Da jeg som religionsviter og absolutt reiseavhengig ble spurt om å bli med på veien til Santiago de Compostela, var det umulig å si nei. Jeg skulle bli pilegrim. Eller, var det helt sånn?
Gamle kristne pilegrimsleder trekker kanskje flere mennesker enn noensinne, i alle fall i større mengder enn på århundrer. Og ingen trekker flere enn el Camino de Santiago, veien til den hellige byen i Galicia, nordvest i Spania, der Sankt Jakob, Santiago, Jesu bror angivelig skal være gravlagt.
Etter boken
Som pilegrim kan man velge å reise på tre måter. Til fots, til hest eller på sykkel. Vi valgte det siste. Flybilletter ble kjøpt, sykler ble booket, kart ble gransket. Det går mange veier til Santiago. Og vi skulle følge el Camino primitivo, den gamle ruten fra Uviéu, hovedstaden i fyrstedømmet Asturias.
Vi gjorde alt etter boken. Enkelt skulle det være. Den minimaliserte håndbagasjen jeg vanligvis reiser med, ble dyttet ned i en sykkelbag. Vi plukket opp våre pilegrimspass og fylte det med stempler underveis. Vi bodde på de rette, enkle stedene der vi spiste de rette, enkle pilegrimsmenyene. Og mesteparten av dagen var vi ute på veien. Opp og ned. Fjell og daler. Opp og ned.
Min reisepartner hadde en noenlunde klar motivasjon: Han ville fylle 33 år dagen vi skulle ankomme Santiago. Kanskje ville reisen gi ham noen nye perspektiver på dette viktige tidspunktet i livet. Og jeg? Jeg var med. Kanskje noe ville skje med meg også? Det var ikke meg imot.
I kø
De kristne pilegrimsrutene begynte med at troende ønsket å besøke de hellige stedene i Palestina. Etter hvert vandret man også til steder knyttet til andre hellige mennesker, som Thomas Beckets Canterbury, Olav den Helliges Nidaros og, mest av alt etter Jerusalem: Til Santiago. Etter hvert ble reisen til denne galisiske byen viktigere enn selve stedet. Reisen ble målet i seg selv. Kontinuiteten mellom datidens og nåtidens pilegrimer er likevel minimal. Etter middelalderen var veien til Santiago praktisk talt tom helt frem til 1980-tallet. Så, i løpet av 1990- og 2000-tallet eksploderte det, fra noen få tusen reisende i året til flere hundre tusen. Dette fikk vi selv oppleve. Da vi kom inn på den mest populære ruten, gikk pilegrimene bokstavelig talt i kø.
En fin tur
Før i tiden var pilegrimsturen en måte å komme nærmere det hellige. Du kunne gjøre bot. Bli helbredet. Begynne på nytt. Pilegrimsleden bragte deg inn i nye fellesskap. Nå skal pilegrimsturer gjerne gi deg en indre oppvåkning. Innsikt. Bekrefte din tro eller gi deg nye perspektiver i livet.
Ingenting av dette hendte noen av oss. Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur. Til tider nokså slitsom, men absolutt fin. Det var det hele. Vi var ikke skuffet, men det hadde ikke egentlig skjedd noe mer. Men holder dette? Kvalifiserte vi ikke som pilegrimer likevel?
Ingen av de vi snakket med underveis, syntes heller å fått den store oppvekkelsen. De var mer opptatt av om maten var bra, om det var noen severdigheter de burde få med seg underveis og hvor langt de klarte å bevege seg hver dag. Ellers var de stort sett enige i at de nordspanske landskapene var vakre. Var heller ikke dette autentiske pilegrimer?
Men er det noen som bryr seg om man virkelig er pilegrim eller ikke? Å jo da. At pilegrimer ikke er det samme som vanlige turister, er selve grunntanken i de moderne pilegrimsbevegelsen. Da blir det desto viktigere nettopp å kunne skille klinten fra hveten. Eivind Luthen som leder Pilegrimskontoret i Norge kritiserte for noen år siden Trond Giske for hans ønske om å gjøre Nidaros til det største pilegrimsmålet i Norden. Flest mulig er ikke noe mål i seg selv, ifølge Luthen. Vi må i stedet lære å skille mellom turister og «ekte» pilegrimer. Som man for eksempel gjør i Spania, mente han, der de «ekte» pilegrimene er de som utstyres med egne pilegrimspass. Akkurat som oss altså. Så da var vi visst ekte pilegrimer likevel.
Ekte religiøsitet
Hvordan man skal definere en pilegrim er ikke så lett. Må man ha den rette, søkende innstillingen? Må man ha en indre opplevelse for å kvalifisere? Eller holder det med at man bare gjør de rette tingene – slik som det norske Pilegrimskontoret synes å legge til grunn?
Uansett hvordan man ser på pilegrimsfenomenet, kommer man ikke unna dets religiøse essens. Men heller ikke dette gjør det noe enklere å nå noen klar definisjon. Tvert imot. Spørsmålet om hvordan man skal forstå ekte religiøsitet innebærer mange av de samme utfordringene som når man forsøker å definere en ekte pilegrim. Holder det å gjøre det man er ment å gjøre? Hvor inderlig må man tro på de ulike dogmene? I hvor stor grad må religiøsiteten prege hele din tilværelse?
Den aller beste dagen på vår reise var ikke da vi nådde Santiago, selve målet, men dagen vi ankom det vesle herberget i Castro de Salime, midt ute på den asturianske landsbygda. Der kunne vi henge opp nyvasket tøy bak huset og sitte i ettermiddagssolen mens husdyrene ruslet forbi. Ja, det var en fantastisk tur. Hvorvidt det kvalifiserte som en pilegrimstur, lar jeg andre avgjøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar