Veganisme og menneskerettigheter

Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn med rett til statsstøtte som andre tros- og livssynssamfunn. Her har statsforvalteren nok dessverre ikke fått med seg at ifølge det europeiske menneskerettighetsregimet, er veganisme beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens beskyttelse av tro- og livssynsfrihet. Om beslutningen ikke reverseres, vil nok ikke Norge stå særlig sterkt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ikke ulikt hvordan Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med andre trossamfunn i 1994.

I 1993 fastslo Den europeiske menneskerettighetskommisjonen at veganisme kommer fullt inn under trosfrihetens beskyttelse i artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Som ble slått fast i W. v. Storbritannia og Nord-Irland (18187/91), 10.2.1993, The Law § 1: «Kommisjonen finner at den veganske overbevisningen med hensyn til animalske produkter faller innenfor virkeområdet for artikkel 9 nr. 1 (artikkel 9-1) i konvensjonen.»

Når Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn, synes de å fremme en vurdering av veganisme som fremstår som strammere ut fra hva vedkommer deres rettigheter, enn hva det europeiske menneskerettighetsregimet legger opp til. Det virker altså som om statsforvalteren kun legger trossamfunnsloven til grunn, uten å trekke inn den gjeldende menneskerettslige forståelse som har forrang over norsk lov.

Ingen stat er forpliktet til å finansiere verken trossamfunn eller livssynssamfunn. Men om de første ønsker å gjøre det, plikter de å likebehandle alle slike samfunn økonomisk. Utfra at veganisme altså dekkes av menneskerettighetenes beskyttelse av tros- og religionsfriheten, kan man også se til beslutningen Union des Athées v. Frankrike (14635/89), i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen 6.7.1994, der Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med anerkjente trossamfunn. Som kommisjonen påpekte i § 79: «Kommisjonen bemerker faktisk at saksøkerens (Union des Athées) mål er å samle alle de som anser Gud som en myte. Den innrømmer at en slik holdning ved første øyekast ikke ser ut til å kvalifisere den i sin art som et trossamfunn. … For kommisjonen synes det filosofiske innholdet, selv om det er fundamentalt forskjellig i begge tilfeller, imidlertid ikke å være et argument tilstrekkelig til å skille ateisme fra et trossamfunn i klassisk forstand og tjene som grunnlag for en annen juridisk status.»

Når statsforvalteren erklærer at de «kan heller ikke se at samfunnet ‹har et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål›, noe som vil kjennetegne et livssynssamfunn,» representerer dette altså en svært skjønnspreget fortolkning av et livssynssamfunn der hensynet til alt liv preget nettopp de fleste aspekter av etikken og forståelsen av menneskets plass i alle deler av tilværelsen. I denne sammenhengen kan man også se til dommen Manoussakis o.a. v. Hellas (18748/91), i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 26.9.1996, § 47: «Retten til religionsfrihet … utelukker ethvert skjønn fra statens side i å bestemme hvorvidt en religiøs tro eller måten å uttrykke slik tro på, er legitim.»

Millioner vil komme

De som ikke bryr dere om global oppvarming, miljøødeleggelse eller masseutrydding av dyr, er de forberedt på å ta imot millioner av fortvilte, desperate flyktninger om noen tiår? Kronikk av meg opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. september 2017.

Millioner vil komme. Titalls millioner. Utarmede, utslitte menn og kvinner som vil gjøre alt de kan for å nå Europa. Flyktende fra enorme miljøødeleggelser, umenneskelige temperaturer og matkrise, vil disse massene ikke ha noe annet valg enn å komme hit. Dette handler ikke om spekulativ krisemaksimering. Dette er ganske enkelt fremtiden om man legger moderate fremtidsprognoser til grunn.

For dere som ikke er bekymret for global oppvarming fordi Norge nok klarer seg med litt varmere om enn mer ekstremt klima, hvor tror dere hundretalls av millioner av mennesker vil dra når de ikke lenger kan leve der de gjør i dag? Når store deler av Nord-Afrika, Midtøsten og Syd-Asia er så varmt at det er omtrent ubeboelig, når landbruket blir aller hardest rammet i de fattigste landene rundt ekvator, når noen av verdens tettest befolkede jordbruksområder blir oversvømmet, når klimaforandringer skaper nye, voldsomme konflikter – hvor skal da alle disse fordrevne menneskene hen? Stadig nye varmerekorder, mer ekstremvær, økt issmelting og enorme skogbranner, tilsier at vi allerede er på god vei mot en slik fremtid.

For dere som ikke synes det er så nøye at vi står overfor en enorm ny masseutrydding av dyr på grunn av miljøødeleggelser, overbeskatning og tap av leveområder, hva tror dere menneskene i verdens fattigste land vil gjøre når biomangfoldet der er ødelagt og naturen er enda mindre robust og i stand til å stå i mot klimaendringene? Hvor vil millionene dra når det ikke lenger er nytt land å dyrke opp, jordbruket er desimert av miljøødeleggelser, når husdyrene er døde og det ikke lenger er ville dyr å spise? Når havene er nærmest øde av overfisking, forsøpling og forsuring, hvor skal alle millionene som lever av havet i dag gjøre av seg?

På toppen av alle disse klimaødeleggelsene kommer den enorme befolkningsveksten som også de færreste bryr seg om. Mens befolkningen i Asia og Latin-Amerika er nesten stabil, blir det over en milliard flere mennesker i Afrika innen 2050 og enda to milliarder til innen 2100. Det på et kontinent som allerede er det aller fattigste, mest sultherjede og hvor klima- og miljøødeleggelsene vil ramme aller verst. Allerede nå frykter Europaparlamentets president Antonio Tajani at millioner av afrikanske arbeidssøkere vil prøve å komme til Europa. Når det ikke lenger bare står om å unnslippe arbeidsløshet og en kjip tilværelse i Nigeria og Gambia, men om selve livet, sier det seg selv at det snart vil komme uendelig mange flere.

Politisk inkonsekvens
Det forunderlige er at politikerne som i dag er mest opptatt av å begrense antallet asylsøkere, er de som gjør minst for å forhindre den gigantiske fremtidige flyktningebølgen. Selvfølgelig har dagens strenge asylpolitikk til firkløveret Høyre, Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dempet asyltilstrømningen nå. Men noen få tusen til eller fra i dag er nærmest likegyldig på lengre sikt, for disse partienes mangelfulle klima- og miljøpolitikk er nettopp hva som vil bidra til morgendagens massive folkevandring. Ingen grensegjerder, ingen havstrekning, ingen innvandringspolitiske tiltak, kan stoppe denne flodbølgen av fortvilte mennesker om den først kommer.

Velgerne er like inkonsekvente. Mens 64 prosent ser dagens begrensede innvandring som en av Norges tre største utfordringer, bekymrer bare hver fjerde seg over klima- og miljøutfordringene, som jo er hva som kan lede til den virkelig store flommen av flyktninger.

Ironisk nok er det bare partiene som i dag argumenter for en mer liberal asylpolitikk, MDG, Rødt, SV og Venstre, som med sine klima- og miljøtiltak i det hele tatt er i nærheten av å gjøre noe for å forhindre at endeløse flyktningstrømmer velter over oss i morgen.

Klima og miljø er hjelp i nærområdene
Hjelp i nærområdene er blitt selve mantraet for politikerne som ønsker å demme opp asylstrømmen. Mens de fleste slike tiltak er kortsiktige, har Børge Brende lansert ideen om en egen marshallhjelp til Afrika for å redde kontinentet økonomisk. Brende skal ha ros for sin evne til å tenke langsiktig, men tiltak bare for generell økonomisk vekst hjelper lite om selve livsgrunnlaget i de afrikanske landene forvitrer.

Den viktigste hjelpen for nærområdene er og blir å beskytte klima og miljø mest mulig – både hjemme og ute. Det, i tillegg til tiltak for å dempe Afrikas eksplosive befolkningsvekst, som utdannelse (spesielt for jenter), religiøs dialog og å sikre en økonomisk minimumsstandard slik at fattige mennesker ikke lenger føler det er nødvendig med mange barn.

Det handler om ikke å subsidiere stadig mer oljeleting og åpne nye oljefelt som forskere slår fast at klimaet absolutt ikke tåler. Om at vi som verdens rikeste land ikke dreper våre utrydningstruede dyr og slik signaliserer til verdens fattigste bønder at det er greit å ødelegge økosystemer ved å slakte ned rovdyr og andre truede dyrearter for å verne om beitedyr eller jaktinteresser. Om at Norge leder an i å redusere kjøttindustrien som raserer naturen gjennom sin arealbruk, gigantiske vannforbruk og voldsomme CO2-utslipp, ved å kutte kjøttsubsidier og stoppe importen av kraftfôr. Om at vi virkelig legger om skatter, avgifter og investeringer i grønn retning.

Eller så får vi bare gjøre oss klare til å ta i mot de desperate millionene som måtte komme. Snart.

Ikke stem på en statsminster

FNs nye katastrofale klimarapport gjør det åpenbart: Kanskje det viktigste du noensinne gjør for barn og barnebarn, er ikke å stemme på noen av årets statsministerkandidater. Uansett hvem du helst vil ha av dem. Kronikk opprinnelig publisert i Nettavisen 10. august 2021.

Om det hadde vært normale tider, burde man kunne ha stor tiltro til begge de generelt oppegående statsministerkandidaten, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Men dette er ikke lenger normale tider.

FNs siste klimarapport viser at det er grunn for full alarm med stadig verre konsekvenser av global oppvarming. Men verken Solberg og Støre er nevneverdig bekymret over verken klima- og naturkrisen. De lever i stedet som i en alternativ virkelighet, der de tror vi kan fortsette stort sett som før.

Arbeiderpartiets førti viktigste punkter i årets valg, berører knapt klima og sier ingenting om natur. Om ikke Høyre vil redde verden med litt mindre klesvask, fremmer de utspill der klimakrisen brukes som unnskyldning for å tyne enda mer profitt ut av en truet natur, som Solbergs treplantingsinitiativ.

Den perfekte storm
Vi står overfor den mest perfekte og redselsfulle storm. Klimaendringene slår allerede mot oss med sine kjempebranner, ekstreme hetebølger, vannmangel, svekket matsikkerhet, oversvømmelser, issmelting, havstiging og trussel mot Golfstrømmen. Det er naturkrisen, med sine stadig økende ødeleggelse av naturen og hva dette medfører av utryddelser, insektdød, pandemier, kollaps av økosystemer, forurensede hav og forverring av klimakrisen.

Uansett valgresultat er det omtrent sikkert at enten Erna eller Jonas blir statsminister. Det finnes ingen andre reelle statsministerkandidater. Men uansett hvem av dem du foretrekker, er det desto viktigere for klima og natur ikke å stemme på noen av dem. Dette er antagelig det viktigste du noensinne gjør for dine barn og barnebarns fremtid.

De fire grønne partiene
Som Naturvernforbundets partioversikt viser, er det bare de fire grønne støttepartiene – MDG, Rødt, SV og Venstre – som har en politikk som fremmer de nødvendige tiltakene for klima og natur.

De fire grønne støttepartiene innebærer likevel slik at man kan favorisere enten Solberg eller Støre. Om man foretrekker Støre, kan man velge mellom tre grønne partier, MDG, Rødt og SV, alt etter i hvilken retning man ønsker å trekke det rødgrønne samarbeidet. Om Solberg er favoritten, er det bare å håpe at Venstre ikke bare kommer seg så vidt over sperregrensen, men skyhøyt over.

Trenger hjelp
Både Arbeiderpartiet og Høyre har utallige dyktige støttespillere og lokalpolitikere over hele landet. Men begge partier trenger all den hjelp de kan få, mot ledelsens uvilje til å sette klima og natur øverst. Dessuten trenger både Ap og Høyre all den støtte de kan få, for å kunne stå opp mot klimaskeptikere og naturmotstanderne i Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Slik er det å stemme et av de grønne støttepartiene til Ap og Høyre, kanskje det beste du kan gjøre også for det av disse to styringspartiene du foretrekker. En størst mulig grønn samarbeidsblokk, vil nemlig styrke de grønne kreftene innen Ap og Høyre. Dette vil også gjøre at de nødvendige tiltakene for vern av natur og klima vil heves over enhver diskusjon. Og det vil gi både Solberg og Støre det dyttet de trenger i riktig retning.

De fire mer grønne partiene har selvfølgelig også andre politiske mål. For de som har hjertet hos Ap eller Høyre, er det likevel liten grunn til å frykte de mest radikale av disse andre kravene, siden dette antagelig er hva som må ofres nettopp for å få gjennomslag for sine grønne politikk.

Selv tilhengere av Sp og Frp kan ha grunn til å stemme et av de fire grønne partiene – om de da ikke direkte heier på Sp og Frps livsfarlige klima- og naturfiendtlige politikk. Når disse to klimagrå partiene står opp mot et flertall som verner om klima og natur som førsteprioritet, vil Sp og Frp måtte konsentrere seg om å få gjennomslag for andre deler av sine respektive partiprogram, som den mer renskårne distrikts- og eldrepolitikken.

Så er det bare å håpe at valgresultatet gir oss en statsminister som blir tvunget til å ta klima- og naturkrisen på alvor – uansett om det blir Solberg eller Støre.

What happens when a god dies

While Queen Elizabeth lost her husband, the British their prince consort, the villagers of Yaohnanen in Vanuatu lost their god, as Prince Philip died. But what happens when a god dies? Join me as I visit the Prince Philip worshippers on the island of Tanna. Originally published in Norwegian in Vårt Land 16 April 2021.

By Dag Øistein Endsjø, professor of the Study of Religion at the University of Oslo

Sikor Natuan, the son of the chief, in the sanctuary in Yaohnanen with a British flag and one of the signed portraits, which Prince Philip has sent to his followers (Photo: Dag Øistein Endsjø).

When the royal yacht sailed up the west coast of the island of Tanna on a February day in 1974, the Duke of Edinburgh leaned thoughtfully over the rail and looked ashore. When his wife the queen went to him and asked what was wrong, he replied as follows: “My dear, there is something I have to tell you, that I have been keeping secret from you for a long time. I'm really a man-Tanna. My area is up from that beach, in the bush, and some day I have to return.” When the queen heard this, she began to cry.

This more mythical account of the official visit of Queen Elizabeth and the Duke of Edinburgh in what was then the Franco-British New Hebrides is part of the sacred stories written down in the small village of Yaohnanen on Tanna in Vanuatu. According to local belief, Prince Philip is the descendant of the ancestor whose-name-may-not-be-spoken. The inhabitants of Yaohnanen themselves hold that the belief arose from that one of their elders around 1966 found a picture of the original Greek Prince in a book about the royal family and “recognized something about him.” “This must be him,” said the elder. “If he’s not French, and not English and not American, he’s got to be New Hebridean.” The sacred rendition otherwise follows roughly what is usually known about the Prince: He became a naval officer, a cowboy or polo player and then went to Britain to find a suitable wife, where he later ruled the country with her help.

The belief in Prince Philip as a divine figure is related to the so-called cargo cult that is generally strong on the islands of Vanuatu. These beliefs originate in both older traditional beliefs and the cultural shock that arose when Allied soldiers – not least black American soldiers – arrived with their seemingly endless supplies of material goods during World War II. At the heart of the Cargo faith is the conviction that divine figures associated with legendary ancestors will return to establish an ear of abundance. As the scriptures say, the moment the Prince sets foot on a special rock on Blacksands Beach west of Tanna, mature kava plants will miraculously sprout all over the island, old people become like new as they shed their skins as snakes, and “there will be no more sickness and no more death.”

While Prince Philip’s return would initiate this golden age in Yaohnanen, the inhabitants of the Sulphur Bay area further east on Tanna, are awaiting a black figure named John Frum, not dissimilar from a typical African-American soldier. As a divine avatar with supernatural abilities, Prince Philip from his dwelling in England has long helped his followers in Yaohnanen, with the crops, good weather and, not least, as the chief's son Sikor Natuan told me in 2016, the Prince made sure the village was spared any major destruction when Cyclone Pam ravaged large parts of the island state in 2015. When another cyclone hit Vanuatu in 2017, some of Prince Philip’s supporters thought this to be a sign that the Prince, who had just retired from his public office seem, had reached an even holier status.

Despite his alleged longing for his original hometown, Prince Philip never visited the Yaohnanen. He never came closer than the time when the royal yacht actually sailed up along the coast of Tanna, on its way to the New Hebridan capital further north. But he sent the villagers several large autographed photographs, a British flag and other gifts, which may be displayed for visitors at the sanctuary which is the centre of the Prince Philip cult. In 2007, a group of villagers also got to meet him, when they took journeyed to the United Kingdom in connection with a television program. The meeting itself was not filmed, but according to the men from Yaohnanen, the meeting was very successful and they got an important message back to Tanna.

What happens next with the Prince Philip cult is unclear. The islanders now mourn both sincerely and ceremonially, while marking the passing with traditional dance, sacrifices and kava rituals. But it is unclear whether the Duke of Edinburgh’s death means the end of the movement. What happens now with the miraculous golden age that should have been initiated by the return of the Prince?

Some hold that the spirit of Prince Philip is now returning to the island of Tanna, but it is uncertain whether this means that he will remain there forever. Will the Prince, who really is he whose-name-may-not-be-spoken, let himself be reincarnated in another form? Maybe he will resurrect at some point in the future, and then finally relocate to Yaohnanen? Will the cult followers search for another living figure, who can take the part Prince Philip has played for over half a century. Perhaps there is disagreement among the villagers about what really happened after the Prince’s death, that the original unified movement is dissolved into several different cults.

Of course, Prince Philip is not the only divine figure who has died and created great waves among his followers. Almost two thousand years ago, the death of Jesus became the starting point for an entire world religion, with its many variations. That something like this will happen in the wake of the Duke of Edinburgh’s demise is more doubtful. But there is certainly reason to follow what happens in the future at the centre of the world for the worship of Queen Elizabeth’s consort.

The author of the article in front of the sanctuary that is the centre of the Prince Philip cult in Yaohnanen, Vanuatu.

Formal Nomination for the 2021 Nobel Peace Prize of Dr. Dame Jane Goodall and the United Nations - Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES, the UN Nature Panel)

As Professor in the Study of Religion at the University of Oslo and consequently with the right to nominate for the Nobel Peace Prize, I have just formally nominated Jane Goodall and the UN Nature Panel (IPBES) for this year’s Peace Prize for the following reasons:

As we face a perilous nature crisis, the IPBES and Jane Goodall use science to inspire action and raise international cooperation to preserve peace and a healthy environment for future generations.

As pointed out by the Norwegian Nobel Committee when awarding the 2004 prize to Wangari Muta Maathai, “peace on earth depends on our ability to secure our living environment.” As the nature crisis already exacerbates the grave climate crisis, threatens food and water security, contributes to lethal pandemics, and generates instability, securing sound ecosystems and biodiversity today is vital for the future preservation of peace and fraternity of nations in accordance with the will of Alfred Nobel.

Established by the UN in 2012 to combat the nature crisis through the dissemination of science and multilateral cooperation, the IPBES holds a most prominent part in the global effort to restrain this crisis, parallel to the role of the 2007 laureate, the UN Climate Panel, against the climate crisis. Providing scientific facts against myths of denial, identifying the acute challenges, presenting various threatening scenarios, and, not least, offering effective solutions through its network of 132 member countries and thousands of scientists, the UN Nature Panel may help preventing future conflicts to arise from further destruction of nature and subsequent depletion of resources.

As a lifelong champion for the preservation of biodiversity inextricably tied to human existence, Jane Goodall is not only a living symbol for the environmental movement as such, but has revolutionized the understanding of the human relationship with animals, and has, through the Jane Goodall Institute, championed sustainability and the preservation of nature with a community-centred approach. In this way, Goodall has contributed to raise awareness about how preserving ecosystems and biodiversity is essential for a peaceful future both globally and locally.

Recognizing the effort to preserve peace through safeguarding life in all its diversity, a prize to Jane Goodall and the UN Nature Panel would be particularly in the spirit of the 1952 prize to Albert Schweitzer for his “reverence for life”.

Miljøseieren i Høyesterett

Da Høyesterett ikke stoppet ny oljeutvinning i klimasaken, slo den samtidig fast at Grunnloven er «en sikkerhetsventil» for å sikre retten til både miljø og natur – ikke minst for kommende generasjoner. Saken ble opprinnelig publisert i Nettavisen 13. januar 2021.

Mens det har vært mye fokus på hvordan Greenpeace og Natur og Ungdom ikke fikk medhold av Høyesterett i å stoppe konsesjonsrunden om oljeutvinning i Barentshavet, overses det hvilken seier utfallet av klimasaken samtidig ga klima og miljø. Høyesterett slo nemlig fast at Grunnlovens miljøparagraf så absolutt gir domstolene rett til å «sette til side et lovvedtak av Stortinget» og andre «vedtak som Stortinget har samtykket til.» Med dette overkjørte domstolen fullstendig statens påstand at miljøparagrafen «gir ikke materielle rettigheter som private parter kan håndheve direkte for domstolene.»

Den reelle grunnlovsbeskyttelsen
Grunnlovens miljøparagraf (§ 112) sier at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Dette forplikter myndighetene å «iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Terskelen for at domstolene kan gripe inn, er likevel, som Høyesterett presiserer, «svært høy». Domstolen stoppet ikke konsesjonsrundene i Barentshavet, nettopp fordi den mente vedtaket bare hypotetisk kunne skade føre til begrenset skade og slik ikke representerte «en grov tilsidesettelse av pliktene etter Grunnloven § 112.» Den så den samtidig som «vanskelig … at domstolene ved prøvingen av enkeltvedtak kan stille opp slike spesifikke krav med grunnlag i Grunnloven § 112». I stedet taler «demokratihensyn … for at … politiske avveininger og bredere prioriteringer … om grunnleggende miljøspørsmål … blir tatt av folkevalgte organ, og ikke av domstolene.»

Men dette leder oss tilbake til selve grunnprinsippet i miljøparagrafen. Når Høyesterett erklærer at paragrafen er «en sikkerhetsventil» overfor Stortinget, er det vanskelig å se annet enn at den «svært høye … terskelen» for domstolenes inngripen, må være når myndighetenes helhetlige politikk setter hele retten til miljø og natur i fare – ikke minst «for etterslekten».

Klimaet og etterslekten
I dommen viser Høyesterett til hvordan den globale oppvarmingen ifølge FNs klimapanel vil nå «3-4 °C mot slutten av dette hundreåret dersom det ikke blir gjort endringer i den klimapolitikken som blir ført i verda i dag,» noe som igjen betyr «en reell fare for … ekstremvær uten historisk presedens … store konsekvenser for livet i havet og for muligheten for å produsere mat.»

Dette skrekkscenariet er på ingen måte i overensstemmelse med Grunnlovens miljøkrav. Høyesteretts presisering innebærer følgelig at domstolene er i sin fulle rett til å vurdere om den helhetlige norske klimapolitikken med sine planlagte og reelle kutt, innebærer at Norge gjør tilstrekkelig for å forhindre den varslede klimaapokalypsen.

Naturen og etterslekten
Jordens naturkrise truer også retten «til et miljø som sikrer helsen». Som FNs helseorganisasjon WHO viser, er både koronapandemien og muligheten for nye dødelige pandemier knyttet til naturødeleggelsene. Den massive insektdøden truer store deler av naturen og matproduksjonen, mens hele næringskjeder kan kollapse i havet.

Den stadige nedbyggingen av naturområder og jakt på utrydningstruede dyr i Norge, kan i seg selv være i strid med Grunnlovens beskyttelse av naturen, ikke minst «for etterslekten.» Ødeleggelsene i Norge alene truer kanskje ikke et fremtidig «miljø som sikrer helsen». Men det å støtte de nødvendige internasjonale avtalene og å selv følge dem opp, er Norges største mulighet til å bidra til det globale naturvernet som er avgjørende for menneskehetens overlevelse.

Den helhetlige norske naturpolitikken er følgelig også noe domstolene kan vurdere i lys av miljøparagrafen, som eksemplifisert med det totale misforholdet mellom anbefalingen til FNs Konvensjon for biologisk mangfold om å verne tretti prosent av jorden for å bevare en bærekraftig natur, og at det ikke eksisterer en eneste nasjonalpark i fastlands-Norge der jakt og beitedyr er forbudt.

Overforbrukets farer
Menneskehetens totale forbruk er kanskje den viktigste årsaken til de livstruende klima- og naturkrisene, ved hvordan det på alle måter overgår naturens fornybare ressurser. At nordmenns forbruk i så stor grad er basert på import, gjør det på ingen måte irrelevant for miljøparagrafen. Høyesterett poengterte nemlig at «dersom virksomhet i utlandet som norske styresmakter har direkte påvirkning på eller kan sette i verk tiltak mot, gjør skade i Norge, må det kunne trekkes inn ved bruken av Grunnloven § 112.» Og skader Norge, dét gjør det: Det norske forbruket bidrar klart til den globale klima- og naturkrisen som truer oss. Hadde alle mennesker i verden levd som oss i Norge, ville jordens årlige fornybare ressurser vært oppbrukt allerede 18. april hvert år.

Hvordan myndighetene ikke gjør noe reelt for å redusere vårt kolossale overforbruk, representerer kanskje den mest alvorlig trusselen mot etterslektens rett til natur og miljø. Med tanke på hvordan Høyesterett ikke slo ned på en klart avgrenset del av oljeutvinningen, er det tvilsomt at en slik eventuell sak ville fått medhold om den bare baserte seg f.eks. på hvordan vi importerer en halv kilo soya per innbygger hver eneste dag – mesteparten rett fra Brasil – eller på at myndighetene ikke prøver å dempe fremtidig forbruk ved å begrense den massive norske befolkningsveksten. Man må heller be domstolene se på det totale globale fotavtrykket til Norge, som er hinsides ethvert bærekraftmål.

Miljøparagrafen som sikkerhetsventil
Når Høyesterett har slått fast at Grunnlovens miljøparagraf er «sikkerhetsventilen» overfor de folkevalgte, kan miljøorganisasjonene nå gå sammen og be domstolene om å vurdere hvordan Norges helhetlige klima- og miljøpolitikk er i strid med Grunnlovens beskyttelse av «et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares … også for etterslekten».

Mer enn noensinne trenger vi at domstolene klart definerer de totale rammene som miljøparagrafen legger til grunn for å bevare natur og miljø også for kommende generasjoner. Så får det være opp til politikerne hvilke «prioriteringer» og «avveininger» de vil gjøre innenfor disse rammene.

Klima, natur og drømmen om 35 kvadrat

Klima- og naturkrisen innebærer nok av forsakelser. Når stadig flere faktisk drømmer om noe som hjelper både klima og natur, er det desto viktigere at vi følger opp. Som med drømmen om 35 sentralt plasserte kvadratmeter. Saken er publisert i Pan Harvest Magazine 16. september 2020 og i Nettavisen 8. september 2020.

I et glohett boligmarked selger de aller minste sentrumsnære leilighetene best av alle. Mange betaler gledelig adskillig mer for adskillig færre kvadratmeter enn hva de kan få lenger vekk, for å bo nærmest mulig jobb, studiested og alt det et bysentrum kan tilby. For førstegangskjøpere er det bare de minste leilighetene som overhodet er oppnåelig sentralt. Og flere og flere av oss andre er aleneboende og forblir det – nesten halvparten av husholdningene i hovedstaden inkluderer bare én person. Mange av oss føler heller ikke vi trenger så mye plass. Min minimale toromsleilighet på 31 kvadratmeter med en liten balkong, er noe av det jeg selv ser med mest glede tilbake på i årene jeg bodde i Bergen. God arkitektur og gode romløsninger kan gjøre mye av få kvadratmeter.

Men hvordan i all verden kan det å oppfylle drømmen om små sentrumsnære leiligheter på rundt 35 kvadratmeter hjelpe oss i klima- og naturkrisen? Ganske så enkelt og ganske så mye.

Arealbruken
En av de største truslene både mot klima og natur er vår arealbruk. Vi bygger stadig ned mer natur for boliger, hytter og veier. Men å bevare mest mulig natur er ikke bare viktig for naturmangfoldet, men urørt natur binder CO2 , beskytter oss mot klimaendringene, og er dessuten det beste tiltaket mot nye farlige pandemier.

Om stadig flere av oss får oppfylt ønskene våre om å bo lite og sentralt, betyr det automatisk mindre nedbygging av natur. Vi trenger mindre nye forsteder eller veier til dem. Vi trenger mindre nye enorme kjøpesentre med enda større parkeringsarealer. Vi trenger i stedet å disponere bedre de områdene vi allerede har bygget ned, slik at flere av oss kan bo slik vi drømmer om: Lite og sentralt.

Flest mulig leiligheter på 35 m2 er slik noe av det beste vi kan gjøre direkte både for klima og natur. Men denne drømmen hjelper samtidig klima og natur på så mange andre områder.

Matjord og CO2, forbruk og strøm
Det å beholde mest mulig av den beste matjorden intakt, blir bare viktigere og viktigere ettersom klima- og naturkrisen tiltar og matsikkerheten trues stadig mer. Men flere små leiligheter betyr også mindre nedbygging av landbruksjord, siden dette vil bremse den evige utvidelsen av forstedene som er landbrukets største trussel. Siden så mye av den beste matjorden ligger rundt de store byene, har dette i tiår vært offer for noe av den mest massive nedbyggingen for å bygge billige og stadig mer perifere boliger til mennesker som heller ville bodd mer sentralt.

Å bo lite og tett betyr mindre avstander og kortere transport. Og idet stadig flere dropper bilen for sykkel, kollektivtrafikk og passe solide gåsko, innebærer det både mindre CO2-utslipp og mindre materialbruk til både bensinbiler og de av det elektriske slaget.

Flere leiligheter på 35 m2 minsker selvfølgelig også strømforbruket og slik presset på å bygge ned stadig mer av naturen for å skaffe mer strøm, slik som vi har sett med de gigantiske og svært uheldig plasserte vindmølleparkene.

Å bo smått betyr også mindre forbruk, altså direkte hjelp mot en av de største truslene mot klima og natur. Om noe færre møbler kanskje ikke bidrar aller mest, må man huske at dette betyr mindre betong, stål og andre materialer, som er årsaken til at byggeindustrien er noe av det mest ressurskrevende vi har.

Markedsøkonomien og natur
Markedsøkonomien med sine prinsipper om evig tilbud og etterspørsel, er mye av selve grunnen til så mange av de alvorlige klima- og naturtruslene vi nå står overfor.

Når det gjelder dagens boligmarked, synes derimot markedsøkonomien for en gang skyld å spille på lag med klimaet og naturen. Det er dermed desto viktigere at både miljø- og markedsvennlige politikere nå går sammen og fjerner de mest miljø- og markedsfiendtlige reguleringene som hindrer en klima- og naturvennlig boligpolitikk – altså fjerne makstallet på antallet nye små boliger i bysentrumene som tvinger folk bort fra byene. Bygg i stedet mest mulig smått, fantasifullt og nært. La oss prøve å oppfylle drømmen til alle de som drømmer om 35 sentralt plasserte kvadrat. For alle disse menneskene i seg selv. For klimaet. For naturen.

Og så kan vi begynne å lete etter andre uoppfylte drømmer som kan bidra til å redde klima og natur.

Frp og Sp er de egentlige innvandringspartiene

Gjennom sin mangelfulle klima- og miljøpolitikk, legger ingen partier opp til en mer total masseinnvandring om få tiår enn Frp og Senterpartiet. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Nettavisen 29. mai 2020.

Fremskrittspartiet profilerer seg med rette som partiet med den mest restriktive innvandringspolitikken for dagens Norge, både med henhold til asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforening. Senterpartiet ligger ikke langt etter. Underlig nok er likevel de få tusener politikken deres bidrar til å holde borte her og nå, bare en dråpe i havet sammenlignet med de enorme flyktningemassene som om få tiår kan strømme over grensene om Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedums får gjennomslag for sin mangelfulle miljø- og klimapolitikk.

Kjøtt, hytter, jakt og konsekvenser
Både Frp og Sp insisterer at myndighetene på ingen måte skal gjøre noe for å få oss til å endre livsførsel for å redde klima, miljø og naturmangfold. Vi skal kunne spise like mye kjøtt, fly som aldri før, utvinne stadig mer olje, ha like høyt forbruk, bygge ned enda mer natur og matjord med hytter og hus og fortsette massejakt på utryddelsestruede arter.

Dette kan i første omgang synes som en ærlig sak, siden verken Frp, Sp eller velgerne deres er nevneverdig opptatt at dette fører til at klima, miljø og naturmangfold blir ytterligere ødelagt. Også vi som mener vern av klima, miljø og natur er det viktigste av alt, vet hvor vi har Frp og Sp i sin motvilje mot effektive klima- og miljøtiltak. Men de to partiene og velgerne deres glemmer at klima- og miljøødeleggelsene de fremskynder, kan føre til de mest massive flyktningebølgene – stikk i strid med hva Frp og Sp forfekter som noe av sin kjernepolitikk. Listhaug og Vedums prioriteringer er delvis basert på skepsis mot hele klima- og miljøvitenskapen. Et annet grunnpremiss er at hva vi gjør i lille Norge, ikke betyr store forskjellen, som om vi kan forvente at fattige land som Brasil, Madagaskar og Indonesia vil verne om miljø og truede arter, når søkkrike Norge gir blanke. Det handler også om overoptimistiske forestillinger i Sp og Frp om at klimaendringene ikke er så farlige for «våte, kalde Norge» eller rett slett «en fordel» for oss.

Men om Frp og Sp ikke bryr seg så mye om at klima, miljø og naturmangfold blir katastrofalt ødelagt i land langt unna norskegrensen, vil konsekvensene av dette likevel bli enorme også her. Det handler om stadig mer ekstremvær i alle landsdeler, om økonomien i et lite land helt avhengig av verdenshandelen, og om matsikkerhet idet norsk matvareproduksjon blant annet baserer seg på en halv million tonn importert soya i året. Og det handler altså om flyktninger, utallige desperate klimaflyktninger.

Milliarder av flyktninger
Klimaendringene alene kan gjøre at områder med 3,5 milliarder mennesker blir like varme som Sahara om femti år – altså på grensen til ubeboelige. I tillegg kommer havstigning som vil kunne oversvømme noen av verdens tettest befolkede områder, enda mer ekstremvær, vannkrise, naturmangfoldskrisen som innebærer at naturen blir mindre robust for å motvirke klimaendringene og at hele økosystemer kan kollapse, samt nye blodige konflikter i kjølvannet av miljøødeleggelsene.

Den mest elementære matematikk viser at slike kolossale miljø- og klimaødeleggelser kan innebære milliarder av mennesker i bevegelse. Utallige lutfattige, fortvilte og utarmede menn, kvinner og barn som vil gjøre sitt ytterste bare for å overleve. Det kan bli en situasjon der Norge ikke lenger vil ha noen som helst kontroll over sin flyktning- og innvandringspolitikk. Man kan bare glemme at Tyrkia, Hellas, Italia eller noe som helst annet land vil hindre folkemassene fra å dra videre. Med milliarder i bevegelse, vil et hvert land bare være glade om mengdene beveger seg videre – noe man så tilløp til allerede under migrasjonskrisen i 2015 da bare omtrent en million tok føttene fatt gjennom Europa. Så i enorme, utarmede flokker vil de reise, lenger og lenger nord, til de kommer vandrende over grensene fra Sverige og Russland eller i synkeferdige båter over Nordsjøen.

Handler ikke om Moria
Dette handler ikke om dagens høylytte, men komplekse debatt om Moria-barn og andre flyktninger og migranter, der alle parter har mange argumenter for sine respektive syn. For uansett om man støtter en liberal eller en restriktiv innvandringspolitikk her og nå, er det ingen som ønsker millioner av desperate klima- og miljøflyktninger strømmende over Svinesund. Aller minst er dette noe de fremtidige flyktningene ønsker selv.

Kommer vi til slikt et absolutt krisescenario, blir det fullstendig umulig å påstå at dette for en stor del handler om mennesker som kommer hit bare fordi de ønsker en høyere levestandard. De vil komme hit ganske enkelt for å overleve. De vil ikke ha noe annet valg enn å forlate sine hjem og kjempe seg til de områdene langt i nord som fremdeles vil være beboelige.

Frp- og Sp-velgernes dilemma
Gjennom sin mangelfulle klima-, miljø- og naturmangfoldspolitikk, synes Frp og Sp dessverre å villede sine mange innvandringsskeptiske velgere. For alle løftene om selvråderett og begrenset innvandring er selvfølgelig meningsløse, om Frp og Sp ikke gjør sitt ytterste for å hindre ytterligere ødeleggelser av klima, miljø og naturmangfold. Uten dette, er og blir Frp og Sp Norges fremste innvandringspartier.

Det er kanskje lite å gjøre med at de som i dag stemmer Frp og Sp ikke bryr seg så mye om de enorme truslene klima, miljø eller naturmangfold står overfor i seg selv. Men om disse innvandringsskeptiske velgerne ikke vil at Norge skal bli fullstendig oversvømmet av de mest desperate flyktninger om få tiår, er det per dags dato bare de aller grønneste partiene som gir dem noe som helst håp. Eller de kan trygle og be om at Frp og Sp endelig forlater sin alternative virkelighet og i stedet gjør alt de kan for å skape den beste politikken for klima, miljø og naturmangfold, slik at deres stadige påstander om restriktiv innvandringspolitikk ikke lenger bare er tomme ord.

Om vi hadde ærefrykt for alt liv

Da krisen kom over oss, fant vi sammen i ærefrykt for livet. Tenk om dette kunne omfatte livet i alt sitt mangfold. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 4. mai 2020.

Da koronapandemien først nådde oss fra en millionby vi knapt hadde hørt om, var det flere som sa at vi måtte la den gå sin gang og ikke risikere økonomien over dette. Disse stemmene er mer stille nå. Vi fant i stedet sammen i ærefrykt for livet. Alle politiske partier fra Rødt til Fremskrittspartiet gikk sammen om de mest alvorligste tiltakene noensinne for å redde liv. For å redde de syke, for å redde oss fra å bli syke, for å redde alle de som blir mest skadelidende fra de strenge tiltakene. De gikk sammen om ærefrykt for livet. Slikt et enkelt prinsipp. At man alltid skal gjøre sitt ytterste for å verne om andre, sitt ytterste for ikke å skade andre.

Ærefrykt for alt liv
Selve begrepet ærefrykt for livet ble først formulert av legen og misjonæren Albert Schweitzer, noe han fikk Nobels fredspris for i 1952.

Men heller ikke for Schweitzer var ærefrykt for livet opprinnelig noe selvsagt. Dette var en innsikt som først kom over ham en septemberdag i 1915 mens sakte var på vei oppover elven i Ogoué i Fransk Ekvatorial-Afrika. Plutselig så han noen flodhester rusle sammen med ungene sine i det siste lyset av solnedgangen.

«Da, akkurat da, midt i min store utmattelse og motløshet, slo et begrep ned i meg som et lyn: Ærefrykt for livet. Bare ved ærefrykt for livet , kan vi skape en åndelig og human relasjon til både mennesker og alle levende vesener.»

For Albert Schweitzer innså den dagen for hundre og fem år siden, at ærefrykt for livet ikke kunne begrense seg til oss mennesker. «Nå forsto jeg at et verdisystem som bare berører vårt forhold til andre mennesker er ufullstendig og følgelig mangelfull i sin evne til godhet.»

For ærefrykt for livet, handler om ærefrykt for alt liv. Livet i alt sitt mangfold.

Tenk om

Tenk om krisen vi nå går gjennom, kunne gitt oss alle samme forståelse av ærefrykt for alt liv. For i Norge inkluderer som oftest ikke ærefrykten for livet annet enn oss mennesker. Helt unødig påfører vi død og lidelse for utallige andre vesener, systematisk og med overlegg. På grunn av gammel vane, uvitenhet, vår evne til ikke å se utover oss selv. Og på grunn av vår mest foruroligende forståelse av et begrep som ofte er uløselig bundet til vårt syn på naturen: «å forvalte», en forståelse som ofte innebærer at vi ikke skal la naturen være i fred, at vi kan drepe alt som drepes kan, så lenge vi ikke driver våre medskapninger rett i utrydningen.

Men, tenk om.

Tenk om vi satte stopp for all import av jakttrofeer, pels og andre deler av ville dyr, ikke bare i solidaritet med dyrene utenfor våre grenser, men for å stanse vår del av den verdensomspennende handelen med ville dyr som startet hele koronapandemien.

Tenk om vi sluttet å lære barn i barnehagen opp i gleden ved å drepe ville dyr.

Om vi oppfylte ønsket til de 73 prosent av befolkningen som vil stanse jakt på alle truede dyrearter som harer og ryper og jerv og ulv, ærfugl og bjørn. At vi ikke lenger tillot drap på dyr vi ikke en gang spiser, men bare dreper for fornøyelsens skyld, slik som kråker, bevere og grevlinger. Om vi sluttet å pøse på millioner for å drepe hval og sel som bare fører til mengder med kjøtt, spekk og pels ingen vil ha. At det ikke lenger var lov å drepe dyr selv i nasjonalparkene.

Tenk om vi droppet det nye viltforskriftet, som gjør det enda lettere å drepe dyrene i vår nærhet som bare forsøker å leve sine liv.

Tenk bare om vi glemte de usle 120 millionene i året vi tjener på de enorme naturområdene vi alle eier sammen gjennom Statskog, og i stedet investerte i vår felles fremtid ved å ivareta dette med mest mulig med tanke på økologien og alle de levende vesenene som har dette som sitt hjem.

Tenk om vi sluttet å hugge ned skogen de få månedene fuglene hekket, strammet inn bruken av snøscooter og vannscooter der dyr hører hjemme, stoppet den statssubsidierte ødeleggelsen av det lille som er igjen av urørt villmark med mer skogsveibygging, strammet inn bruken av sprøytemidler for å redde insektene, sluttet å ødelegge nye naturområder for vindmøller og i stedet bare bygget til havs eller ved eksisterende infrastruktur, med forbehold om at det var gjort rede for at det ikke vil skade lokalt fugleliv.

Tenk om vi, lille Norge, kunne bli et foregangsland i hvordan vi passet best mulig på våre medskapninger, i vannet, i luften og på landjorden.

Tenk om…

De og våre egne liv
Ærefrykt for livet. Ingen av disse tiltakene innebærer mange kronene. De fleste av dem koster ikke noe som helst. Mange av dem sparer oss for penger. Og på lengre sikt vil alle disse tiltakene bidra til å dempe de enorme ødeleggelsene som kommer med klimakrisen, naturkrisen og nye truende pandemier som vil skje igjen om vi ikke endrer vår vei.

Slik handler ærefrykt for livet også om økonomi, om hvordan det å tenke litt annerledes og ofre kanskje litt kortsiktig gevinst, kan spare oss for uendelig store summer i fremtiden. Men først og fremst handler dette om holdninger.

Det handler om ærefrykt for livet i alt sitt mangfold. Det handler om respekt for andre. Å la andre vesener enn oss selv få være mest mulig i fred i sin naturlige leveområder. At vi prøver å leve i henhold til dette.

Det handler også om ærefrykt for våre egne liv. For uansett hva vi måtte mene om andre vesener, er vi avhengige av dem. Bare bevaringen av en velfungerende natur kan redde oss gjennom de krisene vi er i dag.

Hadde vi utgangspunktet hatt mer ærefrykt for livet til alle vesener, hadde antagelig klimakrisen blitt tatt på alvor lenge før den truet selve vår tilværelse. Da hadde det ikke vært noen naturkrise som truer oss minst like mye.

Og det hadde ikke oppstått noen katastrofal pandemi i en ukjent millionby langt borte.

Beklager, jeg drepte koalaene

Mitt overforbruk, mine reisevaner, mine matvaner og min politiske blindhet drepte Australias koalaer.Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 22. januar 2020.

Tusenvis av koalaer er blitt drept de siste ukene. En hel milliard av Australias dyr er utslettet i de enorme brannene. Og jeg, jeg var med på å gjøre det.

Disse dyrene ville aldri ha omkommet slik de gjorde, hvis det ikke var for klimaendringene, skapt av mitt overforbruk, min mat, mine reiser og mine politikere. Slik er jeg skyld i hvert dyr som brant i hjel levende, hvert dyr som tørstet i hjel i kjølvannet av flammenes herjinger, hvert dyr som nå vil sulte i hjel i de nedbrente landskapene.

De døde koalaene eller andre dyrene var aldri meningen. Men jeg burde for lengst forstått at jeg ville drepe dem ved å leve slik jeg er blitt oppdratt til å gjøre. Det handler ganske enkelt om årsak og resultat.

Mine valg har fått katastrofale konsekvenser for så mange totalt uskyldige. Og enda mange flere vil dø på grunn av meg, siden så mye av klimaendringene allerede er i gang. Jeg er ikke så mye mindre skyldig enn de som tar bøssa fatt og skyter løs på de ville dyrene.

Mine valg
Jeg har vært del av en forbrukskultur som mer enn noe annet ødelegger planeten, som hvert år bruker opp jordens årlige ressurser allerede i juli. Mine skap er fulle av mer klær og ting enn jeg noen gang bruker, kjøpt fordi det jo alltid var fint med noe nytt, fordi jeg hadde så mye at jeg mistet oversikten, fordi det alltid var lett å gi til Fretex det jeg ikke var fullt så begeistret for lenger.

Mesteparten av livet har jeg gjennom det jeg spiser, støttet en matindustri basert på ødeleggelsen av uendelige arealer og en fullstendig overbelastning av havressursene, der det aller, aller meste går til å fôre ulykkelige husdyr og oppdrettsfisk som vi igjen spiser.

Som så mange andre har jeg hatt drømmer om et forstadshus midt i en stort sett ubrukt hage som alle bidrar til enorme arealødeleggelser og endeløs klimaskadelig pendling. Helt frem til jeg sluttet å fly, har jeg på alt for mange flyturer til alt for mange land spydd ut tonnevis med karbondioksid.

Og som de aller fleste andre har jeg størsteparten av livet stemt på de forskjellige nåværende og tidligere regjeringspartiene, som alle har vist at de ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å verne klima, natur og dyreliv, men tvert om ødelegger det ytterligere gjennom stadig mer privat og offentlig forbruk, oljeutvinning, ytterligere nedbygging av naturen og rovdyrdrap.

Alt bidrar
Det er umulig å beklage nok hva jeg har gjort. Hvordan i all verden skal jeg kunne be om tilgivelse fra alle de drepte koalaene, kenguruene og vombatene, for at jeg med mitt overforbruk på alle områder var med på å frarøve dem selve deres eksistens?

Som så mange andre, tenkte jeg så alt for lenge at det ikke var så farlig med akkurat mine flyturer. Eller akkurat mine matvaner. Eller akkurat mine klesinnkjøp. Eller akkurat mitt ønske om å få tre eller enda flere barn eller et enda større bosted. Eller akkurat min politiske prioritering av skattelette eller enda flere offentlige tjenester, fremfor miljøvern. Det er alltid andre som er verre enn meg.

Problemet er hvordan alt hører sammen. Alt bidrar til å ødelegge verden ytterligere. Jeg ødelegger.

Snart for sent
Ifølge FNs klimapanel kan vi ikke vente lenger enn til 2021 med å sette i gang alle de radikale tiltakene nødvendige for å forhindre en absolutt klimakatastrofe. Vi lever allerede i dag i en verden der de ukentlige miljø- og klimanyheter er så katastrofale at hver og en av dem kunne ha skapt generell panikk bare for få år siden.

En hel million dyre- og planteartene er truet av utryddelse på grunn av klimaendringer og miljøødeleggelser. Australia er bare en forsmak. Selv de edruelige ekspertene i det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget konkluderer at om vi fortsetter omtrent som nå, vil det føre til enorme masseutryddelser, at mye av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og at «det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.»

Å begynne
Jeg skulle ha endret mine vaner for lenge siden, men dét er for sent. Men jeg vil ikke lenger bidra til dette.

Det handler om å begynne med meg selv.

Det handler ikke om flyskam, kjøttskam eller forbruksskam, men om prioriteringer. I steder for spennende flydestinasjoner, får jeg tenke på det jeg kan oppleve av fantastiske steder i tog- og bussavstand. Jeg får gå enda nøyere inn i hva som er av vegetaroppskrifter. Fremfor å stadig kjøpe nytt, får jeg ta bedre vare på det jeg har. Jeg må motstå enhver fristelse fra de politiske partiene som vil gi oss enda mer vekst, på ytterligere bekostning av klima, miljø og dyreliv.

Det handler om hvorvidt jeg mener at jeg selv og akkurat hva jeg har aller mest lyst til, er viktigere enn selve eksistensen til de uendelig mange dyrene som nå trues med utryddelse. Om mine interesser er viktigere enn bevaringen av den delen av verdens natur som ikke allerede er skadet eller totalt ødelagt av oss mennesker. Om min absolutte selvutfoldelse er viktigere enn å forhindre de uendelig mange tørkekatastrofene, oversvømmelsene, jordskredene, stormene, matkrisene, nye sykdommene, hundrevis av millioner av klimaflyktninger, som blir vår hverdag om vi ikke endrer kursen totalt allerede nå.

Det handler om hvorvidt jeg er viktigere enn det å bevare jorden selv.

Dét er jeg ikke.

Grunnlovens vern av kommende generasjoner

Kravene til de klimastreikende skoleelevene er ganske enkelt hva de har rett til ifølge Grunnloven. For Grunnloven beskytter retten til naturmangfold og et sunt miljø, ikke bare for oss, men for kommende generasjoner. Kanskje på tide at regjering, storting og rettsvesen tar konsekvensene av dette. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 3. november 2019.

Grunnloven § 112, den såkalte miljøparagrafen, slår fast at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Og dette gjelder altså ikke bare oss i dag: «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Som grunnlovsbestemmelse er dette en av rammene for all politikk og all annen lovgivning. Vi har ikke annet alternativ enn å ta hensyn til kommende generasjoner. Som miljøparagrafen også poengterer: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Dagens klimastreikende ungdom er slik selve bildet på hvem politikken må ta hensyn til.

Politikken som kan gjøre jorden ubeboelig
Idet Norges totalutslipp av klimagasser fremdeles ikke går ned og målene i klimaforliket for 2020 allerede er gitt opp, er det vanskelig å se hvordan dagens klimapolitikk kan være i overensstemmelse med Grunnlovens krav.

Klimarisikoutvalget som regjeringen selv utnevnte, konkluderer i stedet at om «klimapolitikken fortsetter som i dag» vil det føre til ødeleggelse av «større økosystemer», «økning i ekstremværhendelser,» «redusert matsikkerhet,» og «omfattende» folkeforflytninger. For generasjonene etter oss kan det bli slik: «Mye av livet på land og i havet dør ut,» «deler av jorden [blir] nær ulevelig,» og det er «høyst usikkert» om menneskeheten i det hele tatt kan «tilpasse seg slike endringer.»

Naturødeleggelsene som truer oss
Som påpekt av blant annet FNs Naturpanel, står vi overfor en naturkrise som er like alvorlig som klimakrisen. Enorme miljøødeleggelser skapt av overforbruket av jordens ressurser, truer hele økosystemer, en million dyre- og plantearter med utryddelse og også vår egen eksistens. Bare i Norge er hver femte art truet allerede nå, primært på grunn av arealødeleggelser.

Utfra Grunnlovens beskyttelse av retten til kommende generasjoner, er regjering og storting nødt til å gjøre sitt ytterste for å hindre også slike fortsatte ødeleggelser. Det er vanskelig å se annet enn at dette innebærer at de må stoppe ytterligere nedbygging av naturen, stanse all jakt på truede dyr og alle de andre artene som allerede sliter på grunn av klimaendringene, og – ikke minst – at de må systematisk stimulere et mer bærekraftig forbruk: mer vegetarprodukter, gjenbruk, og nære opplevelser, mindre kjøtt, forbruksvarer og fly.

Grunnloven viser vei
Mens en del politikere er bekymret over at nødvendige klima- og miljøtiltak kan støte velgere bort, viser Grunnloven vei. Den bare slår fast at vi ikke kan annet enn å «iverksette tiltak» for å sikre barnebarn og deres barn en fremtid. Det er dette politikere må fortellere sine velgere.

Politikere av alle slag som arbeider for sterkere fokus på klima og natur, kan også bruke Grunnlovens miljøparagraf mer aktivt. Grunnloven gir dem ikke bare rett, men viser hvordan de kan legge kravet om et sunt miljø og naturmangfold for etterslekten til grunn i enhver politisk debatt som berører klima, miljø- og dyrevern.

Rettsvesenets forpliktelse
Også rettsvesenet er bundet av Grunnlovens beskyttelse av kommende generasjoner, og forpliktet til å sikre at regjering og storting følger opp om noen går til sak for å sikre dette. Den generelle grunnlovfestede prøvingsretten gir enhver rett å be domstolene vurdere om lover og andre politiske vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven.

Det er allerede to saker i rettsvesenet som handler nettopp om Grunnlovens miljøparagraf, WWFs ulvesøksmål og klimasøksmålet om oljeleting i Barentshavet. Behandlingene av begge rettssakene til nå vitner dessverre først og fremst om at selv domstolene overser Grunnlovens vern «også for etterslekten».

Handler om alt
Samtidig som begge de to pågående sakene er viktige, gir Grunnlovens vern for kommende generasjoner grunnlag for en adskillig mer omfattende sak på vegne av de som kommer etter oss. For dette handler om nesten alt ved dagens politikk.

Om ikke regjering og storting endelig gjør det de er forpliktet til, er det bare å håpe at forkjempere for klima, miljø, dyrevern, og barn, slik som Bellona, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Noah, NOF, Redd Barna, Røde Kors, Sabima, WWF og Zero, går sammen i en felles sak og ber domstolene vurdere hele den nåværende miljø- og klimapolitikken i lyset av Grunnlovens vern av miljø og naturmangfold for etterslekten. For det handler om deres fremtid.

For Grunnloven sier det selvsagte: Vi har ingen rett til å frata kommmende generasjoner et sunt miljø og det mangfoldet av dyr og planter vi har rundt oss i dag.

Staten gjør det lettere å drepe dyr

Kanskje staten skulle fremme mer toleranse overfor dyr, ikke enda mer intoleranse som i forslaget til nytt viltforskrift. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 19. september 2019.

Mens innføringen av felles likestillingslov i hovedsak ryddet opp i hvordan de fleste grupper av mennesker før var utelukket fra vern mot diskriminering, går regjeringen motsatt vei med ville dyrs rettigheter. Her er det vår intoleranse som vernes. Og med regjeringens forslag til nytt viltforskrift, vernes vår intoleranse mot dyr ytterligere.

Viltforskriftet regulerer mye av vårt forhold til ville dyr. Dessverre er mye av utgangspunktet at dyr og deres blotte eksistens fremstilles som et grunnleggende problem. Det eksisterende forskriftet tillater folk flest å avlive omtrent alt som er av ikke direkte utrydningstruede smådyr man måtte føle seg plaget av i sin nærhet. Når som helst på året, helt uten hensyn til både hekking og unger. Det holder at dyrene kan skade hus, hage eller landbruk.

Forslaget til ny viltforskrift gjør ingenting med noen av de problematiske aspektene. I stedet utvides «skadelidtes myndighet til selv å beslutte felling … til å gjelde skade på alle typer eiendom». I tillegg føyes til en hel rekke nye arter som nå kan drepes på eget initiativ om man føler seg plaget. For hvilken risiko kan jo ikke pilfink, bokfink, bjørkefink, grønnfink, gråspurv, stripegås, svarttrost, fasan og ikke minst kjøttmeisen representere? Grevling, bever, sørhare, rev, mår, røyskatt, villkanin, alle krypdyr, gråmåke, svartbak, ringdue, skjærer, kråker, ravn, rødvingetrost, gråtrost og måltrost er og blir like så mye fritt vilt.

Mens mange av de mest alminnelige dyreartene i dag er truet av klimaendringer fordi de ikke klarer å tilpasse seg, er regjeringens svar altså å svekke det minimale vernet disse dyrene allerede har. Et farlig mønster
Det nye forslaget speiler dessverre et mønster. Vi tåler andre levende skapninger i stadig mindre grad. Og loven gjør det stadig lettere å gi uttrykk for vår intoleranse mot dem.

Samtidig som vår lovbeskyttede intoleranse mot ville dyr får utfolde seg nærmest uten hindringer i områdene vi har gjort til våre, styrker loven oss i vårt begjær til å beslaglegge stadig mer av dyrenes naturlige hjemstavn, som når kommunene nå i enda større grad får overstyre miljøvernsbestemmelser, slik at enda flere dyr fortrenges av våre boliger, våre hytter og vår infrastruktur.

Selv ute i naturen beskytter loven vår intoleranse mot ville dyr. Ulver og andre rovdyr som på noen måte bare truer våre frittgående sauer, våre båndløse hunder og ikke minst våre jaktkvoter, kan massakreres i mengder, som akkurat sett ved hvordan rovviltnemdene vedtok masseslakt av jerv og en storstilt nedskyting av den utrydningstruede ulven innenfor ulvesonen. Selv ikke i nasjonalparkene finnes det noe vern mot slik nedslaktning og vår totale intoleranse.

Loven speiler samtidig en absolutt mangel på gjensidighet. Mens loven beskytter vår minimale toleransegrense for dyr generelt, forlanger den at mengder av ville dyr skal tolerere at vi dreper dem omtrent overalt i naturen i rent underholdningsøyemed. Slik som med utrydningstruede ryper og mengder av dyr som vi ikke engang spiser og i stedet gjerne hiver rett i søpla etter å ha drept dem.
Intoleranse som utfordring
I stedet for tiltak som kan øke toleranse overfor andre levende vesener, legger lover og forskrifter opp til å styrke vår intoleranse. Drap fremstilles som beste løsning på de fleste konflikter skapt av vår mangel på toleranse på dyr som bare forsøker å leve sine liv. Mens regjeringen leder an akkurat nå, kives Senterpartiet og Arbeiderpartiet om ytterlige å svekke dyrenes vern mot vår dødelige intoleranse.

Kanskje det er på tide å tenke annerledes, å se verden litt annerledes. Kanskje det ikke er de ville dyrene, men vår intoleranse, som er den største utfordringen. Kanskje det er på tide å la dyr og natur være mest mulig i fred. Kanskje det er på tide å ta innover oss at jorden ikke bare er vår, men tilhører like mye alle levende skapninger.

Kanskje vi kan få et lovverk som viser litt større toleranse overfor andre vesener enn akkurat oss selv? Å få et viltforskrift som tar hensyn til dyrs helt alminnelig livsutfoldelse er en god begynnelse.