torsdag 14. juli 2022

Barn, pride og terror

Helgens terrorangrep i Oslo viser igjen hvorfor menneskerettighetene insisterer at LHBT-likestilling hører hjemme i skolen. For å lære barna at menneskerettighetene gjelder alle. Og for å beskytte alle skeive barn mot det hatet som fremdeles finnes der ute. Kronikk opprinnelig publisert i VG 27. juni 2022.
Det er ikke fritt frem for hvordan ulike kjønnsforestillinger og andre trosforestillinger presenteres i skole og barnehage. Uansett hvor vanskelig dette måtte føles av enkelte voksne, legger menneskerettighetene klare premisser til grunn.

Som jeg viser i den nye boken «Religion og menneskerettigheter», er hvordan menneskerettighetene forholder seg til barn, et komplisert område. Selv om alle barn for eksempel har sin egen trosfrihet, er denne friheten noe annerledes enn hos voksne.

Barns trosfrihet er nemlig begrenset både av foreldres oppdragelsesrett, myndighetenes plikt til å formidle menneskerettighetene overfor barna og av prinsippet om at barnets beste alltid skal ha forrang.

Det er få ting som er mer religiøst omstridt enn nettopp kjønn og seksualitet – og det blir ikke akkurat mindre komplisert med en gang barn er involvert.

Det er samtidig viktig å være klar over at det er ingen mal her om hvordan religion er involvert.

Flere av verdens største kristne og jødiske trossamfunn støtter i dag full LHBT-likestilling og det samme er også tilfelle med millioner av muslimer, hinduer, buddhister, så vel som kristne og jøder i mer konservative trossamfunn.

Når det gjelder kjønn, seksualitet og barn, er det likevel de religiøse aktørene som prøver å begrense LHBT-likestilling som er mest fremtredende. Fokuset på barn er heller ikke tilfeldig. Barn er ikke bare de menneskene som i utgangspunktet er lettest å påvirke i den ene eller andre retningen. De er fremtiden, bokstavelig talt.

Det er derfor såkalte antipropagandalover i Russland og Ungarn retter seg nettopp mot barn, saudiarabiske myndigheter beslaglegger alt som har regnbuer i lekebutikkene, mens kristenkonservative aktivister prøver å fjerne LHBT-positive bøker fra skolebibliotekene i USA.

Av samme grunn rettes såkalt konverteringsterapi gjerne mot nettopp barn og ungdom.

Debatten i Norge er bare en skygge av hva som pågår der ute. Men det er likevel en tendens av det samme, når konservative norske politikere krever skoler og barnehager skal være fritt for alt som viser til pride.

Men når LHBT-motstandere forsvarer sitt standpunkt som noe naturlig, må man være obs på at «naturlig» er et tradisjonelt stikkord for konservative religiøse trossannheter.

Akkurat som da kvinners underordning ble sett som naturgitt og norsk lov straffet sex mellom menn som noe som var «imot naturen».

Religiøse krav om at «barn må få være barn», handler selvfølgelig heller ikke om å la barn være i fred. Det handler om å la flest mulig barn ikke møte motstand mot mer tradisjonelle forestillinger om kjønn og sex som fremdeles henger igjen i samfunnet – forestillinger uløselig forbundet med visse trossannheter fremdeles holdt i hevd blant en del kristne og muslimer.

Trossannheter som i sitt mest ekstreme nå fikk uttrykk i fredagsnatten terrorangrep, og som jevnlig vises i kristen og muslimsk hatagitasjon ellers – som for å forsvare Russlands forkastelige angrep mot Ukraina.

Om begreper som «homofil», «bifil» og «heterofil» for den del, er nyere begreper, har mennesker til alle tider forelsket seg på tvers av alle kjønnsgrenser. I mange tradisjonelle antikke, muslimske og buddhistiske samfunn, var normen at mennesker var betatt av begge kjønn.

Det at «transpersoner» og «ikke-binære» også er nyere ord, endrer heller ikke det at mennesker bestandig har kommet i mer enn to kjønn. Om de er en svært liten minoritet, har det alltid funnes personer som er født intersex, med tvetydige kjønnsorganer og kromosonmønstre, som blant annet påpekt av FNs høykommissær av menneskerettigheter.

En atskillig større minoritet har alltid følt behovet for å uttrykke seg kjønnsmessig helt annerledes enn hva som er forventet av dem i henhold til det kjønnet de fysisk er født som.

Hvor grunnleggende dette er for den enkeltes identitet, ser man ikke minst fra at dette er noe mange uttrykker helt fra de er små barn.

I religioner i Syd-Asia, Nord-Amerika og det gamle Skandinavia, er slike transpersoner gjerne også blitt sett å ha spesielle guddommelige egenskaper.

Idet menneskerettighetenes rett til privatliv, rett til ikke å bli diskriminert, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og religionsfrihet alle likestiller LHBT-mennesker, kommer alt dette under hva myndighetene er nødt til å formidle i skolen.

Enhver stat er spesielt forpliktet til å sørge for at LHBT-barn ikke blir diskriminert eller mobbet, men i stedet får en mest mulig inkluderende skolehverdag og undervisning.

Som FNs Barnekomité har poengtert flere ganger, inkluderer dette også retten til relevant og alderstilpasset seksualundervisning for disse barna.

Selv om foreldre i stor grad står fritt til å formidle sine religiøse forestillinger til barna sine, så lenge det ikke dreier seg om direkte mishandling, kan ikke foreldrene holde tilbake barna fra å bli undervist i disse grunnleggende menneskerettighetene. Det handler om barnas beste.

Den negative religionsfriheten beskytter også mot at religiøse forestillinger skal prege undervisningen.

Dette inkluderer obligatorisk normativ religionsinstruksjon av alle slag, uansett om det gjelder ren religionslære, forsøk på å innføre kreasjonisme i naturfagundervisningen slik daværende kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik prøvde å gjøre i 1986, eller for den del systematisk usynliggjøring av likekjønnet seksualitet og kjønnsmangfold.

At undervisningen må inkludere informasjon om mangfoldet i seksuell orientering og kjønnsidentitet, er altså det menneskerettslige utgangspunkt norske skolemyndigheter må forholde seg til. Dette er noe den nå også i stor grad gjør i Norge.

At en del konservative religiøse aktører synes dette er leit, vanskelig eller forkastelig, må de følgelig bare avfinne seg med det.

Om markering av pride i skolen ikke er spesifikt påkrevet av menneskerettighetene, kommer man ikke unna at hva pride i sin essens står for er det skolene er forpliktet å formidle overfor alle barn. Inkludering og mangfold, likestilling og respekt, ikke-diskriminering og retten til å få ta egne valg om sine liv.

Prides regnbuemarkering er et praktisk utgangspunkt for å gjøre skolemiljø og undervisning i overensstemmelse med de grunnleggende menneskerettighetene. For barnas beste.

fredag 8. juli 2022

LGBT rights and the Oslo terror attack: This is about whether or not to accept human rights at all

The terror attack directed at the LGBT community in Oslo is an important reminder of how vulnerable we all are to hate and violence. At the same time, it once again shows how important LGBT rights are to us all. Because they concern the most basic human rights (Originally published in Science Norway 3 July 2022 and in Norwegian in Morgenbladet 26 June 2022.
LGBT people are protected by the right to privacy, freedom of speech, freedom of assembly, freedom of belief, the right to not be discriminated against, the right to not have other people’s religion forced upon them and – ultimately – also the right to life. As is the case in so many other acts of violence targeting LGBT communities all over the world, the terror attack outside the gay bar London in Oslo also appears to be yet another religious attempt to restrict the basic human rights of queer people. And thus the rights of everyone.

Freedom of speech and discrimination
The fact that the pride parade was cancelled at the request of the police just after the night of terror may perhaps have pleased the perpetrator. Nevertheless, this became a restriction of both freedom of speech and freedom of assembly – which nonetheless was partly reclaimed by the thousands who refused to comply and marched anyway.

How central freedom of speech and freedom of assembly are in the context of Pride is often ignored by those who criticise the celebration. If a group that is constantly exposed to discrimination, threats, harassment, hate and violence is unable to celebrate who they are in public demonstrations around the country, what then are we left with in terms of freedom of speech and freedom of assembly?

How central Pride is to freedom of speech and freedom of assembly in general is also reflected in how any such celebration is completely prohibited in a number of more conservative Christian and Muslim countries, where the regimes are constantly attempting to force society to conform.

If we allow the discrimination of LGBT persons because their way of life contradicts the beliefs of certain people, this similarly entails that we remove the very basis for all protection against discrimination. If people’s religious prejudices are to take precedence, we would to the same extent have to allow the discrimination of women, mixed race couples, disabled people and all religious minorities. Religious freedom also protects LGBT people

As I describe in more detail in my book Religion og menneskerettigheter – Religion and human rights, millions of believers of all kinds and some of the largest denominations in the world support full LGBT equality.

At the same time, it’s difficult to find hate and discrimination against LGBT people that doesn’t have a religious origin. After all, the attack on London Pub proved once again how vibrant the hate against LGBT people still is, both in Norway and the rest of the world. Many refer to their religious freedom as a basis to be able to discriminate against LGBT people in all areas of society. However, here many forget that religious freedom also protects the right of religious LGBT people to live in accordance with their faith. Religious freedom also protects everyone from being forced to live in accordance with the religious convictions of others.

Consider the religious freedom of the various parties in context. Those who harbour anti-LGBT-beliefs despair over the fact that others live in contradiction to their faith. This despair, however, does in no way compare to the plight of LGBT people being forced to live in accordance with their religious neighbour’s conviction.

If we were to permit such a complete trampling of LGBT people’s religious freedom, we would discover that no one is safe from various believers whose religion includes the right to control the lives of other people. Both freedom of religion and human rights in general would be replaced by might makes right.

The relativisation of human rights
If we permit anyone to relativise human rights such that they don’t include LGBT people, the entire principle of the universality of human rights lapses. If one group is defined away from the protection of human rights, this could of course apply to any other group, be they Muslims, Christians or Jews, black, brown or white, radical, conservative or liberal.

It is ultimately about life and death, such as in a handful of Muslim countries that still have a formal death penalty for sex between persons of the same sex, and in Uganda where conservative Christian activists have repeatedly tried to introduce the same.

In numerous other countries the authorities choose to ignore that LGBT people are killed because of who they are. When the UN General Assembly discussed a resolution on arbitrary and extrajudicial liquidations in 2014, Egypt, with the support of 52 other primarily conservative Islamic and Christian member states, argued that any reference to how such killings affect people due to sexual orientation and gender identity should be omitted. When the resolution nevertheless included this, 64 countries chose to abstain from voting for it.

This is the essence in much of this struggle. It concerns whether we accept human rights at all. It concerns whether LGBT people should be without legal rights or not, due to certain dominant religious beliefs.

Pride for everyone
The terror attack in Oslo stopped the many who complained that there was too much Pride, too many rainbow flags. For those who are still of the opinion that it can be a bit overly camp, they are still free to engage in something completely different. But be aware of this. Pride is for everyone. Pride is for everyone’s right to be who they want to be. For everyone’s right to live as they see fit. Just be happy that someone wants to celebrate and defend exactly this.

fredag 1. juli 2022

Uansett hvem du er, vil du finne folk som deg selv i pride-paraden

Alle dere som ikke helt vet hva dere måtte mene om den høyst brokete forsamlingen av dragqueens, turlesber, lærhomser, forstadstranspersoner og mest av alt masse mennesker til forveksling lik så mange andre, som i stadig økende grad dukker opp i prideparader over hele landet. Vær klar over én ting. Pride er også for dere. Saken ble opprinnelig publisert i Nettavisen 18. juni 2022.
Pride i sin essens handler om grunnleggende menneskerettigheter og slik alles rett til å være den de selv vil.
Pride er for alle dere som bare vil være som dere selv vil – og la alle andre få gjøre det samme. Dét er selve essensen i pride. Pridetoget er for deg, du mann på 42 som vil ha din øl og dine fotballbannere i fred og aldri har sett det minste tiltrekkende ved noen som helst annen mannsperson.
Pride er for deg også, du kvinnelige kommunale ansatte med en ektemann i industrien, som aldri har tenkt noe særlig verken på seksuell orientering eller kjønnsidentitet, men bare prøver å komme overens med alle.
For pride er først og fremst en bekreftelse av alles rett til å være den man helst vil være. Rett til respekt for den man er.

Ingen forventning
Det er ingen forventning til noen som helst om verken å være med i eller å se på pridetogene i Volda, Tromsø eller Oslo. Nettopp der ligger prides natur. Om du heller vil på håndballtrening eller på bar, så må du gjøre nettopp det. Men glem ikke, pride er for at du skal få kunne gå akkurat dit du vil. Gjøre det du vil. Være den du vil.
Det gjelder deg, du i åttende klasse som blir mobbet eller totalt oversett fordi de i andre klassen mener at du av en eller annen grunn ikke passer inn.
Og deg, du med den fine hijaben som du selv ønsker å gå med. Pride er også for at du kan få ta dine egne valg. Og like mye for deg, du som pleide å gå med hijab, men nå ikke lenger ønsker å gjøre det.
Og deg med en funksjonshemming, som er lei av stadig å bli møtt med fordommer og av at folk ikke vil se deg som den du egentlig er.

Menneskerettighetene Pride handler slik om grunnleggende menneskerettigheter. Om retten til privatliv, ikke-diskriminering, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og i ytterste instans retten til liv. Siden menneskerettighetene handler om alle, handler pride også i sin essens om retten til ikke å bli diskriminert for noe som helst, som funksjonsevne, hudfarge, religion, kjønn eller sosial bakgrunn. Uansett om du er skeiv eller ikke. Hvor viktig pride egentlig er, ser man ikke minst av den massive motstanden feiringen møter i mange land, der folk forfølges og bankes opp fordi de ønsker å gå i regnbuetoget. Med en gang man ikke kan gå i pride eller leve i fred som LHBT-mennesker, ser man at også andre rettigheter gjerne er truet.
Hva slags holdninger mange av de argeste motstanderne av pride har, viser igjen til hvor mye dette handler om grunnleggende menneskerettigheter. Den russiskortodokse kirke som i årevis har ledet an i kampen mot LHBT-mennesker i Russland, forsvarer nå angrepskrig og folkemord i Ukraina nettopp med viktigheten av å bekjempe LHBT-rettigheter. I Saudi-Arabia rensker de religiøse myndighetene nå lekebutikkene for alt med regnbuefarger, samtidig som de fremdeles slår ned på all opposisjon. I USA leder kristenkonservative republikanere an i kampen mot LHBT-rettigheter, samtidig som de systematisk undergraver selve retten til demokratiske valg.

Utgangspunktet
At pridemarkeringen har utgangspunkt i lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, har å gjøre med historien. Takket være dominerende religiøs fordømmelse primært av transpersoner og sex mellom menn, og mer nylig også av sex mellom kvinner, er LHBT-personene nemlig de som lenge har vært aller lavest på rangstigen. Og er det fremdeles i mange land.
Mens vi i Norge i dag markerer at det er knappe femti år siden sex mellom menn ble lovlig, er homoseksualitet fremdeles forbudt i rundt 70 mer konservative kristne og muslimske land. I enda flere land blir LHBT-mennesker utsatt for mer uformell forfølgelse og diskriminering. Heller ikke i Norge er det slik at alle LHBT-personer tør å leve som de selv vil, på grunn av press, fordommer og trakassering. Heldigvis synes det å bli stadig mindre diskriminering, men så sent som på 1990-tallet ble seks homofile menn drept i Norge bare fordi de var dem de var.
Det kunne ha vært helt annerledes. Det er ikke selvsagt hvilke befolkningsgrupper som blir utdefinert i et samfunn. Det er selvfølgelig heller ikke sånn at LHBT-mennesker er de eneste som står overfor utfordringer i dagens Norge. Mennesker diskrimineres dessverre stadig også på grunn av sin funksjonsevne, sin hudfarge, sin tro, sitt kjønn, sin sosiale bakgrunn eller andre forhold.

I regnbuen er alle farger
Selv om pride altså fokuserer LHBT-mennesker, handler det samtidig om alt det andre. Fordi det i sin essens handler om at alle skal ha respekt for den man er.
Uansett hvem du er, vil du også finne folk i pridemarkeringen til forveksling lik deg selv. Her er funksjonshemmede av alle slag, mennesker av alle religioner av alle religioner og alle hudfarger, småbarnsforeldre, studenter og pensjonister, ansatte i absolutt alle yrker og mennesker fra absolutt alle sosiale lag.
Togets mangfold er på alle måter et speilbilde av samfunnets mangfold og hvordan prides mål er et mest mulig aksepterende samfunn for absolutt alle.
Som for deg unge heteromann, med foreldre som innvandret fra syd og som er lei av å møte fordommer om hvem du er på grunn av din religion eller hudfarge.
Og deg flotte store heterokvinne som er lei av å høre på alt maset om slanking. Pride er for deg også. Du er strålende akkurat som du er. Pridefeiringens regnbuefarger inkluderer absolutt alle. Komponentene til absolutt alle farger er her. Selv det tryggeste og mest hverdagslige grå, om det er det man helst vil være.
Det handler ikke om at noen skal si at du er den ene eller andre fargen, men at du kan identifisere deg med den fargen, de fargene eller de fargesammenblandingene du selv liker best. Eller ingen som helst farge for den del. Vær deg selv og happy pride.

lørdag 26. mars 2022

The Myth of the Good World war

The myth of Russia as the liberator in World War II is used as the basis for Putin’s invasion of Ukraine. This is a myth we in the West also have strengthened, not least as we sacrificed half of Europe to Russian despotism to ensure our own freedom. Originally published in the Norwegian newspaper VG, 25 March 2022. By Dag Øistein Endsjø, Professor of Study of Religion at the University of Oslo.
Vladimir Putin portrays the invasion of Ukraine as a heroic continuation of the Great Patriotic War - Russia's name of World War II. His claim is based, among other things, on two facts: The war against Nazi Germany would probably never have been won without Soviet Russia. And in no country did more people suffer, than within the 1945 Soviet borders, with an estimate of more than 15 million dead by murder, forced labour and starvation, and about 10 million dying in combat.

Russia’s support of Nazi Germany
What Putin, however, wants us to forget is illegal to refer to in Russia. Like the fact that World War II began in 1939 with the formal Nonaggression Pact and Friendship Treaty between Soviet Russia and Nazi Germany, in which they divided Eastern Europe between them. In accordance with this agreement, Russia quickly occupied Eastern Poland, the Baltics and Moldova and tried to conquer Finland in the Winter War. In the wake of the occupation, Russia deported hundreds of thousands, many to slave labour, while murdering over 20,000 Polish officers and intellectuals in Katyń –later blaming the Germans for it.

Putin also does not want us to remember either that until 1941 the Russians supported the Nazi war of aggression against Norway and other Western European countries, by exporting hundreds of thousands of tons of oil, iron ore and grain to Nazi Germany - all invaluable for the Nazi warfare.

Putin probably also wants us to forget Russia’s official reaction to the Nazi invasion of Norway and Denmark on April 9, 1940: Foreign Minister Molotov sent congratulations to Nazi Germany with wishes for “complete success in her defensive measures.”

No liberation
Russia first changed sides in the World War, as they themselves suddenly were attacked by Nazi Germany on 22 June 1941. While this led to civilian suffering beyond comprehension, it must also be remembered that the proportion of civilians killed was even higher among Jews, Ukrainians and Belarusians than among Russians.

When Soviet Russia then helped to win the war, it was not about liberation, but first and foremost about one occupation being replaced by another. Once again they subjugated the Baltic states, Moldova, half of Poland and parts of Finland, with subsequent deportations of even more hundreds of thousands. In addition, they deployed quisling regimes in all the countries from Poland to Bulgaria. Until the collapse of Soviet power, all these territories were forced to celebrate the Russian occupation as liberation.

Norway, which is so fond of marking its friendship with Russia in the north, is generally unaware of that one of the motivations for the Soviet invasion of northern Norway in 1944 was plans for Svalbard, Bear Island and Finnmark east of the Tana River to become Russian.

Not even in the Soviet Union itself, was there any real liberation after the war. The genocidal regime of the Nazis was once again replaced by another form of despotism. The Stalinist regime, which before the war had systematically starved to death at least 3.9 million Ukrainians in the Holodomor, executed at least 750,000 in political purges and killed further millions through forced labour and deportations, continued its totalitarian oppression of both Russians and others. Hundreds of thousands of returned Soviet prisoners of war were sent to gulag camps, where millions of others were also prisoners. Entire peoples, such as the Crimean Tatars, Ingush and Chechens, were deported to desolate areas in the east.

Our co-responsibility
We in the West did nothing to prevent the Russian occupation of half of Europe. On the contrary, as early as 1941, Winston Churchill accepted that the Russians should retain the Baltic states, Moldova, and half of Poland, which they occupied under the 1939 Friendship Agreement with the Nazis. This was soon not even a matter of discussion.

After the war, the Western powers accepted the Soviet imposed regimes in the formally independent countries of Eastern Europe. Then followed almost half a century of brutal repression.

A war-weary West may not have had the possibility to prevent this in the face of Russia’s enormous military power. Maybe this was the only way to liberate Western Europe.

It is, consequently, all the more important that we never forget what an infinite tragedy this was for the countries we sacrificed for our own freedom.

All the more important is that we stop seeing Russia’s conquest of half of Europe as a liberation.

It is all the more important to remember that from Estonia in the north to Bulgaria in the south, the occupation of World War II did not end until the end of the Soviet Union.

It is all the more important now to support Ukraine in absolutely every way we can, in today’s fight against the Russian despotism.

1939, not 1941
But Putin is, however, still right that the war against Ukraine may actually be understood as a continuation of World War II - namely the Russian desire to recapture the possessions they subjugated with the Nazi blessing in 1939-1940 and later lost by the dissolution of the Soviet Union. The methods employed also seem pretty much the same. War completely without regard to civilians. Introduction of direct occupation or quisling regimes. Repression and deportations. Lies and more lies.

The most important parallel, however, is this: the invasion of Ukraine is not a repetition of 1941, when a despotic Russia fought with an even more despotic Nazi regime. This is a repetition of 1939, when a despotic Russia invaded free countries without any provocation. At that time Poland, the Baltic states, Moldova and Finland. Today Ukraine.

søndag 6. mars 2022

Appell på NOAHs markering for bevaring av ulv i Norge. 5.3.2022

Tusen takk til NOAH for fantastisk arrangement til støtte for ulven i Norge og til alle som møtt frem i vinterkulden. Her er min appell den dagen.

Noen ganger.

Noen ganger er det verdt å lytte til Jonas Gahr Støre

For Jonas Gahr Støre har sagt at han ønsker å se barnebarna sine i øynene.

For at deres natur og deres klima ikke blir ødelagt.

Det er som Støre sier. Det er dette det handler om.

Å kunne se våre barnebarn i øynene.

For å kunne si, vi har gjort det vi kan for å bevare naturen.

Bevare ulven. Bevare jerven. Bevare gaupa.

Det handler om å kunne se våre barnebarn i øynene.

Om å bevare grunnlovens vern av naturen for kommende generasjoner.

Om å bevare menneskerettighetenes beskyttelse av naturen som kultur.

Om å gi kommende generasjoner samme rettigheter til natur, liv og sikkerhet som oss.

Det handler om å kunne se våre barnebarn i øynene.

Noe som er umulig om vi ødelegger naturen,

Fordi noen få bare vil forbruke den. Fordi noen få hater den. Fordi noen få vil ha jakten sin i fred

Jonas Gahr Støre, som statsminister – er den øverste ansvarlige.

Så spør ham: «Hvordan i all verden klarer du å se barnebarna dine i øynene? Nå?»

Men Støre er ikke alene om ansvaret.

Dette gjelder hver og en av Arbeiderpartiets representanter i regjering og storting som er tause om dette. Og som stemmer for å opprettholde disse massakrene.

Så spør Jan Christian Vestre. Spør Anette Trettebergstuen. Spør stortingspresident Masud Gharahkhani.

«Vil du kunne se ditt barn i øyene og si: ‹Ja, vi utryddet ulven for deg. Ja, vi ødela naturen for deg og for hele din generasjon.

Alt fordi vi ikke våget å stå opp mot Senterpartiet og si nok er nok.›»

Så gå. Gå til hver og en av politikerne som støtter disse massakren.

Gå og spør dem: «Hvordan vil dere noensinne kunne se deres barn og barnebarn i øynene igjen?»

mandag 31. januar 2022

Formal nomination of the People of Costa Rica for the 2022 Nobel Peace Prize

As we face a perilous nature crisis, the People of Costa Rica head a global initiative to protect 30% of earth to preserve peace and environment for future generations, while also leading by example. (Formal nomination of the People of Costa Rica for the 2022 Nobel Peace Prize by Dag Øistein Endsjø, Professor in the Study of Religion at the University of Oslo)
As I as a Professor in the Study of Religion at the University of Oslo have the right to nominate for the Nobel Peace Prize, I have just formally nominated the People of Costa Rica for this year’s Peace Prize for the following reasons:
“Peace on earth depends on our ability to secure our living environment,” as the Nobel Committee pointed out when awarding the 2004 prize to Wangari Maathai. As the nature crisis already exacerbates the climate crisis, threatens food and water security, opens up for lethal pandemics and generates social instability, securing healthy ecosystems and biodiversity today is crucial for the future preservation of peace and fraternity of nations in accordance with the will of Alfred Nobel.

Through its democratic system, the People of Costa Rica have taken the international lead to mend the nature crisis, initiating and co-heading the High Ambition Coalition for Nature and People (HAC), where more than 70 countries have committed to protect at least 30% of land and ocean by 2030.

By already preserving 26% of its land territory and 30% of its oceans, the People of Costa Rica also lead by example and demonstrate how a global initiative must be reflected in action on national and local level. This includes a massive reversal of deforestation, a groundbreaking legal protection of biodiversity, a programme of subsidizing environmental services (PSA) and an achievable plan of complete decarbonization by 2050, all in a manner that simultaneously promotes sustainable social and economic development.

The People of Costa Rica have evolved its 73 years old national peace policy of no military, into a global and national effort to protect ecosystems and biodiversity, which may prevent future conflicts arising from further destruction of nature and subsequent depletion of resources. In this way, they demonstrate how even a small people, when focusing their efforts within the international community, may be a most powerful force for peace and fraternity.

Recognizing the effort to preserve peace through safeguarding life in all its diversity, a prize to the People of Costa Rica would be particularly in the spirit of the 1952 prize to Albert Schweitzer for his “reverence for life”.

fredag 24. september 2021

Veganisme og menneskerettigheter

Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn med rett til statsstøtte som andre tros- og livssynssamfunn. Her har statsforvalteren nok dessverre ikke fått med seg at ifølge det europeiske menneskerettighetsregimet, er veganisme beskyttet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens beskyttelse av tro- og livssynsfrihet. Om beslutningen ikke reverseres, vil nok ikke Norge stå særlig sterkt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, ikke ulikt hvordan Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med andre trossamfunn i 1994.
I 1993 fastslo Den europeiske menneskerettighetskommisjonen at veganisme kommer fullt inn under trosfrihetens beskyttelse i artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Som ble slått fast i W. v. Storbritannia og Nord-Irland (18187/91), 10.2.1993, The Law § 1: «Kommisjonen finner at den veganske overbevisningen med hensyn til animalske produkter faller innenfor virkeområdet for artikkel 9 nr. 1 (artikkel 9-1) i konvensjonen.»

Når Statsforvalteren i Agder nekter å anerkjenne Norsk vegansamfunn som et livssynssamfunn, synes de å fremme en vurdering av veganisme som fremstår som strammere ut fra hva vedkommer deres rettigheter, enn hva det europeiske menneskerettighetsregimet legger opp til. Det virker altså som om statsforvalteren kun legger trossamfunnsloven til grunn, uten å trekke inn den gjeldende menneskerettslige forståelse som har forrang over norsk lov.

Ingen stat er forpliktet til å finansiere verken trossamfunn eller livssynssamfunn. Men om de første ønsker å gjøre det, plikter de å likebehandle alle slike samfunn økonomisk. Utfra at veganisme altså dekkes av menneskerettighetenes beskyttelse av tros- og religionsfriheten, kan man også se til beslutningen Union des Athées v. Frankrike (14635/89), i Den europeiske menneskerettighetskommisjonen 6.7.1994, der Frankrike ble pålagt å likestille et livssynssamfunn for ateister med anerkjente trossamfunn. Som kommisjonen påpekte i § 79: «Kommisjonen bemerker faktisk at saksøkerens (Union des Athées) mål er å samle alle de som anser Gud som en myte. Den innrømmer at en slik holdning ved første øyekast ikke ser ut til å kvalifisere den i sin art som et trossamfunn. … For kommisjonen synes det filosofiske innholdet, selv om det er fundamentalt forskjellig i begge tilfeller, imidlertid ikke å være et argument tilstrekkelig til å skille ateisme fra et trossamfunn i klassisk forstand og tjene som grunnlag for en annen juridisk status.»

Når statsforvalteren erklærer at de «kan heller ikke se at samfunnet ‹har et sammenhengende syn på menneskets plass i tilværelsen og sentrale etiske spørsmål›, noe som vil kjennetegne et livssynssamfunn,» representerer dette altså en svært skjønnspreget fortolkning av et livssynssamfunn der hensynet til alt liv preget nettopp de fleste aspekter av etikken og forståelsen av menneskets plass i alle deler av tilværelsen. I denne sammenhengen kan man også se til dommen Manoussakis o.a. v. Hellas (18748/91), i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 26.9.1996, § 47: «Retten til religionsfrihet … utelukker ethvert skjønn fra statens side i å bestemme hvorvidt en religiøs tro eller måten å uttrykke slik tro på, er legitim.»

mandag 6. september 2021

Millioner vil komme

De som ikke bryr dere om global oppvarming, miljøødeleggelse eller masseutrydding av dyr, er de forberedt på å ta imot millioner av fortvilte, desperate flyktninger om noen tiår? Kronikk av meg opprinnelig publisert i Bergens Tidende 8. september 2017.
Millioner vil komme. Titalls millioner. Utarmede, utslitte menn og kvinner som vil gjøre alt de kan for å nå Europa. Flyktende fra enorme miljøødeleggelser, umenneskelige temperaturer og matkrise, vil disse massene ikke ha noe annet valg enn å komme hit. Dette handler ikke om spekulativ krisemaksimering. Dette er ganske enkelt fremtiden om man legger moderate fremtidsprognoser til grunn.

For dere som ikke er bekymret for global oppvarming fordi Norge nok klarer seg med litt varmere om enn mer ekstremt klima, hvor tror dere hundretalls av millioner av mennesker vil dra når de ikke lenger kan leve der de gjør i dag? Når store deler av Nord-Afrika, Midtøsten og Syd-Asia er så varmt at det er omtrent ubeboelig, når landbruket blir aller hardest rammet i de fattigste landene rundt ekvator, når noen av verdens tettest befolkede jordbruksområder blir oversvømmet, når klimaforandringer skaper nye, voldsomme konflikter – hvor skal da alle disse fordrevne menneskene hen? Stadig nye varmerekorder, mer ekstremvær, økt issmelting og enorme skogbranner, tilsier at vi allerede er på god vei mot en slik fremtid.

For dere som ikke synes det er så nøye at vi står overfor en enorm ny masseutrydding av dyr på grunn av miljøødeleggelser, overbeskatning og tap av leveområder, hva tror dere menneskene i verdens fattigste land vil gjøre når biomangfoldet der er ødelagt og naturen er enda mindre robust og i stand til å stå i mot klimaendringene? Hvor vil millionene dra når det ikke lenger er nytt land å dyrke opp, jordbruket er desimert av miljøødeleggelser, når husdyrene er døde og det ikke lenger er ville dyr å spise? Når havene er nærmest øde av overfisking, forsøpling og forsuring, hvor skal alle millionene som lever av havet i dag gjøre av seg?

På toppen av alle disse klimaødeleggelsene kommer den enorme befolkningsveksten som også de færreste bryr seg om. Mens befolkningen i Asia og Latin-Amerika er nesten stabil, blir det over en milliard flere mennesker i Afrika innen 2050 og enda to milliarder til innen 2100. Det på et kontinent som allerede er det aller fattigste, mest sultherjede og hvor klima- og miljøødeleggelsene vil ramme aller verst. Allerede nå frykter Europaparlamentets president Antonio Tajani at millioner av afrikanske arbeidssøkere vil prøve å komme til Europa. Når det ikke lenger bare står om å unnslippe arbeidsløshet og en kjip tilværelse i Nigeria og Gambia, men om selve livet, sier det seg selv at det snart vil komme uendelig mange flere.

Politisk inkonsekvens
Det forunderlige er at politikerne som i dag er mest opptatt av å begrense antallet asylsøkere, er de som gjør minst for å forhindre den gigantiske fremtidige flyktningebølgen. Selvfølgelig har dagens strenge asylpolitikk til firkløveret Høyre, Frp, Arbeiderpartiet og Senterpartiet dempet asyltilstrømningen nå. Men noen få tusen til eller fra i dag er nærmest likegyldig på lengre sikt, for disse partienes mangelfulle klima- og miljøpolitikk er nettopp hva som vil bidra til morgendagens massive folkevandring. Ingen grensegjerder, ingen havstrekning, ingen innvandringspolitiske tiltak, kan stoppe denne flodbølgen av fortvilte mennesker om den først kommer.

Velgerne er like inkonsekvente. Mens 64 prosent ser dagens begrensede innvandring som en av Norges tre største utfordringer, bekymrer bare hver fjerde seg over klima- og miljøutfordringene, som jo er hva som kan lede til den virkelig store flommen av flyktninger.

Ironisk nok er det bare partiene som i dag argumenter for en mer liberal asylpolitikk, MDG, Rødt, SV og Venstre, som med sine klima- og miljøtiltak i det hele tatt er i nærheten av å gjøre noe for å forhindre at endeløse flyktningstrømmer velter over oss i morgen.

Klima og miljø er hjelp i nærområdene
Hjelp i nærområdene er blitt selve mantraet for politikerne som ønsker å demme opp asylstrømmen. Mens de fleste slike tiltak er kortsiktige, har Børge Brende lansert ideen om en egen marshallhjelp til Afrika for å redde kontinentet økonomisk. Brende skal ha ros for sin evne til å tenke langsiktig, men tiltak bare for generell økonomisk vekst hjelper lite om selve livsgrunnlaget i de afrikanske landene forvitrer.

Den viktigste hjelpen for nærområdene er og blir å beskytte klima og miljø mest mulig – både hjemme og ute. Det, i tillegg til tiltak for å dempe Afrikas eksplosive befolkningsvekst, som utdannelse (spesielt for jenter), religiøs dialog og å sikre en økonomisk minimumsstandard slik at fattige mennesker ikke lenger føler det er nødvendig med mange barn.

Det handler om ikke å subsidiere stadig mer oljeleting og åpne nye oljefelt som forskere slår fast at klimaet absolutt ikke tåler. Om at vi som verdens rikeste land ikke dreper våre utrydningstruede dyr og slik signaliserer til verdens fattigste bønder at det er greit å ødelegge økosystemer ved å slakte ned rovdyr og andre truede dyrearter for å verne om beitedyr eller jaktinteresser. Om at Norge leder an i å redusere kjøttindustrien som raserer naturen gjennom sin arealbruk, gigantiske vannforbruk og voldsomme CO2-utslipp, ved å kutte kjøttsubsidier og stoppe importen av kraftfôr. Om at vi virkelig legger om skatter, avgifter og investeringer i grønn retning.

Eller så får vi bare gjøre oss klare til å ta i mot de desperate millionene som måtte komme. Snart.

tirsdag 10. august 2021

Ikke stem på en statsminster

FNs nye katastrofale klimarapport gjør det åpenbart: Kanskje det viktigste du noensinne gjør for barn og barnebarn, er ikke å stemme på noen av årets statsministerkandidater. Uansett hvem du helst vil ha av dem. Kronikk opprinnelig publisert i Nettavisen 10. august 2021.
Om det hadde vært normale tider, burde man kunne ha stor tiltro til begge de generelt oppegående statsministerkandidaten, Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Men dette er ikke lenger normale tider.

FNs siste klimarapport viser at det er grunn for full alarm med stadig verre konsekvenser av global oppvarming. Men verken Solberg og Støre er nevneverdig bekymret over verken klima- og naturkrisen. De lever i stedet som i en alternativ virkelighet, der de tror vi kan fortsette stort sett som før.

Arbeiderpartiets førti viktigste punkter i årets valg, berører knapt klima og sier ingenting om natur. Om ikke Høyre vil redde verden med litt mindre klesvask, fremmer de utspill der klimakrisen brukes som unnskyldning for å tyne enda mer profitt ut av en truet natur, som Solbergs treplantingsinitiativ.

Den perfekte storm
Vi står overfor den mest perfekte og redselsfulle storm. Klimaendringene slår allerede mot oss med sine kjempebranner, ekstreme hetebølger, vannmangel, svekket matsikkerhet, oversvømmelser, issmelting, havstiging og trussel mot Golfstrømmen. Det er naturkrisen, med sine stadig økende ødeleggelse av naturen og hva dette medfører av utryddelser, insektdød, pandemier, kollaps av økosystemer, forurensede hav og forverring av klimakrisen.

Uansett valgresultat er det omtrent sikkert at enten Erna eller Jonas blir statsminister. Det finnes ingen andre reelle statsministerkandidater. Men uansett hvem av dem du foretrekker, er det desto viktigere for klima og natur ikke å stemme på noen av dem. Dette er antagelig det viktigste du noensinne gjør for dine barn og barnebarns fremtid.

De fire grønne partiene
Som Naturvernforbundets partioversikt viser, er det bare de fire grønne støttepartiene – MDG, Rødt, SV og Venstre – som har en politikk som fremmer de nødvendige tiltakene for klima og natur.

De fire grønne støttepartiene innebærer likevel slik at man kan favorisere enten Solberg eller Støre. Om man foretrekker Støre, kan man velge mellom tre grønne partier, MDG, Rødt og SV, alt etter i hvilken retning man ønsker å trekke det rødgrønne samarbeidet. Om Solberg er favoritten, er det bare å håpe at Venstre ikke bare kommer seg så vidt over sperregrensen, men skyhøyt over.

Trenger hjelp
Både Arbeiderpartiet og Høyre har utallige dyktige støttespillere og lokalpolitikere over hele landet. Men begge partier trenger all den hjelp de kan få, mot ledelsens uvilje til å sette klima og natur øverst. Dessuten trenger både Ap og Høyre all den støtte de kan få, for å kunne stå opp mot klimaskeptikere og naturmotstanderne i Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Slik er det å stemme et av de grønne støttepartiene til Ap og Høyre, kanskje det beste du kan gjøre også for det av disse to styringspartiene du foretrekker. En størst mulig grønn samarbeidsblokk, vil nemlig styrke de grønne kreftene innen Ap og Høyre. Dette vil også gjøre at de nødvendige tiltakene for vern av natur og klima vil heves over enhver diskusjon. Og det vil gi både Solberg og Støre det dyttet de trenger i riktig retning.

De fire mer grønne partiene har selvfølgelig også andre politiske mål. For de som har hjertet hos Ap eller Høyre, er det likevel liten grunn til å frykte de mest radikale av disse andre kravene, siden dette antagelig er hva som må ofres nettopp for å få gjennomslag for sine grønne politikk.

Selv tilhengere av Sp og Frp kan ha grunn til å stemme et av de fire grønne partiene – om de da ikke direkte heier på Sp og Frps livsfarlige klima- og naturfiendtlige politikk. Når disse to klimagrå partiene står opp mot et flertall som verner om klima og natur som førsteprioritet, vil Sp og Frp måtte konsentrere seg om å få gjennomslag for andre deler av sine respektive partiprogram, som den mer renskårne distrikts- og eldrepolitikken.

Så er det bare å håpe at valgresultatet gir oss en statsminister som blir tvunget til å ta klima- og naturkrisen på alvor – uansett om det blir Solberg eller Støre.

onsdag 14. april 2021

What happens when a god dies

While Queen Elizabeth lost her husband, the British their prince consort, the villagers of Yaohnanen in Vanuatu lost their god, as Prince Philip died. But what happens when a god dies? Join me as I visit the Prince Philip worshippers on the island of Tanna. Originally published in Norwegian in Vårt Land 16 April 2021.

By Dag Øistein Endsjø, professor of the Study of Religion at the University of Oslo
Sikor Natuan, the son of the chief, in the sanctuary in Yaohnanen with a British flag and one of the signed portraits, which Prince Philip has sent to his followers (Photo: Dag Øistein Endsjø).

When the royal yacht sailed up the west coast of the island of Tanna on a February day in 1974, the Duke of Edinburgh leaned thoughtfully over the rail and looked ashore. When his wife the queen went to him and asked what was wrong, he replied as follows: “My dear, there is something I have to tell you, that I have been keeping secret from you for a long time. I'm really a man-Tanna. My area is up from that beach, in the bush, and some day I have to return.” When the queen heard this, she began to cry.

This more mythical account of the official visit of Queen Elizabeth and the Duke of Edinburgh in what was then the Franco-British New Hebrides is part of the sacred stories written down in the small village of Yaohnanen on Tanna in Vanuatu. According to local belief, Prince Philip is the descendant of the ancestor whose-name-may-not-be-spoken. The inhabitants of Yaohnanen themselves hold that the belief arose from that one of their elders around 1966 found a picture of the original Greek Prince in a book about the royal family and “recognized something about him.” “This must be him,” said the elder. “If he’s not French, and not English and not American, he’s got to be New Hebridean.” The sacred rendition otherwise follows roughly what is usually known about the Prince: He became a naval officer, a cowboy or polo player and then went to Britain to find a suitable wife, where he later ruled the country with her help.

The belief in Prince Philip as a divine figure is related to the so-called cargo cult that is generally strong on the islands of Vanuatu. These beliefs originate in both older traditional beliefs and the cultural shock that arose when Allied soldiers – not least black American soldiers – arrived with their seemingly endless supplies of material goods during World War II. At the heart of the Cargo faith is the conviction that divine figures associated with legendary ancestors will return to establish an ear of abundance. As the scriptures say, the moment the Prince sets foot on a special rock on Blacksands Beach west of Tanna, mature kava plants will miraculously sprout all over the island, old people become like new as they shed their skins as snakes, and “there will be no more sickness and no more death.”

While Prince Philip’s return would initiate this golden age in Yaohnanen, the inhabitants of the Sulphur Bay area further east on Tanna, are awaiting a black figure named John Frum, not dissimilar from a typical African-American soldier. As a divine avatar with supernatural abilities, Prince Philip from his dwelling in England has long helped his followers in Yaohnanen, with the crops, good weather and, not least, as the chief's son Sikor Natuan told me in 2016, the Prince made sure the village was spared any major destruction when Cyclone Pam ravaged large parts of the island state in 2015. When another cyclone hit Vanuatu in 2017, some of Prince Philip’s supporters thought this to be a sign that the Prince, who had just retired from his public office seem, had reached an even holier status.

Despite his alleged longing for his original hometown, Prince Philip never visited the Yaohnanen. He never came closer than the time when the royal yacht actually sailed up along the coast of Tanna, on its way to the New Hebridan capital further north. But he sent the villagers several large autographed photographs, a British flag and other gifts, which may be displayed for visitors at the sanctuary which is the centre of the Prince Philip cult. In 2007, a group of villagers also got to meet him, when they took journeyed to the United Kingdom in connection with a television program. The meeting itself was not filmed, but according to the men from Yaohnanen, the meeting was very successful and they got an important message back to Tanna.

What happens next with the Prince Philip cult is unclear. The islanders now mourn both sincerely and ceremonially, while marking the passing with traditional dance, sacrifices and kava rituals. But it is unclear whether the Duke of Edinburgh’s death means the end of the movement. What happens now with the miraculous golden age that should have been initiated by the return of the Prince?

Some hold that the spirit of Prince Philip is now returning to the island of Tanna, but it is uncertain whether this means that he will remain there forever. Will the Prince, who really is he whose-name-may-not-be-spoken, let himself be reincarnated in another form? Maybe he will resurrect at some point in the future, and then finally relocate to Yaohnanen? Will the cult followers search for another living figure, who can take the part Prince Philip has played for over half a century. Perhaps there is disagreement among the villagers about what really happened after the Prince’s death, that the original unified movement is dissolved into several different cults.

Of course, Prince Philip is not the only divine figure who has died and created great waves among his followers. Almost two thousand years ago, the death of Jesus became the starting point for an entire world religion, with its many variations. That something like this will happen in the wake of the Duke of Edinburgh’s demise is more doubtful. But there is certainly reason to follow what happens in the future at the centre of the world for the worship of Queen Elizabeth’s consort.
The author of the article in front of the sanctuary that is the centre of the Prince Philip cult in Yaohnanen, Vanuatu.

fredag 29. januar 2021

Formal Nomination for the 2021 Nobel Peace Prize of Dr. Dame Jane Goodall and the United Nations - Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES, the UN Nature Panel)

As Professor in the Study of Religion at the University of Oslo and consequently with the right to nominate for the Nobel Peace Prize, I have just formally nominated Jane Goodall and the UN Nature Panel (IPBES) for this year’s Peace Prize for the following reasons:
As we face a perilous nature crisis, the IPBES and Jane Goodall use science to inspire action and raise international cooperation to preserve peace and a healthy environment for future generations.

As pointed out by the Norwegian Nobel Committee when awarding the 2004 prize to Wangari Muta Maathai, “peace on earth depends on our ability to secure our living environment.” As the nature crisis already exacerbates the grave climate crisis, threatens food and water security, contributes to lethal pandemics, and generates instability, securing sound ecosystems and biodiversity today is vital for the future preservation of peace and fraternity of nations in accordance with the will of Alfred Nobel.

Established by the UN in 2012 to combat the nature crisis through the dissemination of science and multilateral cooperation, the IPBES holds a most prominent part in the global effort to restrain this crisis, parallel to the role of the 2007 laureate, the UN Climate Panel, against the climate crisis. Providing scientific facts against myths of denial, identifying the acute challenges, presenting various threatening scenarios, and, not least, offering effective solutions through its network of 132 member countries and thousands of scientists, the UN Nature Panel may help preventing future conflicts to arise from further destruction of nature and subsequent depletion of resources.

As a lifelong champion for the preservation of biodiversity inextricably tied to human existence, Jane Goodall is not only a living symbol for the environmental movement as such, but has revolutionized the understanding of the human relationship with animals, and has, through the Jane Goodall Institute, championed sustainability and the preservation of nature with a community-centred approach. In this way, Goodall has contributed to raise awareness about how preserving ecosystems and biodiversity is essential for a peaceful future both globally and locally.

Recognizing the effort to preserve peace through safeguarding life in all its diversity, a prize to Jane Goodall and the UN Nature Panel would be particularly in the spirit of the 1952 prize to Albert Schweitzer for his “reverence for life”.

Miljøseieren i Høyesterett

Da Høyesterett ikke stoppet ny oljeutvinning i klimasaken, slo den samtidig fast at Grunnloven er «en sikkerhetsventil» for å sikre retten til både miljø og natur – ikke minst for kommende generasjoner. Saken ble opprinnelig publisert i Nettavisen 13. januar 2021.

Mens det har vært mye fokus på hvordan Greenpeace og Natur og Ungdom ikke fikk medhold av Høyesterett i å stoppe konsesjonsrunden om oljeutvinning i Barentshavet, overses det hvilken seier utfallet av klimasaken samtidig ga klima og miljø. Høyesterett slo nemlig fast at Grunnlovens miljøparagraf så absolutt gir domstolene rett til å «sette til side et lovvedtak av Stortinget» og andre «vedtak som Stortinget har samtykket til.» Med dette overkjørte domstolen fullstendig statens påstand at miljøparagrafen «gir ikke materielle rettigheter som private parter kan håndheve direkte for domstolene.»

Den reelle grunnlovsbeskyttelsen
Grunnlovens miljøparagraf (§ 112) sier at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares» og at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Dette forplikter myndighetene å «iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.»

Terskelen for at domstolene kan gripe inn, er likevel, som Høyesterett presiserer, «svært høy». Domstolen stoppet ikke konsesjonsrundene i Barentshavet, nettopp fordi den mente vedtaket bare hypotetisk kunne skade føre til begrenset skade og slik ikke representerte «en grov tilsidesettelse av pliktene etter Grunnloven § 112.» Den så den samtidig som «vanskelig … at domstolene ved prøvingen av enkeltvedtak kan stille opp slike spesifikke krav med grunnlag i Grunnloven § 112». I stedet taler «demokratihensyn … for at … politiske avveininger og bredere prioriteringer … om grunnleggende miljøspørsmål … blir tatt av folkevalgte organ, og ikke av domstolene.»

Men dette leder oss tilbake til selve grunnprinsippet i miljøparagrafen. Når Høyesterett erklærer at paragrafen er «en sikkerhetsventil» overfor Stortinget, er det vanskelig å se annet enn at den «svært høye … terskelen» for domstolenes inngripen, må være når myndighetenes helhetlige politikk setter hele retten til miljø og natur i fare – ikke minst «for etterslekten».

Klimaet og etterslekten
I dommen viser Høyesterett til hvordan den globale oppvarmingen ifølge FNs klimapanel vil nå «3-4 °C mot slutten av dette hundreåret dersom det ikke blir gjort endringer i den klimapolitikken som blir ført i verda i dag,» noe som igjen betyr «en reell fare for … ekstremvær uten historisk presedens … store konsekvenser for livet i havet og for muligheten for å produsere mat.»

Dette skrekkscenariet er på ingen måte i overensstemmelse med Grunnlovens miljøkrav. Høyesteretts presisering innebærer følgelig at domstolene er i sin fulle rett til å vurdere om den helhetlige norske klimapolitikken med sine planlagte og reelle kutt, innebærer at Norge gjør tilstrekkelig for å forhindre den varslede klimaapokalypsen.

Naturen og etterslekten
Jordens naturkrise truer også retten «til et miljø som sikrer helsen». Som FNs helseorganisasjon WHO viser, er både koronapandemien og muligheten for nye dødelige pandemier knyttet til naturødeleggelsene. Den massive insektdøden truer store deler av naturen og matproduksjonen, mens hele næringskjeder kan kollapse i havet.

Den stadige nedbyggingen av naturområder og jakt på utrydningstruede dyr i Norge, kan i seg selv være i strid med Grunnlovens beskyttelse av naturen, ikke minst «for etterslekten.» Ødeleggelsene i Norge alene truer kanskje ikke et fremtidig «miljø som sikrer helsen». Men det å støtte de nødvendige internasjonale avtalene og å selv følge dem opp, er Norges største mulighet til å bidra til det globale naturvernet som er avgjørende for menneskehetens overlevelse.

Den helhetlige norske naturpolitikken er følgelig også noe domstolene kan vurdere i lys av miljøparagrafen, som eksemplifisert med det totale misforholdet mellom anbefalingen til FNs Konvensjon for biologisk mangfold om å verne tretti prosent av jorden for å bevare en bærekraftig natur, og at det ikke eksisterer en eneste nasjonalpark i fastlands-Norge der jakt og beitedyr er forbudt.

Overforbrukets farer
Menneskehetens totale forbruk er kanskje den viktigste årsaken til de livstruende klima- og naturkrisene, ved hvordan det på alle måter overgår naturens fornybare ressurser. At nordmenns forbruk i så stor grad er basert på import, gjør det på ingen måte irrelevant for miljøparagrafen. Høyesterett poengterte nemlig at «dersom virksomhet i utlandet som norske styresmakter har direkte påvirkning på eller kan sette i verk tiltak mot, gjør skade i Norge, må det kunne trekkes inn ved bruken av Grunnloven § 112.» Og skader Norge, dét gjør det: Det norske forbruket bidrar klart til den globale klima- og naturkrisen som truer oss. Hadde alle mennesker i verden levd som oss i Norge, ville jordens årlige fornybare ressurser vært oppbrukt allerede 18. april hvert år.

Hvordan myndighetene ikke gjør noe reelt for å redusere vårt kolossale overforbruk, representerer kanskje den mest alvorlig trusselen mot etterslektens rett til natur og miljø. Med tanke på hvordan Høyesterett ikke slo ned på en klart avgrenset del av oljeutvinningen, er det tvilsomt at en slik eventuell sak ville fått medhold om den bare baserte seg f.eks. på hvordan vi importerer en halv kilo soya per innbygger hver eneste dag – mesteparten rett fra Brasil – eller på at myndighetene ikke prøver å dempe fremtidig forbruk ved å begrense den massive norske befolkningsveksten. Man må heller be domstolene se på det totale globale fotavtrykket til Norge, som er hinsides ethvert bærekraftmål.

Miljøparagrafen som sikkerhetsventil
Når Høyesterett har slått fast at Grunnlovens miljøparagraf er «sikkerhetsventilen» overfor de folkevalgte, kan miljøorganisasjonene nå gå sammen og be domstolene om å vurdere hvordan Norges helhetlige klima- og miljøpolitikk er i strid med Grunnlovens beskyttelse av «et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares … også for etterslekten».

Mer enn noensinne trenger vi at domstolene klart definerer de totale rammene som miljøparagrafen legger til grunn for å bevare natur og miljø også for kommende generasjoner. Så får det være opp til politikerne hvilke «prioriteringer» og «avveininger» de vil gjøre innenfor disse rammene.

Klima, natur og drømmen om 35 kvadrat

Klima- og naturkrisen innebærer nok av forsakelser. Når stadig flere faktisk drømmer om noe som hjelper både klima og natur, er det desto viktigere at vi følger opp. Som med drømmen om 35 sentralt plasserte kvadratmeter. Saken er publisert i Pan Harvest Magazine 16. september 2020 og i Nettavisen 8. september 2020.

I et glohett boligmarked selger de aller minste sentrumsnære leilighetene best av alle. Mange betaler gledelig adskillig mer for adskillig færre kvadratmeter enn hva de kan få lenger vekk, for å bo nærmest mulig jobb, studiested og alt det et bysentrum kan tilby. For førstegangskjøpere er det bare de minste leilighetene som overhodet er oppnåelig sentralt. Og flere og flere av oss andre er aleneboende og forblir det – nesten halvparten av husholdningene i hovedstaden inkluderer bare én person. Mange av oss føler heller ikke vi trenger så mye plass. Min minimale toromsleilighet på 31 kvadratmeter med en liten balkong, er noe av det jeg selv ser med mest glede tilbake på i årene jeg bodde i Bergen. God arkitektur og gode romløsninger kan gjøre mye av få kvadratmeter.

Men hvordan i all verden kan det å oppfylle drømmen om små sentrumsnære leiligheter på rundt 35 kvadratmeter hjelpe oss i klima- og naturkrisen? Ganske så enkelt og ganske så mye.

Arealbruken
En av de største truslene både mot klima og natur er vår arealbruk. Vi bygger stadig ned mer natur for boliger, hytter og veier. Men å bevare mest mulig natur er ikke bare viktig for naturmangfoldet, men urørt natur binder CO2 , beskytter oss mot klimaendringene, og er dessuten det beste tiltaket mot nye farlige pandemier.

Om stadig flere av oss får oppfylt ønskene våre om å bo lite og sentralt, betyr det automatisk mindre nedbygging av natur. Vi trenger mindre nye forsteder eller veier til dem. Vi trenger mindre nye enorme kjøpesentre med enda større parkeringsarealer. Vi trenger i stedet å disponere bedre de områdene vi allerede har bygget ned, slik at flere av oss kan bo slik vi drømmer om: Lite og sentralt.

Flest mulig leiligheter på 35 m2 er slik noe av det beste vi kan gjøre direkte både for klima og natur. Men denne drømmen hjelper samtidig klima og natur på så mange andre områder.

Matjord og CO2, forbruk og strøm
Det å beholde mest mulig av den beste matjorden intakt, blir bare viktigere og viktigere ettersom klima- og naturkrisen tiltar og matsikkerheten trues stadig mer. Men flere små leiligheter betyr også mindre nedbygging av landbruksjord, siden dette vil bremse den evige utvidelsen av forstedene som er landbrukets største trussel. Siden så mye av den beste matjorden ligger rundt de store byene, har dette i tiår vært offer for noe av den mest massive nedbyggingen for å bygge billige og stadig mer perifere boliger til mennesker som heller ville bodd mer sentralt.

Å bo lite og tett betyr mindre avstander og kortere transport. Og idet stadig flere dropper bilen for sykkel, kollektivtrafikk og passe solide gåsko, innebærer det både mindre CO2-utslipp og mindre materialbruk til både bensinbiler og de av det elektriske slaget.

Flere leiligheter på 35 m2 minsker selvfølgelig også strømforbruket og slik presset på å bygge ned stadig mer av naturen for å skaffe mer strøm, slik som vi har sett med de gigantiske og svært uheldig plasserte vindmølleparkene.

Å bo smått betyr også mindre forbruk, altså direkte hjelp mot en av de største truslene mot klima og natur. Om noe færre møbler kanskje ikke bidrar aller mest, må man huske at dette betyr mindre betong, stål og andre materialer, som er årsaken til at byggeindustrien er noe av det mest ressurskrevende vi har.

Markedsøkonomien og natur
Markedsøkonomien med sine prinsipper om evig tilbud og etterspørsel, er mye av selve grunnen til så mange av de alvorlige klima- og naturtruslene vi nå står overfor.

Når det gjelder dagens boligmarked, synes derimot markedsøkonomien for en gang skyld å spille på lag med klimaet og naturen. Det er dermed desto viktigere at både miljø- og markedsvennlige politikere nå går sammen og fjerner de mest miljø- og markedsfiendtlige reguleringene som hindrer en klima- og naturvennlig boligpolitikk – altså fjerne makstallet på antallet nye små boliger i bysentrumene som tvinger folk bort fra byene. Bygg i stedet mest mulig smått, fantasifullt og nært. La oss prøve å oppfylle drømmen til alle de som drømmer om 35 sentralt plasserte kvadrat. For alle disse menneskene i seg selv. For klimaet. For naturen.

Og så kan vi begynne å lete etter andre uoppfylte drømmer som kan bidra til å redde klima og natur.

Frp og Sp er de egentlige innvandringspartiene

Gjennom sin mangelfulle klima- og miljøpolitikk, legger ingen partier opp til en mer total masseinnvandring om få tiår enn Frp og Senterpartiet. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Nettavisen 29. mai 2020.

Fremskrittspartiet profilerer seg med rette som partiet med den mest restriktive innvandringspolitikken for dagens Norge, både med henhold til asylsøkere, kvoteflyktninger og familiegjenforening. Senterpartiet ligger ikke langt etter. Underlig nok er likevel de få tusener politikken deres bidrar til å holde borte her og nå, bare en dråpe i havet sammenlignet med de enorme flyktningemassene som om få tiår kan strømme over grensene om Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedums får gjennomslag for sin mangelfulle miljø- og klimapolitikk.

Kjøtt, hytter, jakt og konsekvenser
Både Frp og Sp insisterer at myndighetene på ingen måte skal gjøre noe for å få oss til å endre livsførsel for å redde klima, miljø og naturmangfold. Vi skal kunne spise like mye kjøtt, fly som aldri før, utvinne stadig mer olje, ha like høyt forbruk, bygge ned enda mer natur og matjord med hytter og hus og fortsette massejakt på utryddelsestruede arter.

Dette kan i første omgang synes som en ærlig sak, siden verken Frp, Sp eller velgerne deres er nevneverdig opptatt at dette fører til at klima, miljø og naturmangfold blir ytterligere ødelagt. Også vi som mener vern av klima, miljø og natur er det viktigste av alt, vet hvor vi har Frp og Sp i sin motvilje mot effektive klima- og miljøtiltak. Men de to partiene og velgerne deres glemmer at klima- og miljøødeleggelsene de fremskynder, kan føre til de mest massive flyktningebølgene – stikk i strid med hva Frp og Sp forfekter som noe av sin kjernepolitikk. Listhaug og Vedums prioriteringer er delvis basert på skepsis mot hele klima- og miljøvitenskapen. Et annet grunnpremiss er at hva vi gjør i lille Norge, ikke betyr store forskjellen, som om vi kan forvente at fattige land som Brasil, Madagaskar og Indonesia vil verne om miljø og truede arter, når søkkrike Norge gir blanke. Det handler også om overoptimistiske forestillinger i Sp og Frp om at klimaendringene ikke er så farlige for «våte, kalde Norge» eller rett slett «en fordel» for oss.

Men om Frp og Sp ikke bryr seg så mye om at klima, miljø og naturmangfold blir katastrofalt ødelagt i land langt unna norskegrensen, vil konsekvensene av dette likevel bli enorme også her. Det handler om stadig mer ekstremvær i alle landsdeler, om økonomien i et lite land helt avhengig av verdenshandelen, og om matsikkerhet idet norsk matvareproduksjon blant annet baserer seg på en halv million tonn importert soya i året. Og det handler altså om flyktninger, utallige desperate klimaflyktninger.

Milliarder av flyktninger
Klimaendringene alene kan gjøre at områder med 3,5 milliarder mennesker blir like varme som Sahara om femti år – altså på grensen til ubeboelige. I tillegg kommer havstigning som vil kunne oversvømme noen av verdens tettest befolkede områder, enda mer ekstremvær, vannkrise, naturmangfoldskrisen som innebærer at naturen blir mindre robust for å motvirke klimaendringene og at hele økosystemer kan kollapse, samt nye blodige konflikter i kjølvannet av miljøødeleggelsene.

Den mest elementære matematikk viser at slike kolossale miljø- og klimaødeleggelser kan innebære milliarder av mennesker i bevegelse. Utallige lutfattige, fortvilte og utarmede menn, kvinner og barn som vil gjøre sitt ytterste bare for å overleve. Det kan bli en situasjon der Norge ikke lenger vil ha noen som helst kontroll over sin flyktning- og innvandringspolitikk. Man kan bare glemme at Tyrkia, Hellas, Italia eller noe som helst annet land vil hindre folkemassene fra å dra videre. Med milliarder i bevegelse, vil et hvert land bare være glade om mengdene beveger seg videre – noe man så tilløp til allerede under migrasjonskrisen i 2015 da bare omtrent en million tok føttene fatt gjennom Europa. Så i enorme, utarmede flokker vil de reise, lenger og lenger nord, til de kommer vandrende over grensene fra Sverige og Russland eller i synkeferdige båter over Nordsjøen.

Handler ikke om Moria
Dette handler ikke om dagens høylytte, men komplekse debatt om Moria-barn og andre flyktninger og migranter, der alle parter har mange argumenter for sine respektive syn. For uansett om man støtter en liberal eller en restriktiv innvandringspolitikk her og nå, er det ingen som ønsker millioner av desperate klima- og miljøflyktninger strømmende over Svinesund. Aller minst er dette noe de fremtidige flyktningene ønsker selv.

Kommer vi til slikt et absolutt krisescenario, blir det fullstendig umulig å påstå at dette for en stor del handler om mennesker som kommer hit bare fordi de ønsker en høyere levestandard. De vil komme hit ganske enkelt for å overleve. De vil ikke ha noe annet valg enn å forlate sine hjem og kjempe seg til de områdene langt i nord som fremdeles vil være beboelige.

Frp- og Sp-velgernes dilemma
Gjennom sin mangelfulle klima-, miljø- og naturmangfoldspolitikk, synes Frp og Sp dessverre å villede sine mange innvandringsskeptiske velgere. For alle løftene om selvråderett og begrenset innvandring er selvfølgelig meningsløse, om Frp og Sp ikke gjør sitt ytterste for å hindre ytterligere ødeleggelser av klima, miljø og naturmangfold. Uten dette, er og blir Frp og Sp Norges fremste innvandringspartier.

Det er kanskje lite å gjøre med at de som i dag stemmer Frp og Sp ikke bryr seg så mye om de enorme truslene klima, miljø eller naturmangfold står overfor i seg selv. Men om disse innvandringsskeptiske velgerne ikke vil at Norge skal bli fullstendig oversvømmet av de mest desperate flyktninger om få tiår, er det per dags dato bare de aller grønneste partiene som gir dem noe som helst håp. Eller de kan trygle og be om at Frp og Sp endelig forlater sin alternative virkelighet og i stedet gjør alt de kan for å skape den beste politikken for klima, miljø og naturmangfold, slik at deres stadige påstander om restriktiv innvandringspolitikk ikke lenger bare er tomme ord.

Om vi hadde ærefrykt for alt liv

Da krisen kom over oss, fant vi sammen i ærefrykt for livet. Tenk om dette kunne omfatte livet i alt sitt mangfold. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vårt Land 4. mai 2020.

Da koronapandemien først nådde oss fra en millionby vi knapt hadde hørt om, var det flere som sa at vi måtte la den gå sin gang og ikke risikere økonomien over dette. Disse stemmene er mer stille nå. Vi fant i stedet sammen i ærefrykt for livet. Alle politiske partier fra Rødt til Fremskrittspartiet gikk sammen om de mest alvorligste tiltakene noensinne for å redde liv. For å redde de syke, for å redde oss fra å bli syke, for å redde alle de som blir mest skadelidende fra de strenge tiltakene. De gikk sammen om ærefrykt for livet. Slikt et enkelt prinsipp. At man alltid skal gjøre sitt ytterste for å verne om andre, sitt ytterste for ikke å skade andre.

Ærefrykt for alt liv
Selve begrepet ærefrykt for livet ble først formulert av legen og misjonæren Albert Schweitzer, noe han fikk Nobels fredspris for i 1952.

Men heller ikke for Schweitzer var ærefrykt for livet opprinnelig noe selvsagt. Dette var en innsikt som først kom over ham en septemberdag i 1915 mens sakte var på vei oppover elven i Ogoué i Fransk Ekvatorial-Afrika. Plutselig så han noen flodhester rusle sammen med ungene sine i det siste lyset av solnedgangen.

«Da, akkurat da, midt i min store utmattelse og motløshet, slo et begrep ned i meg som et lyn: Ærefrykt for livet. Bare ved ærefrykt for livet , kan vi skape en åndelig og human relasjon til både mennesker og alle levende vesener.»

For Albert Schweitzer innså den dagen for hundre og fem år siden, at ærefrykt for livet ikke kunne begrense seg til oss mennesker. «Nå forsto jeg at et verdisystem som bare berører vårt forhold til andre mennesker er ufullstendig og følgelig mangelfull i sin evne til godhet.»

For ærefrykt for livet, handler om ærefrykt for alt liv. Livet i alt sitt mangfold.

Tenk om

Tenk om krisen vi nå går gjennom, kunne gitt oss alle samme forståelse av ærefrykt for alt liv. For i Norge inkluderer som oftest ikke ærefrykten for livet annet enn oss mennesker. Helt unødig påfører vi død og lidelse for utallige andre vesener, systematisk og med overlegg. På grunn av gammel vane, uvitenhet, vår evne til ikke å se utover oss selv. Og på grunn av vår mest foruroligende forståelse av et begrep som ofte er uløselig bundet til vårt syn på naturen: «å forvalte», en forståelse som ofte innebærer at vi ikke skal la naturen være i fred, at vi kan drepe alt som drepes kan, så lenge vi ikke driver våre medskapninger rett i utrydningen.

Men, tenk om.

Tenk om vi satte stopp for all import av jakttrofeer, pels og andre deler av ville dyr, ikke bare i solidaritet med dyrene utenfor våre grenser, men for å stanse vår del av den verdensomspennende handelen med ville dyr som startet hele koronapandemien.

Tenk om vi sluttet å lære barn i barnehagen opp i gleden ved å drepe ville dyr.

Om vi oppfylte ønsket til de 73 prosent av befolkningen som vil stanse jakt på alle truede dyrearter som harer og ryper og jerv og ulv, ærfugl og bjørn. At vi ikke lenger tillot drap på dyr vi ikke en gang spiser, men bare dreper for fornøyelsens skyld, slik som kråker, bevere og grevlinger. Om vi sluttet å pøse på millioner for å drepe hval og sel som bare fører til mengder med kjøtt, spekk og pels ingen vil ha. At det ikke lenger var lov å drepe dyr selv i nasjonalparkene.

Tenk om vi droppet det nye viltforskriftet, som gjør det enda lettere å drepe dyrene i vår nærhet som bare forsøker å leve sine liv.

Tenk bare om vi glemte de usle 120 millionene i året vi tjener på de enorme naturområdene vi alle eier sammen gjennom Statskog, og i stedet investerte i vår felles fremtid ved å ivareta dette med mest mulig med tanke på økologien og alle de levende vesenene som har dette som sitt hjem.

Tenk om vi sluttet å hugge ned skogen de få månedene fuglene hekket, strammet inn bruken av snøscooter og vannscooter der dyr hører hjemme, stoppet den statssubsidierte ødeleggelsen av det lille som er igjen av urørt villmark med mer skogsveibygging, strammet inn bruken av sprøytemidler for å redde insektene, sluttet å ødelegge nye naturområder for vindmøller og i stedet bare bygget til havs eller ved eksisterende infrastruktur, med forbehold om at det var gjort rede for at det ikke vil skade lokalt fugleliv.

Tenk om vi, lille Norge, kunne bli et foregangsland i hvordan vi passet best mulig på våre medskapninger, i vannet, i luften og på landjorden.

Tenk om…

De og våre egne liv
Ærefrykt for livet. Ingen av disse tiltakene innebærer mange kronene. De fleste av dem koster ikke noe som helst. Mange av dem sparer oss for penger. Og på lengre sikt vil alle disse tiltakene bidra til å dempe de enorme ødeleggelsene som kommer med klimakrisen, naturkrisen og nye truende pandemier som vil skje igjen om vi ikke endrer vår vei.

Slik handler ærefrykt for livet også om økonomi, om hvordan det å tenke litt annerledes og ofre kanskje litt kortsiktig gevinst, kan spare oss for uendelig store summer i fremtiden. Men først og fremst handler dette om holdninger.

Det handler om ærefrykt for livet i alt sitt mangfold. Det handler om respekt for andre. Å la andre vesener enn oss selv få være mest mulig i fred i sin naturlige leveområder. At vi prøver å leve i henhold til dette.

Det handler også om ærefrykt for våre egne liv. For uansett hva vi måtte mene om andre vesener, er vi avhengige av dem. Bare bevaringen av en velfungerende natur kan redde oss gjennom de krisene vi er i dag.

Hadde vi utgangspunktet hatt mer ærefrykt for livet til alle vesener, hadde antagelig klimakrisen blitt tatt på alvor lenge før den truet selve vår tilværelse. Da hadde det ikke vært noen naturkrise som truer oss minst like mye.

Og det hadde ikke oppstått noen katastrofal pandemi i en ukjent millionby langt borte.

Beklager, jeg drepte koalaene

Mitt overforbruk, mine reisevaner, mine matvaner og min politiske blindhet drepte Australias koalaer.Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 22. januar 2020.

Tusenvis av koalaer er blitt drept de siste ukene. En hel milliard av Australias dyr er utslettet i de enorme brannene. Og jeg, jeg var med på å gjøre det.

Disse dyrene ville aldri ha omkommet slik de gjorde, hvis det ikke var for klimaendringene, skapt av mitt overforbruk, min mat, mine reiser og mine politikere. Slik er jeg skyld i hvert dyr som brant i hjel levende, hvert dyr som tørstet i hjel i kjølvannet av flammenes herjinger, hvert dyr som nå vil sulte i hjel i de nedbrente landskapene.

De døde koalaene eller andre dyrene var aldri meningen. Men jeg burde for lengst forstått at jeg ville drepe dem ved å leve slik jeg er blitt oppdratt til å gjøre. Det handler ganske enkelt om årsak og resultat.

Mine valg har fått katastrofale konsekvenser for så mange totalt uskyldige. Og enda mange flere vil dø på grunn av meg, siden så mye av klimaendringene allerede er i gang. Jeg er ikke så mye mindre skyldig enn de som tar bøssa fatt og skyter løs på de ville dyrene.

Mine valg
Jeg har vært del av en forbrukskultur som mer enn noe annet ødelegger planeten, som hvert år bruker opp jordens årlige ressurser allerede i juli. Mine skap er fulle av mer klær og ting enn jeg noen gang bruker, kjøpt fordi det jo alltid var fint med noe nytt, fordi jeg hadde så mye at jeg mistet oversikten, fordi det alltid var lett å gi til Fretex det jeg ikke var fullt så begeistret for lenger.

Mesteparten av livet har jeg gjennom det jeg spiser, støttet en matindustri basert på ødeleggelsen av uendelige arealer og en fullstendig overbelastning av havressursene, der det aller, aller meste går til å fôre ulykkelige husdyr og oppdrettsfisk som vi igjen spiser.

Som så mange andre har jeg hatt drømmer om et forstadshus midt i en stort sett ubrukt hage som alle bidrar til enorme arealødeleggelser og endeløs klimaskadelig pendling. Helt frem til jeg sluttet å fly, har jeg på alt for mange flyturer til alt for mange land spydd ut tonnevis med karbondioksid.

Og som de aller fleste andre har jeg størsteparten av livet stemt på de forskjellige nåværende og tidligere regjeringspartiene, som alle har vist at de ikke er i stand til å gjøre det som skal til for å verne klima, natur og dyreliv, men tvert om ødelegger det ytterligere gjennom stadig mer privat og offentlig forbruk, oljeutvinning, ytterligere nedbygging av naturen og rovdyrdrap.

Alt bidrar
Det er umulig å beklage nok hva jeg har gjort. Hvordan i all verden skal jeg kunne be om tilgivelse fra alle de drepte koalaene, kenguruene og vombatene, for at jeg med mitt overforbruk på alle områder var med på å frarøve dem selve deres eksistens?

Som så mange andre, tenkte jeg så alt for lenge at det ikke var så farlig med akkurat mine flyturer. Eller akkurat mine matvaner. Eller akkurat mine klesinnkjøp. Eller akkurat mitt ønske om å få tre eller enda flere barn eller et enda større bosted. Eller akkurat min politiske prioritering av skattelette eller enda flere offentlige tjenester, fremfor miljøvern. Det er alltid andre som er verre enn meg.

Problemet er hvordan alt hører sammen. Alt bidrar til å ødelegge verden ytterligere. Jeg ødelegger.

Snart for sent
Ifølge FNs klimapanel kan vi ikke vente lenger enn til 2021 med å sette i gang alle de radikale tiltakene nødvendige for å forhindre en absolutt klimakatastrofe. Vi lever allerede i dag i en verden der de ukentlige miljø- og klimanyheter er så katastrofale at hver og en av dem kunne ha skapt generell panikk bare for få år siden.

En hel million dyre- og planteartene er truet av utryddelse på grunn av klimaendringer og miljøødeleggelser. Australia er bare en forsmak. Selv de edruelige ekspertene i det regjeringsoppnevnte Klimarisikoutvalget konkluderer at om vi fortsetter omtrent som nå, vil det føre til enorme masseutryddelser, at mye av jorden blir «nær ulevelig for avanserte livsformer» og at «det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.»

Å begynne
Jeg skulle ha endret mine vaner for lenge siden, men dét er for sent. Men jeg vil ikke lenger bidra til dette.

Det handler om å begynne med meg selv.

Det handler ikke om flyskam, kjøttskam eller forbruksskam, men om prioriteringer. I steder for spennende flydestinasjoner, får jeg tenke på det jeg kan oppleve av fantastiske steder i tog- og bussavstand. Jeg får gå enda nøyere inn i hva som er av vegetaroppskrifter. Fremfor å stadig kjøpe nytt, får jeg ta bedre vare på det jeg har. Jeg må motstå enhver fristelse fra de politiske partiene som vil gi oss enda mer vekst, på ytterligere bekostning av klima, miljø og dyreliv.

Det handler om hvorvidt jeg mener at jeg selv og akkurat hva jeg har aller mest lyst til, er viktigere enn selve eksistensen til de uendelig mange dyrene som nå trues med utryddelse. Om mine interesser er viktigere enn bevaringen av den delen av verdens natur som ikke allerede er skadet eller totalt ødelagt av oss mennesker. Om min absolutte selvutfoldelse er viktigere enn å forhindre de uendelig mange tørkekatastrofene, oversvømmelsene, jordskredene, stormene, matkrisene, nye sykdommene, hundrevis av millioner av klimaflyktninger, som blir vår hverdag om vi ikke endrer kursen totalt allerede nå.

Det handler om hvorvidt jeg er viktigere enn det å bevare jorden selv.

Dét er jeg ikke.