Handler vi med tyvegods?

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene ennå ikke klargjort i hvilken grad vi ifølge folkeretten i det hele tatt kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi handler med tyvegods med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Mens Arbeiderpartiet har gått inn for å merke varer produsert i illegale israelske bosettinger i de okkuperte områdene, har regjeringen allerede forkastet et forslag om å renske oljefondet for alle som investerer i disse ulovlige operasjonene. Verken regjering eller opposisjon har derimot diskutert hvorvidt vi faktisk kan importere noe som helst fra de illegale bosettingene. Spørsmålet er om Norge handler med tyvegods.

Alle israelske bosettinger på Vestbredden, Golanhøydene eller i Øst-Jerusalem er i strid med internasjonal lov. Den fjerde Genèvekonvensjonen fra 1949 slår fast at «okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin sivile befolkning til områdene den okkuperer» (§ 49).

Det er dermed grunn til å vurdere hvorvidt det som produseres i disse illegale bosettingene er som tyvegods å regne, idet både ressursene og områdene som brukes i produksjonen er brukt i strid med folkeretten.

Juridisk limbo
Om det er slik at produkter fra de illegale bosettingene faktisk er tyvegods ifølge internasjonal lov, kommer også norsk lovgivning inn. Ifølge straffeloven § 322 er det heleri når noen «mottar eller skaffer seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling.» Det holder ikke engang å si nei til selve tyvegodset: «Likestilt med utbytte er en gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor det.»

Mens norske politikere vurderer om man skal boikotte eller merke visse varer, har myndighetene altså ikke undersøkt de mest grunnleggende aspektene ved hva dette egentlig handler om. De har ikke klargjort i hvilken grad vi faktisk kan handle med produkter fra illegale bosettinger på okkupert mark.

Ved å etterlate omfattende handel i et juridisk limbo, har myndighetene satt en rekke norske importører i en uheldig situasjon. At disse importørene når som helst kan utsettes for kostbare rettsoppgjør, er jo nokså problematisk.

Israel ikke enestående
Det er viktig når man undersøker disse prinsippene, at være klar på at dette ikke handler om noen spesiell kritikk av Israel. Dette dreier seg ikke om hvorvidt man skal straffe eller støtte Israel, men om grunnleggende folkerettslige og juridiske prinsipper Norge er forpliktet å forholde seg til.

Dette er like relevant i sammenheng med Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara, der okkupasjonsmyndighetene også har sendt inn titusener av illegale settlere og driver omfattende eksport av både fosfat- og fiskeriressurser. Selv om okkupasjonen av Krim i hovedsak synes å være et økonomisk tapsprosjekt for Russland, gjelder de samme prinsippene i like stor grad her.

Beslaglagt flyktningeiendom
Når regjeringen vurderer legaliteten av israelskmerket import fra de ulovlige bosettingene, må man også se nærmere på varer produsert på eiendommer tilhørende palestinske flyktninger som ble fordrevet i 1948. I 1949 vedtok Israel ensidig å beslaglegge alle eiendommene til flyktningene, i strid med både folkeretten og resolusjon 194 i FNs Generalforsamling. Disse landområdene utgjør en betydelig del av dagens Israel. Så lenge de rettmessige eierne ikke har fått vederlag, representerer de dermed en viktig juridisk og økonomisk utfordring.

I sammenheng med ulovlig beslaglagt flyktningeiendom, er det igjen viktig å understreke at heller ikke her stiller Israel i noen særklasse. Mange er blitt utsatt for samme urett i ulike land, ikke minst gjelder dette mange jøder i arabiske land de dro fra etter opprettelsen av staten Israel. Men ingen av disse urettene rettferdiggjør hverandre. Alle må i samme grad rettes opp.

Samtidig som norske myndigheter altså må vurdere hvordan de må forholde seg til dette i sin handelspolitikk ut fra juridiske prinsipper, burde de kanskje også ta et internasjonalt initiativ for å sørge for at ulike grupper som er rammet endelig får sine rettmessige erstatninger.

Her kan det for eksempel være relevant å se på den viktige presedensen fra den norske jødebosaken og tilsvarende prosesser i andre land. Her fikk jøder som ble fratatt eiendom under krigen eller deres etterkommere, endelig erstatning.

Vil regjeringen rydde opp?
De fleste av oss ønsker ikke å være delaktig verken i okkupasjon eller tyveri. Takket være både den forrige og nåværende regjeringens mangelfulle evne til å rydde opp, er det i dag nærmest umulig å vite om vi er medskyldige med mindre man ikke helt dropper å kjøpe produkter fra Israel, Marokko og Russland.

Selv kongehuset er blitt satt i pinlige situasjoner – som da de måtte beklage at de hadde servert vin fra illegale bosettinger i slottsmiddagen i anledning president Shimon Peres’ statsbesøk i våres.

I stedet for moralistiske utspill om hva vi bør mene om den israelsk-palestinske konflikten eller andre okkupasjoner, ville det derfor kanskje vært bedre om politikerne satte i gang en prosess som kunne gjøre det klart hvor vi står. Rent juridisk.

Denne saken ble opprinnelig publisert på NRK 25. juli 2014.