Religionsfinansiering og barns rettigheter

At Kultur- og likestillingsdepartementet stopper statsstøtten til Jehovas vitner, handler om prinsipielle spørsmål om religionsfrihet, menneskerettighetene generelt, så vel som barns rettigheter. Kronikk opprinnelig publisert i Vårt Land 14. oktober 2022.

Staten er ikke forpliktet til å finansiere trossamfunn, men når de først velger å gjøre dette må de gjøre det på likest mulig vilkår. Dette er utgangspunktet når likestillingsdepartementet nektet Jehovas vitner statsstøtte på grunn av at de åpner opp for å ekskludere også medlemmer under 18 år. Myndighetenes avgjørelse får slik ingen konsekvenser for andre trossamfunn som bare ekskluderer voksne, for eksempel for visse samlivsformer.

Som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har slått fast i flere saker, kan ikke staten «tvinge et religiøst fellesskap å ta opp nye medlemmer eller utelukke noen.» Dette handler om trossamfunnenes autonomi i interne spørsmål. Dette ble også fastholdt av Høyesterett, da den tidligere i år fastslo at Jehovas vitner hadde ingen plikt å ta tilbake et ekskludert medlem som hadde saksøkt dem. Norsk lov forbyr heller ikke trossamfunn å ekskludere medlemmer, uansett alder.

Staten nekter dermed Jehovas vitner statsstøtte på grunnlag av en religiøs praksis som i utgangspunktet ikke er ulovlig. Som Statsforvalteren i Oslo og Viken understreker, er slik eksklusjonspraksis av mindreårige heller ikke grunn for å nekte at «trossamfunnet skal kunne operere som et trossamfunn i Norge». Å stanse Jehovas vitners statsstøtte kan dermed være diskriminerende i strid med menneskerettighetene.

Ekskludering av mindreårige er samtidig ikke en utbredt praksis hos Jehovas vitner. Det er ifølge dem selv bare snakk om ett enkelttilfelle, med en 17-åring som ble 18 kort tid etter. At reglene ellers hypotetisk åpner for ekskludering av mindreårige mellom 15 og 18 år som selv har valgt å bli døpt, må også sees i lyset av at norsk lov bruker nettopp 15 år som aldersgrense for når barn fritt kan melde seg ut og inn av trossamfunn. Selv om en udøpt mindreårig som «overtreder», ikke blir utstøtt fra menigheten får det likevel andre konsekvenser. Om han «ikke angrer etter at to eldste har hatt et møte med ham», blir de andre troende oppfordret til å «være forsiktige med å omgås ham.»

Likestillingsdepartementet viser til to hovedgrunner for å stoppe statsstøtten for trossamfunn som ekskluderer mindreårige. Den ene er at departementet mener det er nødvendig å reagere mot praksisen ut fra statens plikt til alltid å fremme «barnets beste» ifølge FNs Barnekonvensjon. Dette er noe som kan få konsekvens for et trossamfunn, på en helt annen måte enn fra hvordan de behandler voksne.

Det andre grunnen er at departementet mener at selve trusselen om ekskludering av mindreårige, innebærer «negativ sosial kontroll rettet mot barn» som de ser som noe som «krenker barns rettigheter.» At noe «krenker barns rettigheter» er grunn til å miste statsstøtte ifølge den nye trossamfunnsloven § 6. En slik offisiell forståelse av «negativ sosial kontroll rettet mot barn» er for øvrig noe som kan få konsekvens for finansieringen av en hel rekke trossamfunn, som har strenge regler om f.eks. kjønn, påkledning og seksualitet overfor sine mindreårige medlemmer.

Uansett om hva om er tilfelle akkurat med Jehovas vitner, burde antagelig departementets forståelse av lovbestemmelsen om at trossamfunn kan miste sin statsstøtte på grunn av «negativ sosial kontroll rettet mot barn», åpne opp for en større debatt om hva egentlig dette innebærer i henhold til loven. At «negativ sosial kontroll rettet mot barn» er et generelt problem i deler av samfunnet er åpenbart, men det er underlig at ifølge myndighetenes forståelse av loven skal det likevel tolereres at dette skjer i trossamfunn – bare ikke i trossamfunn som får statsstøtte.

Idet staten alltid er forpliktet å fremme barnets beste, bør den kanskje vurdere hvordan de bedre kan motarbeide det de definerer som «negativ sosial kontroll rettet mot barn» både i og utenfor trossamfunn – eventuelt med mer generelle forbud. Selv om trossamfunnene altså har stor grad av autonomi, er det jo samtidig grenser for dette. Om noe av det departementet forstår som «negativ sosial kontroll rettet mot barn» eller noe av det loven definerer som «krenker barns rettigheter», faktisk bryter barns grunnleggende menneskerettigheter, er staten forpliktet til å forby det.

Som jeg drøfter mer inngående i min bok Religion og menneskerettigheter, har statene ofte stor grad av skjønnsmargin i hvordan de forholder seg til religion. Men det er samtidig klare grenser på denne skjønnsmarginen. Det er f.eks. generelt problematisk at Norge i så stor grad bruker skjønn for å avgjøre hvorvidt de vil finansiere eller godkjenne tros- og livssynssamfunn. Tidligere har blant annet nypagane åsatrossamfunn slitt med å bli godkjent av staten. En nyere sak som helt åpenbart er diskriminerende, er at myndighetene nekter å anerkjenne Vegansamfunnet som livssynssamfunn, på tross av at veganere har de mest grunnleggende trosforestillinger om hvordan hele verden må fungere etisk og moralsk og som styrer hele deres tilværelse. Spørsmålet er altså om behandlingen av Jehovas vitner også går utover statens skjønnsmargin.

Både Vegansamfunnet og Jehovas vitner burde uansett ta sakene sine til Diskrimineringsnemnda, for å få vurdert dette opp mot forbudet mot diskriminering både i norsk lov og i menneskerettighetene.