Vi kjenner dem så godt. Disneys mange onde skikkelser. Dronningen i Snøhvit. Cruella de Ville i 101 dalmatinere. Kaptein Krok i Peter Pan. Stemoren i Askepott. Listen av skurkene som skremte vettet av oss som små, er lang og uhyggelig.
Tro på troen
Selv om Disney-universet i all hovedsak har styrt unna tradisjonell religion, er dette på ingen måte et sekulært univers. Helt siden den aller første helaftens tegnefilmen, har det å tro på sin drøm vært et grunnleggende tema: «Someday my prince will come», sang den plagede, fillekledde Snøhvit optimistisk i 1937. Bare du tror på troen i seg selv, vil dine drømmer gå i oppfyllelse. Her er ingen Gud, her er ingen hellige skifter, her står troen helt alene.
Disneys klassiske onde skikkelser er de som motarbeider disse drømmene. Slik representerer de en absolutt motsats til troens gode krefter. Som i et scenario fra Johannes’ åpenbaring, kan de ikke stoppes på annet måte enn å bli fullstendig nedkjempet.
Det er lett å gjenkjenne en klassisk religiøs dikotomi i Disney-universet. Det er sannhet og rett tro mot løgn og villfarelse. Guds tilhengere mot det demoniske. Vi mot dem.
Ondskapen selv
Grenseløs egoisme ligger gjerne til grunn for Disney-ondskapen. Ønsket om å være den mektigste, rikeste, vakreste. Enhver som står i veien, må vike.
En av de mest monumentale skikkelsene er Den onde feen fra Tornerose. Ikke ulikt hvordan den absolutte ondskap representeres i mange religioner, får vi ikke noen som helst forklaring på hvorfor hun er så ond. Vi aner ikke hva hun får ut av det. Hun bare er ondskapen selv. Når hele kongeriket er samlet for å feire den nyfødte prinsessen, Tornerose, er hun ikke invitert, hun er ikke ønsket, men kommer likevel – med lyn og torden. Og alt hun gjør er å forbanne den nyfødte med at hun vil dø før hun er atten år. Vi skal ikke være annet enn lykkelige, når Den onde feen til slutt drepes med et sverd gjennom hjertet.
Tro på troen. Og skygg unna det onde som er så klart definert. Det er dermed ikke så underlig at det var lite religiøs motstand mot det klassiske Disney-evangeliet. Det er kampen mellom det gode og det onde, helt parallell med den i mangt et religiøst univers. Dette var også en dikotomi som passet fint med den kalde krigens sett fra vestens side.
Nyansert ondskap
Kanskje ikke helt tilfeldig, i den første Disney-filmen etter Sovjets sammenbrudd, Skjønnheten og uhyret, finner vi en ganske annen og mer nyansert form for ondskap. Her er ikke utgangspunktet noen enkel akse mellom det gode og det onde. Verden er ikke lenger i svart og hvitt. Det skremmende monsteret er egentlig usikkert og ulykkelig. Det er landsbyens kjekkeste unge mann, sjarmerende, men selvgod, som gradvis utvikler seg til historiens antagonist – primært på grunn av ubesvart forelskelse.
Det ble likevel ikke slutt på den klassiske Disney-ondskapen, den kommer stadig tilbake som med Jafar i Aladdin, Hades i Herkules og sjøheksen i Den lille havfruen. Men oftere og oftere ser vi at det ikke lenger er noe absolutt skille på ond og godt. I Broder Bjørn er den demoniserte konflikten mellom bjørner og mennesker basert på misforståelser, i Tangled er det den overbeskyttende og opprinnelig høyt elskede stemoren som er skurken, i Frost den vakre prinsen. I Ringeren i Notre Dame, Disney-filmen som mer enn noen viser til tradisjonell kristendom, er skurken den dogmatiske kirkens mann.
Ondskap omfortolket
Alle som liker å se verden i absolutt svart-hvitt, har likevel kunne trøstet seg med de mer klassiske filmene. Til nå. For Disneys siste produksjon representerer en omfortolkning av nettopp dette. I Maleficent blir nemlig fortellingen om Tornerose gjenfortalt. Den onde feens ondskap er ikke ubegrunnet. Hun er hevngjerrig, såret av gammel urett utrettet av kongen, Torneroses far. Det er derfor hun forbanner den nyfødte Tornerose.
Idet hun følger med på avstand mens den unge Tornerose vokser opp, innser hun derimot at evig hevn ikke fører noen steder. Hat blir til likegyldighet som blir til kjærlighet. Slutten blir ikke helt som i den opprinnelige Tornerose-filmen. Når Den onde feen har lagt sitt gamle hat til side, er det hun som blir heltinnen som gjenoppretter balansen i tilværelsen.
Alt kan endres
Barna som ser både Tornerose og Maleficent blir presentert for en kompleks virkelighet. Selv den mest absolutte ondskap kan ha sin forklaring. Mennesker gjør sine valg, gode og onde, ikke uten grunn. Og de kan endre seg. Alt kan endre seg.
Det er nesten underlig at Disneys siste omfortolkning av sitt eget univers ikke har blitt unisont fordømt blant religiøse fundamentalister. For hva skjer ikke om man bruker relativiseringen i Maleficent på tradisjonelle religiøse forestillinger: Hele den klassiske, religiøse dikotomien mellom det gode og det onde undergraves.
Dersom selv den tidligere så absolutte ondskap i Tornerose kan forklares, relativiseres og endres, hva betyr dette for dikotomien mellom Gud og djevel, godhet og ondskap, sannhet og løgn, i de klassiske, religiøse fremstillingene? Er ikke virkeligheten så enkel likevel?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar