Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 26. august 2014.
Men et forbud mot tigging vil selvfølgelig ikke ramme noen av disse. Det er geografien som vil avgjøre. Her handler det om hva som skjer på gata. Et forbud mot tigging vil bare ramme romfolk og rusbrukere som er der ute.
Ikke «rent og pent»
Geografi var utslagsgivende for at det i det hele tatt ble aktuelt med forbud mot både sexkjøp og tigging. Folk likte ganske enkelt ikke massene av primært nigerianske prostituerte som plutselig begynte å bevege seg blant folk flest – og ikke bare i tildelte bakgater. Mengden av rumenske romfolk som like plutselig okkuperte sentrumsfortau og gågater i alle store byer, var ikke mer populære. De geografiske endringene gjorde med ett at vi ble konfrontert med noe vi ikke ønsket å se. Som Fabian Stang som i «God Morgen, Norge» i 2006 omtalte avfall, tiggere og prostituerte som samme sak: «Vi vil ha en ren og pen by».
Geografi og økonomi
Lovforbudet mot sexkjøp er som følgende: «Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag» (§ 202a). Etter lovens bokstav, skulle dette egentlig bety at myndighetene skal gå inn i hvilket som helst seksuelt forhold de har mistanke om er basert på økonomiske transaksjoner og ikke på gjensidig begjær eller kjærlighet. I praksis er forbudet derimot strengt geografisk begrenset.
Om man bor sammen med noen, gjelder med ett ikke forbudet om sex mot vederlag. Både statistikk og forskning viser likevel at mannens inntekt og formue er en av de viktigste faktorene for at en kvinner velger dem som samboere og ektemenn. Det finnes ikke tall for hvor mange økonomi er den avgjørende faktoren, men en undersøkelse fra 2008 viste at hele 59 prosent av alle gifte kvinner i Storbritannia ville skilt seg på dagen om de hadde hatt økonomisk mulighet til det. Enhver av disse økonomisk avhengige konene som fortsatt har sex med sine ektemenn, vil følgelig sette mennene sine i en rolle der de mottar «seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag». Men i praksis hindrer geografien fra at noen i en sånn situasjon noensinne blir siktet. Loven gjelder bare for sex som skjer mellom personer utenfor felles hjem, helst i smug og hotellrom.
Bare moralisme igjen
Om politikerne våre lager en lov mot tigging, vil de stå overfor den samme utfordringen som i utarbeidelsen av forbudet mot sex mot vedlag. Klarer de endelig å utforme loven slik at den bare rammer akkurat den typen aktivitet man ønsker å forby?.
I siste instans vil likevel selv en geografisk avgrensning i loven være en utfordring om man forbyr tigging. Mens romfolk og rusbrukere skal bort fra gatebildet, har ingen ennå tatt til orde for å fjerne de profesjonelle tiggerne som ønsker at du skal gi fast til bli giver for Røde Kors og Amnesty. Eller skal politiet arrestere de tusener av bøssebærere som vandrer gatelangs for den årlige TV-aksjonen?
Selv om sexkjøpsforbudet skulle bli klart definert til ikke å gjelde folk som bor sammen, vil det også her vært en lignende geografisk utfordring. Mengder av mennesker som mottar «seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag», gjør det helt uten at verken lov eller politi bryr seg. Hovedregelen er at byttehandelen ikke er klart avtalt. En undersøkelse fra 2013 viser at én av fem menn forventer sex om de spanderer over 900 kroner på en middag ute. Syv prosent av kvinnene sier at de føler seg «forpliktet» til sex i en slik situasjon. Gå på et av byens mer fasjonable utesteder, og du vil lett finne glade golddiggere som vil ha sex med deg mot dyre gaver – men bare kanskje. Som blant annet nylig har blitt vist med kvinnelige sydenturister som har sex med fattige lokale menn, gjør mange andre også omstendelige manøvreringer for å skjule både overfor seg selv og andre at det handler om å motta sex mot vederlag. Andre igjen er ikke en gang klar over at det foregår en transaksjon.
Selv om geografien altså er en avgjørende faktoren for hva som ønskes forbudt, må selv den vike for noe mer grunnleggende. Tilsvarende hvordan samfunnet tradisjonelt har akseptert både tigging og vederlag mot sex i mange situasjoner, er det bare de formene som tradisjonelt er blitt fordømt som skal rammes av loven. I bunnen finner man altså ingen logikk, men moralisme og tradisjonelle fordommer forbundet med gamle religiøse forestillinger.
Beskytte selvbildet
Å be tigge om penger, kan ofte føles vanskelig. Man stiller seg umåtelig sårbar. Et nei går lett utover selvbildet. Er det ikke fint da om vi får en lov som gjør det klart at vi uansett er noe helt annet enn de uønskede gatetiggerne? Vårt seksuelle selvbilde er også en uhyre sårbar sak. Vi ønsker alle at vårt seksualliv ene og alene skal være forbundet med et gjensidig begjær. Få av oss ønsker i det hele tatt å tenke tanken at andre mennesker har sex med oss av andre grunner. Uansett hvor mange gaver vi skjenker partneren vår, vil vi ikke ha det i tankene når vi har sex.
Vi må derfor spørre oss selv om sexkjøpsloven kanskje først og fremst er der for å forsvare aspekter ved vår egen seksualitet vi ikke liker eller ikke ønsker å tenke på. Ved å kriminalisere sexkjøp har vi skapt et absolutt skille mot all den seksuelle aktiviteten som befinner seg i grenseområdet. Vi gjør kanskje mye rart, men vi er i alle fall ikke som dem?
Se deg selv i speilet! Er ønsket om å kriminalisere tigging og sexkjøp ganske enkelt et forsøk på å styrke vårt eget selvbilde?
"Er ønsket om å kriminalisere tigging og sexkjøp ganske enkelt et forsøk på å styrke vårt eget selvbilde?"
SvarSlettNei, den er et forsøk på å bli kvitt foreldede og skjeve maktstrukturer. At kvinner er økonomisk avhengig av ektemennene sine, er også en foreldet maktstruktur som vi er på god vei med å fase ut.
Du påpeker at sexkjøp kan sammenliknes med maktskjeve ekteskap. Greit nok, men hvorfor ikke bruke den insikten til å motarbeide BÅDE sexkjøp og maktskjeve ekteskap? Two wrongs don't make a right.