Døden – og Kate Bush

Som få andre listetopper i musikken, berører Kate Bush døden igjen og igjen. Også nå på Before the dawn, hennes første konsert siden 1979. Vemodig, undrende, men også insisterende når hun slår fast at livet ikke alltid er ditt.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Vårt Land 21. oktober 2014.

Mellom liv og død. Kate Bush alene ute i det kalde vannet i fremføringen av The ninth wave. Promoveringsbilde fra hennes suksessfulle konserter i høst.

I begynnelsen var døden. I den aller første sangen Kate Bush noensinne ga ut er hun den døde Cathy fra Wuthering Heights, Emily Brontës gotiske roman. Fortvilet forsøker hun å komme inn igjen i huset der hun tror hennes elskede fremdeles befinner seg: «Heathcliff, det er meg, Cathy. Jeg er kommet hjem. Jeg fryser sånn. La meg komme inn vinduet ditt.»

Det var beretningen til denne døde kvinnen som gjorde at den 19 år gamle Kate debuterte helt på toppen av de britiske singellistene. Siden denne dystre og dramatiske debuten, har døden aldri forsvunnet fra hennes repertoar. Det er i det hele tatt få, om noen, som i så høy grad har tatt med seg døden inn i hitlistene, som en stadig påminnelse om hvor nær døden alltid er i livet.

Musikken som dreper
Vemodig synger hun om dødens unødvendighet i forbindelse med krig og konflikt. I Breathing har radioaktiviteten etter en atomkatastrofe gjort at det å puste, det mest livsnødvendige av alt, er noe man dør av. I Army dreamers sørger hun over sin unge sønn som blir båret hjem av fire menn i uniform, fordi uten utdannelse eller penger var soldat alt han kunne bli. I Oh England, my Lionheart blir det å dø en meditasjon. Her er hun flyveren under annen verdenskrig som faller sakte mot bakken, mot døden, fra sitt spitfirefly, mens hun tenker på alt det som gjør England så underlig, så unikt. Og mens krigen er over, soldatene glemmer sin strid og landskapet igjen blir grønt, ligger hun død i Englands hage og råtner sakte i dets favntak av jord.

Kate Bush har likevel ikke noe enkelt svar på liv og død. Hun er også soldaten som gjenkjenner seg selv i fiendenes øyne når hun kommer ansikt til ansikt med ham i Pull out the pin. Men her står det mellom henne og ham: «Og jeg elsker livet» erklærer hun, så hun dreper ham.

Scenariet i Experiment IV viser hvordan alt kan misbrukes på det mest uhyrlige. Den mest avanserte kunnskapen om å skape toner så vidunderlige at de kan vekke de inderligste følelser, blir utgangspunktet for en lyd som kan drepe på store avstander. Kate synger om hvordan hun selv var med på dette dystre eksperimentet, beordret av militæret. Men lyden som dreper kommer ut av kontroll og tar livet av alle innen rekkevidde, selv de som opprinnelig laget lyden. Det er den døde Kate som synger, drept av sin egen musikk. Alt hun kan gjøre er å håpe at noen vil klare å skru av bryteren.

Vender tilbake
Men døden er altså ikke alltid slutten i Kate Bushs univers. Det er ikke bare Cathy som vender tilbake. Igjen og igjen dveler de døde fremdeles rundt henne. Utbrytermesteren Houdini unnslipper selv dødens makt i sangen av samme navn. Elvis vender tilbake i King of the mountain. I Blow away dedikert til lysteknikeren Bill Duffield som ble drept i en ulykke på scenen rett før premieren på hennes konserttur i 1979, synger hun om et rom full av avdøde artister, klare til å holde konsert igjen.

I Moments of pleasure gjør Kates døde venner hva de alltid pleide å gjøre når de var i live. Bubba danser nedover midtgangen på flyet. Michael snurrer rundt i stolen i studioet som så ofte før. «Hei der, Bill. Kunne du skru opp lysene litt?»

Gjennom Kates over 35 år lange karriere har mange dødd rundt henne. Familiemedlemmer, venner, nære medarbeidere. Hennes fortsatte kommunikasjon med disse i musikken sin er kanskje bare symbolsk. Det kan også være et håp, noe hun faktisk tror på. Hun har aldri vært klar på det.

Ikke ditt liv!
Verket der Kate utforsker døden mest grundig, er The ninth wave. Det 26 minutter lange eposet ble først utgitt som baksiden på LPen Hounds of love i 1985. I år utgjør dette den viktigste delen i rekken av konserter, der alle billettene ble revet bort i løpet av et kvarter. Og nå følger vi henne ikke bare i sangen. Hun gjenskaper hele dramaet på scenen.

Kate er alene ute i det kalde vannet, forlist, i ferd med å drukne. Halvveis bevisstløs flyter hun under isen. Alt er så hvitt, så vakkert. Hvorfor vende tilbake?

Hun blir reddet opp av vannet, men hører knapt hvordan venner og familie ber henne om å våkne opp. Mindre fintfølende helsepersonalet beordrer henne. Men Kate er knapt der. Hun er et helt annet sted og må gjøre rede for sitt liv. Hun svever ute av kroppen sin og ser sine kjære uten seg selv. Men så møter hun seg selv. Sitt fremtidige jeg. Og dét jeg-et er ikke usikker i valget mellom liv og død: «Aldri, aldri si farvel til min del av ditt liv.» «Dette øyeblikket tilhører ikke deg. Det tilhører meg, og din lille gutt og din lille jente.»

Når valget står mellom liv og død, skal man vite at livet du lever ikke er ditt liv, men livet til ditt fremtidige jeg – og til alle dem du vil berøre i fremtiden.

Når den 56 år gamle Kate fremfører The ninth wave i dag, får eposet en helt ny dimensjon. Nå er hun blitt den eldre kvinnen som synger tilbake til sitt 27 år gamle jeg som en gang laget denne musikken: «La meg leve. Kom og la meg leve, unge kvinne». Og nettopp det har hun gjort.