Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det

I all tid har mange mennesker i religiøse posisjoner brutt de strenge sexforbudene de selv forkynner. Det er lite grunn til å være overrasket over at dette fremdeles skjer i mange religiøse miljøer med streng offisiell seksualmoral. Det er som det alltid har vært. Det er vi andre som har forandret oss. Ved at vi ikke lenger bryr oss så mye om de gamle sexforbudene. Men først og fremst: ved at vi snakker om det. Ved at vi har brutt tausheten.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. februar 2015.

Vi lar oss stadig sjokkere. Hvordan i all verden kunne Are Blomhoff, den prominente lederen i den konservative kristne stiftelsen Betanien, i årevis arrangere overdådige sexfester med kvinnelige prostituerte finansiert med millioner han underslo fra stiftelsen?

Uten å sammenligne alvorlighetsgraden: I den nye boken «Det som ikke skulle skje», ført i pennen av journalisten Gunnar Ringheim, forteller norske menn, kvinner og barn om overgrep de er blitt utsatt for i kristne miljøer - overgrep ofte begått av mennesker som offentlig fordømmer all sex utenfor heteroekteskapet.

Disse type handlinger skjer hele tiden. Den ene mer refsende amerikanske televangelisten etter den andre, har falt hardt etter å ha blitt avslørt for både prostitusjon, homosex og annen utenomekteskapelig sex. Men fra et tradisjonelt religiøst synspunkt er ofte handlingene i seg selv ikke så alvorlige, selv om de i prinsippet fordømmer dem selv. Skandalen er først et faktum når noe blir offentlig. Når noen prater om det.

Gjør hva du vil, bare ikke snakk om det, synes ofte den uformelle holdningen å være. Evig lever bare et dårlig rykte, så pass bare på at du ikke får det. I den katolske kirken helt frem til under pave Johannes Paul II, var dette formell politikk - om enn så uoffisielt som det bare kunne bli. Utallige menn, kvinner og barn ble misbrukt seksuelt av et presteskap som ifølge de kirkelige forordningene ikke skulle ha sex i det hele tatt - og i hvert fall ikke med barn, andre menn eller uten samtykke. Men kirken gjorde praktisk talt ingenting for å stoppe praksisen. Nesten alle fikk holde på som de ville. Og begynte noen å prate, var det ikke handlingene som ble slått ned på, men det at det ble snakket om. Overgriperne ble bare fjernet fra stedene der det var blitt snakk. Slik løste Pavekirken det den så som den farligste utfordringen: Kirkens eget gode orde og rykte. At kirkens menn fremsto som plettfrie var det viktige. At overgriperne ble flyttet til nye sokn der de kunne begå nye overgrep, var ikke så nøye. Så lenge ikke noen begynte å snakke der også.

Hvordan det å snakke om ulike former for fordømt seksualitet er farligere enn sexen i seg selv, er et generelt mønster som man finner rundt forbudt sex i mange tradisjonelle samfunn. Som konservative kristne spesielt i USA, som kjemper for å bytte ut seksualundervisning i skolen med bare-avhold-undervisning. At regioner der dette har fått gjennomslag ofte har de høyeste prosentandelene med tenåringsgraviditeter, er ikke så nøye. Det viktige igjen er at man ikke snakker om det, at ingen sier at det er greit å ha sex før heteroekteskapet.

«Alle var ganske fornøyde» da homofile «levde diskré» som på 1940- og 1950-tallet. Dette ifølge Scott Lively, en av verdens mest militante kristenkonservative homomotstandere som har spilt en sentral rolle i få frem de mest ekstreme anti-homolover i Uganda og Nigeria. At de fleste homofile skulle ha vært så lykkelige da de ble tvunget til å leve absolutt usynlige med trusselen om strenge straffer og personlige ruin alltid hengende over seg, er selvfølgelig ikke tilfelle.

Fra et tradisjonelt religiøst synspunkt har Lively likevel rett i sin beskrivelse av tiden før den moderne homofrigjøringen. De som var som ham og klart fordømte sex mellom mennesker av samme kjønn, var stort sett godt fornøyde. På denne tiden brydde ikke konservative kristne seg mye om homoseksualitet. De behøvde ikke. På denne tiden skrev ikke kristne medier spaltemeter om homoseksualitet. Fullstendig usynliggjort var ikke likekjønnet sex noen trussel. Det gjorde ikke så mye at det skjedde her og der, når de som gjorde visste å skamme seg og holde seg skjult.

Det samme mønsteret finner man fremdeles i mange konservative religiøse samfunn i dag, ikke minst i Midtøsten og Afrika. Sex mellom mennesker av samme kjønn er helt greit, så lenge man er diskré og man samtidig lever som man er ment å gjøre i tradisjonelle familiestrukturer med ektefeller av motsatt kjønn og barn.

Problemet fra et tradisjonelt religiøst synspunkt oppsto først da de som praktiserte likekjønnet sex begynte å snakke om det og - enda verre - forlangte respekt for hvordan de levde. Igjen ser man parallellene til samfunn i Midtøsten og Afrika i dag. Det er ikke de som innordner seg i heteronormativiteten som primært forfølges, selv om de har homosex på si. De som rammes er de som står frem som dem de er. Det er disse Scott Lively og hans likemenn og -kvinner føler behovet for å kontrollere med sine drakoniske lovforslag.

De stadige avsløringene om overgrep og annen sex som de selv fordømmer blant konservative religiøse, kan nesten gi inntrykk av at slike handlinger er spesielt utbredt i nettopp slike miljøer her. Det er vanskelig å konkludere på dette. Men man kan spørre seg om det er slik at seksuelle handlinger man selv fordømmer i høye ordelag blir mer tiltrekkende. Klisjeen om at forbuden frukt er så mye mer pirrende, kan ha noe for seg. Vitenskapelige undersøkelser viser i alle fall at det er en viss sammenheng mellom hva man fordømmer og egne lyster. Erklærte homofiendtlige mennesker har for eksempel vist seg å tenne mer på homoporno enn liberalt innstilte heterofile.

Så lenge det finnes religiøse miljøer som klart fordømmer den ene eller den andre seksuelle praksisen, vil vi nok stadig få nye overskrifter om seksuelle skandaler. Det er gode grunner til å se nøyere på misforholdet mellom tale og praksis. Og det er desto viktigere å være klar over hvor lite seksuell fordømmelse er noen som helst garanti mot seksuelle overgrep i noe som helst miljø - snarere tvert om. Fortielsen og fordømmelsen i seg selv fører til at seksuelle overgrep ender i samme kategori som mye samtykkende sex - der det ene ikke lenger er verre enn det andre.

Død av diskriminering

Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering. Nå ser vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 27. januar 2015.

Forrige uke døde Siv Tove Pedersen på en selvmordsklinikk i Sveits. Hennes største frykt og eneste alternativ var å bli sakte kvalt når lungene hennes snart ville bryte fullstendig sammen.

Siv Tove led av lungekollaps. Men hun fikk aldri sjansen til å få nye lunger i en transplantasjon. Det var ikke slik at hun var for langt bak i helsekøen. Hun ble nektet i det hele tatt å være med i køen. Som metadonbruker mente helsevesenet at hun ikke hadde noe der å gjøre.

Siv Tove hadde en fortid som rusbruker. Men hun hadde klart å kjempe seg bort fra dette. For henne var nettopp metadon veien tilbake til livet. Men akkurat da hun var i ferd med å få livet sitt i orden, kollapset lungene.

I Norge i dag er det fullt lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Lovens diskrimineringsvern gir bare vern til helt klart definerte grunnlag som kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Diskrimineres du av andre årsaker, slik som Siv Tove, er det ingen hjelp å få. Da står du helt alene. Som Siv Tove som døde fordi hun ble nektet å stå i helsekøen.

Da diskrimineringslovene skulle bli revidert under den rødgrønne regjeringen foreslo Diskrimineringslovutvalget en felles diskriminerings- og likestillingslov der de eksplisitt nevnte diskrimineringsgrunnlagene skulle suppleres med «andre lignende vesentlige grunnlag». Slik ville alle få vern mot diskriminering. Dette ble støttet av antirasister, homo-, trans-, eldre- og funksjonshemmetaktivister, feminister, trossamfunn, etniske minoriteter, menneskerettighetsorganisasjoner, fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner, jurister, politi og politikere i alle partier fra RV til FrP.

Men forslaget om en felles lov som ville forby all diskriminering falt. Det falt fordi mektige bare-oss-feminister i LO og de rødgrønne partiene igjen fikk gjennomslag for vrangforestillingen om at det er så mye verre å bli diskriminert på grunn av kjønn enn på grunn av f.eks. funksjonsevne eller etnisitet. Disse bare-oss-feministene som så fint klarte å leve et kvart århundre med at det ikke fantes diskrimineringsvern på andre områder enn kjønn. De som hylte opp om at nå ble det alt for mye oppmerksomhet om homofile og funksjonshemmede og Gud vet hva. De som ikke klarer å anerkjenne annen urett enn den som rammer den selv.

Så disse bare-oss-feministene fikk Audun Lysbakken med den misvisende tittelen likestillingsminister til å skrote hele den felles diskrimineringsloven. I stedet ble det fire forskjellige lover. Kjønn ble igjen det viktigste, mens hele beskyttelsen av «andre lignende vesentlige grunnlag» ble droppet fordi det ikke var logisk å legge det til bare én av de andre lovene.

Vel, nå så vi resultatet av hva som skjedde da fullt diskrimineringsvern ble hevet på båten fordi noen fremdeles insisterer på å være likere enn andre. Siv Tove døde av diskriminering. Siv Tove døde av lovlig diskriminering.

Jeg ønsker en fin uke til Audun Lysbakken og de andre som trumfet igjennom at det fremdeles skal være lov å diskriminere mennesker som Siv Tove. Jeg håper de er fortsatt like stolte av hva de fikk til.

Frankrike tro mot sin ytringsfrihetsdobbeltmoral.

Frankrike følger opp med sin dobbeltmoral i ytringsfrihet og arresterer nå selv mennesker som ironiserer over Charlie Hebdo og Frankrikes egen dobbeltmoral.

Et av de siste eksemplene i det frihetselskende Frankrike er at politiet i Nantes har arrestert en 16-åring for å ha publisert en tegning av en mann som blir skutt mens han holder et eksemplar av Charlie Hebdo. Dette er en ironisk parodi på en av Charlie Hebdos egne forsider med en muslimsk egypter som holder Koranen foran seg - og med overskriften «Koranen er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler.» Mens nyhetsmeldingen ikke gjengir selve tegningen, er denne enten identisk med eller til forveksling lik en parodiert forside av tegneren Dedko av en mann som blir skutt mens han holder et nummer av bladet. Her lyder teksten: «Charlie Hebdo er noe dritt. Den beskytter ikke en gang mot kuler». Og det er nettopp Charlie Hebdo-utgaven med egypteren med Koranen som mannen holder opp for å beskytte seg selv mot kuler. Vel, slik ironisering er altså nå forbudt i Frankrike.

Mens det altså er helt greit å gjøre narr av religiøse mennesker som ofrer livet for sin tro uten å skade andre, er det altså ikke lov å gjøre narr av de som gjør narr av slik. Hurra for den franske friheten.

For mitt opprinnelige kronikk på NRK.no om Frankrikes grunnleggende dobbeltmoral i ytringsfrihet, se under.

Glemte symboler

Den hele og fulle forståelsen av de gamle symbolene får vi aldri. Tradisjonen er brutt.

Denne saken ble først publisert i Vårt Land 20. januar 2014.

Isis med Horusbarnet. Fra det ptolemeiske Philai-tempelet nær Aswan.

Gudene er tilsynelatende allestedsværende. I de gamle egyptiske templene og gravene møter vi dem i helfigur, som ulike kroppsdeler, i menneskeform, i dyreform, i kombinasjoner av dyr og mennesker og som hieroglyfer.

Det er lett å bli slått av ærefrykt når man betrakter de eldgamle gudebildene rundt om i Egypt. I guider og mer omfattende presentasjoner kan man lese om hvem de ulike gudene er og hva de symboliserer. Her er Osiris og Isis, Horus og Set, Khnum og Ptah.

Men den hele og fulle forståelsen får vi aldri. Tradisjonen er brutt. Det er ingen lenger som kan gi noe fullstendig bilde av hvilken rolle disse fremstillingene hadde i menneskenes liv, den gang da de ble fremstilt igjen og igjen. Systematisk kristen undertrykking av alt som var av gammel tro, og deretter over tusen år med stadig islamisering, har satt sine spor.

Ny mening.
Vi vet i dag likevel mer om hva disse gudene en gang betydde, enn på lang tid. I vel femten hundre år var det ingen som kunne tyde de intrikate hieroglyfene. De glemte gudeskikkelsene var likevel ikke uten mening. I fraværet av noen egentlige forklaringer, ble de nemlig tillagt nye meninger: De var magiens mestere. De var vokterne av glemt urkunnskap. Ifølge Isaac Newton var dyrkingen av dem resultatet av at egypterne hadde forlatt en opprinnelig monoteistisk gudstro etter å ha blitt forledet av hieroglyfenes mange tiltrekkende dyrefremstillinger. Litt lenger syd langs Nilen, i Sudan, finner man også gamle avbildninger i det som en gang var hellige bygg. De som er mellom 500 og 1500 år gamle handler om engler og andre kristne skikkelser. Men også her er tradisjonen brutt tvert over. Etter at det siste kristne sudanske kongedømmet falt i 1504, ble området snart fullstendig muslimsk.

Kristne i Egypt og Etiopia vil selvfølgelig få mening av å se på disse sudanske fremstillingene. Men deres mening vil ikke være helt den samme som den opprinnelig var. Selv om naboenes kristendom er nærmest beslektet med det som en gang blomstret i Sudan, handler de ikke om det samme. Den sudanske kristendommen utviklet sine egne særtrekk. Nyere forskning har avdekket en del. Men noe fullstendig bilde av hva disse storslagne fremstillingene en gang betydde for sudanske kristne, vil vi aldri få.

Kontinuiteten bedrar.
I vårt fjerne nord har vi en lignende situasjon, med noen få bevarte fremstillinger fra norrøn religion som ikke lenger gir noen fullstendig mening for noen av oss. Etter dette er det en kontinuitet i kristen symbolbruk, selv om selvfølgelig reformasjonen representerte et alvorlig veiskifte.

Men kontinuiteten bedrar. Den dekker over de store forskjellene mellom nå og da. Det har vært stadige endringer i hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Det gjør at motivene malt for 700 år siden, eller 100 år siden for den del, ikke representerer det samme for oss i dag. De gamle symbolene representerer vinduer tilbake i tid, men det er umulig for oss å fatte fullt og helt hvordan menneskene den gang så på dem.

At så mange kristne motiver så absolutt gir mening i vår samtid, kompliserer bare tolkningen ytterligere. Forståelsene er likevel endret siden de ble til.

Nye brudd.
Vi liker å tenke på vår kultur som noe mer eller mindre uendelig. Det var dette også de gamle egypterne gjorde i over 3000 år. Men også vår kultur kan forsvinne, i like stor grad som den egyptiske gjorde. Da kan våre symboler bli minst like glemt som symbolene til oldtidens egyptere. Hvordan vil de da bli forstått?

Prest? Fornemm person? Fra utstillingen Futur Antérieur.

For noen år siden satt Det arkeologiske museet i Lausanne opp den suksessfulle utstillingen Futur antérieur. Her kunne publikum se hvordan en fremtidig kultur muligens vil kunne forstå våre symboler og gjenstander om hele den opprinnelige konteksten var forsvunnet. I denne pseudo-arkeologiske samlingen fikk man presentert en salig blanding av kjente ting i vår hverdag, forsøkt sett med fremtidens uvitende øyne.

Hvordan i all verden kan man i en fjern fremtid vite at en hagenisse med en blomsterpotte er populære prydgjenstander i forstedene? Kunne det ikke like godt være en avbildning av en prest eller en annen høytstående person med et drikkeoffer – slik som det altså ble presentert på Futur antérieur?

Hva med en sparegris? I fremtiden vil kanskje noen tro det er en kultisk fremstilling av et hellig dyr. Hvordan vil delvis bevarte krusifikser tolkes? Alt kan jo ikke være religiøst. I den futuristiske utstillingen er forklaringen at dette handler om atletiske øvelser.

Mange tolkninger.
Vi lever i en verden av symboler, gamle og nye. De gir virkeligheten mening og betyr noe for hvordan vi kommuniserer med hverandre.

Men vi har ikke den absolutt samme forståelsen av symbolene, alle sammen. Det vi blir forklart om et eller annet symbol, er ikke nødvendigvis slik vi forstår det. Selv innenfor samme kultur kan to personer se på akkurat den samme gjenstanden på ganske forskjellig vis.

På denne måten utvikler symbolene seg. Og vi vet aldri helt hvordan det vil ende.

Ytringsfrihet på fransk

Ytringsfriheten i Frankrike er ikke absolutt. Mens hele verden viser sin solidaritet og millioner av franskmenn går i protest mot terrorisme og til forsvar for ytringsfriheten, begrenser Frankrike ytringsfriheten på flere områder – først og fremst for å verne hva majoriteten mener er riktig og det staten selv definerer som sine sentrale, sekulære verdier. Minoritetenes verdier er det ikke så nøye med.

Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne. Saken ble opprinnelig publisert på NRK 12. januar 2014.

Ingenting kan forsvare terroristhandlingen mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo. Magasinet var i sin fulle rett til å trykke sine religionskritiske karikaturer, uansett hvor tåpelige eller motbydelige noen måtte finne dem. Ytringsfrihetens essens er nettopp at den først og fremst beskytter ytringer vi ikke liker. Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast i 1976, ytringsfriheten beskytter nettopp retten til ytre seg på måter som også «krenker, sjokkerer og forstyrrer staten eller noen del av befolkningen».

Det er all grunn til å støtte Frankrike i deres kamp mot terrorisme. Hvordan det offisielle Frankrike nå fremstiller seg som den fremste beskytter av ytringsfriheten, er derimot langt fra sannheten. Her er ingen full ytringsfrihet. Mens den franske staten høylytt forfekter retten til ytringsfrihet som først og fremst krenker religiøse minoriteter, får de samme religiøse minoritetene ikke lov å ytre seg som de selv vil for ikke å støte den massive majoriteten.

Det ukrenkelige flagget
Hva som skjedde da mediekonsernet FNAC utlyste en konkurranse i 2010 om å skape det mest politisk ukorrekte motivet, gir et godt bilde av hvordan franske myndigheter forholder seg til ytringsfrihet. Et av vinnermotivene var bildet av en mann som tørket seg bak med det franske flagget. Det er vanskelig å forestille seg noe mer ukorrekt og støtende i Frankrike. Antagelig føltes dette akkurat like redselsfullt for franskmenn flest, som for religiøse mennesker når de får latterliggjort det de tror på.

Ikke overraskende var reaksjonen på flaggbildet massiv og fordømmende. Episoden aktualiserte også en problematisk fransk lov som forbyr skjending av nasjonalflagget, men fotograf og modell slapp å bli straffet fordi slik skjending må skje i det offentlige. Daværende justisminister Michèle Alliot-Marie forsvarte likevel på ingen måte verken retten til å uttrykke seg krenkende på dette viset eller ytringsfriheten generelt. - Denne uakseptable handlingen må straffeforfølges. Dersom de eksisterende lovene ikke er sterke nok, bør de endres, mente justisministeren.

Holocaustfornektelse
I Frankrike er det per definisjon ulovlig å fornekte at holocaust fant sted. At millioner av jøder, sigøynere, funksjonshemmede, homofile, Jehovas vitner og mange andre ble systematisk drept av nazistene under annen verdenskrig, er en av historiens aller mest uhyrlige forbrytelser. Det er vanskelig å finne noe mer støtende enn nettopp å benekte dette.

Holocaustfornekting er ganske enkelt søppel. Men nettopp fordi slike ytringer «krenker, sjokkerer og forstyrrer» oss, er det desto viktigere å godta retten til å ytre dem. Dette betyr selvfølgelig ikke at medier må gi de som ønsker å spre slik historiske løgner spalteplass eller oppmerksomhet. Statene er også forpliktet til å formidle historien mest mulig korrekt i undervisning og offentlig informasjon. Men når enkeltpersoner blir arrestert for å benekte holocaust i kommentarfelt på nettet, i egne publikasjoner eller, for den del, for å gå rundt og bable om dette for seg selv på et eller annet offentlig sted, blir faktisk deres ytringsfrihet begrenset.

Det franske forbudet mot å benekte holocaust er samtidig vilkårlig, siden det ikke er noe som helst forbud i Frankrike mot å benekte at for eksempel millioner ble drept under Stalin og Mao. Ikke minst blir det alvorlig at det ikke er et tilsvarende forbud mot å benekte at Frankrike selv drepte hundretusener i egne kolonier som i Vietnam, Madagaskar og ikke minst i det muslimske Algerie.

Det problematiske aspektet ved Frankrikes forbud mot holocaustfornektelse blir desto mer klart ved at landets grunnlovsdomstol i 2012 faktisk slo ned på en tilsvarende lov som forbød fornektingen av Tyrkias folkemord på armenerne – nettopp fordi loven var i strid med ytringsfriheten.

Niqab, hijab og kippa
Det er en klar parallell mellom retten til å skrive og tegne det man vil og det å få lov å gå med de symbolene man selv ønsker i det offentlige rom. Den franske hyllesten av ytringsfriheten blir slik nokså underlig i lyset av at det heldekkende sløret niqab er forbudt overalt i Frankrike. At det også er forbud mot hijab, den jødiske kippa og andre «prangende» religiøse symboler i utdannelsessituasjoner, er ikke mindre inkonsekvent.

Bruken av niqab er selvfølgelig ikke uproblematisk og representerer et klart menneskerettighetsbrudd når det blir påtvunget i lov eller i praksis som i land som Saudi-Arabia og Jemen. Det grunnleggende religiøse prinsippet bak det heldekkende sløret, er at kvinner ikke har noe i det offentlige rom å gjøre. Det er derfor god grunn til å gjøre det ulovlig å påtvinge ektefeller og andre familiemedlemmer å måtte gå kledd i niqab. Men det finnes samtidig en del kvinner som helt og holdent selv ønsker å kle seg i niqab fordi de mener at dette er et viktig uttrykk for deres religiøse tro.

Både totalforbudet mot niqab og det begrensede forbudet mot «prangende» religiøse symboler, forsvares med at disse uttrykkene krenker, sjokkerer og forstyrrer den franske staten og størsteparten av befolkningen. De absolutt samme argumentene som brukes til å forsvare Charlie Hebdos rett til å publisere hva de vil, brukes altså offisielt for å kneble religiøse minoriteters rett til å kle seg som de vil.

Vær konsekvent
Når ytringsfriheten blir angrepet på det mest fryktelige, er det desto viktigere for oss alle å være konsekvent i vårt forsvar av ytringsfriheten. At vi virkelig står opp for andres rett til å uttrykke det vi på alle måter ikke liker. Og dette må vi fortelle Frankrike. For Frankrikes forhold til ytringsfriheten forhold til er på sitt beste tvetydig. Mens ingenting kan forsvare terrorisme, blir den franske vilkårligheten et farlig våpen i terroristenes hender.

For å vise sin solidaritet med Charlie Hebdo, resirkulerer både presse og privatpersoner nå karikaturer mange muslimer finner krenkende. Siden dette altså handler om ytringsfrihet generelt og ikke retten til å kritisere aspekter ved én spesiell religion, håper jeg at flere også legger ut bildet av mannen som tørker seg bak med det franske flagget. Frankrike må også finne seg i ytringer de selv ikke liker. Nå mer enn noensinne.

Udødeligheten varer aldri så lenge

Vissheten om at vi vil leve i all evighet, svinner sakte hen idet vi vokser opp. Følelsen av uendelighet sitter ofte noe lenger. Når hver måned føles som en evighet og selv mennesker på 30 år er eldgamle, er gjerne døden noe uhyre fjernt. Men snart, så altfor snart, forsvinner også denne følelsen av evig tid.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 23/24, 2014.

Så da sitter vi der, som så uendelig mange før oss, med vissheten om alt er begrenset. Allerede for tusener av år siden, i den eldste fortellingen vi noensinne har bevart, protesterte helten Gilgamesh mot denne gudegitte orden: «Jeg vil ikke dø!» Til ingen nytte. Hans lange søken etter udødelighet leder ingensteds hen. Men er det slik også med oss?

Jeg har nylig gransket troen på fysisk udødelighet. Jeg har lest de mest obskure tekster om hvordan mange er overbevist om at den ene eller den andre har klart å oppnå den evigheten alle vi andre bare kan drømme om. Men ingen av disse beretningene kan bevises. Ingenting i disse gamle tekstene synes å føre oss nærmere målet. Eller, nesten ingen. For her kommer legevitenskapen inn.

De fleste udødelighetsmytene handler om gudenes fantastiske inngripen. Men når medisinen er involvert, er det ikke lenger like mirakuløst. I mytene bare utvides den medisinske evnen til å utsette døden. Å gi oss litt mer tid er essensen i så mye av legevitenskapen. Så hvorfor ikke bare utvide denne mertiden i all evighet. Som Asklepios, den legendariske legen fra gresk oldtid som kunne kurere hva som helst. Han gjenoppvekket til og med nylig avdøde. Slik kunne døden utsettes igjen og igjen i evig tid.

Gudene var ikke så altfor begeistret for Asklepios’ udødelighetsforsøk og drepte ham med en lynkile. Men likevel: de lot ham gjenoppstå etterpå, fysisk udødelig og guddommelig. Og som medisinens skytsgud viste han stadig veien.

Om gudene ikke likte at Asklepios på egenhånd overskred dødens grenser, grep de likevel stadig inn og gjorde den ene eller andre favoritten fysisk udødelig. Alle disse fantastiske beretningene har samtidig alle det til felles at det handler om mennesker som ikke lenger er blant oss. Det er ikke slik at Ganymedes eller Alkmene lenger er å finne i en eller annen gresk provinsby. Samtidig som de ble gjort fysisk udødelige ble de med kropp og sjel tatt opp til himmelen – akkurat som Jesus senere. Andre udødeliggjorte lever i all evighet ved verdens ende, i havet eller under jordoverflaten. Hvis vi skal tro de gamle skriftene.

De gamle gudene valgte likevel bare å gjøre noen få fysisk udødelige. Med kristendommen ble dette plutselig en mulighet for alle – hvis man bare trodde at dette hadde skjedd med Jesus. Men kristendommen utsatte samtidig sitt løfte til historiens slutt. Her og nå ble ingen lenger udødelige. Og for å gjøre Jesus mer unik, fornektet de kristne også at det hadde skjedd med noen andre før.

Da det ble færre av de udødelige, ble det desto flere mirakler. Som en forsmak på den udødeligheten vi er lovet. Gud og helgenene reddet oss fra sykdommene og lidelsene. Be og du vil bli hørt.

For oss som er på utsiden av både gudenes og medisinens verden, kan det noen ganger være vanskelig å se forskjellen. Det som legene klarer å redde oss fra i dag, står ofte ikke tilbake for fortidens mest vidunderlige, guddommelige mirakler. Like så uforståelig. Like så mytisk. Og mens vi stadig venter på at gudene skal komme tilbake og gjøre noe med døden en gang for alle, er det medisinen som stadig har flyttet på dødens grenser. Det ene etter det andre som før betydde den visse død, er blitt svekket, redusert eller fullstendig nedkjempet.

I dag er det også mot legevitenskapen, ikke mot gudene, de fleste ser når de tenker på muligheten for å gjenopprette den udødeligheten vi en gang trodde vi hadde da vi var små. Vi håper som Dr. Frankenstein i Mary Shelleys roman fra 1818: «Om jeg kunne fordrive all sykdom fra den menneskelige natur og gjøre mennesket usårbart for alt unntatt voldsom død!»

Mennesker lar seg fryse ned i påvente av det endelige medisinske gjennombruddet. Om du bare har tre millioner dollar disponibelt, lover organisasjonen 2045 Initiative at du er på sikker vei mot udødeligheten. Vi tror og håper at legevitenskapen stadig vil kunne reparere oss ytterligere. Erstatte våre utslitte kroppsdeler, fikse genene våre, reversere aldringsprosessen.

Så skal vi vende tilbake til vår opprinnelige evige tilstand? Tilbake til da døden ikke var noe som bekymret oss. Tilbake til uendeligheten.

Men vi vil fremdeles bli sittende igjen med det dilemmaet at så mange av oss ikke aner hva vi skal finne på en regntung søndagsettermiddag.

En ekte pilegrim?

Holder det å ta den riktige pilegrimsruten, reise på den rette måten og gjøre alle de korrekte tingene, eller skal det mer til? Var vi ekte pilegrimer på vår vei til Santiago de Compostela?

Saken sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 2. desember 2014.

Da jeg som religionsviter og absolutt reiseavhengig ble spurt om å bli med på veien til Santiago de Compostela, var det umulig å si nei. Jeg skulle bli pilegrim. Eller, var det helt sånn?

Gamle kristne pilegrimsleder trekker kanskje flere mennesker enn noensinne, i alle fall i større mengder enn på århundrer. Og ingen trekker flere enn el Camino de Santiago, veien til den hellige byen i Galicia, nordvest i Spania, der Sankt Jakob, Santiago, Jesu bror angivelig skal være gravlagt.

Etter boken
Som pilegrim kan man velge å reise på tre måter. Til fots, til hest eller på sykkel. Vi valgte det siste. Flybilletter ble kjøpt, sykler ble booket, kart ble gransket. Det går mange veier til Santiago. Og vi skulle følge el Camino primitivo, den gamle ruten fra Uviéu, hovedstaden i fyrstedømmet Asturias.

Vi gjorde alt etter boken. Enkelt skulle det være. Den minimaliserte håndbagasjen jeg vanligvis reiser med, ble dyttet ned i en sykkelbag. Vi plukket opp våre pilegrimspass og fylte det med stempler underveis. Vi bodde på de rette, enkle stedene der vi spiste de rette, enkle pilegrimsmenyene. Og mesteparten av dagen var vi ute på veien. Opp og ned. Fjell og daler. Opp og ned.

Min reisepartner hadde en noenlunde klar motivasjon: Han ville fylle 33 år dagen vi skulle ankomme Santiago. Kanskje ville reisen gi ham noen nye perspektiver på dette viktige tidspunktet i livet. Og jeg? Jeg var med. Kanskje noe ville skje med meg også? Det var ikke meg imot.

I kø
De kristne pilegrimsrutene begynte med at troende ønsket å besøke de hellige stedene i Palestina. Etter hvert vandret man også til steder knyttet til andre hellige mennesker, som Thomas Beckets Canterbury, Olav den Helliges Nidaros og, mest av alt etter Jerusalem: Til Santiago. Etter hvert ble reisen til denne galisiske byen viktigere enn selve stedet. Reisen ble målet i seg selv. Kontinuiteten mellom datidens og nåtidens pilegrimer er likevel minimal. Etter middelalderen var veien til Santiago praktisk talt tom helt frem til 1980-tallet. Så, i løpet av 1990- og 2000-tallet eksploderte det, fra noen få tusen reisende i året til flere hundre tusen. Dette fikk vi selv oppleve. Da vi kom inn på den mest populære ruten, gikk pilegrimene bokstavelig talt i kø.

En fin tur
Før i tiden var pilegrimsturen en måte å komme nærmere det hellige. Du kunne gjøre bot. Bli helbredet. Begynne på nytt. Pilegrimsleden bragte deg inn i nye fellesskap. Nå skal pilegrimsturer gjerne gi deg en indre oppvåkning. Innsikt. Bekrefte din tro eller gi deg nye perspektiver i livet.

Ingenting av dette hendte noen av oss. Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur. Til tider nokså slitsom, men absolutt fin. Det var det hele. Vi var ikke skuffet, men det hadde ikke egentlig skjedd noe mer. Men holder dette? Kvalifiserte vi ikke som pilegrimer likevel?

Ingen av de vi snakket med underveis, syntes heller å fått den store oppvekkelsen. De var mer opptatt av om maten var bra, om det var noen severdigheter de burde få med seg underveis og hvor langt de klarte å bevege seg hver dag. Ellers var de stort sett enige i at de nordspanske landskapene var vakre. Var heller ikke dette autentiske pilegrimer?

Men er det noen som bryr seg om man virkelig er pilegrim eller ikke? Å jo da. At pilegrimer ikke er det samme som vanlige turister, er selve grunntanken i de moderne pilegrimsbevegelsen. Da blir det desto viktigere nettopp å kunne skille klinten fra hveten. Eivind Luthen som leder Pilegrimskontoret i Norge kritiserte for noen år siden Trond Giske for hans ønske om å gjøre Nidaros til det største pilegrimsmålet i Norden. Flest mulig er ikke noe mål i seg selv, ifølge Luthen. Vi må i stedet lære å skille mellom turister og «ekte» pilegrimer. Som man for eksempel gjør i Spania, mente han, der de «ekte» pilegrimene er de som utstyres med egne pilegrimspass. Akkurat som oss altså. Så da var vi visst ekte pilegrimer likevel.

Ekte religiøsitet
Hvordan man skal definere en pilegrim er ikke så lett. Må man ha den rette, søkende innstillingen? Må man ha en indre opplevelse for å kvalifisere? Eller holder det med at man bare gjør de rette tingene – slik som det norske Pilegrimskontoret synes å legge til grunn?

Uansett hvordan man ser på pilegrimsfenomenet, kommer man ikke unna dets religiøse essens. Men heller ikke dette gjør det noe enklere å nå noen klar definisjon. Tvert imot. Spørsmålet om hvordan man skal forstå ekte religiøsitet innebærer mange av de samme utfordringene som når man forsøker å definere en ekte pilegrim. Holder det å gjøre det man er ment å gjøre? Hvor inderlig må man tro på de ulike dogmene? I hvor stor grad må religiøsiteten prege hele din tilværelse?

Den aller beste dagen på vår reise var ikke da vi nådde Santiago, selve målet, men dagen vi ankom det vesle herberget i Castro de Salime, midt ute på den asturianske landsbygda. Der kunne vi henge opp nyvasket tøy bak huset og sitte i ettermiddagssolen mens husdyrene ruslet forbi. Ja, det var en fantastisk tur. Hvorvidt det kvalifiserte som en pilegrimstur, lar jeg andre avgjøre.

Glemt noen hus, Israel?

Israel er i ferd med å rive hus igjen. Familier til mistenkte og dømte terrorister får husene sine revet. Israel bruker systematisk kollektiv avstraffelse for å straffe terrorister. Men ikke til alle terrorister.

Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 25. november 2014.

Husene til de to som kidnappet og drepte tre nybyggerungdommer i sommer, ble revet lenge før noen rettssak fant sted. Husene til mannen som kjørte rett inn i en folkemengde på en trikkeholdeplass i Øst-Jerusalem i oktober og til mannen som drepte en israelsk politimann i november, er likeså revet ned. Det samme skjer med husene til terroristene som myrdet fem menn i en synagoge i Vest-Jerusalem denne uken.

Å kollektivt straffe familier
Å kollektivt straffe familier til forbrytere er klart i strid med menneskerettighetene. Israel insisterer likevel på at alle midler må brukes i kampen mot terrorisme. Og de er jo langt fra det eneste landet som setter menneskerettighetene til side når terrorisme skal bekjempes. Vår nærmeste allierte holder stadig mistenkte fengslet uten lov og dom.

Det mest interessante ved den israelske rivningspraksisen er likevel å se nærmere på husene som ikke blir revet. Hus til mange terrorister blir nemlig stående igjen. Hvordan kan det ha seg?

Ingen av mennene som i sommer kidnappet 16 år gamle Mohammed Abu Khdeir, for så å brenne ham levende, har fått sine hus revet.

Eden Natan-Zada drepte fire israelske muslimer og kristne på en buss i Nord-Israel i 2005. Huset hans står.

Baruch Goldstein drepte 29 menn og gutter i en moské i Hebron i 1994. Ingen hus revet.

Yigal Amir drepte Israels statsminister, Yitzhak Rabin, i 1995. Heller ikke hjemmet til hans familie ble revet.

Det eneste fellestrekket
Disse terroristhandlingene som ikke blir kollektivt avstraffet, er ganske så forskjellige. De er av vesen på ingen måte mindre alvorlige enn de til de mange som har fått husene sine revet. De rammer både israelere og ikke-israelere, jøder og ikke-jøder.

Det eneste fellestrekket ved alle gjerningspersonene som ikke får husene sine revet, er at de er jødiske.

Dette er også det eneste som åpenbart skiller disse terroristene fra dem som får husene sine revet. Alle disse er nemlig ikke-jødiske.

Israel fremstiller seg stadig som et demokratisk land der alle innbyggere har samme rettigheter uansett religion. At ikke et eneste hus til en jødisk terrorist er blitt revet, mens hundrevis av hus til ikke-jødiske terrorister er blitt det, er dermed svært merkelig.

Kjære ambassadør Rafi Schutz. Vi ser frem til en forklaring. Det er vel bare slik at dere har glemt noen hus?

Det ville derfor være fint om du kunne gi norske medier beskjed når husene vil bli revet til familiene til terroristene som brant ihjel en unggutt i Øst-Jerusalem, skjøt 29 i Hebron, drepte busspassasjerene i Nord-Israel og drepte Israels statsmininister. Nå kan dere vise at dere virkelig ønsker å bruke alle midler mot terrorisme. Sett i gang og riv.

Eller er det virkelig sånn at familiene til terrorister i Israel straffes kollektivt på denne måten bare fordi de ikke er jødiske, mens familiene til alle jødiske terrorister går fri?

Dei vi elskar, dei vi et

Dess meir vi identifiserer oss med våre eigne kjæledyr, dess meir blir kroppsdelane i kjøttdisken anonymiserte. Når vi fortviler og demonstrerer for skjebnen til ein enkelt hund, bør vi ha ein matpolitikk som viser at dyra i matdisken ikkje er noko vesensforskjellige frå dei vi kjæler med heime.

Saken er publisert i Bergens Tidende 22. november 2014, som igjen er en forkortet versjon av artikkelen «En fortvilet fisk» fra Syn og segn, nr. 4. 2014.

Vi liker å forstå oss sjølv som noko heilt anna enn dyra. Som om det er eit absolutt skilje mellom dei og oss. Dette er slik dei fleste kulturar har forstått tilværet. Fisk og grisar endar ikkje i himmelen. Men stadig meir forsking viser at så mykje av det som vanlegvis blir sett som klare skilje mellom dyr og menneske, eigentleg handlar om gradsforskjellar.

Dyr har følelsar. Dei kan bli både glade og fortvilte. Dei kan bli sinte, redde, sjalu, stolte, vise kjærleik og hat. Mange dyr viser empati. Elefantar, aper og delfinar støttar og hjelper sjuke og såra, trøystar døyande. Laboratorierotter viser sympati med artsfrendar som lir.

Dyr har samfunn. Dei planlegg og samarbeider, hjelper kvarandre og lurer kvarandre. Og mange dyr lærer bort ferdigheitene sine til nye generasjonar.

Dyr har språk. Vokabularet er ikkje som hos oss, men dei kommuniserer med både kroppspråk og lydar. Mange dyr viser også ei enda større evne til språk. Fleire kan lærast opp til vokabular på hundrevis av ord, og til og med gi uttrykk for abstrakte omgrep om tid og følelsar.

Da Jane Goodall først oppdaga sjimpansars reiskapsbruk, var det ein sensasjon, fordi dette tradisjonelt hadde blitt sett som så grunnleggjande knytt til det å vere menneske. Mange andre pattedyr, fuglar, fisk og insekt gjer det same. Fleire dyr viser estetisk sans, både i å skape og i å nyte. Noen skapar vakre strukturar for å tiltrekke seg partnarar og pyntar seg sjølve. Desse dyra vil skape det vakre, dei vil gjere seg sjølv vakre, og dei veit at dette er noko andre vil setje pris på.

Som oss, ikkje som oss
Mang ein hundeeigar vil nikke bekreftande til kor mykje vi har felles med dyra våre. Dette er sjølvsagt ikkje noko nytt. Men graden av engasjement for desse kjære dyra har nådd nye høgder. Vi ser individa for dei dei er – og vil at dei skal behandlast deretter.

Samtidig har dyra vi et eller et produkta av, omtrent slutta å vere levende vesen for oss. Berre dei aller færraste av oss møter nokon av dei mange dyra vi et, i levande live.

For folk åt kjøtt før òg. Men dei visste kva dei åt. Dei visste kven dei åt.

Det er samtidig ein samanheng mellom den meir intime nærleiken til kjæledyra våre og den stadig større distansen til dyra vi et. Dess meir vi identifiserer oss med våre eigne kjæledyr, dess meir blir kroppsdelane i kjøttdisken anonymiserte. På denne måten gjer dei det vanskeleg for oss å identifisere oss med dei vi et.

Vi lev som om det skulle vere eit absolutt skile mellom dei vi elskar og dei vi et. Men det skal ikkje meir til enn eit tilfeldig møte med ein gris, kylling eller ei ku for å skjønne at dette er vesen som er til forveksling like kjæledyra vi elskar i både følelsesregister og medvit – på så mange måtar også til forveksling like oss sjølv. Gå under vannet og du kan få same opplevinga med ein fisk.

Ein broten kontrakt
Dyra har umælande gått inn i ein kontrakt med oss. Dei fekk tryggheit og eit bra liv mot at livet vart forkorta. Dei fekk fôr og stell og moglegheita til nærheit både med oss og artsfrendane sine, mot at dette berre gjaldt så lenge vi fann det for godt, til vi ville ha kjøttet deira, til dei ikkje lenger klarte å produsere det vi ønskte frå dei. Dette, i staden for eit vilt, fritt, men meir risikabelt tilvære der ute i naturen.

Men vi har brote denne kontrakten. Da kjøtt og mjølk og egg vart storindustri, følgde ikkje vi lenger opp vår del av avtalen. Vi bura dei inne, i isolasjon eller overfylte bur. Nærheit og velvære vart erstatta av teknikk og produksjonsmål.

Det spesielle ansvaret vårt
Men kvifor skal akkurat vi bry oss med dei rundt oss? Naturen er ikkje ein snill stad. Men menneskje er ikkje der i naturen som kva som helst slags annan art. Det at vi kan tenkje heilskapleg over vår plass i verda og korleis vi behandlar alle andre, er kanskje den einaste absolutte vesensforskjellen mellom oss og dyra. Ingen annan art har heller slik ei absolutt makt over nesten alle andre. Dette gir oss òg eit spesielt ansvar.

Ærlegdom
Vi blir nok aldri ein art av vegetarianarar. Men vi skyldar dei millionane av dyr vi fortærer, at dei har eit best mogleg liv før vi hiver dei oppstykkja opp i grytene eller smør dei utover brødskivene. Vi skyldar dei å tenkje på dei som noko litt meir enn berre pris og smak og volum.

Vi kan gjere mykje meir for at dyra kan få betre liv, før dei faktisk ofrar livet for vårt konsum. Mange har alt gått føre og aler opp dyr i mest mogleg naturlege omgivnader. Om dette vart standarden, ville det sjølvsagt også gjere noko med prisane på det vi kjøper. Men når vi ikkje lenger kan fylle handlekorga med dyredel etter dyredel til 29,50 kiloen, om kjøtt faktisk blir dyrt igjen samanlikna med annan mat, er det kanskje noko som kan få oss til å begynne å tenkje ein gong til på alle desse vesena vi et.

Vi bør kunne ha ei ærlegare marknadsføring. Griseinnvolane malt opp og dytta ned i små hermetikkboksar med festlege avbildingar av smilande barn, stykka med kyllingfiletar i steril plast dekorerte med lykkelege heterofamiliar, kva slags vesen var eigentleg dette? Kva slags liv hadde desse dyra? Vi burde hatt ei merking som viste oss nettopp dette. Korleis dei voks opp. Korleis dei levde. Korleis dei døydde.

Mens vi fortviler og demonstrerer for skjebnen til ein enkelt hund, bør vi kunne ha ein matpolitikk som er ærleg nok til å vise at kvart av dei dyra som endar opp i matdisken, ikkje er noko vesensforskjellige frå dei vi kjæler med i heimane våre.

I kva grad dette vil avgrense kjøttkonsumet, er usikkert, men det ville i alle fall gjere det mindre lett for oss å ignorere kva det er vi et – kven vi et.

Døden – og Kate Bush

Som få andre listetopper i musikken, berører Kate Bush døden igjen og igjen. Også nå på Before the dawn, hennes første konsert siden 1979. Vemodig, undrende, men også insisterende når hun slår fast at livet ikke alltid er ditt.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 21. oktober 2014.

Mellom liv og død. Kate Bush alene ute i det kalde vannet i fremføringen av The ninth wave. Promoveringsbilde fra hennes suksessfulle konserter i høst.

I begynnelsen var døden. I den aller første sangen Kate Bush noensinne ga ut er hun den døde Cathy fra Wuthering Heights, Emily Brontës gotiske roman. Fortvilet forsøker hun å komme inn igjen i huset der hun tror hennes elskede fremdeles befinner seg: «Heathcliff, det er meg, Cathy. Jeg er kommet hjem. Jeg fryser sånn. La meg komme inn vinduet ditt.»

Det var beretningen til denne døde kvinnen som gjorde at den 19 år gamle Kate debuterte helt på toppen av de britiske singellistene. Siden denne dystre og dramatiske debuten, har døden aldri forsvunnet fra hennes repertoar. Det er i det hele tatt få, om noen, som i så høy grad har tatt med seg døden inn i hitlistene, som en stadig påminnelse om hvor nær døden alltid er i livet.

Musikken som dreper
Vemodig synger hun om dødens unødvendighet i forbindelse med krig og konflikt. I Breathing har radioaktiviteten etter en atomkatastrofe gjort at det å puste, det mest livsnødvendige av alt, er noe man dør av. I Army dreamers sørger hun over sin unge sønn som blir båret hjem av fire menn i uniform, fordi uten utdannelse eller penger var soldat alt han kunne bli. I Oh England, my Lionheart blir det å dø en meditasjon. Her er hun flyveren under annen verdenskrig som faller sakte mot bakken, mot døden, fra sitt spitfirefly, mens hun tenker på alt det som gjør England så underlig, så unikt. Og mens krigen er over, soldatene glemmer sin strid og landskapet igjen blir grønt, ligger hun død i Englands hage og råtner sakte i dets favntak av jord.

Kate Bush har likevel ikke noe enkelt svar på liv og død. Hun er også soldaten som gjenkjenner seg selv i fiendenes øyne når hun kommer ansikt til ansikt med ham i Pull out the pin. Men her står det mellom henne og ham: «Og jeg elsker livet» erklærer hun, så hun dreper ham.

Scenariet i Experiment IV viser hvordan alt kan misbrukes på det mest uhyrlige. Den mest avanserte kunnskapen om å skape toner så vidunderlige at de kan vekke de inderligste følelser, blir utgangspunktet for en lyd som kan drepe på store avstander. Kate synger om hvordan hun selv var med på dette dystre eksperimentet, beordret av militæret. Men lyden som dreper kommer ut av kontroll og tar livet av alle innen rekkevidde, selv de som opprinnelig laget lyden. Det er den døde Kate som synger, drept av sin egen musikk. Alt hun kan gjøre er å håpe at noen vil klare å skru av bryteren.

Vender tilbake
Men døden er altså ikke alltid slutten i Kate Bushs univers. Det er ikke bare Cathy som vender tilbake. Igjen og igjen dveler de døde fremdeles rundt henne. Utbrytermesteren Houdini unnslipper selv dødens makt i sangen av samme navn. Elvis vender tilbake i King of the mountain. I Blow away dedikert til lysteknikeren Bill Duffield som ble drept i en ulykke på scenen rett før premieren på hennes konserttur i 1979, synger hun om et rom full av avdøde artister, klare til å holde konsert igjen.

I Moments of pleasure gjør Kates døde venner hva de alltid pleide å gjøre når de var i live. Bubba danser nedover midtgangen på flyet. Michael snurrer rundt i stolen i studioet som så ofte før. «Hei der, Bill. Kunne du skru opp lysene litt?»

Gjennom Kates over 35 år lange karriere har mange dødd rundt henne. Familiemedlemmer, venner, nære medarbeidere. Hennes fortsatte kommunikasjon med disse i musikken sin er kanskje bare symbolsk. Det kan også være et håp, noe hun faktisk tror på. Hun har aldri vært klar på det.

Ikke ditt liv!
Verket der Kate utforsker døden mest grundig, er The ninth wave. Det 26 minutter lange eposet ble først utgitt som baksiden på LPen Hounds of love i 1985. I år utgjør dette den viktigste delen i rekken av konserter, der alle billettene ble revet bort i løpet av et kvarter. Og nå følger vi henne ikke bare i sangen. Hun gjenskaper hele dramaet på scenen.

Kate er alene ute i det kalde vannet, forlist, i ferd med å drukne. Halvveis bevisstløs flyter hun under isen. Alt er så hvitt, så vakkert. Hvorfor vende tilbake?

Hun blir reddet opp av vannet, men hører knapt hvordan venner og familie ber henne om å våkne opp. Mindre fintfølende helsepersonalet beordrer henne. Men Kate er knapt der. Hun er et helt annet sted og må gjøre rede for sitt liv. Hun svever ute av kroppen sin og ser sine kjære uten seg selv. Men så møter hun seg selv. Sitt fremtidige jeg. Og dét jeg-et er ikke usikker i valget mellom liv og død: «Aldri, aldri si farvel til min del av ditt liv.» «Dette øyeblikket tilhører ikke deg. Det tilhører meg, og din lille gutt og din lille jente.»

Når valget står mellom liv og død, skal man vite at livet du lever ikke er ditt liv, men livet til ditt fremtidige jeg – og til alle dem du vil berøre i fremtiden.

Når den 56 år gamle Kate fremfører The ninth wave i dag, får eposet en helt ny dimensjon. Nå er hun blitt den eldre kvinnen som synger tilbake til sitt 27 år gamle jeg som en gang laget denne musikken: «La meg leve. Kom og la meg leve, unge kvinne». Og nettopp det har hun gjort.

Disneys ondskap

Det er nesten underlig at Disneys siste omfortolkning av sitt eget univers ikke har blitt unisont fordømt blant religiøse fundamentalister.

Saken er opprinnelige publisert i Vårt Land 9. september 2014.

Vi kjenner dem så godt. Disneys mange onde skikkelser. Dronningen i Snøhvit. Cruella de Ville i 101 dalmatinere. Kaptein Krok i Peter Pan. Stemoren i Askepott. Listen av skurkene som skremte vettet av oss som små, er lang og uhyggelig.

Tro på troen
Selv om Disney-universet i all hovedsak har styrt unna tradisjonell religion, er dette på ingen måte et sekulært univers. Helt siden den aller første helaftens tegnefilmen, har det å tro på sin drøm vært et grunnleggende tema: «Someday my prince will come», sang den plagede, fillekledde Snøhvit optimistisk i 1937. Bare du tror på troen i seg selv, vil dine drømmer gå i oppfyllelse. Her er ingen Gud, her er ingen hellige skifter, her står troen helt alene.

Disneys klassiske onde skikkelser er de som motarbeider disse drømmene. Slik representerer de en absolutt motsats til troens gode krefter. Som i et scenario fra Johannes’ åpenbaring, kan de ikke stoppes på annet måte enn å bli fullstendig nedkjempet.

Det er lett å gjenkjenne en klassisk religiøs dikotomi i Disney-universet. Det er sannhet og rett tro mot løgn og villfarelse. Guds tilhengere mot det demoniske. Vi mot dem.

Ondskapen selv
Grenseløs egoisme ligger gjerne til grunn for Disney-ondskapen. Ønsket om å være den mektigste, rikeste, vakreste. Enhver som står i veien, må vike.

En av de mest monumentale skikkelsene er Den onde feen fra Tornerose. Ikke ulikt hvordan den absolutte ondskap representeres i mange religioner, får vi ikke noen som helst forklaring på hvorfor hun er så ond. Vi aner ikke hva hun får ut av det. Hun bare er ondskapen selv. Når hele kongeriket er samlet for å feire den nyfødte prinsessen, Tornerose, er hun ikke invitert, hun er ikke ønsket, men kommer likevel – med lyn og torden. Og alt hun gjør er å forbanne den nyfødte med at hun vil dø før hun er atten år. Vi skal ikke være annet enn lykkelige, når Den onde feen til slutt drepes med et sverd gjennom hjertet.

Tro på troen. Og skygg unna det onde som er så klart definert. Det er dermed ikke så underlig at det var lite religiøs motstand mot det klassiske Disney-evangeliet. Det er kampen mellom det gode og det onde, helt parallell med den i mangt et religiøst univers. Dette var også en dikotomi som passet fint med den kalde krigens sett fra vestens side.

Nyansert ondskap
Kanskje ikke helt tilfeldig, i den første Disney-filmen etter Sovjets sammenbrudd, Skjønnheten og uhyret, finner vi en ganske annen og mer nyansert form for ondskap. Her er ikke utgangspunktet noen enkel akse mellom det gode og det onde. Verden er ikke lenger i svart og hvitt. Det skremmende monsteret er egentlig usikkert og ulykkelig. Det er landsbyens kjekkeste unge mann, sjarmerende, men selvgod, som gradvis utvikler seg til historiens antagonist – primært på grunn av ubesvart forelskelse.

Det ble likevel ikke slutt på den klassiske Disney-ondskapen, den kommer stadig tilbake som med Jafar i Aladdin, Hades i Herkules og sjøheksen i Den lille havfruen. Men oftere og oftere ser vi at det ikke lenger er noe absolutt skille på ond og godt. I Broder Bjørn er den demoniserte konflikten mellom bjørner og mennesker basert på misforståelser, i Tangled er det den overbeskyttende og opprinnelig høyt elskede stemoren som er skurken, i Frost den vakre prinsen. I Ringeren i Notre Dame, Disney-filmen som mer enn noen viser til tradisjonell kristendom, er skurken den dogmatiske kirkens mann.

Ondskap omfortolket
Alle som liker å se verden i absolutt svart-hvitt, har likevel kunne trøstet seg med de mer klassiske filmene. Til nå. For Disneys siste produksjon representerer en omfortolkning av nettopp dette. I Maleficent blir nemlig fortellingen om Tornerose gjenfortalt. Den onde feens ondskap er ikke ubegrunnet. Hun er hevngjerrig, såret av gammel urett utrettet av kongen, Torneroses far. Det er derfor hun forbanner den nyfødte Tornerose.

Idet hun følger med på avstand mens den unge Tornerose vokser opp, innser hun derimot at evig hevn ikke fører noen steder. Hat blir til likegyldighet som blir til kjærlighet. Slutten blir ikke helt som i den opprinnelige Tornerose-filmen. Når Den onde feen har lagt sitt gamle hat til side, er det hun som blir heltinnen som gjenoppretter balansen i tilværelsen.

Alt kan endres
Barna som ser både Tornerose og Maleficent blir presentert for en kompleks virkelighet. Selv den mest absolutte ondskap kan ha sin forklaring. Mennesker gjør sine valg, gode og onde, ikke uten grunn. Og de kan endre seg. Alt kan endre seg.

Det er nesten underlig at Disneys siste omfortolkning av sitt eget univers ikke har blitt unisont fordømt blant religiøse fundamentalister. For hva skjer ikke om man bruker relativiseringen i Maleficent på tradisjonelle religiøse forestillinger: Hele den klassiske, religiøse dikotomien mellom det gode og det onde undergraves.

Dersom selv den tidligere så absolutte ondskap i Tornerose kan forklares, relativiseres og endres, hva betyr dette for dikotomien mellom Gud og djevel, godhet og ondskap, sannhet og løgn, i de klassiske, religiøse fremstillingene? Er ikke virkeligheten så enkel likevel?

Geografi og moralisme

Mens sexkjøpsloven evalueres, vil mange innføre et lovforbud mot tigging. Ingen av disse lovene innebærer likevel noe totalforbud av handlingene de er rettet mot. Hvorvidt handlingene er forbudt eller ikke, dreier seg primært om geografi og moralisme.

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 26. august 2014.

Samfunnet er fullt av tigging. Småbarn maser om sjokolade og tenåringer om moteklær. Hver gang jeg betaler med kort på en kafé, tigger personalet med sine betalingsautomater som ber deg taste et høyere totalbeløp. Veldedige organisasjoner tigger i alle medier. Stortingskorridorene og departementene er også fulle av profesjonelle tiggere som ønsker millionbeløp på statsbudsjettet til ulike verdige formål.

Men et forbud mot tigging vil selvfølgelig ikke ramme noen av disse. Det er geografien som vil avgjøre. Her handler det om hva som skjer på gata. Et forbud mot tigging vil bare ramme romfolk og rusbrukere som er der ute.

Ikke «rent og pent»
Geografi var utslagsgivende for at det i det hele tatt ble aktuelt med forbud mot både sexkjøp og tigging. Folk likte ganske enkelt ikke massene av primært nigerianske prostituerte som plutselig begynte å bevege seg blant folk flest – og ikke bare i tildelte bakgater. Mengden av rumenske romfolk som like plutselig okkuperte sentrumsfortau og gågater i alle store byer, var ikke mer populære. De geografiske endringene gjorde med ett at vi ble konfrontert med noe vi ikke ønsket å se. Som Fabian Stang som i «God Morgen, Norge» i 2006 omtalte avfall, tiggere og prostituerte som samme sak: «Vi vil ha en ren og pen by».

Geografi og økonomi
Lovforbudet mot sexkjøp er som følgende: «Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag» (§ 202a). Etter lovens bokstav, skulle dette egentlig bety at myndighetene skal gå inn i hvilket som helst seksuelt forhold de har mistanke om er basert på økonomiske transaksjoner og ikke på gjensidig begjær eller kjærlighet. I praksis er forbudet derimot strengt geografisk begrenset.

Om man bor sammen med noen, gjelder med ett ikke forbudet om sex mot vederlag. Både statistikk og forskning viser likevel at mannens inntekt og formue er en av de viktigste faktorene for at en kvinner velger dem som samboere og ektemenn. Det finnes ikke tall for hvor mange økonomi er den avgjørende faktoren, men en undersøkelse fra 2008 viste at hele 59 prosent av alle gifte kvinner i Storbritannia ville skilt seg på dagen om de hadde hatt økonomisk mulighet til det. Enhver av disse økonomisk avhengige konene som fortsatt har sex med sine ektemenn, vil følgelig sette mennene sine i en rolle der de mottar «seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag». Men i praksis hindrer geografien fra at noen i en sånn situasjon noensinne blir siktet. Loven gjelder bare for sex som skjer mellom personer utenfor felles hjem, helst i smug og hotellrom.

Bare moralisme igjen
Om politikerne våre lager en lov mot tigging, vil de stå overfor den samme utfordringen som i utarbeidelsen av forbudet mot sex mot vedlag. Klarer de endelig å utforme loven slik at den bare rammer akkurat den typen aktivitet man ønsker å forby?.

I siste instans vil likevel selv en geografisk avgrensning i loven være en utfordring om man forbyr tigging. Mens romfolk og rusbrukere skal bort fra gatebildet, har ingen ennå tatt til orde for å fjerne de profesjonelle tiggerne som ønsker at du skal gi fast til bli giver for Røde Kors og Amnesty. Eller skal politiet arrestere de tusener av bøssebærere som vandrer gatelangs for den årlige TV-aksjonen?

Selv om sexkjøpsforbudet skulle bli klart definert til ikke å gjelde folk som bor sammen, vil det også her vært en lignende geografisk utfordring. Mengder av mennesker som mottar «seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag», gjør det helt uten at verken lov eller politi bryr seg. Hovedregelen er at byttehandelen ikke er klart avtalt. En undersøkelse fra 2013 viser at én av fem menn forventer sex om de spanderer over 900 kroner på en middag ute. Syv prosent av kvinnene sier at de føler seg «forpliktet» til sex i en slik situasjon. Gå på et av byens mer fasjonable utesteder, og du vil lett finne glade golddiggere som vil ha sex med deg mot dyre gaver – men bare kanskje. Som blant annet nylig har blitt vist med kvinnelige sydenturister som har sex med fattige lokale menn, gjør mange andre også omstendelige manøvreringer for å skjule både overfor seg selv og andre at det handler om å motta sex mot vederlag. Andre igjen er ikke en gang klar over at det foregår en transaksjon.

Selv om geografien altså er en avgjørende faktoren for hva som ønskes forbudt, må selv den vike for noe mer grunnleggende. Tilsvarende hvordan samfunnet tradisjonelt har akseptert både tigging og vederlag mot sex i mange situasjoner, er det bare de formene som tradisjonelt er blitt fordømt som skal rammes av loven. I bunnen finner man altså ingen logikk, men moralisme og tradisjonelle fordommer forbundet med gamle religiøse forestillinger.

Beskytte selvbildet
Å be tigge om penger, kan ofte føles vanskelig. Man stiller seg umåtelig sårbar. Et nei går lett utover selvbildet. Er det ikke fint da om vi får en lov som gjør det klart at vi uansett er noe helt annet enn de uønskede gatetiggerne? Vårt seksuelle selvbilde er også en uhyre sårbar sak. Vi ønsker alle at vårt seksualliv ene og alene skal være forbundet med et gjensidig begjær. Få av oss ønsker i det hele tatt å tenke tanken at andre mennesker har sex med oss av andre grunner. Uansett hvor mange gaver vi skjenker partneren vår, vil vi ikke ha det i tankene når vi har sex.

Vi må derfor spørre oss selv om sexkjøpsloven kanskje først og fremst er der for å forsvare aspekter ved vår egen seksualitet vi ikke liker eller ikke ønsker å tenke på. Ved å kriminalisere sexkjøp har vi skapt et absolutt skille mot all den seksuelle aktiviteten som befinner seg i grenseområdet. Vi gjør kanskje mye rart, men vi er i alle fall ikke som dem?

Se deg selv i speilet! Er ønsket om å kriminalisere tigging og sexkjøp ganske enkelt et forsøk på å styrke vårt eget selvbilde?

Handler vi med tyvegods?

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene ennå ikke klargjort i hvilken grad vi ifølge folkeretten i det hele tatt kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi handler med tyvegods med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Mens Arbeiderpartiet har gått inn for å merke varer produsert i illegale israelske bosettinger i de okkuperte områdene, har regjeringen allerede forkastet et forslag om å renske oljefondet for alle som investerer i disse ulovlige operasjonene. Verken regjering eller opposisjon har derimot diskutert hvorvidt vi faktisk kan importere noe som helst fra de illegale bosettingene. Spørsmålet er om Norge handler med tyvegods.

Alle israelske bosettinger på Vestbredden, Golanhøydene eller i Øst-Jerusalem er i strid med internasjonal lov. Den fjerde Genèvekonvensjonen fra 1949 slår fast at «okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin sivile befolkning til områdene den okkuperer» (§ 49).

Det er dermed grunn til å vurdere hvorvidt det som produseres i disse illegale bosettingene er som tyvegods å regne, idet både ressursene og områdene som brukes i produksjonen er brukt i strid med folkeretten.

Juridisk limbo
Om det er slik at produkter fra de illegale bosettingene faktisk er tyvegods ifølge internasjonal lov, kommer også norsk lovgivning inn. Ifølge straffeloven § 322 er det heleri når noen «mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling.» Det holder ikke engang å si nei til selve tyvegodset: «Likestilt med utbytte er en gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor det.»

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene altså ikke undersøkt de mest grunnleggende aspektene ved hva dette egentlig handler om. De har ikke klargjort i hvilken grad vi faktisk kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark.

Ved å etterlate omfattende handel i et juridisk limbo, har myndighetene satt en rekke norske importører i en uheldig situasjon. At disse importørene når som helst kan utsettes for kostbare rettsoppgjør, er jo nokså problematisk.

Israel ikke enestående
Det er viktig når man undersøker disse prinsippene, at være klar på at dette ikke handler om noen spesiell kritikk av Israel. Dette dreier seg ikke om hvorvidt man skal straffe eller støtte Israel, men om grunnleggende folkerettslige og juridiske prinsipper Norge er forpliktet å forholde seg til.

Dette er like relevant i sammenheng med Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, der okkupasjonsmyndighetene også har sendt inn titusener av illegale settlere og driver omfattende eksport av både fosfat- og fiskeriressurser. Selv om okkupasjonen av Krim i hovedsak synes å være et økonomisk tapsprosjekt for Russland, gjelder de samme prinsippene i like stor grad her.

Beslaglagt flyktningeiendom
Når regjeringen vurderer legaliteten av israelskmerket import fra de ulovlige bosettingene, må man også se nærmere på varer produsert på eiendommer tilhørende palestinske flyktninger som ble fordrevet i 1948. I 1949 vedtok Israel ensidig å beslaglegge alle eiendommene til flyktningene, i strid med både folkeretten og resolusjon 194 i FNs Generalforsamling. Disse landområdene utgjør en betydelig del av dagens Israel. Så lenge de rettmessige eierne ikke har fått vederlag, representerer de dermed en viktig juridisk og økonomisk utfordring.

I sammenheng med ulovlig beslaglagt flyktningeiendom, er det igjen viktig å understreke at heller ikke her stiller Israel i noen særklasse. Mange er blitt utsatt for samme urett i ulike land, ikke minst gjelder dette mange jøder i arabiske land de dro fra etter opprettelsen av staten Israel. Men ingen av disse urettene rettferdiggjør hverandre. Alle må i samme grad rettes opp.

Samtidig som norske myndigheter altså må vurdere hvordan de må forholde seg til dette i sin handelspolitikk ut fra juridiske prinsipper, burde de kanskje også ta et internasjonalt initiativ for å sørge for at ulike grupper som er rammet endelig får sine rettmessige erstatninger.

Her kan det for eksempel være relevant å se på den viktige presedensen fra den norske jødebosaken og tilsvarende prosesser i andre land. Her fikk jøder som ble fratatt eiendom under krigen eller deres etterkommere, endelig erstatning.

Vil regjeringen rydde opp?
De fleste av oss ønsker ikke å være delaktig verken i okkupasjon eller tyveri. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi er medskyldige med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Selv kongehuset er blitt satt i pinlige situasjoner – som da de måtte beklage at de hadde servert vin fra illegale bosettinger i slottsmiddagen i anledning president Shimon Peres’ statsbesøk i våres.

I stedet for moralistiske utspill om hva vi bør mene om den israelsk-palestinske konflikten eller andre okkupasjoner, ville det derfor kanskje vært bedre om politikerne satte i gang en prosess som kunne gjøre det klart hvor vi står. Rent juridisk.

Denne saken ble opprinnelig publisert på NRK 25. juli 2014.

En ny homokamp - hva jeg etterlyste i 2004

At Kim Friele har meldt seg ut av LLH er trist. At hun skylder på mangel på entusiasme og ideologi i organisasjonen er samtidig også underlig.

Jeg husker tilbake i 2006 da jeg selv stilte som lederkandidat i LLH - med støtte av blant annet nettopp Kim Friele. Det var nettopp mangelen på ideologi og helhetlig politikk som var grunnlaget for min kampanje. Jeg etterlyste krav om full likestilling, fokus på menneskerettigheter og samarbeid med andre tradisjonelt diskriminerte grupper, i stedet for en evig kamp for hver eneste lille fillesak.

Det LLH jeg har sett de siste årene har nettopp vært den ideologiske og menneskerettslig konsekvente organisasjonen jeg den gang etterlyste - og politisk flinke til å samarbeide med alle som vil.

Jeg håper at Kim Friele ombestemmer seg og i stedet fortsetter å komme med innspill som videre kan styrke LLH. Vi trenger dem fremdeles.

Her er saken slik den stod i Dagbladet 14. april 2004.

EN NY HOMOKAMP

Norge må slutte å behandle så mange av sine egne innbyggere som annenrangs mennesker.

Norsk homobevegelse har stått på stedet hvil de siste årene ved å bruke all energi på politiske detaljer. Det er på tide at homobevegelsen sier at nok er nok. Vi er ikke interessert i å kjempe nye slag over hver eneste lille tue. Vi vil ha full likestilling og fulle menneskerettigheter. Nå.

Alle former for diskriminering er like forbudt og like forkastelig, slår menneskerettighetene fast. Norske politikere har dessverre misforstått dette. De har i stedet trodd selv at de er snille politikere som gir lesbiske og homofile diverse rettigheter. Vi har aldri blitt gitt noen rettigheter. Vi har bare fått noen av de mange rettighetene som er blitt holdt tilbake fra oss.

Homobevegelsen har delvis seg selv å takke for at ting ikke ser bedre ut. De har vært uten evne til å peke på de grunnleggende sakene. Norge har aldri drevet annet enn ren lappverkspolitikk når det gjelder antidiskriminering. Men Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) har heller ikke krevd noen endelig slutt på all diskriminering. Etter sin store delseier med partnerskapsloven i 1993, har LLH gått seg vill i en jungel av enkeltsaker, uten å se at de alle bare er aspekter av én og samme sak: At staten syntes det er helt ålreit å fortsatt diskriminere lesbiske og homofile.

Homobevegelsen har også godtatt avlat fra myndighetene. Med noen få hundre tusener har Den norske staten prøvd å kjøpe seg fri fra sine forpliktelser overfor all den diskrimineringen lesbiske og homofile utsettes for. LLH fikk finansiert én enkel juridisk stilling med den klausul at denne også skulle fungere som en uformell ombudsordning. Men det er staten som ansvarlig for å forhindre diskriminering. De har ingen rett til å forsøke å kjøpe seg vekk fra ansvaret sitt på denne måten.

I NORGE FINNES omfattende ombudsordninger mot diskriminering. En frivillig organisasjon helt uten sanksjonsmyndigheter kan ikke ha ansvaret for hele det norske antidiskrimineringsvernet for lesbiske og homofile. Med sin ansvarsfraskrivelse overfor lesbiske og homofile, bryter norske myndigheter rett og slett sine internasjonale forpliktelser om lik rett til rettshjelp og beskyttelse mot overgrep.

Homobevegelsen skal arbeide for best mulige forhold lesbiske og homofile. Det er likevel ikke homobevegelsens ansvar å sørge for at lesber og homser ikke diskrimineres, at lesbisk og homofil ungdom får den støtten de trenger i oppveksten, at det systematisk arbeides for et mer positivt syn på homofili i samfunnet generelt. Dette er statens jobb. Homobevegelsen må kreve at myndighetene tar det ansvaret de etter menneskerettighetene er pålagt.

Hele det norske lovverket må revideres slik at det er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Dette igjen vil få flere konsekvenser. Ordningen med ombud og likestillingssentre utvides til også å gjelde homodiskriminering. Samme vern mot all diskriminering. At livssituasjonen til lesbisk og homofil ungdom ikke lenger systematisk oversees. Slutt på at staten subsidierer og gir kontrakter til homofiendtlige bedrifter og institusjoner.

SELV OM homobevegelsen har sin egen historie, må vi heller aldri glemme den større kampen vi er en del av. Essensen i vår kamp er å kjempe for like rettigheter, likeverd og likestilling. Dette er den samme essensen vi finner i alle andre borgerrettighetsbevegelser, i alt antirasistisk arbeid, i kampen for funksjonshemmedes rettigheter, i kvinnekampen, i kampen for transseksuelles rettigheter. Lesbiske og homofile må derfor ut og skape allianse med de andre antidiskrimineringsbevegelsene. Diskriminering er diskriminering. Hvordan denne får uttrykk er bare snakk om detaljer. Vi må derfor skape en felles front for menneskerettighetene. Vi må stå mot myndighetene som hele tiden prøver med sin splitt og hersk-politikk mot de forskjellige diskriminerte gruppene. Når vi krever full likestilling og fulle menneskerettigheter for lesbiske og homofile, følger det naturlig at vi også støtter full likestilling for alle andre mennesker.

At homobevegelsen ser ut over sin egen snevre horisont, gagner også oss selv. Dette er den eneste måten å få alle mennesker til å innse at homokampen faktisk gjelder alle. Det er snakk om å få slutt på diskriminering. Uansett årsak. Lesbiske og homofile kjemper den samme saken som Martin Luther King, Nelson Mandela og Simone de Beauvoir.

I siste instans handler det om menneskerettigheter. Vi har alle visse umistelige retter som mennesker uavhengig av seksuell identitet, kjønn, funksjonshemming, etnisitet eller hva det nå skal være.

DET ER STATENS plikt å beskytte menneskerettighetene. Men hva skal man si om de norske myndighetene, de norske politikerne, som rangerer mennesker som om de skulle være mer eller mindre verdt på grunn av sin identitet? Hvis man noen gang skal få slutt på diskriminering og fordommer, må man begynne med at Norge må slutte å diskriminere så mange av sine egne innbyggere, å behandle dem som annenrangs mennesker. Dette er begynnelsen på den nye homokampen.

Nasjonal grunnlovsmarkering inviterte «alle», men ikke jøder

De fleste er enige i dag om at det var en skamplett ved Grunnloven av 1814 at den nektet jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket. Som preses i Den norske kirke, biskop Byfuglien sier til Vårt Land: «Nå virker det ubegripelig. Men nettopp fordi noen troende ble satt utenfor den gangen, er det desto viktigere at vi nå kan feire en nasjonal, økumenisk gudstjeneste nå.»

Det er kanskje desto mer oppsiktsvekkende at jøder – akkurat som i 1814 – igjen «ble satt utenfor» også nå da Den norske kirke igjen ledet det som ble definert som en nasjonal markering av grunnlovsjubileet i Nidarosdomen 20. mai. Det samme ekskluderingen gjaldt også muslimer, humanetikere, hinduer og alle vi som ikke er medlem av noe trossamfunn. Den som per definisjon var den nasjonale religiøse markeringen av grunnlovsjubileet, hadde bare invitert representanter for de kristne trossamfunnene i Norge.

Den norske kirke burde i utgangspunktet stå fritt til å gjøre akkurat som de selv ønsker. Problemet er og blir deres grunnlovsgitte rolle som en nasjonal «Folkekirke». Markeringen 20. mai var dermed bare enda et eksempel på hvordan dette trossamfunnet leder nasjonale markeringer på måter som først og fremst blir nasjonalt ekskluderende. For en formell nasjonal markering var dette. Selv kongehuset var til stede. Som generalsekretær Knut Refsdal i Norges Kristne Råd understreket: «Kongeparet gir et signal og en anerkjennelse også av andre kirkesamfunn enn Den norske kirke ved å delta på denne gudstjenesten i Nidarosdomen.»

Var det slik å forstå at kongeparet samtidig ga et signal og en anerkjennelse av at ingen andre trossamfunn eller ikke-troende, ikke egentlig behøver å telle i en nasjonal sammenheng. Kanskje kongeparet heller skal holde seg borte fra slike nasjonale markeringer som så demonstrativt ikke inkluderer alle.

When the obvious becomes difficult

It is just not herself the wonderful, bearded, heavily made up Conchita sings about, when she proclaims “you can’t take your eyes oh-oh-oh-oh-off me, ’cause I’m different and my mind is free.” She sings about it all. We are all different in our own way. This is about you and me.

“That’s what I am, that’s what feels good to me.” Few things may seem more obvious. “Nothing will change me, that’s what I’m meant to be.” This was the message of the greatest hit of Conchita Wurst, until she was chosen by Austria to represent the nation in the Eurovision and won it all. But when Conchita is singing these platitudes, the obvious suddenly become difficult and controversial for many people – just because the message about being yourself is performed by a bearded man with perfect make up, wavy long hair, and the most exquisite dresses.

In both Russia and Belarus petitions were launched in order to boycott the Eurovision because of the mere presence of Miss Wurst on the screen. In Armenia did Conchita play a prominent role in the heated debate whether the country should drop an association deal with the EU and instead strengthen the formal ties with Putin’s Russia. The bearded drag artist was used as an example of all the horrors Europe represents. Many people have the opinion that Conchita has no right to be herself. She has at least no right to be treated as others because of the way she expresses herself. She should be discriminated, sanctioned, made invisible.

By here mere presence, Conchita thus demonstrates the very essence of what human rights are all about. Through the way she is so viciously attacked, she reveals some of the intense hatred LGBT persons today are countered by though legal frameworks and harassment in many countries in Europe and other places. Not that those countries that are more tolerant today have a long history of tolerance to look back on either.

When it comes to LGBT persons, it is often the visibility many hate the most. Even Armenia, which went into tantrums because of Miss Wurst, has sent a couple of gay Eurovision participants without causing any scandal in the home country – because these artitsts were so discreet that hardly anyone outside of Armenia’s own LBGT community had any idea of what they really were. Similar artists have represented a number of other Eurovision countries known for their less than tolerant stand on LBGT issues. And we must not forget that the same Putin regime that now are so proud in their homophobia, in 2003 sent the faux lesbian duo t.A.T.u. to the Eurovision, and it was everybody else who denied the girls kissing each other on stage, as they frequently and heavily did in their popular videos. Even today the picture is far from black and white. The popular vote in Russia, Belarus, and Azerbaijan all had Conchita in their top 4, only to be pulled down by more negative juries. In Armenia the people wanted Miss Wurst as the runner-up, while in neighbouring Georgia both jury and the popular vote agreed on her being next best.

More directly, Conchita Wurst represents a very tiny minority. Even among transgender people is such a spectacular mix of gender expressions rare. But if we look closer at Miss Wurst and her message, we realize that she most of all represents us all.

It should have been no question at all about Conchita being respected for being the way she wants herself. Alas, this is still not the case. But by how her mere presence triggers a minefield of hate and prejudice, she is fighting for us all. With her own struggle, Conchita makes it easier for everyone of us to be ourselves, whether it is women with hijab, politicians in wheelchairs, butch lesbians, straight male middle-aged professionals, or whatever we are or want to be in our immense human diversity.

It is just not herself the wonderful, bearded, heavily made up Conchita sings about, when she proclaims “you can’t take your eyes oh-oh-oh-oh-off me, ’cause I’m different and my mind is free.” She sings about it all. We are all different in our own way. This is about you and me.

This is a translation of my article that first was published in Norwegian in the newspaper Bergens Tidende.

Orwellske unoter i Melodi Grand Prix

Forbudet mot politikk i Eurovisjonen innebærer bare at menneskerettighetsverstingene vernes mot kritikk, samtidig som de får skjønnmale seg selv på beste orwellsk vis.

Lovlig grandprixpropaganda. Samtidig mens Russland sender stadig flere betalte aktivister inn i Ukraina, er deres grandprixbudskap «Be hele verden om å vise litt kjærlighet». Joho.

I et Europa der det meste er politisk, presenterer Eurovisjonens Sangkonkurranse seg selv som et apolitisk pustehull. I Melodi Grand Prix skal musikken heves over all politikk, ifølge Den europeiske kringkastingsunion (EBU). I år er alle låter gått gjennom uten å bli sensurert av EBU, så dermed er også årets bidrag fra det ellers så aggressive Russland et godt eksempel på hva EBU mener er grandprixmusikkens skjønne apolitiskhet. Her handler det om «å stråle», Shine. «Strål inn i mitt mørke, strål inn i min natt, min reisende sol.» Det er håp, det er kjærlighet, det er å vende seg mot ønskestjernen.

Hva kan vel være bedre enn som så? Kanskje dette: «For å lage en lysere dag, behøver vi bare å si: La det stråle.» For hvor strålende høres ikke dette ut, samtidig som de russiske okkupasjonsmyndighetene i Krim allerede er i gang med å undertrykke all opposisjon.

Eller hva med, som det også heter i årets russiske bidrag, «Be hele verden om å vise litt kjærlighet»? Er det dette det handler om når maskerte russiske spesialtropper okkuperer den ene østukrainske byen etter det andre? Kanskje det var med overlegg innkjørte russiske demonstranter utkledd som lokale patrioter okkuperte operaen i stedet for rådhuset i Kharkiv, for å vise hvor mye kjærlighet Russland har nettopp til musikken.

Ulovlig grandprixpropaganda: «We don't wanna put in» fra Georgia 2009.

Russland har også tidligere gått til angrep på andre grandprixland. Men da det delvis russiskokkuperte Georgia ønsket å bruke eurovisjonsscenen i 2009 for å protestere med en ironisk vri, ble det slått hardt ned på av EBU. Georgias sang om at «we don’t wanna put in the negative mood» – nok egentlig ment å bety «we don’t wanna Putin» – ble diskvalifisert nettopp på grunn av teksten. For dette var politikk. Da er det heller bedre å gjøre som nettopp Russland gjorde i fjor – å akkompagnere den alvorlige, samtidige russiske innstrammingen overfor lesbiske og homofile, med følgende budskap: «Hvorfor kan vi ikke alltid rekke ut en hånd til de som trenger det mest? … Sammen kan vi gjøre dette til et bedre sted … denne verden.» For dette smakløse hykleriet er nettopp ikke politikk. Ifølge EBU.

At politikk per definisjon skal utelukkes fra Eurovisjonen, er en nyere regel. Før har det vært samisk protestsang fra Norge, gresk elegi over Tyrkias invasjon av Kypros og østerriksk marxistleninistisk kritikk av plateindustrien – bare for å nevne noe. Tiden for slike direkte budskap er over. Men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å utelukke politikk fra grandprixmusikken, når aktørene er og blir stater med så forskjellig grad av demokratisk sinnelag. Når EBU kan mene at denne russiske George Orwell-aktige skjønnmalingen av seg selv er helt uten politiske undertoner, får sangkonkurransen noe av den samme effekten som den sukkersøte presentasjonen av de groteske realityshowene i The hunger games. Ingenting kan sies direkte. Alt kan skjønnmales.

Russland er slett ikke alene i å bruke eurovisjonsmusikken til å sette seg selv i et bedre politisk lys. Like etter det siste valget i Hviterussland, som først og fremst var et studie i valgfusk og undertrykking av opposisjonen, sendte landet følgende EBU-godkjente budskap til Grand Prix: «Jeg er fri, vennlig og ung … I love Belarus … Yeah yeah yeah.» Israels budskap i 1991 «til våre naboer» om at de «vil si ‹velkommen familie› til enhver som kommer», er mer enn underlig med tanke på millionene av fordrevne palestinere som ikke får komme tilbake. Eller hva skal man si om den insisterende påstanden i 2002 om at om vi bare «tenner et lys … vil våre hjerter åpnes», når dette serveres av en brutal okkupasjonsmakt?

Det er ikke bare i sangene Grand Prix brukes i politisk øyemed. Aserbajdsjans arrangement av den internasjonale finalen i 2011 var et eneste stort propagandashow for den herskende Aleyev-familien, hvis største talent er å bruke landets oljemilliarder som sine egne. Førstedamen selv ledet hele spetakkelet, med EBUs velsignelse. Da deltakerlandene ble presentert med kart i 2000 og 2010, fikk okkupasjonsmakten Israel gjennomslag for at deres kart ikke skulle vise landets internasjonalt godkjente grenser. At et annet av deltakerlandene nettopp har okkupert en betydelig del av et annet deltakerland, er også noe EBU-sjef Jon Ola Sand mener man kan unnlate å ta stilling til. Hvorvidt stemmene fra det okkuperte Krim blir talt som russiske og ukrainske stemmer, avhenger bare av den enkelte innringers mobilleverandør.

EBUs insistering på at Eurovisjonen skal være upolitisk, er i realiteten blitt noe som bare hindrer politiske budskap som hører hjemme i en demokratisk diskurs. Deltakerlandene som bryter menneskerettighetene systematisk, slipper derimot igjennom med sine budskap som er som plukket ut av 1984 eller Animal Farm.

Kanskje det er på tide for NRK å gå sammen med noen av de andre demokratiske kringkastningsselskapene å få slutt på den falske illusjonen om et upolitisk Melodi Grand Prix som bare tjener de mest udemokratiske av deltakerlandene. Om man ikke vil hive de verste menneskerettighetsforbryterne ut av sangkonkurransen, kan man i alle fall la de få møte kritikk av seg selv og det de står for i sanger fra andre land.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK 6. mai 2014.

Når det selvsagte blir vanskelig

«Dette er hva jeg er, dette er hva som føles bra for meg.» Lite høres mer selvsagt ut. «Ingenting vil endre meg, for dette var hva jeg er ment å være.» Dette er budskapet i den største hiten til Conchita Wurst, artisten som Østerrike har håndplukket til årets internasjonale finale i Melodi Grand Prix.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 10. april 2014.

Men når nettopp Conchita synger dette, blir det selvsagte plutselig både vanskelig og kontroversielt for mange– bare fordi budskapet om å være seg selv blir fremført av en skjeggete mann med perfekt sminke, bølgende langt hår og de mest nydelige kjoler.

I Russland, Ukraina og Hviterussland har det vært underskriftskampanjer om å boikotte Grand Prix på grunn av frøken Wursts blotte deltagelse. Kommentarfeltet til youtube-videoen er full av hatmeldinger. I Armenia ble den skjeggete dragartisten ble dratt frem som et skrekkens eksempel på hva tettere formell tilknytting til EU innebar. Bedre med nærmere bånd med Putins Russland.

Mange mener nemlig at Conchita slett ikke har noen rett til å være som hun selv vil. I det minste har hun ikke noen rett til å bli behandlet som andre, ut fra hvordan hun uttrykker seg. Hun skal diskrimineres, sanksjoneres, usynliggjøres.

Ved sitt blotte nærvær, demonstrerer Conchita slik selve essensen i hva menneskerettighetene handler om. Som så mange har gjort før, viser hun hvordan det private også er politisk. Gjennom hvordan hun blir angrepet, synliggjør hun også det voldsomme hatet transpersoner og homofile i dag møtes med gjennom lovgivning og trakassering i mange europeiske land og andre steder. Heller ikke vi har for mye å skryte av på dette området. Det er ikke tilfeldig at det ikke en gang fantes et diskrimineringsforbud på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i Norge før i år.

Det er først og fremst synligheten mange hater. Selv Armenia som gikk i harnisk over frøken Wurst, har sendt et par homofile grandprixdeltakere uten oppstyr i hjemlandet – nettopp fordi de har vært så diskrete at knapt noen utenfor landets eget homomiljø har visst at de er det de er. Men igjen er heller ikke vår egen historie den beste. Da Great Garlic Girls sto på eurovisjonsscenen for Norge i 1986, skjønte de at det mest taktiske var å profilere seg som vanlige heterokarer – som gikk i kjoler bare for jobbens skyld. Og i 2003 var vestlige land med på å sørge for at den russiske jenteduoen t.A.T.u. ikke skulle kysse hverandre på eurovisjonsscenen.

Helt direkte representerer Conchita Wurst en forsvinnende liten minoritet. Selv blant dragartister er en slik spektakulær blanding av kjønnsuttrykk sjelden. Men ser man nærmere på frøken Wurst og hennes budskap, innser vi at mest av alt representerer hun oss alle.

Det skulle ha vært en selvfølge at Conchita ble respektert for å hvordan hun selv ønsker. Dessverre er det ikke sånn. Men i sin kamp for å være seg selv, fronter hun så mange flere. Nettopp ved at hennes blotte væren representerer et minefelt av fordommer og fordømmelser, kjemper hun for oss alle. Med sin egen kamp, gjør hun det lettere for alle å få være oss selv, uansett om det er hijabkledde kvinner, rånere fra bondelandet, politikere i rullestol, overvektige traktorlesber, middelaldrende mannlige heterofile mellomledere eller hva vi enn i vårt uendelige, menneskelige mangfold er eller ønsker å være.

Det er nemlig ikke bare seg selv nydelige, skjeggete, sminkete Conchita synger om, når hun proklamerer: «Du kan ikke ta øynene dine åh-åh-åh-fra meg, fordi jeg er annerledes og mine tanker er frie». Dette gjelder oss alle. Vi er alle annerledes på hver vår måte. Dette handler om deg og meg.