onsdag 14. april 2021

What happens when a god dies

While Queen Elizabeth lost her husband, the British their prince consort, the villagers of Yaohnanen in Vanuatu lost their god, as Prince Philip died. But what happens when a god dies? Join me as I visit the Prince Philip worshippers on the island of Tanna. Originally published in Norwegian in Vårt Land 16 April 2021.

By Dag Øistein Endsjø, professor of the Study of Religion at the University of Oslo
Sikor Natuan, the son of the chief, in the sanctuary in Yaohnanen with a British flag and one of the signed portraits, which Prince Philip has sent to his followers (Photo: Dag Øistein Endsjø).

When the royal yacht sailed up the west coast of the island of Tanna on a February day in 1974, the Duke of Edinburgh leaned thoughtfully over the rail and looked ashore. When his wife the queen went to him and asked what was wrong, he replied as follows: “My dear, there is something I have to tell you, that I have been keeping secret from you for a long time. I'm really a man-Tanna. My area is up from that beach, in the bush, and some day I have to return.” When the queen heard this, she began to cry.

This more mythical account of the official visit of Queen Elizabeth and the Duke of Edinburgh in what was then the Franco-British New Hebrides is part of the sacred stories written down in the small village of Yaohnanen on Tanna in Vanuatu. According to local belief, Prince Philip is the descendant of the ancestor whose-name-may-not-be-spoken. The inhabitants of Yaohnanen themselves hold that the belief arose from that one of their elders around 1966 found a picture of the original Greek Prince in a book about the royal family and “recognized something about him.” “This must be him,” said the elder. “If he’s not French, and not English and not American, he’s got to be New Hebridean.” The sacred rendition otherwise follows roughly what is usually known about the Prince: He became a naval officer, a cowboy or polo player and then went to Britain to find a suitable wife, where he later ruled the country with her help.

The belief in Prince Philip as a divine figure is related to the so-called cargo cult that is generally strong on the islands of Vanuatu. These beliefs originate in both older traditional beliefs and the cultural shock that arose when Allied soldiers – not least black American soldiers – arrived with their seemingly endless supplies of material goods during World War II. At the heart of the Cargo faith is the conviction that divine figures associated with legendary ancestors will return to establish an ear of abundance. As the scriptures say, the moment the Prince sets foot on a special rock on Blacksands Beach west of Tanna, mature kava plants will miraculously sprout all over the island, old people become like new as they shed their skins as snakes, and “there will be no more sickness and no more death.”

While Prince Philip’s return would initiate this golden age in Yaohnanen, the inhabitants of the Sulphur Bay area further east on Tanna, are awaiting a black figure named John Frum, not dissimilar from a typical African-American soldier. As a divine avatar with supernatural abilities, Prince Philip from his dwelling in England has long helped his followers in Yaohnanen, with the crops, good weather and, not least, as the chief's son Sikor Natuan told me in 2016, the Prince made sure the village was spared any major destruction when Cyclone Pam ravaged large parts of the island state in 2015. When another cyclone hit Vanuatu in 2017, some of Prince Philip’s supporters thought this to be a sign that the Prince, who had just retired from his public office seem, had reached an even holier status.

Despite his alleged longing for his original hometown, Prince Philip never visited the Yaohnanen. He never came closer than the time when the royal yacht actually sailed up along the coast of Tanna, on its way to the New Hebridan capital further north. But he sent the villagers several large autographed photographs, a British flag and other gifts, which may be displayed for visitors at the sanctuary which is the centre of the Prince Philip cult. In 2007, a group of villagers also got to meet him, when they took journeyed to the United Kingdom in connection with a television program. The meeting itself was not filmed, but according to the men from Yaohnanen, the meeting was very successful and they got an important message back to Tanna.

What happens next with the Prince Philip cult is unclear. The islanders now mourn both sincerely and ceremonially, while marking the passing with traditional dance, sacrifices and kava rituals. But it is unclear whether the Duke of Edinburgh’s death means the end of the movement. What happens now with the miraculous golden age that should have been initiated by the return of the Prince?

Some hold that the spirit of Prince Philip is now returning to the island of Tanna, but it is uncertain whether this means that he will remain there forever. Will the Prince, who really is he whose-name-may-not-be-spoken, let himself be reincarnated in another form? Maybe he will resurrect at some point in the future, and then finally relocate to Yaohnanen? Will the cult followers search for another living figure, who can take the part Prince Philip has played for over half a century. Perhaps there is disagreement among the villagers about what really happened after the Prince’s death, that the original unified movement is dissolved into several different cults.

Of course, Prince Philip is not the only divine figure who has died and created great waves among his followers. Almost two thousand years ago, the death of Jesus became the starting point for an entire world religion, with its many variations. That something like this will happen in the wake of the Duke of Edinburgh’s demise is more doubtful. But there is certainly reason to follow what happens in the future at the centre of the world for the worship of Queen Elizabeth’s consort.
The author of the article in front of the sanctuary that is the centre of the Prince Philip cult in Yaohnanen, Vanuatu.

fredag 29. januar 2021

Formal Nomination for the 2021 Nobel Peace Prize of Dr. Dame Jane Goodall and the United Nations - Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES, the UN Nature Panel)

As Professor in the Study of Religion at the University of Oslo and consequently with the right to nominate for the Nobel Peace Prize, I have just formally nominated Jane Goodall and the UN Nature Panel (IPBES) for this year’s Peace Prize for the following reasons:
As we face a perilous nature crisis, the IPBES and Jane Goodall use science to inspire action and raise international cooperation to preserve peace and a healthy environment for future generations.

As pointed out by the Norwegian Nobel Committee when awarding the 2004 prize to Wangari Muta Maathai, “peace on earth depends on our ability to secure our living environment.” As the nature crisis already exacerbates the grave climate crisis, threatens food and water security, contributes to lethal pandemics, and generates instability, securing sound ecosystems and biodiversity today is vital for the future preservation of peace and fraternity of nations in accordance with the will of Alfred Nobel.

Established by the UN in 2012 to combat the nature crisis through the dissemination of science and multilateral cooperation, the IPBES holds a most prominent part in the global effort to restrain this crisis, parallel to the role of the 2007 laureate, the UN Climate Panel, against the climate crisis. Providing scientific facts against myths of denial, identifying the acute challenges, presenting various threatening scenarios, and, not least, offering effective solutions through its network of 132 member countries and thousands of scientists, the UN Nature Panel may help preventing future conflicts to arise from further destruction of nature and subsequent depletion of resources.

As a lifelong champion for the preservation of biodiversity inextricably tied to human existence, Jane Goodall is not only a living symbol for the environmental movement as such, but has revolutionized the understanding of the human relationship with animals, and has, through the Jane Goodall Institute, championed sustainability and the preservation of nature with a community-centred approach. In this way, Goodall has contributed to raise awareness about how preserving ecosystems and biodiversity is essential for a peaceful future both globally and locally.

Recognizing the effort to preserve peace through safeguarding life in all its diversity, a prize to Jane Goodall and the UN Nature Panel would be particularly in the spirit of the 1952 prize to Albert Schweitzer for his “reverence for life”.

Miljøseieren i Høyesterett

Da Høyesterett ikke stoppet ny oljeutvinning i klimasaken, slo den samtidig fast at Grunnloven er «en sikkerhetsventil» for å sikre retten til både miljø og natur – ikke minst for kommende generasjoner. Saken ble opprinnelig publisert i Nettavisen 13. januar 2021.

Mens det har vært mye fokus på hvordan Greenpeace og Natur og Ungdom ikke fikk medhold av Høyesterett i å stoppe konsesjonsrunden om oljeutvinning i Barentshavet, overses det hvilken seier utfallet av klimasaken samtidig ga klima og miljø. Høyesterett slo nemlig fast at Grunnlovens miljøparagraf så absolutt gir domstolene rett til å «sette til side et lovvedtak av Stortinget» og andre «vedtak som Stortinget har samtykket til.» Med dette overkjørte domstolen fullstendig statens påstand at miljøparagrafen «gir ikke materielle rettigheter som private parter kan håndheve direkte for domstolene.»

Den reelle grunnlovsbeskyttelsen
Grunnlovens miljøparagraf (§ 112) sier at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Dette forplikter myndighetene å «iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Terskelen for at domstolene kan gripe inn, er likevel, som Høyesterett presiserer, «svært høy». Domstolen stoppet ikke konsesjonsrundene i Barentshavet, nettopp fordi den mente vedtaket bare hypotetisk kunne skade føre til begrenset skade og slik ikke representerte «en grov tilsidesettelse av pliktene etter Grunnloven § 112.» Den så den samtidig som «vanskelig … at domstolene ved prøvingen av enkeltvedtak kan stille opp slike spesifikke krav med grunnlag i Grunnloven § 112». I stedet taler «demokratihensyn … for at … politiske avveininger og bredere prioriteringer … om grunnleggende miljøspørsmål … blir tatt av folkevalgte organ, og ikke av domstolene.»

Men dette leder oss tilbake til selve grunnprinsippet i miljøparagrafen. Når Høyesterett erklærer at paragrafen er «en sikkerhetsventil» overfor Stortinget, er det vanskelig å se annet enn at den «svært høye … terskelen» for domstolenes inngripen, må være når myndighetenes helhetlige politikk setter hele retten til miljø og natur i fare – ikke minst «for etterslekten».

Klimaet og etterslekten
I dommen viser Høyesterett til hvordan den globale oppvarmingen ifølge FNs klimapanel vil nå «3-4 °C mot slutten av dette hundreåret dersom det ikke blir gjort endringer i den klimapolitikken som blir ført i verda i dag,» noe som igjen betyr «en reell fare for … ekstremvær uten historisk presedens … store konsekvenser for livet i havet og for muligheten for å produsere mat.»

Dette skrekkscenariet er på ingen måte i overensstemmelse med Grunnlovens miljøkrav. Høyesteretts presisering innebærer følgelig at domstolene er i sin fulle rett til å vurdere om den helhetlige norske klimapolitikken med sine planlagte og reelle kutt, innebærer at Norge gjør tilstrekkelig for å forhindre den varslede klimaapokalypsen.

Naturen og etterslekten
Jordens naturkrise truer også retten «til et miljø som sikrer helsen». Som FNs helseorganisasjon WHO viser, er både koronapandemien og muligheten for nye dødelige pandemier knyttet til naturødeleggelsene. Den massive insektdøden truer store deler av naturen og matproduksjonen, mens hele næringskjeder kan kollapse i havet.

Den stadige nedbyggingen av naturområder og jakt på utrydningstruede dyr i Norge, kan i seg selv være i strid med Grunnlovens beskyttelse av naturen, ikke minst «for etterslekten.» Ødeleggelsene i Norge alene truer kanskje ikke et fremtidig «miljø som sikrer helsen». Men det å støtte de nødvendige internasjonale avtalene og å selv følge dem opp, er Norges største mulighet til å bidra til det globale naturvernet som er avgjørende for menneskehetens overlevelse.

Den helhetlige norske naturpolitikken er følgelig også noe domstolene kan vurdere i lys av miljøparagrafen, som eksemplifisert med det totale misforholdet mellom anbefalingen til FNs Konvensjon for biologisk mangfold om å verne tretti prosent av jorden for å bevare en bærekraftig natur, og at det ikke eksisterer en eneste nasjonalpark i fastlands-Norge der jakt og beitedyr er forbudt.

Overforbrukets farer
Menneskehetens totale forbruk er kanskje den viktigste årsaken til de livstruende klima- og naturkrisene, ved hvordan det på alle måter overgår naturens fornybare ressurser. At nordmenns forbruk i så stor grad er basert på import, gjør det på ingen måte irrelevant for miljøparagrafen. Høyesterett poengterte nemlig at «dersom virksomhet i utlandet som norske styresmakter har direkte påvirkning på eller kan sette i verk tiltak mot, gjør skade i Norge, må det kunne trekkes inn ved bruken av Grunnloven § 112.» Og skader Norge, dét gjør det: Det norske forbruket bidrar klart til den globale klima- og naturkrisen som truer oss. Hadde alle mennesker i verden levd som oss i Norge, ville jordens årlige fornybare ressurser vært oppbrukt allerede 18. april hvert år.

Hvordan myndighetene ikke gjør noe reelt for å redusere vårt kolossale overforbruk, representerer kanskje den mest alvorlig trusselen mot etterslektens rett til natur og miljø. Med tanke på hvordan Høyesterett ikke slo ned på en klart avgrenset del av oljeutvinningen, er det tvilsomt at en slik eventuell sak ville fått medhold om den bare baserte seg f.eks. på hvordan vi importerer en halv kilo soya per innbygger hver eneste dag – mesteparten rett fra Brasil – eller på at myndighetene ikke prøver å dempe fremtidig forbruk ved å begrense den massive norske befolkningsveksten. Man må heller be domstolene se på det totale globale fotavtrykket til Norge, som er hinsides ethvert bærekraftmål.

Miljøparagrafen som sikkerhetsventil
Når Høyesterett har slått fast at Grunnlovens miljøparagraf er «sikkerhetsventilen» overfor de folkevalgte, kan miljøorganisasjonene nå gå sammen og be domstolene om å vurdere hvordan Norges helhetlige klima- og miljøpolitikk er i strid med Grunnlovens beskyttelse av «et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares … også for etterslekten».

Mer enn noensinne trenger vi at domstolene klart definerer de totale rammene som miljøparagrafen legger til grunn for å bevare natur og miljø også for kommende generasjoner. Så får det være opp til politikerne hvilke «prioriteringer» og «avveininger» de vil gjøre innenfor disse rammene.

Klima, natur og drømmen om 35 kvadrat

Klima- og naturkrisen innebærer nok av forsakelser. Når stadig flere faktisk drømmer om noe som hjelper både klima og natur, er det desto viktigere at vi følger opp. Som med drømmen om 35 sentralt plasserte kvadratmeter. Saken er publisert i Pan Harvest Magazine 16. september 2020 og i Nettavisen 8. september 2020.

I et glohett boligmarked selger de aller minste sentrumsnære leilighetene best av alle. Mange betaler gledelig adskillig mer for adskillig færre kvadratmeter enn hva de kan få lenger vekk, for å bo nærmest mulig jobb, studiested og alt det et bysentrum kan tilby. For førstegangskjøpere er det bare de minste leilighetene som overhodet er oppnåelig sentralt. Og flere og flere av oss andre er aleneboende og forblir det – nesten halvparten av husholdningene i hovedstaden inkluderer bare én person. Mange av oss føler heller ikke vi trenger så mye plass. Min minimale toromsleilighet på 31 kvadratmeter med en liten balkong, er noe av det jeg selv ser med mest glede tilbake på i årene jeg bodde i Bergen. God arkitektur og gode romløsninger kan gjøre mye av få kvadratmeter.

Men hvordan i all verden kan det å oppfylle drømmen om små sentrumsnære leiligheter på rundt 35 kvadratmeter hjelpe oss i klima- og naturkrisen? Ganske så enkelt og ganske så mye.

En av de største truslene både mot klima og natur er vår arealbruk. Vi bygger stadig ned mer natur for boliger, hytter og veier. Men å bevare mest mulig natur er ikke bare viktig for naturmangfoldet, men urørt natur binder CO2 , beskytter oss mot klimaendringene, og er dessuten det beste tiltaket mot nye farlige pandemier.

Om stadig flere av oss får oppfylt ønskene våre om å bo lite og sentralt, betyr det automatisk mindre nedbygging av natur. Vi trenger mindre nye forsteder eller veier til dem. Vi trenger mindre nye enorme kjøpesentre med enda større parkeringsarealer. Vi trenger i stedet å disponere bedre de områdene vi allerede har bygget ned, slik at flere av oss kan bo slik vi drømmer om: Lite og sentralt.

Flest mulig leiligheter på 35 m2 er slik noe av det beste vi kan gjøre direkte både for klima og natur. Men denne drømmen hjelper samtidig klima og natur på så mange andre områder.

Matjord og CO2, forbruk og strøm
Det å beholde mest mulig av den beste matjorden intakt, blir bare viktigere og viktigere ettersom klima- og naturkrisen tiltar og matsikkerheten trues stadig mer. Men flere små leiligheter betyr også mindre nedbygging av landbruksjord, siden dette vil bremse den evige utvidelsen av forstedene som er landbrukets største trussel. Siden så mye av den beste matjorden ligger rundt de store byene, har dette i tiår vært offer for noe av den mest massive nedbyggingen for å bygge billige og stadig mer perifere boliger til mennesker som heller ville bodd mer sentralt.

Å bo lite og tett betyr mindre avstander og kortere transport. Og idet stadig flere dropper bilen for sykkel, kollektivtrafikk og passe solide gåsko, innebærer det både mindre CO2-utslipp og mindre materialbruk til både bensinbiler og de av det elektriske slaget.

Flere leiligheter på 35 m2 minsker selvfølgelig også strømforbruket og slik presset på å bygge ned stadig mer av naturen for å skaffe mer strøm, slik som vi har sett med de gigantiske og svært uheldig plasserte vindmølleparkene.

Å bo smått betyr også mindre forbruk, altså direkte hjelp mot en av de største truslene mot klima og natur. Om noe færre møbler kanskje ikke bidrar aller mest, må man huske at dette betyr mindre betong, stål og andre materialer, som er årsaken til at byggeindustrien er noe av det mest ressurskrevende vi har.

Markedsøkonomien og natur
Markedsøkonomien med sine prinsipper om evig tilbud og etterspørsel, er mye av selve grunnen til så mange av de alvorlige klima- og naturtruslene vi nå står overfor.

Når det gjelder dagens boligmarked, synes derimot markedsøkonomien for en gang skyld å spille på lag med klimaet og naturen. Det er dermed desto viktigere at både miljø- og markedsvennlige politikere nå går sammen og fjerner de mest miljø- og markedsfiendtlige reguleringene som hindrer en klima- og naturvennlig boligpolitikk – altså fjerne makstallet på antallet nye små boliger i bysentrumene som tvinger folk bort fra byene. Bygg i stedet mest mulig smått, fantasifullt og nært. La oss prøve å oppfylle drømmen til alle de som drømmer om 35 sentralt plasserte kvadrat. For alle disse menneskene i seg selv. For klimaet. For naturen.

Og så kan vi begynne å lete etter andre uoppfylte drømmer som kan bidra til å redde klima og natur.

Frp og Sp er de egentlige innvandringspartiene

Gjennom sin mangelfulle klima- og miljøpolitikk, legger ingen partier opp til en mer total masseinnvandring om få tiår enn Frp og Senterpartiet. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Nettavisen 29. mai 2020.

Fremskrittspartiet profilerer seg med rette som partiet med den mest restriktive innvandringspolitikken for dagens Norge, både med henhold til asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforening. Senterpartiet ligger ikke langt etter. Underlig nok er likevel de få tusener politikken deres bidrar til å holde borte her og nå, bare en dråpe i havet sammenlignet med de enorme flyktningemassene som om få tiår kan strømme over grensene om Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedums får gjennomslag for sin mangelfulle miljø- og klimapolitikk.

Kjøtt, hytter, jakt og konsekvenser
Både Frp og Sp insisterer at myndighetene på ingen måte skal gjøre noe for å få oss til å endre livsførsel for å redde klima, miljø og naturmangfold. Vi skal kunne spise like mye kjøtt, fly som aldri før, utvinne stadig mer olje, ha like høyt forbruk, bygge ned enda mer natur og matjord med hytter og hus og fortsette massejakt på utryddelsestruede arter.

Dette kan i første omgang synes som en ærlig sak, siden verken Frp, Sp eller velgerne deres er nevneverdig opptatt at dette fører til at klima, miljø og naturmangfold blir ytterligere ødelagt. Også vi som mener vern av klima, miljø og natur er det viktigste av alt, vet hvor vi har Frp og Sp i sin motvilje mot effektive klima- og miljøtiltak. Men de to partiene og velgerne deres glemmer at klima- og miljøødeleggelsene de fremskynder, kan føre til de mest massive flyktningebølgene – stikk i strid med hva Frp og Sp forfekter som noe av sin kjernepolitikk. Listhaug og Vedums prioriteringer er delvis basert på skepsis mot hele klima- og miljøvitenskapen. Et annet grunnpremiss er at hva vi gjør i lille Norge, ikke betyr store forskjellen, som om vi kan forvente at fattige land som Brasil, Madagaskar og Indonesia vil verne om miljø og truede arter, når søkkrike Norge gir blanke. Det handler også om overoptimistiske forestillinger i Sp og Frp om at klimaendringene ikke er så farlige for «våte, kalde Norge» eller rett slett «en fordel» for oss.

Men om Frp og Sp ikke bryr seg så mye om at klima, miljø og naturmangfold blir katastrofalt ødelagt i land langt unna norskegrensen, vil konsekvensene av dette likevel bli enorme også her. Det handler om stadig mer ekstremvær i alle landsdeler, om økonomien i et lite land helt avhengig av verdenshandelen, og om matsikkerhet idet norsk matvareproduksjon blant annet baserer seg på en halv million tonn importert soya i året. Og det handler altså om flyktninger, utallige desperate klimaflyktninger.

Milliarder av flyktninger
Klimaendringene alene kan gjøre at områder med 3,5 milliarder mennesker blir like varme som Sahara om femti år – altså på grensen til ubeboelige. I tillegg kommer havstigning som vil kunne oversvømme noen av verdens tettest befolkede områder, enda mer ekstremvær, vannkrise, naturmangfoldskrisen som innebærer at naturen blir mindre robust for å motvirke klimaendringene og at hele økosystemer kan kollapse, samt nye blodige konflikter i kjølvannet av miljøødeleggelsene.

Den mest elementære matematikk viser at slike kolossale miljø- og klimaødeleggelser kan innebære milliarder av mennesker i bevegelse. Utallige lutfattige, fortvilte og utarmede menn, kvinner og barn som vil gjøre sitt ytterste bare for å overleve. Det kan bli en situasjon der Norge ikke lenger vil ha noen som helst kontroll over sin flyktning- og innvandringspolitikk. Man kan bare glemme at Tyrkia, Hellas, Italia eller noe som helst annet land vil hindre folkemassene fra å dra videre. Med milliarder i bevegelse, vil et hvert land bare være glade om mengdene beveger seg videre – noe man så tilløp til allerede under migrasjonskrisen i 2015 da bare omtrent en million tok føttene fatt gjennom Europa. Så i enorme, utarmede flokker vil de reise, lenger og lenger nord, til de kommer vandrende over grensene fra Sverige og Russland eller i synkeferdige båter over Nordsjøen.

Handler ikke om Moria
Dette handler ikke om dagens høylytte, men komplekse debatt om Moria-barn og andre flyktninger og migranter, der alle parter har mange argumenter for sine respektive syn. For uansett om man støtter en liberal eller en restriktiv innvandringspolitikk her og nå, er det ingen som ønsker millioner av desperate klima- og miljøflyktninger strømmende over Svinesund. Aller minst er dette noe de fremtidige flyktningene ønsker selv.

Kommer vi til slikt et absolutt krisescenario, blir det fullstendig umulig å påstå at dette for en stor del handler om mennesker som kommer hit bare fordi de ønsker en høyere levestandard. De vil komme hit ganske enkelt for å overleve. De vil ikke ha noe annet valg enn å forlate sine hjem og kjempe seg til de områdene langt i nord som fremdeles vil være beboelige.

Frp- og Sp-velgernes dilemma
Gjennom sin mangelfulle klima-, miljø- og naturmangfoldspolitikk, synes Frp og Sp dessverre å villede sine mange innvandringsskeptiske velgere. For alle løftene om selvråderett og begrenset innvandring er selvfølgelig meningsløse, om Frp og Sp ikke gjør sitt ytterste for å hindre ytterligere ødeleggelser av klima, miljø og naturmangfold. Uten dette, er og blir Frp og Sp Norges fremste innvandringspartier.

Det er kanskje lite å gjøre med at de som i dag stemmer Frp og Sp ikke bryr seg så mye om de enorme truslene klima, miljø eller naturmangfold står overfor i seg selv. Men om disse innvandringsskeptiske velgerne ikke vil at Norge skal bli fullstendig oversvømmet av de mest desperate flyktninger om få tiår, er det per dags dato bare de aller grønneste partiene som gir dem noe som helst håp. Eller de kan trygle og be om at Frp og Sp endelig forlater sin alternative virkelighet og i stedet gjør alt de kan for å skape den beste politikken for klima, miljø og naturmangfold, slik at deres stadige påstander om restriktiv innvandringspolitikk ikke lenger bare er tomme ord.

Om vi hadde ærefrykt for alt liv

Da krisen kom over oss, fant vi sammen i ærefrykt for livet. Tenk om dette kunne omfatte livet i alt sitt mangfold. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 4. mai 2020.

Da koronapandemien først nådde oss fra en millionby vi knapt hadde hørt om, var det flere som sa at vi måtte la den gå sin gang og ikke risikere økonomien over dette. Disse stemmene er mer stille nå. Vi fant i stedet sammen i ærefrykt for livet. Alle politiske partier fra Rødt til Fremskrittspartiet gikk sammen om de mest alvorligste tiltakene noensinne for å redde liv. For å redde de syke, for å redde oss fra å bli syke, for å redde alle de som blir mest skadelidende fra de strenge tiltakene. De gikk sammen om ærefrykt for livet. Slikt et enkelt prinsipp. At man alltid skal gjøre sitt ytterste for å verne om andre, sitt ytterste for ikke å skade andre.

Ærefrykt for alt liv
Selve begrepet ærefrykt for livet ble først formulert av legen og misjonæren Albert Schweitzer, noe han fikk Nobels fredspris for i 1952.

Men heller ikke for Schweitzer var ærefrykt for livet opprinnelig noe selvsagt. Dette var en innsikt som først kom over ham en septemberdag i 1915 mens sakte var på vei oppover elven i Ogoué i Fransk Ekvatorial-Afrika. Plutselig så han noen flodhester rusle sammen med ungene sine i det siste lyset av solnedgangen.

«Da, akkurat da, midt i min store utmattelse og motløshet, slo et begrep ned i meg som et lyn: Ærefrykt for livet. Bare ved ærefrykt for livet , kan vi skape en åndelig og human relasjon til både mennesker og alle levende vesener.»

For Albert Schweitzer innså den dagen for hundre og fem år siden, at ærefrykt for livet ikke kunne begrense seg til oss mennesker. «Nå forsto jeg at et verdisystem som bare berører vårt forhold til andre mennesker er ufullstendig og følgelig mangelfull i sin evne til godhet.»

For ærefrykt for livet, handler om ærefrykt for alt liv. Livet i alt sitt mangfold.

Tenk om

Tenk om krisen vi nå går gjennom, kunne gitt oss alle samme forståelse av ærefrykt for alt liv. For i Norge inkluderer som oftest ikke ærefrykten for livet annet enn oss mennesker. Helt unødig påfører vi død og lidelse for utallige andre vesener, systematisk og med overlegg. På grunn av gammel vane, uvitenhet, vår evne til ikke å se utover oss selv. Og på grunn av vår mest foruroligende forståelse av et begrep som ofte er uløselig bundet til vårt syn på naturen: «å forvalte», en forståelse som ofte innebærer at vi ikke skal la naturen være i fred, at vi kan drepe alt som drepes kan, så lenge vi ikke driver våre medskapninger rett i utrydningen.

Men, tenk om.

Tenk om vi satte stopp for all import av jakttrofeer, pels og andre deler av ville dyr, ikke bare i solidaritet med dyrene utenfor våre grenser, men for å stanse vår del av den verdensomspennende handelen med ville dyr som startet hele koronapandemien.

Tenk om vi sluttet å lære barn i barnehagen opp i gleden ved å drepe ville dyr.

Om vi oppfylte ønsket til de 73 prosent av befolkningen som vil stanse jakt på alle truede dyrearter som harer og ryper og jerv og ulv, ærfugl og bjørn. At vi ikke lenger tillot drap på dyr vi ikke en gang spiser, men bare dreper for fornøyelsens skyld, slik som kråker, bevere og grevlinger. Om vi sluttet å pøse på millioner for å drepe hval og sel som bare fører til mengder med kjøtt, spekk og pels ingen vil ha. At det ikke lenger var lov å drepe dyr selv i nasjonalparkene.

Tenk om vi droppet det nye viltforskriftet, som gjør det enda lettere å drepe dyrene i vår nærhet som bare forsøker å leve sine liv.

Tenk bare om vi glemte de usle 120 millionene i året vi tjener på de enorme naturområdene vi alle eier sammen gjennom Statskog, og i stedet investerte i vår felles fremtid ved å ivareta dette med mest mulig med tanke på økologien og alle de levende vesenene som har dette som sitt hjem.

Tenk om vi sluttet å hugge ned skogen de få månedene fuglene hekket, strammet inn bruken av snøscooter og vannscooter der dyr hører hjemme, stoppet den statssubsidierte ødeleggelsen av det lille som er igjen av urørt villmark med mer skogsveibygging, strammet inn bruken av sprøytemidler for å redde insektene, sluttet å ødelegge nye naturområder for vindmøller og i stedet bare bygget til havs eller ved eksisterende infrastruktur, med forbehold om at det var gjort rede for at det ikke vil skade lokalt fugleliv.

Tenk om vi, lille Norge, kunne bli et foregangsland i hvordan vi passet best mulig på våre medskapninger, i vannet, i luften og på landjorden.

Tenk om…

De og våre egne liv
Ærefrykt for livet. Ingen av disse tiltakene innebærer mange kronene. De fleste av dem koster ikke noe som helst. Mange av dem sparer oss for penger. Og på lengre sikt vil alle disse tiltakene bidra til å dempe de enorme ødeleggelsene som kommer med klimakrisen, naturkrisen og nye truende pandemier som vil skje igjen om vi ikke endrer vår vei.

Slik handler ærefrykt for livet også om økonomi, om hvordan det å tenke litt annerledes og ofre kanskje litt kortsiktig gevinst, kan spare oss for uendelig store summer i fremtiden. Men først og fremst handler dette om holdninger.

Det handler om ærefrykt for livet i alt sitt mangfold. Det handler om respekt for andre. Å la andre vesener enn oss selv få være mest mulig i fred i sin naturlige leveområder. At vi prøver å leve i henhold til dette.

Det handler også om ærefrykt for våre egne liv. For uansett hva vi måtte mene om andre vesener, er vi avhengige av dem. Bare bevaringen av en velfungerende natur kan redde oss gjennom de krisene vi er i dag.

Hadde vi utgangspunktet hatt mer ærefrykt for livet til alle vesener, hadde antagelig klimakrisen blitt tatt på alvor lenge før den truet selve vår tilværelse. Da hadde det ikke vært noen naturkrise som truer oss minst like mye.

Og det hadde ikke oppstått noen katastrofal pandemi i en ukjent millionby langt borte.

Beklager, jeg drepte koalaene

Mitt overforbruk, mine reisevaner, mine matvaner og min politiske blindhet drepte Australias koalaer.Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 22. januar 2020.

Tusenvis av koalaer er blitt drept de siste ukene. En hel milliard av Australias dyr er utslettet i de enorme brannene. Og jeg, jeg var med på å gjøre det.

Disse dyrene ville aldri ha omkommet slik de gjorde, hvis det ikke var for klimaendringene, skapt av mitt overforbruk, min mat, mine reiser og mine politikere. Slik er jeg skyld i hvert dyr som brant i hjel levende, hvert dyr som tørstet i hjel i kjølvannet av flammenes herjinger, hvert dyr som nå vil sulte i hjel i de nedbrente landskapene.

De døde koalaene eller andre dyrene var aldri meningen. Men jeg burde for lengst forstått at jeg ville drepe dem ved å leve slik jeg er blitt oppdratt til å gjøre. Det handler ganske enkelt om årsak og resultat.

Mine valg har fått katastrofale konsekvenser for så mange totalt uskyldige. Og enda mange flere vil dø på grunn av meg, siden så mye av klimaendringene allerede er i gang. Jeg er ikke så mye mindre skyldig enn de som tar bøssa fatt og skyter løs på de ville dyrene.

Mine valg
Jeg har vært del av en forbrukskultur som mer enn noe annet ødelegger planeten, som hvert år bruker opp jordens årlige ressurser allerede i juli. Mine skap er fulle av mer klær og ting enn jeg noen gang bruker, kjøpt fordi det jo alltid var fint med noe nytt, fordi jeg hadde så mye at jeg mistet oversikten, fordi det alltid var lett å gi til Fretex det jeg ikke var fullt så begeistret for lenger.

Mesteparten av livet har jeg gjennom det jeg spiser, støttet en matindustri basert på ødeleggelsen av uendelige arealer og en fullstendig overbelastning av havressursene, der det aller, aller meste går til å fôre ulykkelige husdyr og oppdrettsfisk som vi igjen spiser.

Som så mange andre har jeg hatt drømmer om et forstadshus midt i en stort sett ubrukt hage som alle bidrar til enorme arealødeleggelser og endeløs klimaskadelig pendling. Helt frem til jeg sluttet å fly, har jeg på alt for mange flyturer til alt for mange land spydd ut tonnevis med karbondioksid.

Og som de aller fleste andre har jeg størsteparten av livet stemt på de forskjellige nåværende og tidligere regjeringspartiene, som alle har vist at de ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å verne klima, natur og dyreliv, men tvert om ødelegger det ytterligere gjennom stadig mer privat og offentlig forbruk, oljeutvinning, ytterligere nedbygging av naturen og rovdyrdrap.

Alt bidrar
Det er umulig å beklage nok hva jeg har gjort. Hvordan i all verden skal jeg kunne be om tilgivelse fra alle de drepte koalaene, kenguruene og vombatene, for at jeg med mitt overforbruk på alle områder var med på å frarøve dem selve deres eksistens?

Som så mange andre, tenkte jeg så alt for lenge at det ikke var så farlig med akkurat mine flyturer. Eller akkurat mine matvaner. Eller akkurat mine klesinnkjøp. Eller akkurat mitt ønske om å få tre eller enda flere barn eller et enda større bosted. Eller akkurat min politiske prioritering av skattelette eller enda flere offentlige tjenester, fremfor miljøvern. Det er alltid andre som er verre enn meg.

Problemet er hvordan alt hører sammen. Alt bidrar til å ødelegge verden ytterligere. Jeg ødelegger.

Snart for sent
Ifølge FNs klimapanel kan vi ikke vente lenger enn til 2021 med å sette i gang alle de radikale tiltakene nødvendige for å forhindre en absolutt klimakatastrofe. Vi lever allerede i dag i en verden der de ukentlige miljø- og klimanyheter er så katastrofale at hver og en av dem kunne ha skapt generell panikk bare for få år siden.

En hel million dyre- og planteartene er truet av utryddelse på grunn av klimaendringer og miljøødeleggelser. Australia er bare en forsmak. Selv de edruelige ekspertene i det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget konkluderer at om vi fortsetter omtrent som nå, vil det føre til enorme masseutryddelser, at mye av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og at «det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.»

Å begynne
Jeg skulle ha endret mine vaner for lenge siden, men dét er for sent. Men jeg vil ikke lenger bidra til dette.

Det handler om å begynne med meg selv.

Det handler ikke om flyskam, kjøttskam eller forbruksskam, men om prioriteringer. I steder for spennende flydestinasjoner, får jeg tenke på det jeg kan oppleve av fantastiske steder i tog- og bussavstand. Jeg får gå enda nøyere inn i hva som er av vegetaroppskrifter. Fremfor å stadig kjøpe nytt, får jeg ta bedre vare på det jeg har. Jeg må motstå enhver fristelse fra de politiske partiene som vil gi oss enda mer vekst, på ytterligere bekostning av klima, miljø og dyreliv.

Det handler om hvorvidt jeg mener at jeg selv og akkurat hva jeg har aller mest lyst til, er viktigere enn selve eksistensen til de uendelig mange dyrene som nå trues med utryddelse. Om mine interesser er viktigere enn bevaringen av den delen av verdens natur som ikke allerede er skadet eller totalt ødelagt av oss mennesker. Om min absolutte selvutfoldelse er viktigere enn å forhindre de uendelig mange tørkekatastrofene, oversvømmelsene, jordskredene, stormene, matkrisene, nye sykdommene, hundrevis av millioner av klimaflyktninger, som blir vår hverdag om vi ikke endrer kursen totalt allerede nå.

Det handler om hvorvidt jeg er viktigere enn det å bevare jorden selv.

Dét er jeg ikke.

Grunnlovens vern av kommende generasjoner

Kravene til de klimastreikende skoleelevene er ganske enkelt hva de har rett til ifølge Grunnloven. For Grunnloven beskytter retten til naturmangfold og et sunt miljø, ikke bare for oss, men for kommende generasjoner. Kanskje på tide at regjering, storting og rettsvesen tar konsekvensene av dette. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 3. november 2019.

Grunnloven § 112, den såkalte miljøparagrafen, slår fast at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.» Og dette gjelder altså ikke bare oss i dag: «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Som grunnlovsbestemmelse er dette en av rammene for all politikk og all annen lovgivning. Vi har ikke annet alternativ enn å ta hensyn til kommende generasjoner. Som miljøparagrafen også poengterer: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Dagens klimastreikende ungdom er slik selve bildet på hvem politikken må ta hensyn til.

Politikken som kan gjøre jorden ubeboelig
Idet Norges totalutslipp av klimagasser fremdeles ikke går ned og målene i klimaforliket for 2020 allerede er gitt opp, er det vanskelig å se hvordan dagens klimapolitikk kan være i overensstemmelse med Grunnlovens krav.

Klimarisikoutvalget som regjeringen selv utnevnte, konkluderer i stedet at om «klimapolitikken fortsetter som i dag» vil det føre til ødeleggelse av «større økosystemer», «økning i ekstremværhendelser,» «redusert matsikkerhet,» og «omfattende» folkeforflytninger. For generasjonene etter oss kan det bli slik: «Mye av livet på land og i havet dør ut,» «deler av jorden [blir] nær ulevelig,» og det er «høyst usikkert» om menneskeheten i det hele tatt kan «tilpasse seg slike endringer.»

Naturødeleggelsene som truer oss
Som påpekt av blant annet FNs Naturpanel, står vi overfor en naturkrise som er like alvorlig som klimakrisen. Enorme miljøødeleggelser skapt av overforbruket av jordens ressurser, truer hele økosystemer, en million dyre- og plantearter med utryddelse og også vår egen eksistens. Bare i Norge er hver femte art truet allerede nå, primært på grunn av arealødeleggelser.

Utfra Grunnlovens beskyttelse av retten til kommende generasjoner, er regjering og storting nødt til å gjøre sitt ytterste for å hindre også slike fortsatte ødeleggelser. Det er vanskelig å se annet enn at dette innebærer at de må stoppe ytterligere nedbygging av naturen, stanse all jakt på truede dyr og alle de andre artene som allerede sliter på grunn av klimaendringene, og – ikke minst – at de må systematisk stimulere et mer bærekraftig forbruk: mer vegetarprodukter, gjenbruk, og nære opplevelser, mindre kjøtt, forbruksvarer og fly.

Grunnloven viser vei
Mens en del politikere er bekymret over at nødvendige klima- og miljøtiltak kan støte velgere bort, viser Grunnloven vei. Den bare slår fast at vi ikke kan annet enn å «iverksette tiltak» for å sikre barnebarn og deres barn en fremtid. Det er dette politikere må fortellere sine velgere.

Politikere av alle slag som arbeider for sterkere fokus på klima og natur, kan også bruke Grunnlovens miljøparagraf mer aktivt. Grunnloven gir dem ikke bare rett, men viser hvordan de kan legge kravet om et sunt miljø og naturmangfold for etterslekten til grunn i enhver politisk debatt som berører klima, miljø- og dyrevern.

Rettsvesenets forpliktelse
Også rettsvesenet er bundet av Grunnlovens beskyttelse av kommende generasjoner, og forpliktet til å sikre at regjering og storting følger opp om noen går til sak for å sikre dette. Den generelle grunnlovfestede prøvingsretten gir enhver rett å be domstolene vurdere om lover og andre politiske vedtak er i overensstemmelse med Grunnloven.

Det er allerede to saker i rettsvesenet som handler nettopp om Grunnlovens miljøparagraf, WWFs ulvesøksmål og klimasøksmålet om oljeleting i Barentshavet. Behandlingene av begge rettssakene til nå vitner dessverre først og fremst om at selv domstolene overser Grunnlovens vern «også for etterslekten».

Handler om alt
Samtidig som begge de to pågående sakene er viktige, gir Grunnlovens vern for kommende generasjoner grunnlag for en adskillig mer omfattende sak på vegne av de som kommer etter oss. For dette handler om nesten alt ved dagens politikk.

Om ikke regjering og storting endelig gjør det de er forpliktet til, er det bare å håpe at forkjempere for klima, miljø, dyrevern, og barn, slik som Bellona, Framtiden i våre hender, Greenpeace, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Noah, NOF, Redd Barna, Røde Kors, Sabima, WWF og Zero, går sammen i en felles sak og ber domstolene vurdere hele den nåværende miljø- og klimapolitikken i lyset av Grunnlovens vern av miljø og naturmangfold for etterslekten. For det handler om deres fremtid.

For Grunnloven sier det selvsagte: Vi har ingen rett til å frata kommmende generasjoner et sunt miljø og det mangfoldet av dyr og planter vi har rundt oss i dag.

Staten gjør det lettere å drepe dyr

Kanskje staten skulle fremme mer toleranse overfor dyr, ikke enda mer intoleranse som i forslaget til nytt viltforskrift. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 19. september 2019.

Mens innføringen av felles likestillingslov i hovedsak ryddet opp i hvordan de fleste grupper av mennesker før var utelukket fra vern mot diskriminering, går regjeringen motsatt vei med ville dyrs rettigheter. Her er det vår intoleranse som vernes. Og med regjeringens forslag til nytt viltforskrift, vernes vår intoleranse mot dyr ytterligere.

Viltforskriftet regulerer mye av vårt forhold til ville dyr. Dessverre er mye av utgangspunktet at dyr og deres blotte eksistens fremstilles som et grunnleggende problem. Det eksisterende forskriftet tillater folk flest å avlive omtrent alt som er av ikke direkte utrydningstruede smådyr man måtte føle seg plaget av i sin nærhet. Når som helst på året, helt uten hensyn til både hekking og unger. Det holder at dyrene kan skade hus, hage eller landbruk.

Forslaget til ny viltforskrift gjør ingenting med noen av de problematiske aspektene. I stedet utvides «skadelidtes myndighet til selv å beslutte felling … til å gjelde skade på alle typer eiendom». I tillegg føyes til en hel rekke nye arter som nå kan drepes på eget initiativ om man føler seg plaget. For hvilken risiko kan jo ikke pilfink, bokfink, bjørkefink, grønnfink, gråspurv, stripegås, svarttrost, fasan og ikke minst kjøttmeisen representere? Grevling, bever, sørhare, rev, mår, røyskatt, villkanin, alle krypdyr, gråmåke, svartbak, ringdue, skjærer, kråker, ravn, rødvingetrost, gråtrost og måltrost er og blir like så mye fritt vilt.

Mens mange av de mest alminnelige dyreartene i dag er truet av klimaendringer fordi de ikke klarer å tilpasse seg, er regjeringens svar altså å svekke det minimale vernet disse dyrene allerede har. Et farlig mønster
Det nye forslaget speiler dessverre et mønster. Vi tåler andre levende skapninger i stadig mindre grad. Og loven gjør det stadig lettere å gi uttrykk for vår intoleranse mot dem.

Samtidig som vår lovbeskyttede intoleranse mot ville dyr får utfolde seg nærmest uten hindringer i områdene vi har gjort til våre, styrker loven oss i vårt begjær til å beslaglegge stadig mer av dyrenes naturlige hjemstavn, som når kommunene nå i enda større grad får overstyre miljøvernsbestemmelser, slik at enda flere dyr fortrenges av våre boliger, våre hytter og vår infrastruktur.

Selv ute i naturen beskytter loven vår intoleranse mot ville dyr. Ulver og andre rovdyr som på noen måte bare truer våre frittgående sauer, våre båndløse hunder og ikke minst våre jaktkvoter, kan massakreres i mengder, som akkurat sett ved hvordan rovviltnemdene vedtok masseslakt av jerv og en storstilt nedskyting av den utrydningstruede ulven innenfor ulvesonen. Selv ikke i nasjonalparkene finnes det noe vern mot slik nedslaktning og vår totale intoleranse.

Loven speiler samtidig en absolutt mangel på gjensidighet. Mens loven beskytter vår minimale toleransegrense for dyr generelt, forlanger den at mengder av ville dyr skal tolerere at vi dreper dem omtrent overalt i naturen i rent underholdningsøyemed. Slik som med utrydningstruede ryper og mengder av dyr som vi ikke engang spiser og i stedet gjerne hiver rett i søpla etter å ha drept dem.
Intoleranse som utfordring
I stedet for tiltak som kan øke toleranse overfor andre levende vesener, legger lover og forskrifter opp til å styrke vår intoleranse. Drap fremstilles som beste løsning på de fleste konflikter skapt av vår mangel på toleranse på dyr som bare forsøker å leve sine liv. Mens regjeringen leder an akkurat nå, kives Senterpartiet og Arbeiderpartiet om ytterlige å svekke dyrenes vern mot vår dødelige intoleranse.

Kanskje det er på tide å tenke annerledes, å se verden litt annerledes. Kanskje det ikke er de ville dyrene, men vår intoleranse, som er den største utfordringen. Kanskje det er på tide å la dyr og natur være mest mulig i fred. Kanskje det er på tide å ta innover oss at jorden ikke bare er vår, men tilhører like mye alle levende skapninger.

Kanskje vi kan få et lovverk som viser litt større toleranse overfor andre vesener enn akkurat oss selv? Å få et viltforskrift som tar hensyn til dyrs helt alminnelig livsutfoldelse er en god begynnelse.

søndag 15. september 2019

Ernas alternative virkelighet

Mens vi står overfor enorme masseutrydninger og trusler mot selve vår eksistens, tror Erna at hun kan redde verden med litt mindre klesvask og elbil. Velkommen til Ernas alternative virkelighet. Artikkelen ble opprinnelig publisert på NRK Ytring 15. september 2019.
Bildet av Erna der hun sitter med håndvesken i sitt flysete som vår alles beroligende landsmoder og simpelthen utsondrer «trygghet i vår tid» og at alt vil gå bra om vi bare fortsetter som vi alltid har gjort, dét vil bli husket.

Ifølge det regjeringsutnevte Klimarisikoutvalget vil det bli enorme masseutrydninger langvarig hungersnød, deler av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og «at det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.» «Kun en virkningsfull klimapolitikk … reduserer sannsynligheten for å havne i en slik fremtid.»

Norges statsminister Erna Solberg tror derimot at hun kan redde verden med litt flere elbiler, noe mindre klesvask og forbud mot engangsbestikk i plast.

Velkommen til Ernas alternative virkelighet.

Gjør ikke noe med truslene
Erna Solberg er ikke Donald Trump. Hun er klar på at endringer må til. Hennes beslutninger viser likevel konsekvent at hun ikke evner å gjøre noe med det som virkelig truer oss, nemlig befolkningseksplosjonen, arealødeleggelsene, overforbruket, kjøttkonsumindustrien, vekstideologien og nedslaktingen av ville dyr.

Amazonas brenner. Flere av verdens ledere ønsker derfor å bruke handel som et middel for å sikre at Brasil slutter å ødelegge mer regnskog. Samtidig nekter Erna blankt å bruke handel som pressmiddel når hun godkjenner frihandelsavtale med Brasil.

Mens verdens stadige befolkningseksplosjon er selve grunnlaget for både klima- og miljøkrisen, bruker Erna nyttårstalen til å oppfordre nordmenn til å få enda flere barn.

Hun vil at hun selv og vi andre i vår generasjon skal sikre absolutt nok hender i pleietjenesten når vi blir gamle. At hver av oss nordmenn har et miljøavtrykk som er mer enn nitti ganger større enn det til en gjennomsnittsperson fra Rwanda, gjør åpenbart ingenting.

Utrydder med stolthet
Jordens antall av ville dyr har gått ned 60 prosent siden 1970 og omtrent én million arter trues av utrydding. Samtidig proklamerer Erna stolt at denne regjeringen skyter utrydningstruede dyr. Verken ulv, gauper, jerv eller ryper spares, mens frislipp av snøscootere og vannscootere sørger for å forverre eksistensen for enda flere dyr.

I tillegg vil regjeringens nye forslag til viltforskrift ytterligere utvide grunneieres rett til uten særskilt tillatelse å plaffe ned nesten alt som er av ikke direkte utrydningstruede smådyr de føler seg plaget av. Det kan skje når som helst på året uten hensyn til verken unger eller hekking.

Flyindustrien representerer syv prosent av CO2-utslippene og nordmenn er blant dem som flyr absolutt mest i verden. Samtidig fremmer Erna flystolthet og ser ingen grunn til å arbeide for bedre alternativer. Hun insisterer at vi som nordmenn er praktisk talt nødt til å fly til varmere land, fordi det er litt kaldt her.

Mens FNs klimapanel peker på endret arealbruk er hovedgrunnen til at store deler av dyre- og planteliv er truet av utryddelse, vil Erna i enda større grad la kommunene overstyre miljøvernsbestemmelser. Slik kan enda mer av norsk natur bygges ned av boliger, hytter og infrastruktur.

Mer konsum
Mens verdens enorme kjøttforbruk og massekonsum av klær representerer en av de største truslene mot både klima, miljø og artsmangfold, gjør Erna absolutt ingenting. Hun prøver verken å dempe forbruket eller reformere landbruk og fiskeoppdrett slik at de ikke lenger er basert på å importere omtrent én million tonn soyabønner i året fra regnskog-ødeleggeren Brasil.

Vi bruker opp alle jordens ressurser allerede i juli hvert år. Samtidig sier nesten halvparten av unge næringslivsledere at de i høy grad er villige til å gå ned i egen levestandard for å skape en bedre verden. For Erna derimot er enda mer økonomisk vekst og følgelig enda større forbruk, stadig målet.

Mens oljeindustrien stadig er en av de aller største klimatruslene, synes Erna det er utmerket å bruke milliarder på å subsidiere leting etter stadig nye oljefelt.

Omtrent ved hver eneste korsvei, velger altså Erna alternativet som vil skade planeten, oss selv og alle andre levende skapninger enda mer.

Liten trøst annetsteds
Mens Erna svever lenger og lenger bort fra verdens realiteter, er det liten trøst i at de fleste av de andre partiene gjør likeså. Det grå Senterpartiet med sitt ønske om å ytterligere øke flytrafikken, kjøttproduksjonen og massakrere omtrent alt som er av utrydningstruede dyr. Arbeiderpartiet med sitt stadig like oljevennlige vekstmantra, rovdyrhat og absurde fremstilling av gratis matpakker som landets største utfordring. Fremskrittspartiet som fordømmer enhver regulering av kjøtt, fly eller bil, og KrF som aldri kan få brukt nok penger på øke den norske befolkningen ytterligere.

En rosa eventyrverden
Hvor Erna egentlig befinner seg, er ikke så lett å slå fast. Lever hun fremdeles i 2013 eller har hun endt opp i et parallelt univers der det er umulig å operere med lengre tidshorisonter enn frem til neste valg? Har hun funnet veien til en ny konservativ planet, der Høyres grunnleggende mantra, forandre for å bevare, er erstattet av et kamprop om at vi må grabbe til oss mest mulig så lenge det er noe igjen. Hun kan vel umulig ha gått hen og blitt omvendt til evangelikal kristendom der miljøvern betyr ingenting, fordi snart kommer Jesus tilbake med en ny himmel og en ny jord?

Eller har hun fått slikt et absolutt sjokk av verdens bedrøvelige tilstand, at hun har lullet seg inn i en kvasireligiøs rosa eventyrverden der vi lever helt uavhengig av naturen og vekst aldri vil kunne avta.

En ting er i alle fall sikkert, bildet av Erna der hun sitter med håndvesken i sitt flysete som vår alles beroligende landsmoder og simpelthen utsondrer «trygghet i vår tid» og at alt vil gå bra om vi bare fortsetter som vi alltid har gjort, dét vil bli husket.

onsdag 28. august 2019

Det grå Senterpartiet

Kanskje media burde identifisere Senterpartiet med den gråfargen som faktisk karakteriserer deres politikk. Saken ble opprinnelig publisert i Nettavisen 27. august 2019
Et hvert politisk parti står selvfølgelig fritt til å velge sine egne farger. Men media på sin side kan også gjøre som de vil når de viser til politiske konstellasjoner og lager meningsmålinger og valgoversikter. Kanskje det ville være en idé om media begynte å vise til Senterpartiet med den fargen som virkelig representerer hva de står for?
Flere farger har fått politiske assosiasjoner som igjen brukes av de politiske partiene. Det handler om identitet og tilhørighet. Rødt for venstresiden, blått for høyresiden og gult for visse kristenkonservative ideer, mens grønn politikk i dag er ensbetydende med miljøvennlig politikk.

Senterpartiets offisielle farge er også grønt. Dette har derimot ingenting med miljøpolitikk å gjøre, men henger sammen med partiets fortid som Bondepartiet. Sps kløversymbol og friske grønnfarge kan slik slik lett forvirre velgere og gi det feilaktige inntrykket av at Sps politikk er miljøvennlig. I realiteten kjemper Sp om rollen som Stortingets mest miljøfiendtlige parti.

Om Senterpartiet skulle ha valgt en farge som stemmer overens med deres politikk, er det én farge som passer bedre enn noen annen. Grå.

Grått i Grått
Grå som jordrasene, storflommene og skyene av endeløst regn, som stadig oftere skyller over landet på grunn av klimaendringene Sp ikke tar på alvor, som i stedet nekter å gjøre noe med at norsk kjøttproduksjon er en av de mest alvorlige truslene mot natur og klima, som ønsker å øke flytrafikken ytterligere, som ikke ønsker å redusere biltrafikken.

Grå som de vel én million tonn soyabønnene som importeres hvert år fra regnskogødeleggeren Brasil, for å opprettholde Sps kjøtt- og oppdrettspolitikk.

Grå som fraværet av politikk i Sp for å verne vårt truede artsmangfold.

Grå som hvordan de gjenværende myrene med sitt unike fugleliv blir, om Sps får det som de vil og pløyer dem opp.

Grå som ødeleggelsen av uberørte skoger, Sp agiterer for.

Grå som den triste jumboplassen Sp stadig tar, når det gjelder dyrevern i politikken.

Grå som himmelen uten dem utrydningstruede havørnen og kongeørnen Sp ønsker jakt på.

Grå som pelsen på de alle de døde ulvene Sp ønsker seg og som politikerne deres gjerne ikler seg ved festlige anledninger.

Grå som havets bølger uten de store havpattedyrene, som Sp har vedtatt skal massakreres i mengder.

Grå som de fortvilte øynene til revene som Sp fremdeles ønsker skal tilbringe hele livet i minimale bur for å at vi igjen skal få kunne gå med den triste grå pelsen til de mishandlede dyrene.

Grå som de uklare unnskyldningene Sp serverte, da de stemte mot MDGs forslag om å svekke kommunenes mulighet til å bygge ned matjord.

Grå som den i beste fall uryddige sammenblandingen av politikk og private næringsinteresser representert ved Sps nylig gjeninnsatte nestleder Ola Borten Moe, som bruker sitt kontaktnett fra sin tid som olje- og energiminister til å tjene milliarder på nettopp oljeutvinning og arbeider for at Sps oljepolitikk skal gagne ham ytterligere.

Grå som den tåken av fyll, trakassering og sexisme som preger deler av partiet og som vi ble vitne til da en gjeng fulle sentrale mannlige Sp-politikere sexsjikanerte sin tidligere leder Liv Signe Navarsete over telefonen.

Grå som den mangel på oppriktighet i Sps stadige mantra om nærhet i tilbud og tjenester, samtidig som de selv fjerner mange av distriktstilbudene.

Ikke rødgrønt, men rødgrått
Om meningsmålingene og valgoversiktene i media klart markerte med farge den bølgen av grå Sp-politikk som skyller over landet i dag, ville det vært mer opplysende for alle. Tilsvarende ville det ha vært absolutt mer korrekt om mediene sluttet å referere til et rødgrønt regjeringsalternativ som aldri har eksistert. Når Arbeiderpartiet og SV står sammen med Sp, er og blir regjeringsalternativet rødgrått.

fredag 5. juli 2019

Fremdeles god grunn til bekymring

Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner har fremdeles god grunn til å være bekymret på grunn av mange konservative kristne. Selv kristenkonservative som ikke ønsker å diskriminere, må erkjenne dette. Saken sto opprinnelig i Aftenposten 3. juli 2019.

Selv om informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband Espen Ottosen sier han «vil slåss for menneskers rett til å tro og leve som de ønsker uten å bli forfulgt, trakassert eller hetset», kan han ikke overse at mange andre konservative kristne ønsker at samfunnet skal systematisk diskriminere LHBT-mennesker.

I sin kritikk av Ingeborg Sennesets viktige påpekning av kristenkonservativ LHBT-motstand, snakker Ottosen dessverre ganske enkelt ikke sant når han kategorisk avviser at «kristne bruker makt for å få andre mennesker til å leve på en spesiell måte.» Mange kristne gjør nettopp dette.

I USA sørger kristenkonservative republikanerne for å hive transpersoner ut av militæret og å fremdeles tillate diskriminering av homofile i 26 delstater.

I Nigeria og Uganda samler kristenkonservative av ulike slag seg om å stramme inn allerede strenge straffer mot likekjønnet sex – med dødsstraff som mål for mange.

I Georgia og Latvia angriper konservative ortodokse og protestanter prideparader med vold, mens konservative ortodokse og katolikker har fått myndighetene i Russland og Litauen til å begrense ytringsfriheten for LHBT-personer.

Og over hele verden blir LHBT-barn og ungdom utsatt for tvang og mishandling av sine egne kristenkonservative familier.

Ledende norske kristenkonservative som Vebjørn Selbekk og Kjell Ingolf Ropstad er ganske sjeldne i verdenssammenheng når de legger menneskerettighetene til grunn og fordømmer diskriminering og forfølgelse av LHBT-personer, selv om de selv mener at hverken likekjønnet sex eller transkjønnsuttrykk er i overensstemmelse med deres tro.

De har forstått at det er de samme menneskerettighetene som garanterer at deres egne trossamfunn kan holde fast på sin tro på at heterofili og mer tradisjonelle kjønnsuttrykk er hva de mener er Guds plan – og at de kan bli kritisert for dette.

Mange norske kristenkonservative ønsker likevel fremdeles at LHBT-personer skal diskrimineres, selv om de ikke sier det like høyt. Historisk kan man bare se på hvordan KrF stemte mot både legalisering av sex mellom menn og partnerskapsloven.

Samtidig må vi huske at kristendommen ikke er entydig i LHBT-saken – akkurat som ingen andre religioner er det.

Den utbredte kristne fordømmelsen av homofile og transpersoner i dag, er et nyere fenomen. Mer vanlig var at bare analsex mellom menn ble fordømt slik som i Bibelen, mens sex mellom kvinner ble oversett, igjen ifølge Bibelen, der det ikke finnes noe forbud mot lesbisk sex.

David og Jonatan er samtidig Bibelens mest romantiske par, mens Jesus sa ingenting om likekjønnet sex og uttalte seg positivt om evnukker. I dag forsvarer også flere av de største kirkesamfunnene både homofili og transidentitet ut fra sin kristne teologi.

Men vi kommer ikke bort fra at kristenkonservative, sammen med konservative muslimer, leder an i diskrimineringen og forfølgelsen av LHBT-personer over hele verden. Det er fremdeles god grunn til bekymring.

tirsdag 14. mai 2019

Eurovisjondans for okkupasjonen

Vertslandet Israel lar eurovisjonsartister danse på okkupert jord. Er artistene, landene de representerer og EBU informert om at de er filmet på okkupert område – fremstilt som Israel? Opprinnelig publisert i Aftenposten 14. mai 2019.
Skjermdump fra det offisielle sammendraget av presentasjonsvideoer i Eurovision Song Contest viser rumenske Ester Peony dansende ved Hermonfjellet helt nord i det okkuperte Golan, som hun selv tror ligger «i Israel».

Mens Den europeiske kringkastingsunionen (EBU) stadig gjentar sin påstand om at Eurovisjonens sangkonkurranse er upolitisk, har det israelske fjernsynsselskapet KAN sørget for at hundrevis av millioner seere vil se okkuperte landområder presentert som om de er israelske i ukens finale og semifinaler i Eurovision Song Contest. I flere av de nydelig koreograferte presentasjonsvideoene av de forskjellige deltagerlandene, danser eurovisjonsartistene rundt i det israelskokkuperte Øst-Jerusalem og Golanhøydene.

At den israelske deltageren Kobi Marimi filmes foran de helligste av alle jødiske steder i det okkuperte palestinske Øst-Jerusalem, er lite overraskende. Siden Klagemuren og Tempelhøyden har en så enestående symbolsk betydning i jødedommen, ville det kanskje vært mer overraskende om EBU hadde satt foten ned og nektet dem å gjøre akkurat det.

Men det israelske fjernsynsselskapet har altså tatt med artistene til også en rekke andre okkuperte steder. Den russiske forhåndsfavoritten Sergej Lazarev filmes ved Davidtårnet i Øst-Jerusalem, mens kroatiske Roko er å finne i Palestinas arkeologiske museum, omdøpt til Rockefeller arkeologiske museum etter okkupasjonen. De albanske, rumenske og serbiske deltagerne er alle tatt med til ulike billedskjønne steder på de likeså okkuperte Golanhøydene.

Politisk gladpropaganda
Det er uklart i hvilken grad de forskjellige artistene eller landene de presenterer, er blitt informert om hvordan de er med på dette politiske gladpropagandaprosjektet til Israel. I motsetning til de verdensberømte stedene den israelske deltageren filmes ved, er alle videoene tatt opp på nokså ukjente steder som få vil gjenkjenne. Om artistene ikke egentlig vet hva de gjør, er det israelske fjernsynets handlemåte spesielt interessant.

Rumenske Ester Peony for eksempel, gir inntrykk av ikke å ha skjønt at Golan er okkupert, idet hun refererer til hele filminnspillingene som «en fantastisk opplevelse ... på snøfjellet Hermon ... i Israel» i et intervju med esc.Norge.net. Om de nasjonale fjernsynsselskapene artistene representerer, heller ikke er informert, kan dette utløse en rekke diplomatiske komplikasjoner. Hverken Albania, Kroatia, Romania, Russland eller Serbia anerkjenner den israelske okkupasjonen – i likhet med alle andre europeiske land. Er opptakene avklart med EBU?
Hvorvidt opptakene fra de okkuperte områdene er avklart med EBU, er også uvisst. Er det slik at EBU ikke har fått dette med seg i de hektiske forberedelsene frem mot neste ukes finale, eller synes de at det er helt uproblematisk? Den norske sjefen for hele Eurovisjonen, Jon Ola Sand, kan sikkert opplyse hva som er tilfelle.

Etter påtrykk fra EBU gjorde det israelske fjernsynsselskapet KAN et poeng av at de ikke ville filme noen av snuttene på den okkuperte Vestbredden, noe som igjen ble sterkt kritisert av kulturminister Miri Regev, fra det høyreekstreme Likud-partiet. «De har gjort en stor feil,» uttalte Regev, som samtidig insisterte på at Vestbredden er «en del av Israel». Når norske KEiiNO danser rundt om i Judeaørkenen, vil opptaket altså være fra den israelske og ikke den palestinske delen av ørkenen.

Bevisst politisk valg?
På tross av kulturministerens insistering og Israels aksept av hundretusener av israelske bosettere i strid med Genèvekonvensjonen, mener selv ikke Israel offisielt at Vestbredden er en del av landet. Det syriske Golan ble derimot ensidig annektert i 1981, mens den såkalte Jerusalem-loven fra 1980 erklærer at det palestinske Øst-Jerusalem er en del av det «fullstendige og forente Jerusalem».

KANs beslutning om å ta med flere av eurovisjonsartistene hit for å filme, synes altså som et bevisst valg for å understreke det israelske kravet om at disse okkuperte områdene i dag er en del av Israel. Om enn uvisst med EBUs velsignelse.

Hvordan vil NRK reagere?
Hverken NRK eller noen av de andre europeiske fjernsynsselskapene valgte å følge oppfordringen om å boikotte årets Eurovisjonsfinale, en oppfordring som har utgangspunkt i at finalen finner sted i en okkupasjonsmakt som Israel. Det blir nå likevel interessant å se hvordan NRK velger å reagere på at arrangørene altså presenterer okkuperte områder som om de er en del av Israel. Vil de protestere overfor EBU, nekte å vise de aktuelle filmsnuttene eller bare late som ingenting?

Svaret kommer senest tirsdag, når vi får se – eller ikke se – serbiske Nevena Božović som den første av de spesielt utvalgte artistene, danse under blomstrende kirsebærtrær i den illegale israelske bosetningen Ein Zivan på det okkuperte Golan.

søndag 17. mars 2019

Den evig forfulgte Michael Jackson

For fansen handler den angivelige forfølgelsen om alt som er galt i verden. Saken stod opprinnelig i Dagbladet 16. mars 2019.
Mens dokumentarfilmen «Leaving Neverland» har sjokkert mange med nye overgrepsanklager mot Michael Jackson, har Jacksons fans leid reklameplass på busser i London som insisterer på uskylden til deres store idol. «Facts don’t lie. People do», proklamerer bannerne. Anklagene er likevel på ingen måte uventede for fansen. De passer i en forståelse av Jackson som en evig forfulgt skikkelse, en mann som stadig blir angrepet nettopp på grunn av sin enestående posisjon i menneskeheten. Det handler om det gode mot det onde.

Det kan synes som om det ikke er grenser for hvor mange anklager som kan komme mot den avdøde popstjernen, uten at hans mest iherdige fans slutter å forsvare ham. Ifølge fansens verdensbilde vil det alltid komme nye anklager mot idolet deres, fordi så mange ganske enkelt er ute etter ham.

Dette er en forståelse Jackson selv nørte opp under allerede i etterkant av de første overgrepsanklagene i 1993, blant annet i sangen «D.S.» på albumet «History». Her blir påtalemyndighetene i Santa Barbara anklaget for å forfølge Jackson politisk og for å være i ledtog med CIA: «De ønsker å ta meg død eller levende», synger Jackson.

Som artisten som endelig klarte å knuse glasstaket for svarte musikere i den amerikanske musikkindustrien, blant annet som den første til å bli spilt sammen med hvite mainstreamstjerner på MTV, hadde Jackson tidlig sine reelle utfordringer utover det rent artistiske. Han var også bevisst sin egen rolle i et fremdeles rasedelt USA, og arbeidet bevisst mot fordommer på grunn av hudfarge, kanskje mest tydelig i «Black or White» fra 1991, der han sang «hvis du tenker på å bli min bror, gjør det ingen forskjell om du er svart eller hvit.»

Grunnen til at han angivelig blir forfulgt, er likevel på ingen måte begrenset til Jacksons rolle som frontfigur for en mer fargeblind musikkindustri. På «History» formidlet Jackson et brev som bedre definerer hvordan både han selv og hans mest iherdige fans ser på enhver kritikk av popkongen. Brevet fra en amerikansk syvåring skrevet til daværende president Bill Clinton, poengterer som følgende: «Kjære president Clinton. Vær så snill og ... stopp all forurensing. Få alle land fra å krige. Stopp reporterne fra å plage Michael Jackson.»

For fansen handler den angivelige forfølgelsen nemlig om alt som var galt i verden. De som tjener på krig og forurensing er de samme som forsøkte og fremdeles forsøker å undertrykke Jackson og hans budskap. For han var artisten som gjennom sang satte fokus på all verdens elendighet. Som han synger i «Earth Song»: «Hva med den blødende jorden? Kan vi føle dens sår? Hva med dyrene ... Har vi mistet deres tillit?» Jackson er ganske enkelt den som skal «Heal the World» som det het i en annen hit: «Heal the world. Gjør det til et bedre sted for deg og meg og for hele menneskeheten.»

Hvilke tiltak som må til for at verden skal frelses er noe uklart, men et altomfattende kjærlighetsbudskap til jorden og alle dens skapninger står sentralt. Gjennom videoene og konsertene sine, gjorde Jackson samtidig hva han kunne for å understreke sin enestående rolle i verdenshistorien. På forsiden av «History» er han avbildet i stram uniform med fryktinngytende patronbelter over brystet. På Jacksons konserter i 1997 – også i Oslo – ledet han noe som syntes som en egen militærparade. Men mens Jacksons militarisme representerte det gode, ble konsertscenen også fylt med tungt bevæpnede soldater som truet en flokk hjelpeløse barn, for anledningen kledd i krigsriktige filler. Selv en tanks rullet over scenegulvet som et bilde på all verdens ondskap. Men da alt så som verst ut, dukket Jackson opp som en frelserskikkelse.

Det var likevel ikke som den militære superhelten som han bare kort før hadde framstilt seg som, han til slutt knuste ondskapen. Det var som artisten alene med sitt budskap om fred og kjærlighet. Da en ensom Jackson konfronterte den enorme tanksen, klatret tanksføreren ut av kjøretøyet, hev fra seg sitt maskingevær og kastet seg gråtende for Jacksons føtter.

På konsertene brukte Jackson bildemontasjer, der han sidestilte seg selv med Gandhi, Martin Luther King og Moder Theresa, mens albumet «History» er fullt av bilder med ham sammen med verdensledere som Nelson Mandela og Bill Clinton. Slik representerte Jackson i egne og fansens øyne et bindeledd mellom verdens hjelpeløse og lidende og de som leder verden.

Dette synes også å være essensen i Jacksons alltid eksepsjonelle forhold til barn, den voksne mann som stort sett bare hang rundt med barn og aldri gikk lei av barnlige fornøyelser som tivoli, tv-spill og slumberparties – som var noe av det han fortalte til Oprah Winfrey i 1993 at han savnet aller mest i sin egen barndom. Men der overgrepsanklagene setter mannen som aldri ble voksen i et uhyggelig lys, ser fansen en skikkelse som speilet barnas uskyldighet og brukte den i en kamp for en bedre verden. Som en fan sa til New York Times da Jackson ble arrestert i 2004: «Hvis det ikke hadde vært for de uskyldige – barna og dyrene – ville det ikke vært noe håp i en verden der dette kan skje.» At Jackson ble nominert to ganger til Nobels fredspris syntes som en vits for de fleste, for de som tok Jacksons budskap på ordet var det eneste rare at han aldri fikk prisen. Hans fredsprisnominasjon blir også trukket fram igjen av dagens demonstrerende fans.

For fansen bare bekrefter anklagene Jackson i rollen som den lidende tjener fra Bibelen, den evig rettferdige skikkelsen som alltid blir forfulgt på grunn av sitt gode budskap. Jo verre anklagene er, desto mer bare bekreftes både Jacksons lidelse og godhet. Det var slik han også framstilte seg selv, en stakkars og misbrukt person som lider. Som han skriver til en tegning av seg selv som en liten og forskremt barnestjerne med en mikrofon: «Før dere dømmer meg, forsøk å elske meg. Se inn i deres hjerter og spør: Har dere sett min barndom?»

For store deler av fansen trumfet dette alt, og gjør det, dessverre, fremdeles.

fredag 1. februar 2019

Flesh and Bones Forever. The History of Immortality (Book presentation)

This is a presentation and summary of all the chapters of my book Flesh and Bones. The History of Immortality, which was originally published in Norwegian by Cappelen Damm under the title Udødelighetens historie. So far it has been published also in Latvian, hopefully more languages to come.

This presentation can also be downloaded as a pdf at Academia.edu and ResearchGate.net.