Som jeg viser i den nye boken «Religion og menneskerettigheter», er hvordan menneskerettighetene forholder seg til barn, et komplisert område. Selv om alle barn for eksempel har sin egen trosfrihet, er denne friheten noe annerledes enn hos voksne.
Barns trosfrihet er nemlig begrenset både av foreldres oppdragelsesrett, myndighetenes plikt til å formidle menneskerettighetene overfor barna og av prinsippet om at barnets beste alltid skal ha forrang.
Det er få ting som er mer religiøst omstridt enn nettopp kjønn og seksualitet – og det blir ikke akkurat mindre komplisert med en gang barn er involvert.
Det er samtidig viktig å være klar over at det er ingen mal her om hvordan religion er involvert.
Flere av verdens største kristne og jødiske trossamfunn støtter i dag full LHBT-likestilling og det samme er også tilfelle med millioner av muslimer, hinduer, buddhister, så vel som kristne og jøder i mer konservative trossamfunn.
Når det gjelder kjønn, seksualitet og barn, er det likevel de religiøse aktørene som prøver å begrense LHBT-likestilling som er mest fremtredende. Fokuset på barn er heller ikke tilfeldig. Barn er ikke bare de menneskene som i utgangspunktet er lettest å påvirke i den ene eller andre retningen. De er fremtiden, bokstavelig talt.
Det er derfor såkalte antipropagandalover i Russland og Ungarn retter seg nettopp mot barn, saudiarabiske myndigheter beslaglegger alt som har regnbuer i lekebutikkene, mens kristenkonservative aktivister prøver å fjerne LHBT-positive bøker fra skolebibliotekene i USA.
Av samme grunn rettes såkalt konverteringsterapi gjerne mot nettopp barn og ungdom.
Debatten i Norge er bare en skygge av hva som pågår der ute. Men det er likevel en tendens av det samme, når konservative norske politikere krever skoler og barnehager skal være fritt for alt som viser til pride.
Men når LHBT-motstandere forsvarer sitt standpunkt som noe naturlig, må man være obs på at «naturlig» er et tradisjonelt stikkord for konservative religiøse trossannheter.
Akkurat som da kvinners underordning ble sett som naturgitt og norsk lov straffet sex mellom menn som noe som var «imot naturen».
Religiøse krav om at «barn må få være barn», handler selvfølgelig heller ikke om å la barn være i fred. Det handler om å la flest mulig barn ikke møte motstand mot mer tradisjonelle forestillinger om kjønn og sex som fremdeles henger igjen i samfunnet – forestillinger uløselig forbundet med visse trossannheter fremdeles holdt i hevd blant en del kristne og muslimer.
Trossannheter som i sitt mest ekstreme nå fikk uttrykk i fredagsnatten terrorangrep, og som jevnlig vises i kristen og muslimsk hatagitasjon ellers – som for å forsvare Russlands forkastelige angrep mot Ukraina.
Om begreper som «homofil», «bifil» og «heterofil» for den del, er nyere begreper, har mennesker til alle tider forelsket seg på tvers av alle kjønnsgrenser. I mange tradisjonelle antikke, muslimske og buddhistiske samfunn, var normen at mennesker var betatt av begge kjønn.
Det at «transpersoner» og «ikke-binære» også er nyere ord, endrer heller ikke det at mennesker bestandig har kommet i mer enn to kjønn. Om de er en svært liten minoritet, har det alltid funnes personer som er født intersex, med tvetydige kjønnsorganer og kromosonmønstre, som blant annet påpekt av FNs høykommissær av menneskerettigheter.
En atskillig større minoritet har alltid følt behovet for å uttrykke seg kjønnsmessig helt annerledes enn hva som er forventet av dem i henhold til det kjønnet de fysisk er født som.
Hvor grunnleggende dette er for den enkeltes identitet, ser man ikke minst fra at dette er noe mange uttrykker helt fra de er små barn.
I religioner i Syd-Asia, Nord-Amerika og det gamle Skandinavia, er slike transpersoner gjerne også blitt sett å ha spesielle guddommelige egenskaper.
Idet menneskerettighetenes rett til privatliv, rett til ikke å bli diskriminert, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet alle likestiller LHBT-mennesker, kommer alt dette under hva myndighetene er nødt til å formidle i skolen.
Enhver stat er spesielt forpliktet til å sørge for at LHBT-barn ikke blir diskriminert eller mobbet, men i stedet får en mest mulig inkluderende skolehverdag og undervisning.
Som FNs Barnekomité har poengtert flere ganger, inkluderer dette også retten til relevant og alderstilpasset seksualundervisning for disse barna.
Selv om foreldre i stor grad står fritt til å formidle sine religiøse forestillinger til barna sine, så lenge det ikke dreier seg om direkte mishandling, kan ikke foreldrene holde tilbake barna fra å bli undervist i disse grunnleggende menneskerettighetene. Det handler om barnas beste.
Den negative religionsfriheten beskytter også mot at religiøse forestillinger skal prege undervisningen.
Dette inkluderer obligatorisk normativ religionsinstruksjon av alle slag, uansett om det gjelder ren religionslære, forsøk på å innføre kreasjonisme i naturfagundervisningen slik daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik prøvde å gjøre i 1986, eller for den del systematisk usynliggjøring av likekjønnet seksualitet og kjønnsmangfold.
At undervisningen må inkludere informasjon om mangfoldet i seksuell orientering og kjønnsidentitet, er altså det menneskerettslige utgangspunkt norske skolemyndigheter må forholde seg til. Dette er noe den nå også i stor grad gjør i Norge.
At en del konservative religiøse aktører synes dette er leit, vanskelig eller forkastelig, må de følgelig bare avfinne seg med det.
Om markering av pride i skolen ikke er spesifikt påkrevet av menneskerettighetene, kommer man ikke unna at hva pride i sin essens står for er det skolene er forpliktet å formidle overfor alle barn. Inkludering og mangfold, likestilling og respekt, ikke-diskriminering og retten til å få ta egne valg om sine liv.
Prides regnbuemarkering er et praktisk utgangspunkt for å gjøre skolemiljø og undervisning i overensstemmelse med de grunnleggende menneskerettighetene. For barnas beste.
