Tusenvis av koalaer er blitt drept de siste ukene. En hel milliard av Australias dyr er utslettet i de enorme brannene. Og jeg, jeg var med på å gjøre det.
Disse dyrene ville aldri ha omkommet slik de gjorde, hvis det ikke var for klimaendringene, skapt av mitt overforbruk, min mat, mine reiser og mine politikere. Slik er jeg skyld i hvert dyr som brant i hjel levende, hvert dyr som tørstet i hjel i kjølvannet av flammenes herjinger, hvert dyr som nå vil sulte i hjel i de nedbrente landskapene.
De døde koalaene eller andre dyrene var aldri meningen. Men jeg burde for lengst forstått at jeg ville drepe dem ved å leve slik jeg er blitt oppdratt til å gjøre. Det handler ganske enkelt om årsak og resultat.
Mine valg har fått katastrofale konsekvenser for så mange totalt uskyldige. Og enda mange flere vil dø på grunn av meg, siden så mye av klimaendringene allerede er i gang. Jeg er ikke så mye mindre skyldig enn de som tar bøssa fatt og skyter løs på de ville dyrene.
Mine valg
Jeg har vært del av en forbrukskultur som mer enn noe annet ødelegger planeten, som hvert år bruker opp jordens årlige ressurser allerede i juli. Mine skap er fulle av mer klær og ting enn jeg noen gang bruker, kjøpt fordi det jo alltid var fint med noe nytt, fordi jeg hadde så mye at jeg mistet oversikten, fordi det alltid var lett å gi til Fretex det jeg ikke var fullt så begeistret for lenger.
Mesteparten av livet har jeg gjennom det jeg spiser, støttet en matindustri basert på ødeleggelsen av uendelige arealer og en fullstendig overbelastning av havressursene, der det aller, aller meste går til å fôre ulykkelige husdyr og oppdrettsfisk som vi igjen spiser.
Som så mange andre har jeg hatt drømmer om et forstadshus midt i en stort sett ubrukt hage som alle bidrar til enorme arealødeleggelser og endeløs klimaskadelig pendling. Helt frem til jeg sluttet å fly, har jeg på alt for mange flyturer til alt for mange land spydd ut tonnevis med karbondioksid.
Og som de aller fleste andre har jeg størsteparten av livet stemt på de forskjellige nåværende og tidligere regjeringspartiene, som alle har vist at de ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å verne klima, natur og dyreliv, men tvert om ødelegger det ytterligere gjennom stadig mer privat og offentlig forbruk, oljeutvinning, ytterligere nedbygging av naturen og rovdyrdrap.
Alt bidrar
Det er umulig å beklage nok hva jeg har gjort. Hvordan i all verden skal jeg kunne be om tilgivelse fra alle de drepte koalaene, kenguruene og vombatene, for at jeg med mitt overforbruk på alle områder var med på å frarøve dem selve deres eksistens?
Som så mange andre, tenkte jeg så alt for lenge at det ikke var så farlig med akkurat mine flyturer. Eller akkurat mine matvaner. Eller akkurat mine klesinnkjøp. Eller akkurat mitt ønske om å få tre eller enda flere barn eller et enda større bosted. Eller akkurat min politiske prioritering av skattelette eller enda flere offentlige tjenester, fremfor miljøvern. Det er alltid andre som er verre enn meg.
Problemet er hvordan alt hører sammen. Alt bidrar til å ødelegge verden ytterligere. Jeg ødelegger.
Snart for sent
Ifølge FNs klimapanel kan vi ikke vente lenger enn til 2021 med å sette i gang alle de radikale tiltakene nødvendige for å forhindre en absolutt klimakatastrofe. Vi lever allerede i dag i en verden der de ukentlige miljø- og klimanyheter er så katastrofale at hver og en av dem kunne ha skapt generell panikk bare for få år siden.
En hel million dyre- og planteartene er truet av utryddelse på grunn av klimaendringer og miljøødeleggelser. Australia er bare en forsmak. Selv de edruelige ekspertene i det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget konkluderer at om vi fortsetter omtrent som nå, vil det føre til enorme masseutryddelser, at mye av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og at «det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.»
Å begynne
Jeg skulle ha endret mine vaner for lenge siden, men dét er for sent. Men jeg vil ikke lenger bidra til dette.
Det handler om å begynne med meg selv.
Det handler ikke om flyskam, kjøttskam eller forbruksskam, men om prioriteringer. I steder for spennende flydestinasjoner, får jeg tenke på det jeg kan oppleve av fantastiske steder i tog- og bussavstand. Jeg får gå enda nøyere inn i hva som er av vegetaroppskrifter. Fremfor å stadig kjøpe nytt, får jeg ta bedre vare på det jeg har. Jeg må motstå enhver fristelse fra de politiske partiene som vil gi oss enda mer vekst, på ytterligere bekostning av klima, miljø og dyreliv.
Det handler om hvorvidt jeg mener at jeg selv og akkurat hva jeg har aller mest lyst til, er viktigere enn selve eksistensen til de uendelig mange dyrene som nå trues med utryddelse. Om mine interesser er viktigere enn bevaringen av den delen av verdens natur som ikke allerede er skadet eller totalt ødelagt av oss mennesker. Om min absolutte selvutfoldelse er viktigere enn å forhindre de uendelig mange tørkekatastrofene, oversvømmelsene, jordskredene, stormene, matkrisene, nye sykdommene, hundrevis av millioner av klimaflyktninger, som blir vår hverdag om vi ikke endrer kursen totalt allerede nå.
Det handler om hvorvidt jeg er viktigere enn det å bevare jorden selv.
Dét er jeg ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar