet av kongen, Torneroses far. Det er derfor hun forbanner den nyfødte Tornerose.

Idet hun følger med på avstand mens den unge Tornerose vokser opp, innser hun derimot at evig hevn ikke fører noen steder. Hat blir til likegyldighet som blir til kjærlighet. Slutten blir ikke helt som i den opprinnelige Tornerose-filmen. Når Den onde feen har lagt sitt gamle hat til side, er det hun som blir heltinnen som gjenoppretter balansen i tilværelsen.

Alt kan endres
Barna som ser både Tornerose og Maleficent blir presentert for en kompleks virkelighet. Selv den mest absolutte ondskap kan ha sin forklaring. Mennesker gjør sine valg, gode og onde, ikke uten grunn. Og de kan endre seg. Alt kan endre seg.

Det er nesten underlig at Disneys siste omfortolkning av sitt eget univers ikke har blitt unisont fordømt blant religiøse fundamentalister. For hva skjer ikke om man bruker relativiseringen i Maleficent på tradisjonelle religiøse forestillinger: Hele den klassiske, religiøse dikotomien mellom det gode og det onde undergraves.

Dersom selv den tidligere så absolutte ondskap i Tornerose kan forklares, relativiseres og endres, hva betyr dette for dikotomien mellom Gud og djevel, godhet og ondskap, sannhet og løgn, i de klassiske, religiøse fremstillingene? Er ikke virkeligheten så enkel likevel?

Geografi og moralisme

Mens sexkjøpsloven evalueres, vil mange innføre et lovforbud mot tigging. Ingen av disse lovene innebærer likevel noe totalforbud av handlingene de er rettet mot. Hvorvidt handlingene er forbudt eller ikke, dreier seg primært om geografi og moralisme.

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 26. august 2014.

Samfunnet er fullt av tigging. Småbarn maser om sjokolade og tenåringer om moteklær. Hver gang jeg betaler med kort på en kafé, tigger personalet med sine betalingsautomater som ber deg taste et høyere totalbeløp. Veldedige organisasjoner tigger i alle medier. Stortingskorridorene og departementene er også fulle av profesjonelle tiggere som ønsker millionbeløp på statsbudsjettet til ulike verdige formål.

Men et forbud mot tigging vil selvfølgelig ikke ramme noen av disse. Det er geografien som vil avgjøre. Her handler det om hva som skjer på gata. Et forbud mot tigging vil bare ramme romfolk og rusbrukere som er der ute.

Ikke «rent og pent»
Geografi var utslagsgivende for at det i det hele tatt ble aktuelt med forbud mot både sexkjøp og tigging. Folk likte ganske enkelt ikke massene av primært nigerianske prostituerte som plutselig begynte å bevege seg blant folk flest – og ikke bare i tildelte bakgater. Mengden av rumenske romfolk som like plutselig okkuperte sentrumsfortau og gågater i alle store byer, var ikke mer populære. De geografiske endringene gjorde med ett at vi ble konfrontert med noe vi ikke ønsket å se. Som Fabian Stang som i «God Morgen, Norge» i 2006 omtalte avfall, tiggere og prostituerte som samme sak: «Vi vil ha en ren og pen by».

Geografi og økonomi
Lovforbudet mot sexkjøp er som følgende: «Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag» (§ 202a). Etter lovens bokstav, skulle dette egentlig bety at myndighetene skal gå inn i hvilket som helst seksuelt forhold de har mistanke om er basert på økonomiske transaksjoner og ikke på gjensidig begjær eller kjærlighet. I praksis er forbudet derimot strengt geografisk begrenset.

Om man bor sammen med noen, gjelder med ett ikke forbudet om sex mot vederlag. Både statistikk og forskning viser likevel at mannens inntekt og formue er en av de viktigste faktorene for at en kvinner velger dem som samboere og ektemenn. Det finnes ikke tall for hvor mange økonomi er den avgjørende faktoren, men en undersøkelse fra 2008 viste at hele 59 prosent av alle gifte kvinner i Storbritannia ville skilt seg på dagen om de hadde hatt økonomisk mulighet til det. Enhver av disse økonomisk avhengige konene som fortsatt har sex med sine ektemenn, vil følgelig sette mennene sine i en rolle der de mottar «seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag». Men i praksis hindrer geografien fra at noen i en sånn situasjon noensinne blir siktet. Loven gjelder bare for sex som skjer mellom personer utenfor felles hjem, helst i smug og hotellrom.

Bare moralisme igjen
Om politikerne våre lager en lov mot tigging, vil de stå overfor den samme utfordringen som i utarbeidelsen av forbudet mot sex mot vedlag. Klarer de endelig å utforme loven slik at den bare rammer akkurat den typen aktivitet man ønsker å forby?.

I siste instans vil likevel selv en geografisk avgrensning i loven være en utfordring om man forbyr tigging. Mens romfolk og rusbrukere skal bort fra gatebildet, har ingen ennå tatt til orde for å fjerne de profesjonelle tiggerne som ønsker at du skal gi fast til bli giver for Røde Kors og Amnesty. Eller skal politiet arrestere de tusener av bøssebærere som vandrer gatelangs for den årlige TV-aksjonen?

Selv om sexkjøpsforbudet skulle bli klart definert til ikke å gjelde folk som bor sammen, vil det også her vært en lignende geografisk utfordring. Mengder av mennesker som mottar «seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag», gjør det helt uten at verken lov eller politi bryr seg. Hovedregelen er at byttehandelen ikke er klart avtalt. En undersøkelse fra 2013 viser at én av fem menn forventer sex om de spanderer over 900 kroner på en middag ute. Syv prosent av kvinnene sier at de føler seg «forpliktet» til sex i en slik situasjon. Gå på et av byens mer fasjonable utesteder, og du vil lett finne glade golddiggere som vil ha sex med deg mot dyre gaver – men bare kanskje. Som blant annet nylig har blitt vist med kvinnelige sydenturister som har sex med fattige lokale menn, gjør mange andre også omstendelige manøvreringer for å skjule både overfor seg selv og andre at det handler om å motta sex mot vederlag. Andre igjen er ikke en gang klar over at det foregår en transaksjon.

Selv om geografien altså er en avgjørende faktoren for hva som ønskes forbudt, må selv den vike for noe mer grunnleggende. Tilsvarende hvordan samfunnet tradisjonelt har akseptert både tigging og vederlag mot sex i mange situasjoner, er det bare de formene som tradisjonelt er blitt fordømt som skal rammes av loven. I bunnen finner man altså ingen logikk, men moralisme og tradisjonelle fordommer forbundet med gamle religiøse forestillinger.

Beskytte selvbildet
Å be tigge om penger, kan ofte føles vanskelig. Man stiller seg umåtelig sårbar. Et nei går lett utover selvbildet. Er det ikke fint da om vi får en lov som gjør det klart at vi uansett er noe helt annet enn de uønskede gatetiggerne? Vårt seksuelle selvbilde er også en uhyre sårbar sak. Vi ønsker alle at vårt seksualliv ene og alene skal være forbundet med et gjensidig begjær. Få av oss ønsker i det hele tatt å tenke tanken at andre mennesker har sex med oss av andre grunner. Uansett hvor mange gaver vi skjenker partneren vår, vil vi ikke ha det i tankene når vi har sex.

Vi må derfor spørre oss selv om sexkjøpsloven kanskje først og fremst er der for å forsvare aspekter ved vår egen seksualitet vi ikke liker eller ikke ønsker å tenke på. Ved å kriminalisere sexkjøp har vi skapt et absolutt skille mot all den seksuelle aktiviteten som befinner seg i grenseområdet. Vi gjør kanskje mye rart, men vi er i alle fall ikke som dem?

Se deg selv i speilet! Er ønsket om å kriminalisere tigging og sexkjøp ganske enkelt et forsøk på å styrke vårt eget selvbilde?

Handler vi med tyvegods?

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene ennå ikke klargjort i hvilken grad vi ifølge folkeretten i det hele tatt kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi handler med tyvegods med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Mens Arbeiderpartiet har gått inn for å merke varer produsert i illegale israelske bosettinger i de okkuperte områdene, har regjeringen allerede forkastet et forslag om å renske oljefondet for alle som investerer i disse ulovlige operasjonene. Verken regjering eller opposisjon har derimot diskutert hvorvidt vi faktisk kan importere noe som helst fra de illegale bosettingene. Spørsmålet er om Norge handler med tyvegods.

Alle israelske bosettinger på Vestbredden, Golanhøydene eller i Øst-Jerusalem er i strid med internasjonal lov. Den fjerde Genèvekonvensjonen fra 1949 slår fast at «okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin sivile befolkning til områdene den okkuperer» (§ 49).

Det er dermed grunn til å vurdere hvorvidt det som produseres i disse illegale bosettingene er som tyvegods å regne, idet både ressursene og områdene som brukes i produksjonen er brukt i strid med folkeretten.

Juridisk limbo
Om det er slik at produkter fra de illegale bosettingene faktisk er tyvegods ifølge internasjonal lov, kommer også norsk lovgivning inn. Ifølge straffeloven § 322 er det heleri når noen «mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling.» Det holder ikke engang å si nei til selve tyvegodset: «Likestilt med utbytte er en gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor det.»

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene altså ikke undersøkt de mest grunnleggende aspektene ved hva dette egentlig handler om. De har ikke klargjort i hvilken grad vi faktisk kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark.

Ved å etterlate omfattende handel i et juridisk limbo, har myndighetene satt en rekke norske importører i en uheldig situasjon. At disse importørene når som helst kan utsettes for kostbare rettsoppgjør, er jo nokså problematisk.

Israel ikke enestående
Det er viktig når man undersøker disse prinsippene, at være klar på at dette ikke handler om noen spesiell kritikk av Israel. Dette dreier seg ikke om hvorvidt man skal straffe eller støtte Israel, men om grunnleggende folkerettslige og juridiske prinsipper Norge er forpliktet å forholde seg til.

Dette er like relevant i sammenheng med Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, der okkupasjonsmyndighetene også har sendt inn titusener av illegale settlere og driver omfattende eksport av både fosfat- og fiskeriressurser. Selv om okkupasjonen av Krim i hovedsak synes å være et økonomisk tapsprosjekt for Russland, gjelder de samme prinsippene i like stor grad her.

Beslaglagt flyktningeiendom
Når regjeringen vurderer legaliteten av israelskmerket import fra de ulovlige bosettingene, må man også se nærmere på varer produsert på eiendommer tilhørende palestinske flyktninger som ble fordrevet i 1948. I 1949 vedtok Israel ensidig å beslaglegge alle eiendommene til flyktningene, i strid med både folkeretten og resolusjon 194 i FNs Generalforsamling. Disse landområdene utgjør en betydelig del av dagens Israel. Så lenge de rettmessige eierne ikke har fått vederlag, representerer de dermed en viktig juridisk og økonomisk utfordring.

I sammenheng med ulovlig beslaglagt flyktningeiendom, er det igjen viktig å understreke at heller ikke her stiller Israel i noen særklasse. Mange er blitt utsatt for samme urett i ulike land, ikke minst gjelder dette mange jøder i arabiske land de dro fra etter opprettelsen av staten Israel. Men ingen av disse urettene rettferdiggjør hverandre. Alle må i samme grad rettes opp.

Samtidig som norske myndigheter altså må vurdere hvordan de må forholde seg til dette i sin handelspolitikk ut fra juridiske prinsipper, burde de kanskje også ta et internasjonalt initiativ for å sørge for at ulike grupper som er rammet endelig får sine rettmessige erstatninger.

Her kan det for eksempel være relevant å se på den viktige presedensen fra den norske jødebosaken og tilsvarende prosesser i andre land. Her fikk jøder som ble fratatt eiendom under krigen eller deres etterkommere, endelig erstatning.

Vil regjeringen rydde opp?
De fleste av oss ønsker ikke å være delaktig verken i okkupasjon eller tyveri. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi er medskyldige med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Selv kongehuset er blitt satt i pinlige situasjoner – som da de måtte beklage at de hadde servert vin fra illegale bosettinger i slottsmiddagen i anledning president Shimon Peres’ statsbesøk i våres.

I stedet for moralistiske utspill om hva vi bør mene om den israelsk-palestinske konflikten eller andre okkupasjoner, ville det derfor kanskje vært bedre om politikerne satte i gang en prosess som kunne gjøre det klart hvor vi står. Rent juridisk.

Denne saken ble opprinnelig publisert på NRK 25. juli 2014.