Denne saken ble først publisert i Vårt Land 20. januar 2014.
Gudene er tilsynelatende allestedsværende. I de gamle egyptiske templene og gravene møter vi dem i helfigur, som ulike kroppsdeler, i menneskeform, i dyreform, i kombinasjoner av dyr og mennesker og som hieroglyfer.
Det er lett å bli slått av ærefrykt når man betrakter de eldgamle gudebildene rundt om i Egypt. I guider og mer omfattende presentasjoner kan man lese om hvem de ulike gudene er og hva de symboliserer. Her er Osiris og Isis, Horus og Set, Khnum og Ptah.
Men den hele og fulle forståelsen får vi aldri. Tradisjonen er brutt. Det er ingen lenger som kan gi noe fullstendig bilde av hvilken rolle disse fremstillingene hadde i menneskenes liv, den gang da de ble fremstilt igjen og igjen. Systematisk kristen undertrykking av alt som var av gammel tro, og deretter over tusen år med stadig islamisering, har satt sine spor.
Ny mening.
Vi vet i dag likevel mer om hva disse gudene en gang betydde, enn på lang tid. I vel femten hundre år var det ingen som kunne tyde de intrikate hieroglyfene. De glemte gudeskikkelsene var likevel ikke uten mening. I fraværet av noen egentlige forklaringer, ble de nemlig tillagt nye meninger: De var magiens mestere. De var vokterne av glemt urkunnskap. Ifølge Isaac Newton var dyrkingen av dem resultatet av at egypterne hadde forlatt en opprinnelig monoteistisk gudstro etter å ha blitt forledet av hieroglyfenes mange tiltrekkende dyrefremstillinger. Litt lenger syd langs Nilen, i Sudan, finner man også gamle avbildninger i det som en gang var hellige bygg. De som er mellom 500 og 1500 år gamle handler om engler og andre kristne skikkelser. Men også her er tradisjonen brutt tvert over. Etter at det siste kristne sudanske kongedømmet falt i 1504, ble området snart fullstendig muslimsk.
Kristne i Egypt og Etiopia vil selvfølgelig få mening av å se på disse sudanske fremstillingene. Men deres mening vil ikke være helt den samme som den opprinnelig var. Selv om naboenes kristendom er nærmest beslektet med det som en gang blomstret i Sudan, handler de ikke om det samme. Den sudanske kristendommen utviklet sine egne særtrekk. Nyere forskning har avdekket en del. Men noe fullstendig bilde av hva disse storslagne fremstillingene en gang betydde for sudanske kristne, vil vi aldri få.
Kontinuiteten bedrar.
I vårt fjerne nord har vi en lignende situasjon, med noen få bevarte fremstillinger fra norrøn religion som ikke lenger gir noen fullstendig mening for noen av oss. Etter dette er det en kontinuitet i kristen symbolbruk, selv om selvfølgelig reformasjonen representerte et alvorlig veiskifte.
Men kontinuiteten bedrar. Den dekker over de store forskjellene mellom nå og da. Det har vært stadige endringer i hvordan vi forstår virkeligheten omkring oss. Det gjør at motivene malt for 700 år siden, eller 100 år siden for den del, ikke representerer det samme for oss i dag. De gamle symbolene representerer vinduer tilbake i tid, men det er umulig for oss å fatte fullt og helt hvordan menneskene den gang så på dem.
At så mange kristne motiver så absolutt gir mening i vår samtid, kompliserer bare tolkningen ytterligere. Forståelsene er likevel endret siden de ble til.
Nye brudd.
Vi liker å tenke på vår kultur som noe mer eller mindre uendelig. Det var dette også de gamle egypterne gjorde i over 3000 år. Men også vår kultur kan forsvinne, i like stor grad som den egyptiske gjorde. Da kan våre symboler bli minst like glemt som symbolene til oldtidens egyptere. Hvordan vil de da bli forstått?
For noen år siden satt Det arkeologiske museet i Lausanne opp den suksessfulle utstillingen Futur antérieur. Her kunne publikum se hvordan en fremtidig kultur muligens vil kunne forstå våre symboler og gjenstander om hele den opprinnelige konteksten var forsvunnet. I denne pseudo-arkeologiske samlingen fikk man presentert en salig blanding av kjente ting i vår hverdag, forsøkt sett med fremtidens uvitende øyne.
Hvordan i all verden kan man i en fjern fremtid vite at en hagenisse med en blomsterpotte er populære prydgjenstander i forstedene? Kunne det ikke like godt være en avbildning av en prest eller en annen høytstående person med et drikkeoffer – slik som det altså ble presentert på Futur antérieur?
Hva med en sparegris? I fremtiden vil kanskje noen tro det er en kultisk fremstilling av et hellig dyr. Hvordan vil delvis bevarte krusifikser tolkes? Alt kan jo ikke være religiøst. I den futuristiske utstillingen er forklaringen at dette handler om atletiske øvelser.
Mange tolkninger.
Vi lever i en verden av symboler, gamle og nye. De gir virkeligheten mening og betyr noe for hvordan vi kommuniserer med hverandre.
Men vi har ikke den absolutt samme forståelsen av symbolene, alle sammen. Det vi blir forklart om et eller annet symbol, er ikke nødvendigvis slik vi forstår det. Selv innenfor samme kultur kan to personer se på akkurat den samme gjenstanden på ganske forskjellig vis.
På denne måten utvikler symbolene seg. Og vi vet aldri helt hvordan det vil ende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar