Når det selvsagte blir vanskelig

«Dette er hva jeg er, dette er hva som føles bra for meg.» Lite høres mer selvsagt ut. «Ingenting vil endre meg, for dette var hva jeg er ment å være.» Dette er budskapet i den største hiten til Conchita Wurst, artisten som Østerrike har håndplukket til årets internasjonale finale i Melodi Grand Prix.

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 10. april 2014.

Men når nettopp Conchita synger dette, blir det selvsagte plutselig både vanskelig og kontroversielt for mange– bare fordi budskapet om å være seg selv blir fremført av en skjeggete mann med perfekt sminke, bølgende langt hår og de mest nydelige kjoler.

I Russland, Ukraina og Hviterussland har det vært underskriftskampanjer om å boikotte Grand Prix på grunn av frøken Wursts blotte deltagelse. Kommentarfeltet til youtube-videoen er full av hatmeldinger. I Armenia ble den skjeggete dragartisten ble dratt frem som et skrekkens eksempel på hva tettere formell tilknytting til EU innebar. Bedre med nærmere bånd med Putins Russland.

Mange mener nemlig at Conchita slett ikke har noen rett til å være som hun selv vil. I det minste har hun ikke noen rett til å bli behandlet som andre, ut fra hvordan hun uttrykker seg. Hun skal diskrimineres, sanksjoneres, usynliggjøres.

Ved sitt blotte nærvær, demonstrerer Conchita slik selve essensen i hva menneskerettighetene handler om. Som så mange har gjort før, viser hun hvordan det private også er politisk. Gjennom hvordan hun blir angrepet, synliggjør hun også det voldsomme hatet transpersoner og homofile i dag møtes med gjennom lovgivning og trakassering i mange europeiske land og andre steder. Heller ikke vi har for mye å skryte av på dette området. Det er ikke tilfeldig at det ikke en gang fantes et diskrimineringsforbud på grunnlag av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i Norge før i år.

Det er først og fremst synligheten mange hater. Selv Armenia som gikk i harnisk over frøken Wurst, har sendt et par homofile grandprixdeltakere uten oppstyr i hjemlandet – nettopp fordi de har vært så diskrete at knapt noen utenfor landets eget homomiljø har visst at de er det de er. Men igjen er heller ikke vår egen historie den beste. Da Great Garlic Girls sto på eurovisjonsscenen for Norge i 1986, skjønte de at det mest taktiske var å profilere seg som vanlige heterokarer – som gikk i kjoler bare for jobbens skyld. Og i 2003 var vestlige land med på å sørge for at den russiske jenteduoen t.A.T.u. ikke skulle kysse hverandre på eurovisjonsscenen.

Helt direkte representerer Conchita Wurst en forsvinnende liten minoritet. Selv blant dragartister er en slik spektakulær blanding av kjønnsuttrykk sjelden. Men ser man nærmere på frøken Wurst og hennes budskap, innser vi at mest av alt representerer hun oss alle.

Det skulle ha vært en selvfølge at Conchita ble respektert for å hvordan hun selv ønsker. Dessverre er det ikke sånn. Men i sin kamp for å være seg selv, fronter hun så mange flere. Nettopp ved at hennes blotte væren representerer et minefelt av fordommer og fordømmelser, kjemper hun for oss alle. Med sin egen kamp, gjør hun det lettere for alle å få være oss selv, uansett om det er hijabkledde kvinner, rånere fra bondelandet, politikere i rullestol, overvektige traktorlesber, middelaldrende mannlige heterofile mellomledere eller hva vi enn i vårt uendelige, menneskelige mangfold er eller ønsker å være.

Det er nemlig ikke bare seg selv nydelige, skjeggete, sminkete Conchita synger om, når hun proklamerer: «Du kan ikke ta øynene dine åh-åh-åh-fra meg, fordi jeg er annerledes og mine tanker er frie». Dette gjelder oss alle. Vi er alle annerledes på hver vår måte. Dette handler om deg og meg.