Den forbudte kjærligheten – enda en gang

Du har sett fortellingen så ofte før, men ser den gjerne igjen. Denne gangen, i filmen Vann til elefantene, er handlingen lagt til et fascinerende sirkusmiljø i depresjonens USA. Den unge hjemløse mannen som ender i et omreisende sirkus og blir forelsket i sirkusdirektørens underskjønne kone. Vi vet hva som vil skje, selvfølgelig faller også den vakre kvinnen for den kjekke helten. Og dramaet er i gang.

Forbudt kjærlighet. Beretningen om de to elskende som er som skapt for hverandre, men av ulike årsaker ikke kan få hverandre, er et drama vi har sett utspilt så mange ganger at det vil være umulig å lage en oversikt. Og vi elsker det. Noe av spenningen ligger selvfølgelig i at vi aldri kan vite sikkert om det ender godt eller at vi egentlig bevitner en tragedie.

Uuttømmelig kilde
Vi har blitt fortalt om det i eventyrene, vi har sett det på scenen, vi har lest det i romanene. Ikke minst, har vi sett denne like så gripende beretningen fortalt igjen og igjen i kinoens mørke. Stadig nye kassasuksesser som nå senest Vann til elefantene, viser at heller ikke filmmediet synes å kunne uttømme kilden for stadig nye versjoner av denne elementære grunnfortellingen.

Den absolutte historien om forbudt kjærlighet er og forblir for mange likevel Shakespeares Romeo og Julie. Dette skyldes ikke bare en fantastisk karakterbeskrivelse av de to elskende, men ikke minst at de aller fleste ser det grunnleggende meningsløse i hva som gjør deres kjærlighet forbudt. Det handler ikke om religion, hudfarge, kjønn, sosial bakgrunn eller noe annet som mange mennesker faktisk mener god grunn til å holde et par fra hverandre. Det handler om fiendeskap mellom to familier på samme sosiale nivå. Bare dette holder Romeo og Julie fra hverandre. I denne absurditet av nedarvet hat blir man slik først og fremst sittende igjen med et drama alle kan kjenne seg igjen i: To elskende får hverandre ikke på grunn av sin identitet.

Utfordringen
Men kjærlighet er ofte ikke forbudt uten grunn. Derfor et det ofte en egen utfordring å overbevise publikum om at de to det gjelder virkelig hører sammen. Vann til elefantene speiler nettopp dette. Det er ikke opplagt at enhver vil sympatisere med filmens ultimate par, når den ene i dette forholdet i utgangspunktet er gift med en mann som helt åpenbart elsker henne svært høyt og som hun også liker. Selv filmens mannlige hovedperson har grunn til å være takknemlig overfor sin rival, sirkusdirektøren, som hjelper ham i sirkusets verden.

Filmens utfordring mer direkte blir dermed å overbevise oss seere at denne forbudte kjærligheten er så overveldende og ektefølt at den bare må tas hensyn til. At filmen i tillegg prøver å vise at den forsmådde ektemannen faktisk slett ikke er så hyggelig som han først virker, hjelper jo på. Men blir man ikke overbevist om at de to elskende virkelig fortjener hverandre, faller samtidig mye av filmen sammen.

Forbud ønsket
Utroskap generelt er vanskelig å fremstille empatisk, men allerede Casablanca viser at selv med et helt annet samfunnssyn på skilsmisse var dette mulig. Men dette viser altså til et generelt problem nettopp i fremstillingen av forbudt kjærlighet: Publikum ønsker ofte at kjærligheten som fremstilles skal være forbudt. Da Guess who’s coming to dinner om forholdet mellom en svart mann og en kvinne ble lansert i 1967, mente over 73 prosent av amerikanere at blandingsekteskap var forkastelig. Hindufundamentalister arrangerte protestmarsjer mot fremstillingen av et kjærlighetsforhold mellom to kvinner i filmen Fire i 1996. Norske Import-eksport fra 2007 om forholdet mellom en hvit norsk mann og norskpakistansk jente, ble heller ingen hit i det norskpakistanske miljøet, ganske enkelt fordi så mange i dette miljøet forkaster slik kjærlighet.

Den siste tidens store kjærlighetsdramaer mellom mennesker og vampyrer, slipper i større grad slik fordømmelse ganske enkelt fordi vampyrer ikke finnes (så vidt vi vet). Den grunnleggende fortellingen om forbudt kjærlighet synes uansett på ingen måte å bli svekket. Vi ser den snart igjen.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 28. april 2011.

Påske på liv og død

Selvfølgelig har du hørt om hvordan Guds sønn ble henrettet på en høyde utenfor byen. Kanskje du også har lurt på hvor det ble av liket? Har du undret på hvordan han kom tilbake, ikke som han var før, men som udødelig og med et løfte om at alle skal bli like så udødelige som ham?

De religiøse mytene og fortellingene knyttet til påsken har en nerve og dramatikk som overgår det meste av hva man kan finne i moderne påskekrim. Selv de mest nervepirrende mysterier av Agatha Christie, John Dickson Carr eller Bernhard Borge, serverer ikke tilsvarende fortellinger om guddommelig inngripen og ubegripelige mirakler. Det som ifølge historiske kilder kun var enda en henrettelse av en jødisk opposisjonell i det romerske Judea, ble gjennom de tidlige kristnes gjenfortelling en hendelse som endret verden for alltid.

Den korsfestede Kristus og den oppstandne Kristus, er som symbolske skikkelser uendelig mye mektigere enn enhver nusselig påskekylling. Forskjellige forsøk på å skape et narrativ som forbinder påskeharen og påskeeggene, har aldri vært i nærheten av å kunne konkurrere med det kristne påskeevangeliet.

Med påskens myter, fortellinger og forestillinger rundt Jesus’ død og oppstandelse, sitter altså Den norske kirke med en direkte forbindelse til kanskje den sterkeste fortelling noensinne. Likevel er kirkebenkene for stor del tomme i påsken. Ikke bare er det glissent, men det er ofte enda tommere i kirkene i påsken enn det det ellers pleier å være, fordi så mange av selv de få faste kirkegjengerne er på fjellet eller på Gran Canaria.

Liv og død, ikke synd
Den norske kirke har alltid hatt et stort fokus på hvordan vi som mennesker i utgangspunktet er syndige vesener. Vi er født som syndere, vi lever som syndere, og det er ingenting vi selv kan endre på det – bare Jesus kan gjøre det. Påsken blir slik høytiden som feirer hvordan Jesus frelser oss fra denne synden som vi alle angivelig skal være tynget av.

Folk flest gjør så godt de kan. Å fortelle de som kommer første gang til kirken om hvor syndige de er, er nok ikke den beste måten å få noen til å komme tilbake på. Den intuitive reaksjonen når noen forteller deg at du er et dårlig menneske med en gang du kommer et sted, er å snu i døren. Påsken, som høytiden som mer enn noen annen fokuserer på denne såkalte synden, kan slik ha bidratt til ytterligere å tømme kirkebenkene.

Men opprinnelig var det ikke synden som sto i sentrum da Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. Det var døden og livet. Hvordan Gud gjennom å sende sin sønn overvant døden en gang for alle. Med dette lovet han alle en udødelig tilværelse når vi en gang skal gjenoppstå akkurat som ham. Det er dette påsken egentlig handler om – ikke synd.

Man kan spørre seg hva ville skje om Den norske kirke lot synden være og forsøkte å formidle påskens opprinnelige mening, dette budskapet om liv og død. Gjennom å bruke fortellingene mer tydelig. i ord, i handling. Vise hvordan påsken virkelig er påsken på liv og død.

Døden i fokus
Et fokus på liv og død er på ingen måte noe som skremmer vekk et norsk publikum. Tvert imot. Hver høst er det umulig å gå gjennom en handlegate uten å bli minnet på den importerte amerikanske høytiden halloween, med alle sin dødssymbolikk. Denne mer åpenbare kommersialismen speiler igjen et mer generelt fokus på døden som stadig skaper nye ritualer. Å tenne lys ved gravene blir stadig mer utbredt, selv om det var en helt fremmed skikk bare for noen tiår siden. Enda mer utradisjonelle tiltak som spontane altere på gatehjørner, egne facebooksider for avdøde, og den årlige seremonien med å sende opp ballonger til minne om nære avdøde på alle sjelers dag i Sandvika, får også stadig mer oppmerksomhet. Kirken selv er ikke selv fremmed for å regiserre sammenheng mellom liv og død, og begravelser forblir den seremonien flest fremdeles overlater til Kirken. Senest Wenche Foss’ begravelse viste til de grader hvilken styrke denne seremonien fremdeles kan ha og i hvilken grad den stadig kan utvikle seg.

Dødsritualer i påsken.
Beveger man seg videre ut i kristenheten, litt utenfor Den norske kirke, finner man fort hvordan kirkelige påskeseremoniene fokuserer nettopp på kontrasten mellom liv og død på en måte som både holder på gamle troende og stadig tiltrekker nytt publikum. Prosesjonene av hettekledde broderskap som bærer på fremstillinger fra påskehistorien, trekker besøkende fra hele verden til Sevilla og andre spanske byer. I greske byer kan man bevitne Jesus’ blomsterkledde grav båret gjennom byen. Mange steder iscenesettes hele Jesus’ lidelseshistorie, slik at man selv kan se Jesus komme bærende med sitt kors gjennom gatene. På Filippinene lar flere menn og kvinner seg selv korsfeste hvert år til minne om hva som skjedde for nesten to tusen år siden.

I ortodokse land kan man se hvordan selv den alminnelige påskegudstjenesten kan fremføres på en måte som lar oss virkelig oppleve hvordan påsken handler om livets seier over døden. Mens menighetsbarna kommer til kirkehuset fra alle retninger, synger prester og munker triste sanger om Herrens død og om hvordan alt håp er ute. Alle lys er slukket, det er mørkt og dystert, som om man selv skulle befinne seg i graven. Så, med ett, ved midnatt, kimer klokkene og den deprimerende messingen erstattes av jublende sang om Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Helt innerst i den mørke kirkebygningen bringes samtidig frem et enkelt lys, ofte en flamme tatt med fra Jesus’ grav i Jerusalem. De som står nærmest tenner sine medbragte stearinlys med den hellige ild, og sakte, fra lys til lys, fra person til person, brer ilden seg, slik at man til slutt blir stående i et hav av lys, alle tent av ilden som symboliserer Jesus’ tilbakekomst og seier over døden.

De har fortellingene, de har verktøyene, de har forbildene. Det er derimot opp til dem selv hvorvidt de i Den norske kirke ønsker å bruke påsken til å virkelig få frem hva påsken egentlig handler om: Den evige brytningen mellom liv og død og hvordan selve kristendommen bygger på overbevisningen om livets seier over døden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. april 2011.

Når niqab blir frihetssymbol

Vi er vant med nyheter om mennesker som arresteres og straffes på grunn av sitt antrekk i land som Iran, Sudan og Saudi-Arabia. Akkurat nå skjer det samme i Europa. I Frankrike.
Det franske forbudet mot ansiktslør som niqab og burka, har medført at flere kvinner er blitt arrestert og bøtelagt ikke av annen grunn av at de går kledd som de selv ønsker ut av sin religiøse overbevisning. Konsekvensen av dette franske forsøket på å tvinge igjennom sine statsprinsipper om frihet, likhet og brorskap, er slik blitt alt annet enn frihet, likhet og brorskap. Tvert imot gjør loven at nettopp niqaben fremstår som et nytt frihetssymbol, i en stat som nekter sine innbyggere å gå kledd som de vil.

Kjønnslikestilling
Det er godt grunnlag for å argumentere at kvinner som på grunn av sin muslimske tro selv velger å gå med heldekkende slør, er lite forenlig med grunnleggende forestillinger om kjønnslikestilling. Ikke ulikt hvordan kjønnslikestilling er vanskelig å kombinere med hvordan andre kvinner underordner seg sin ektemann og nekter å ta ledende stillinger, på grunn av sin kristne tro. Folk gjør i det hele tatt mange livsvalg i religionens navn som kan synes vanskelig å forene med demokratiske prinsipper om frihet og generell likestilling.

Frihet
Men med en gang man forsøker å innføre frihet ved hjelp av tvang, handler det med ett ikke lenger om frihet. Den påtvungne såkalte «frihet», blir aldri annet enn bare et tomt ord, et hult begrep som tildekker et behov for å tvinge andre til å leve som du vil at de skal gjøre.

Virkelig frihet handler alltid om i størst mulig grad å kunne gjøre det frie valg – selv når dette frie valget innebærer at man velger noe som tradisjonelt sett har vært undertrykkende.

Også tvang
Det er likevel helt åpenbart at ikke alle kvinner som går enten med niqab, burka, eller selv hijab for den del, gjør det av egen fri vilje. Dette skjønner man godt om man er på steder som Jemens hovedstad Sana’a, der praktisk talt alle kvinner er tildekket selv om det ikke er påbudt ved lov. Det massive presset mange muslimske kvinner, også i Norge, utsettes for som de primære bevarere av familiens såkalte «ære», viser også at en god del bruker forskjellige type slør bare fordi familien krever det.

Men heller ikke det at en del blir tvunget til å bære slør, er et argument for å forby heldekkende ansiktslør i det offentlige rom. Dette gjør derimot bare den franske loven enda mer uheldig, fordi den omskaper nettopp slik et problematisk plagg til et frihetssymbol.

Forbud mot tvang
I det store fokuset på hvordan den nye franske loven forbyr niqab og burka i det offentlige rom, har færre bemerket den andre siden av denne loven: De som tvinger andre til å gå med ansiktslør, blir også straffet.

Idet vi får håpe at norske politikere tar lærdom av bildene av niqabkledde kvinner som blir arrestert i Frankrike, og ikke innfører et tilsvarende forbud i Norge, kan man samtidig oppfordre dem til å se nærmere på denne andre delen av loven. Det kan være god grunn til å undersøke behovet for å straffe de som tvinger andre å gå kledd som de ikke selv ønsker å gjøre.
Niqab, miniskjørt, eller for den del begge deler om man skulle ønske det. Burde ikke samfunnets grunnleggende prinsipp i størst mulig grad være å fremme enkeltindividets frie valg?

Saken sto opprinnelig på trykk i Aftenposten 16. april 2011

Joik, fado og alpehorn. Folkemusikken i Grand Prix

2003 var året Tyrkia satset alt på å nå toppen i Eurovisjonens sangkonkurranse. Glemt var alle forsøk på å lage vanlige vestlige poplåter. Den nasjonale superstjernen Sertab Erener fikk i oppdrag å lage en fengede folkemusikkinspirert sang av typen som alltid hadde dominert tyrkiske hitlister. Den sedvanlige tyrkiske grandprixvideoen med glade amatørartister i moteriktige klær foran diverse severdigheter, ble erstattet med en orientalistisk drøm av en video der Sertab i magedanserantrekk slynget seg rundt med tilsvarende kledde venninner i det som så ut som et harem. Det innstuderte finaleshowet på scenen i Riga var i samme stil, med superdivaen som sang «Every way that I can» og behandlet sine dansere som en dronning fra Tusen og en natt. Det gikk som forventet, og Tyrkia vant for første gang hele evenementet.

Men gå tilbake til 1983. I det som ofte fremstilles som et klassisk grandprixøyeblikk, fremførte spanske Remedios Amaya den fyrige og originale folkemusikkinspirerte «¿Quién maneja mi barca?» Med tunge trommer, spanske folketoner og innstudert koreografi, spurte Remedios i sitt fengende refreng om «Hvem styrer min båt? Den fører meg bort». Dette var likevel svært langt fra hva nordeuropeiske turister var vant med fra grisefestene: Remedios’ sang gjorde klart for enhver hvor nær spansk musikktradisjon ligger det arabiske. Terry Wogan, BBCs famøse og munnrappe kommentator fra 1971 til 2008, beskrev låten nokså presist som «stormfull» og «very, very ethnic indeed». «¿Quién maneja mi barca?» fremheves igjen og igjen av fans som et av de mest populære spanske grandprixbidragene noensinne. Og hvordan gikk det til slutt i 1983? Spania fikk ikke et eneste poeng og måtte dele sisteplassen med Tyrkia.

Verken «¿Quién maneja?» eller «Every way that I can» var likevel enestående, men først og fremst typiske. Mens det spanske etnobidraget på denne tiden hadde selskap av de fleste like så folkemusikkinspirerte sangene i bunnsjiktet på 1970- og 1980-tallet, var det tyrkiske motstykket bare en av mange etnoinspirerte vinnere på 1990- og 2000-tallet. Noe grunnleggende hadde altså skjedd mellom 1983 og 2003.

At de samme type sangene beveget seg fra bunnen til toppen av resultatlistene, hadde likevel mer å gjøre med endringer i den mer generelle musikkverden, enn med eurovisjonen som sådan. Faktisk var grandprixlandene sene med å utnytte potensialet. Akkurat da Ofra Haza åpnet opp de internasjonale hitlistene for kombinasjonen av pop og tradisjonsmusikk fra Midtøsten, sluttet Tyrkia med å sende bidrag i samme sjanger. Selv om Enya hadde solgt millioner av sin etnoinspirerte irske new age-musikk, avviste irske RTÉ den enyaeske sangen «The voice» i 1995 med beskjed om at denne typen musikk ikke passet i Eurovisjonen. Da norske Secret Garden vant hele finalen dette året med Nocturne, en sang av akkurat dette slaget, skjønte flere at det ikke var noen grunn til å la sjanger bestemme hva som kunne være med. Følgelig avfeide heller det irske kringkastingsselskapet ikke «The voice» da denne ble sendt inn igjen i 1996. Resten av historien om akkurat denne sangen er at den vant både den irske og internasjonale finalen, i en konkurranse som var plutselig preget av en hel haug med likeså etniske bidrag.

At det noensinne har eksistert en regel om at eurovisjonsbidragene helst skal speile et nasjonalt særpreg, er en myte som dukker opp igjen og igjen. Det nærmeste det fantes en slik regel, var bestemmelsen mellom 1966 og 1972 og 1977 og 2008 om at man bare kunne synge på et av deltakerlandenes offisielle språk. Det skulle også gå noen år etter starten i 1956 før noen av landene deltok med bidrag som hadde noe som helst etnisk særpreg. En del av det europeiske fjernsynspublikummet kan kanskje ha trodd at Nora Brockstedt representerte noe etnisk da hun dukket opp i en nykomponert kvasisamedrakt og sang «Voi voi» i 1960, men denne sangen er på tross av både tema og antrekk likevel bare en tidstypisk slager. Det første klart folkemusikkinspirerte bidraget kom i stedet året etter, da Spania debuterte med «Estando contigo» – «Å være med deg». Dette var uansett ikke ment som noen introduksjon til tradisjonell spansk musikk, men reflekterte heller det faktum at spansk populærmusikk generelt brukte seg flittig av elementer fra folkemusikken. Plass ni av femten deltakere var likevel greit nok og må også sees i sammenheng med at tilsvarende etnoinspirerte spanske sanger også hadde vært populære på hitlister utenfor Spania.

At enhver internasjonale grandprixfinale skal ha et helt lite utvalg av folkeinspirerte bidrag, synes som en selvfølge i dag. Da Christine Gulbrandsen fremførte den eteriske «Alvedansen» og Alexander Rybak sin felelåt «Fairytale», var de begge grandprixmainstream. Christine hadde selskap av blant annet bosnisk balkanballade, albansk folkesang, armenske etnorytmer og tahitisk sang og dans fra Monaco. Alexander fremførte sitt bidrag mellom slovakisk miljøetnoromantikk, tradisjonell gresk festdans, finsk visesang og fransk samba.

Frem til 1996 var det likevel sjelden mer enn én folkemusikkinspirert sang med hvert år. Vi fikk gjennom årene likevel presentert et variert utvalg. Alpehorn og retoromansk country fra Sveits. Joik fra Norge. Reggae, country og flamenco fra Finland. Fado fra Portugal. Arabisk etnopop fra Marokko. «Aldri på en søndag»-pastisj og popmusikk inspirert av bysantinske toner fra Hellas. Tyrkisk etnopop oppblandet med opera. Diverse spanske popsanger med sydengjenkjennelige toner iblandet. Heller ikke å forglemme Kirsti Sparboes første bidrag i 1965: «Karusell», en blanding av sekstitallspop og norske folketoner, som medførte at de italienske orkesterfiolinistene i Napoli måtte imitere hardingfeler.

Men alt dette endret seg altså i kjølvannet av «Nocturne», da den folkemusikkinspirerte musikken virkelig gjorde sitt inntog i grandprixverdenen og til og med vant i 1996, 2003, 2004, 2005 og 2009. Men som i musikkverden ellers, har den mer puristiske folkemusikken ennå til gode å gjøre suksess utover et mer begrenset publikum. Den tradisjonelle flamencosangen «¡Ay que deseo!» klarte f.eks. bare en tjuende plass for Spania i 1996. Den typiske greske og fullstendig glemte folkeballaden «Horepse» kom ikke lenger enn midt på treet året etter. Den like så tradisjonelle og ikke-Enya-inspirerte irske «They can’t stop the spring», endte på en forsmedelig sisteplass i 2007. Men selv dette mer deprimerende bildet kan endre seg. Et seksspann med dansende bestemødre fra Udmurtia vant nesten den russiske nasjonale finalen i 2010, trollbandt fjernsynspublikummet og ble en stor youtube-hit og med sine tradisjonstro og fengende finsk-ugriske «Dlinnaya-dlinnaya beresta i kak sdelat’ iz nee aishon», oversatt til norsk «Lange, lange bjerkenever og hvordan lage sko av det». De samme udmurtiske bestemødrene er spesialinvitert til å komme med et nytt bidrag til den russiske finalen i år, så kanskje dette blir året virkelig tradisjonsmusikk vil hevde seg.

Saken sto opprinnelig på trykk i bladet Folkemusikk nr. 2 2011.

Noen er likere enn andre

Arbeiderpartiet er en sterk tilhenger av radikal kjønnskvotering. Selv om EU-regler stopper dem fra å påtvinge dette prinsippet resten av samfunnet, er det en rekke bestemmelser innad i partiet om at det skal være femti prosent av hvert kjønn i alle viktige utvalg og posisjoner.

Partiets prinsippet om størst mulig kjønnsbalanse er så absolutt at da partiet var ute etter en ny likestillingsminister i 2008, erklærte daværende partisekretær Martin Kolberg at den homofile statssekretæren Kjell Erik Øye var uegnet som kandidat kun i egenskap av sitt kjønn. Den absolutte kjønnsbalansen er med andre ord til og med viktigere enn å gjøre noe med det faktum at regjeringen er og blir 100 prosent heterofil.

Men alt dette var frem til nå. For nå ønsker partiledelsen å få Jonas Gahr Støre inn i Aps sentraltstyre, der det allerede sitter 11 menn og 9 kvinner. For å slippe en opprivende kamp med Jan Bøhler, som er like så mye mann og Oslo-borger som Støre, men ellers fra en annen politisk fløy, har ledelsen funnet ut at man skal utvide antallet medlemmer i sentralstyret.

Jens Stoltenbergs såkalte spøkefulle bemerkning om at «Menn i 50-årene» – og i dette tilfelle altså hvite, heterofile, ikkefunksjonshemmede menn – «er en undervurdert gruppe i det norske samfunnet», viser nettopp hvor lite verdt alle prinsipper er når makta rår. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en mindre suveren leder, f.eks. en universitetsrektor eller en næringslivsleder, hadde uttalt det samme.

Støre selv er heller ikke så nøye med prinsipper, selv om han har holdt seg bemerkelsesmessig taus akkurat i denne sammenhengen. Som han uttalte til A-Magasinet i 2009: «Det er ikke behov for å dyrke de beste, for de klarer å dyrke seg selv.» Disse klare antielitistiske prinsippene som står så solid i Arbeiderpartiets politikk, gjelder tydeligvis heller ikke ham selv. Når det er det ham det dreier seg om, må han gjerne få alt den nød- og vennehjelp han måtte trenge – og det til en grad at alle andre spilleregler også settes til side.

Er det slik at alle Arbeiderpartiets prinsipper om radikal kjønnskvotering og antielitisme, egentlig betyr at alle vi andre skal gjøre som de sier, ikke som de gjør?

En ting er likevel klart når Jonas Gahr Støre dyttes inn i Arbeiderpartiets sentralstyre i strid med alle partiets prinsipper om kjønnsbalanse og antielitisme: Noen er likere enn andre.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 8. april 2011

– Kirken må kjenne populærkulturen

De religiøse forestillingene som barn og unge først møter i dag kommer ikke fra tradisjonell religion, men fra populærkulturen.
Intervju med Liv Ingeborg Lied og meg om boken vår Det folk vil ha i Dagen 14. mars 2011 av Johannes Reindal.

Fredag ble det arrangert «bokprat» på Menighetesfakultetet, med forfatterne av boken «Det folk vil ha - religion og populærkultur». Førsteamanuensis Liv ingeborg Lied fra MF og professor Dag Øistein Endsjø fra universitetet i Bergen har sammen skrevet den første boken i Norge, som bredt tar opp kryssningene mellom religion og populærkultur. En konklusjon peker seg tydligere ut en noen annen: Her trengs mer forskning.
– Det er behov for mer teoretisering av feltet og mer metodisk tilnærming. I koblingen mellom populærkultur og religion er det arbeid for flere forskere, sier Lied.
De siste 10 årene har det likevel vært mer fokus på emnet, og det kommer flere bøker i nær fremtid.

Boken viser hvordan filmer, musikk, reklame og TV-programmer spiller på óg bruker religiøse fortellinger, aspekter og symbolikk. Óg hvordan populærkulturen er blitt stedet hvor folk flest møter religion - tradisjonelle og nyreligiøse. Det er altså ikke tradisjonell kristendomsformidling som i dag vil gi barn deres første møte med en ark som redder dyrene fra en oversvømmelse. Det vil skje gjennom filmer som Istid 2. Dette skaper utfordringer for kirkens møte med barn og unge.
– Hvordan skal kirken forholde seg til det?
– Tradisjonelle religioner bruker jo mange populærkulturelle uttrykk. Men de er nok mer populære innad i kirken enn utad. Jeg vet ikke om det er så mye mer tradisjonelle religioner kan gjøre. Det synes å være endringene i de sosiale strukturene som gjør at de går tilbake, ikke direkte konkurranse fra populærkulturen. Samtidig ser vi et stort behov for religion, sier Endsjø.
Han stusser over at kirken ikke benytter seg mer av enkelte av sine fortrinn.
– Dødsforestillinger er jo et av kirkens sterkeste kort, og populærkulturen er full av fremstillinger av dette som får stor oppmerksomhet. Det er rart at kirken ikke snakker mer om dette.

- Hvorfor det er blitt slik i Norge, at religion blir «det som folk vil ha»? Sitter kirkens selv med ansvaret for å nøre opp under at folk får det de vil, uten at det stilles for mange spørsmål?
– Det er riktig at Den norske kirke i stor grad har lagt seg etter det den tror folk vil ha. På mange måter kan man jo si at det ikke har virket, menighetene har jo ikke fått økt tilsluttning, sier Endsjø.
– Samtidig har religion i populærkulturen nettopp stor suksess med sin direkte markedstilpasning. At Den norske kirke ikke har hatt en tilsvarende suksess kan dermed ikke forklares med dens vilje til å tilpasse seg, men kanskje heller med at Kirken ikke har lykkest med å identifisere hva slags religion folk vil ha.

For hele intervjuet se Dagen 14. mars 2011.

Vinger over Europa

Dagbladet dro til Italia på englekongress med prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Og så snakket de litt med meg i sammen slengen.

Her er intervjuet slik det ble publisert i Dagbladet:

Hva er en engel?
—I utgangspunktet er en engel Guds sendebud, men innen nyreligiøsiteten er engelen blitt et aktivt mellomledd mellom mennesket og det guddommelige, sier religionshistoriker Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen.

—Er fokuset på engler nytt?
—Den nyreligiøse troen prinsesse Märtha Louise representerer, tok av for omtrent 20—30 år siden. Vi har hatt tv-serier som «Touched by an angel», en amerikansk dramaserie om en gruppe engler sendt til jorda av Gud for å hjelpe til. Og slike møt-din-engel-kurs er heller ikke noe nytt.

—Har du selv møtt en engel?
—Nei, dessverre.

—Har du åpnet opp for det?
—Nei, jeg har egentlig ikke det. Men jeg er sikker på at prinsesse Märtha Louise selv er overbevist om at hun møter engler. Dette er ikke noe hun har funnet på. Jeg har ikke gått på disse kursene selv, men for en religionshistoriker er det spennende å se hva de forespeiler, og hva folk tror at de opplever.

—Hva tror du at de opplever?
—Folk har forskjellige oppfatninger av virkeligheten, og når noen har subjektive opplevelser av å møte engler, så er det ikke opp til oss å si: «Nei, nei, det har aldri skjedd». Da Trygve Hegnar kritiserte prinsesse Märtha Louise for å lure folk og gi løfter som hun ikke kunne oppfylle, så kunne han like gjerne rettet kritikken mot religioner generelt. Dette er jo ting som ikke kan bevises empirisk.

—Hvordan stiller Den norske kirke seg til englene?
—Problemet for kirken er ikke englene i seg selv, for englene har alltid vært en del av kirken. Problemet oppstår hvis det viser seg at folk mener prinsessens englekurs virker. Hvis man virkelig er overbevist om at man får kontakt med engler og det guddommelige, hvorfor i all verden skal man da gå i kirka hver søndag? I den forstand er hun en radikal forlengelse av Martin Luther og det protestantiske syn: Vi trenger ingen kirke, for kontakten med det guddommelige er opp til hver enkelt av oss.

—Prinsessen og kirka spiser av det samme grøtfatet?
—Ja, statskirka er jo den største kommersielle religiøse aktøren, og de er nok ikke begeistret for konkurranse fra andre aktører. Märtha er jo bare en av mange. Hun skiller seg ikke kvalitativt ut i forhold til de andre aktørene, men på grunn av sin kongelige status stiller hun i en klasse for seg selv. Hun får et mediefokus som andre kan drømme om, og det er nok derfor hun var hovedattraksjonen på plakaten i Torino.Hele saken er å finne i Dagbladet 7. mars 2011

Ødemarkens indirekte kall

Har du alt, men føler likevel at tilværelsen er uutholdelig? Fortvil ikke. Ødemarken gir deg løsningen – og du behøver ikke annet enn en kort svipptur ut i det ville. Den nye norske filmen Gunnar goes God ønsker å vise deg meningen med livet. Det er sjelden film så direkte går løs på de virkelig store spørsmålene her i livet. En del vil kjenne igjen filmskaperen Gunnar Hall Jensen fra den originale og uhyre ærlige Gunnar goes comfortable fra 2003. Nå har han slått seg ned i forstaden med villa, Volvo og vovvov. Men tross for at han elsker både kone og barn, har han ikke funnet roen. Dette er, ifølge Gunnar selv, et liv som gjør ham død.

Sannheten i ødemarken
Som så mange før ham, mener Gunnar at svaret er å finne i ødemarken. Kanskje fordi Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet nå står tom, tar Gunnar sitt nesten like så frustrerte filmteam med seg i den egyptiske ødemarken, nærmere bestemt til det eldgamle egyptiske St. Makarios-klosteret – også å finne på www.stmacariusmonastery.org.

At Gunnar velger nettopp den egyptiske ødemarken, gjør at hans søken kommer tett på selve opphavet til denne ødemarksidealiseringen. Det var her, i sanden utenfor Nildalen, kristne munker først dro ut i ødemarken for å bli mest mulig perfekte i sin kristne tro.

Som et sted per definisjon uberørt av menneskelig sivilisasjon, hadde slike øde landskap på denne tiden allerede lenge blitt sett som knyttet til en mer opprinnelig menneskelig tilstand. Her er man nærmere både gudene og naturens uendelighet. I den førmenneskelige villmark har man tilgang til en opprinnelig visdom, til det vi i vår sivilisasjonsprosess synes å ha glemt. I ødemarken finner man selve sannheten. Sies det altså.

Både i mesopotamiske og greske tekster finner man denne sammenhengen mellom sannhet og ødemark. Den hellige Antonius som var den første munken til å bosette seg i dette ideallandskapet, har siden stadig fått følge av nye trosfeller. Henry David Thoreau, Fridtjof Nansen, Lars Monsen, bare for å nevne noen. Forbindelsen med de øde landskapene høyner samtidig disse personene i våre øyne til nesten overmenneskelige dimensjoner.

Ikke bli
Men verken i dagens film-Norge eller i det senantikke Egypt, er det nødvendig for alle å bli værende ute i ødemarken. Uansett hvor harmonisk Gunnar føler seg i St. Makarios-klosteret , gjør han det klart at dette ikke er en varig tilværelse for ham. Så heller ikke for oss andre hverdagsfrustrerte. Akkurat som med det store flertallet av troende i senantikken, er det bare noen få spesielt utvalgte superskikkelser som skal bosette seg ute i villmarken. De fleste kan nøye seg med å ære de som er der, lytte til hva de har å si, og slik finne selve svaret.

Hva var man finner av absolutt sannhet etter å blitt konfrontert med det som angivelig er ødemarkens fullkomne harmoni, har likevel ikke vist seg å være like absolutt. Mens de første ørkenfedrene kunne formidle at den absolutte sannhet var ensbetydende med en korrekt forståelse av den hellige treenighet, kom Nansen tilbake med evige idealer om norsk nasjonalisme og mannsidentitet. Thoreau fant menneskets absolutte balanse i ødemarken (om enn godt hjulpet av at sin mor som stadig kom innom ødemarken med middag til ham), mens Lars Monsen viser hvordan villmarken styrker oss både fysisk og psykisk.

Forstadssannhet
Ødemarkens absolutte sannhet vil kanskje av nødvendighet måtte variere etter hvilken livssituasjon man er seg i. For alle som måtte befinne seg nettopp i middelklassens mor-far-barn-tilværelse, har nettopp Gunnar goes God det endelige svaret. Etter å ha besøkt de salige munkene ute i ørkenen, konkluderes det som følgende: Ikke puss opp badet enda en gang, ikke bry deg med å svare telefonselgere fredags kveld, slutt med speed-orgasmer og Blue Village-holidays i Thailand, ikke vær tilgjengelig hele tiden.

Slik kan man ganske enkelt oppnå den absolutte harmoni og mening i forstadslivet - altså ifølge filmen Gunnar goes God.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 24. februar 2011.

Tro, håp og Hollywood

Mens kirkene tømmes, fylles populærkulturen, butikkene og hjemmene opp av religiøse symboler, fortellinger og åndelig hurtigmat.

Intervju i Aftenposten 28. januar 2011.

I all evighet

Det er i kinoens mørke, i sofakroken foran tv-skjermen, folk flest i dag får forestillingene om hva som skjer etter døden. Det er her vi finner trøst og håp om at det hele skal ende bra. I all evighet.

Clint Eastwoods nye film, Hereafter, forteller oss hva som venter oss etter døden gjennom en rekke vitnesbyrd. En fransk journalist har en fantastisk nær-døden-opplevelse, når hun blir skylt av gårde med tsunamien i 2004. En amerikansk lagerarbeider nærmest plages av sine evner til å kommunisere med vennligsinnede døde. En engelsk gutt fortviler over tapet av sin tvillingbror, helt til broren, takket være det amerikanske mediet, kan fortelle at alt er greit, fint, og ingen ting å bekymre seg over. Det er faktisk morsomt å være død og vektløs, får vi opplyst av den nylig avdøde gutten som tilsynelatende vil beholde sin barnlige fascinasjon over tilværelsen for all tid.

Vi er i spillefilmens verden. Men Hereafter sprenger flere av fiksjonens rammer. Filmen har et klart budskap. Budskapet er like så enkelt, som det er attraktivt logisk. Døden er ingenting å frykte. Døden er en fantastisk tilstand der vi beholder vår bevissthet i all evighet.

Filmen forsvarer budskapet, i alt sitt håp og all sin godhet, nesten dogmatisk, idet den franske journalisten klager over alle som ikke vil akseptere hennes vitnesbyrd, «Hva jeg har sett med egne øyne, hvor vi skal, hva vil alle vil oppleve, alle som en av oss.» Det er ikke bare hovedpersonenes vitnesbyrd i Hereafter, filmen vil vi skal tro på. Svært mange mennesker har i virkeligheten kunnet fortelle om opplevelser av lys og fred når de våknet opp fra å ha vært klinisk døde i kortere perioder. Dette er, ifølge filmen, «bevis» på at døden som sådan er en tilværelse av lys og fred i all evighet – selv om altså ingen av de reelle vitnemålene vi har, er fra annet enn noen få minutters erfaring som død. Dette er en overbevisning som også finnes i mye nyreligiøsitet. Det er følgelig denne nyreligiøse troen, ikke vitenskapelige fakta, filmen formidler til folk flest.

Hereafter er ikke enestående, men bare én i en rekke lignende Hollywood-fremstillinger av det hinsidige. I Disney-tegnefilmen Min bror bjørnen er det å dø ensbetydende med å bli oppslukt av et lys av uendelig kjærlighet, innsikt og fellesskap med alt levende. I Field of dreams er døden en tilværelse der man får oppfylt sine inderligste drømmer. I Ghost lærer vi at et vidunderlig lys kaller på alle noenlunde gode mennesker. Ifølge Peter Jacksons The lovely bones, er døden en rekke vidunderlige landskap, der selv de som er drept på det mest uhyrlige vis kan finne fred og en meningsfull tilværelse. Flere fjernsynsserier bekrefter den samme forsonende fremstillingen av døden. I Ghost whisperer, Medium og Dead like me hjelper hovedpersonene døde sjeler mot et lysfylt dødsrike.

Film og TV-verdenens til tider svært så eksplisitte fremstilling av tilværelsen som død, fremstår som desto mer markant i lyset av samtidig kristendoms fremstilling av det hinsidige. Selv om Den norske kirke mer enn noe annet vår nasjonale dødsinstitusjon, er den desto mer taus om hva som skjer etter dødsøyeblikket. Uansett i hvor liten grad man har vært aktiv i kirken, velger de aller fleste en begravelse i kirkelig regi, mens det å trøste etterlatte er en av statskirkeprestenes mest synlige roller. Men så stopper det.

Mens høy og lav tidligere fikk klar beskjed av presteskapet hvordan det ville gå i evigheten, sier de store kirkene oftest i dag ikke annet enn at sjelen vår er antagelig udødelig. Mens tidligere kirkekunst er full av både fantastiske og redselsfulle illustrasjoner av evigheten, overlater kirken detaljene til andre i dag.

Hva som skjer i døden er og blir et trosspørsmål, siden ingenting er verken bevist eller motbevist. Kirkens nesten demonstrative taushet på dette trosfeltet, innebærer at det har oppstått et vakuum, et tomrom, som nå fylles av andre aktører. Og det er her Hollywood kommer inn med sitt bejaende og fascinerende bilde av døden, godt avstemt med moderne metavitenskapelige spekulasjoner og en utbredt moralsk overbevisning om at alle fortjener å ha det bra – i all evighet.

På denne måten er Hereafter og de andre dødsfremstillingene i Hollywoods regi, blitt filmen vi tror på.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. januar 2011

Film, fjernsyn, tegneserie og Gud

«Ukens navn» i Studvest, studentavisen ved Universitetet i Bergen. Litt artig

DENNE VEKA SNAKKAR ME MED: DAG ØISTEIN ENDSJØ
Yrke: Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Aktuell med: Boka «Det folk vil ha - Religion og populærkultur».

Les resten av saken i Studvest 26. januar 2011.

Med Disney som religion

Disney, Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster.

Av Dag Øistein Endsjø, UiB, og Liv Ingeborg Lied, MF, forfattere av boken Det folk vil ha. Religion og populærkultur

48,5 PROSENT av nordmenn hadde hatt kontakt med religiøse spørsmål gjennom TV i løpet av det siste året, viste en internasjonal religionsundersøkelse i 2008. TVNorges «Åndenes makt» hadde i snitt 400 000 seere per program samme år. 22,6 prosent av danskene svarte at de bearbeidet åndelige spørsmål ved å se ulike TV-show.

Kirkebesøk og bibellesning havnet lenger ned på listen, med henholdsvis 6,7 og 3,9 prosent.

Disse tallene antyder at noe har skjedd. De reflekterer blant annet det faktum at populærkulturen det siste tiåret har vært oversvømt av religiøse symboler, forestillinger, fortellinger og figurer. Bøker og filmer som «Da Vinci-koden», «Harry Potter»-serien og «Twilight»-eposet og TV-serier som «X-files», «Ghost whisperer» og «True blood», utgjør bare toppen av isfjellet.

Mye av det som i dag ofte refereres til som samfunnets sekularisering, kan like gjerne være et tegn på at deler av religionen har skiftet arena. I stedet for en generell svekkelse av religion som sådan, kan det være at religion heller ytrer seg i sammenhenger der vi ikke er vant til å se etter den.

Mens prekestolen og forsamlingshuset før var de viktigste arenaene for samfunnets fortellinger, er det i dag andre medier som har overtatt. Selv mange av de kristne beretninger møter ikke lenger folk første gang i kirkelig regi, men i populærkulturen. Tegnefilmen «Istid 2»s beretning om den store oversvømmelsen, er mange norske barns første møte med den bibelske syndflodsmyten. Filmen, som er Norges syvende mest sette film noensinne, er slik med på å skape primærreferanser for norske barn. På tilsvarende vis har mange sitt første møte med bibelske endetidsprofetier gjennom metallmusikk og filmer som «The Omen», «Matrix» og «Wall E».

Selv om mye fokus er blitt rettet mot klart nyreligiøse mediafenomener som Snåsa-mannen Joralf Gjerstad og prinsesse Märtha Louise, er ikke populærkulturens religion synonymt bare med nyreligiøsitet. Populærkulturen gir rom for alle mulige forskjellige former for religiøsitet. TV-serier som «Den syvende himmel» og «Touched by an angel» presenterer ganske tradisjonelle kristne verdier. Filmer som «The passion of the Christ», «Jurassic Park» og «Prinsen av Egypt» resirkulerer bibelske fortellinger, mens Bollywood-epos gjenforteller eldgamle hindumyter for millioner av troende.

Det hersker ingen tvil om at populærkulturen bruker etablerte religiøse forestillinger for å lage spennende fortellinger og for å selge ulike produkter. Men populærkulturen skaper også nye religiøse forestillinger. På den internasjonale arena er religionsdannelsen jedisme et av de tydeligste eksemplene på dette.

Bortimot en halv million mennesker i engelsktalende land er ifølge offisielle folketellinger, tilhengere av denne Star Wars-baserte religionen.

Disney-konsernet, som en av populærkulturens aller mektigste aktører, har i tiår med stor suksess fremmet sin egen drømmetro gjennom film og fornøyelsesparker: «When you wish upon a star, your dreams come true». Og folk kjøper budskapet: Flere nordmenn velger Disneys julekavalkade og dens evangelium fremfor å gå i kirken på selveste julaften.

Titusener av dødssyke amerikanske barn synes også å trykke denne trosbekjennelsen til sine bryst. Når de får velge et siste ønske gjennom veldedighetsorganisasjonen Make-a-Wish Foundation®, så er 45 prosent av alle ønskene Disney-relaterte.

De fleste utslagene av hvordan religion i populærkultur preger vår tilværelse, er kanskje ikke så dramatiske, men desto mer viktige nettopp fordi de fyller hverdagen til så mange av oss. Det er ikke bare alle de populærkulturelle filmene, dramaseriene, bøkene og musikken som stadig presenterer oss for religiøse sannheter og forestillinger. TV-kanalen FEM vier med stor suksess hele torsdagskvelden til hekser, vampyrer, engler, synske medier, kornsirkler og samtaler med de døde.

Stuene våre befolkes av Buddha, Maria-statuetter, Jesus, englevinger og englebarn. Gullsmedkjeden Thune reklamerer for forlovelsesringer med bibelsk autoritet («og størst av alt er kjærligheten») og Odd Børretzen ønsker at han kan pantes og slik gå inn i evigheten.

Det faktum at populærkulturen representerer en primærleverandør av religion i dag, er likevel ikke ensbetydende med at tradisjonelle religiøse institusjoner har mistet grepet. For millioner verden over, er de tradisjonelle trossamfunnene fremdeles deres primære tilknytning i tilværelsen. For mange fungerer tradisjonelle trossamfunn og religionen i populærkulturen side om side. Andre ganger igjen, synes populærkulturens religiøsitet å sende folk i retning av institusjonell religion: Populærkulturelle fulltreffere som Dan Browns bøker og «The passion of the Christ», inspirerer folk å gå tilbake de religiøse kildene.

Hadde det ikke vært for den populærkulturelle julens hegemoni, ville kanskje ikke så mange spurte seg selv «hvor er Jesus i julefeiringen?», og følgelig heller ikke fylt kirkene denne ene dagen i året.

Faktum er at man ikke lenger bare kan se på de klart definerte religiøse institusjonene, for å forstå hvilken rolle religionen spiller i dag. Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster. Disney-konsernet er en tyngre premissleverandør for hverdagsreligiøsitet enn mange religiøse dogmer. Og for mange har FEMs «Den andre siden» og talkshowets åndelige mentorer like stor påvirkningskraft for utviklingen av religiøse forestillinger som tradisjonelle religiøse autoriteter.

At religionen er på vei tilbake, har lenge vært påpekt. Færre har lagt merke til på hvilken måte troen først og fremst har satt preg på våre liv igjen. Det er i populærkulturen det skjer. The truth is out there.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 20. januar 2011

Det folk vil ha. Religion og populærkultur

VG bruker Bibelen til å selge aviser. I fornøyelsesparken Holy Land Experience kan du se Jesus bli korsfestet hver dag kl. 16.30 og kjøpe tilgivelses-nagler etterpå. Interiørtrenden Country Living utstyrer norske hjem med engler, Maria-figurer og kors. Og på New Zealand oppgir 1,5 prosent av befolkningen at de tilhører Star Wars-religionen jedisme. Hvordan skal vi forstå alle disse fenomenene?

Mens tradisjonelle religioner sliter med tilslutningen og selv nyere religiøse bevegelser ikke oppildner mer enn små grupper, er likevel samfunnet gjennomsyret av religion. Religionen manifesterer seg i mange tilsynelatende sekulære sammenhenger: i tv-program, musikk, filmer, bøker, dataspill, design og fornøyelsesparker.

Det folk vil ha er en bok om religion og populærkultur. De to forfatterne argumenterer for at religionen er tett sammenvevd med det kommersielle, det trivielle og det folkelige, og forekommer i svært mange ulike og overraskende støpninger. Gjennom eksempler som Disneyland, Prada-reklamer, Istid-filmene og Melodi Grand Prix, synliggjør boken hvordan religiøse elementer brukes i hverdagens fortellinger og uttrykksformer.

Det folk vil ha. Religion og populærkultur
Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied
Ny bok på Universitetsforlaget nå 14. januar 2011.

Vær snill, ellers…

Han er levende død, en frafallen helgen og straffer de som ikke oppfører seg som de skal. Skrekkfilmens fremstilling av Julenissen som et monster, er nærmere virkeligheten enn det vi kanskje ønsker å si til barna våre.

I den finske julefilmen Rare exports er Julenissen et livsfarlig monster som spiser slemme barn. Selv om han i mange hundre år har ligget levende begravd i nedfrossen tilstand i midten av et fjell, sørger Julenissens hjelpere for at barna blir behørig straffet om de ikke er snille. Men om Julenissen selv tines frem igjen, er ingen barn – absolutt ingen – lenger trygge.

Den finske skrekknissen er et godt stykke unna hvordan den moderne Julenissen gjerne fremstilles, med sin aura av kommersialisme, plast og overstadig lystighet. Når julenattens dype mørke senker seg, er det få ting som gjør mer for å lyse opp de truende skyggene enn den joviale Santa Claus.

Men ved nærmere ettersyn finner vi at den skjeggete pelskledde skikkelsen har en adskillig mørkere side.

Julenissen sprer slett ikke bare fryd og glede. Som vi synger om i Santa Claus is coming to town, finner han også «ut hvem som er slem og hvem som er snill.» Det går ikke an å slippe unna, hvor enn du forsøker å gjemme deg. For Julenissen «ser deg når du sover, han ser deg når du er våken.» Du har derfor ikke noe valg. «Du må passe deg. Du må ikke gråte. Du må ikke sutre.» Hvis ikke går det ille. Hvordan det eksakt vil gå deg ille, varierer. Du kan risikere å få kull i stedet for julegaver. Eller som man kan lese i det anonyme diktet Old Santeclaus fra 1821, en av de viktigste tekstene i Julenissens mytologi, får ulydige barn et bjerkeris som foreldrene kan bruke på dem. I Rare exports blir slemme barn spist med hud og hår.

Men hvem er egentlig denne allvitende skikkelsen som straffer og belønner deg etter hvilken liste han setter deg opp på? I Tim Burtons burleske film Nightmare before Christmas blir julen kuppet av halloweens mange skrømt og vandøde skikkelser. Hele filmens konsept er bygget rundt motsetningen mellom den glade og joviale Julenissen og det han angivelig ikke er. Men egentlig er denne motsetningen kun en filmatisk konstruksjon. For Julenissen er også død. Han vil bare ikke ligge rolig i graven sin.

Julenissen, Santa Claus, Sankt Nikolas døde ettersigende 6. desember 346 i den greske byen Myra i Lilleasia. Om ikke alle er like enige om selve dødsdatoen, er det ingen som betviler det faktum at biskopen kjent for sin gavmildhet, har vært død i snart to tusen år.

Mens hvis Julenissen er død, hvordan kan han da fly over hustakene på julekvelden? Døde helgener gjør mirakuløse ting, og Sankt Nikolas kvalifiserer helt klart både etter katolske og ortodokse kriterier som en død helgen. Men da Sankt Nikolas tok skikkelse av den pelskledde Santa Claus eller Julenissen, tok ikke helgenen bare en ny rolle. Han ga opp sin tro. Han forlot kristendommen som hadde gjort ham til en helgen. Det er som en frafallen helgen han konkurrerer med Jesusbarnet om oppmerksomheten i juletiden.

Da den frafalne Sankt Nikolas på begynnelsen av 1800-tallet ble Julenisssen og begynte å bevege seg rundt på nattehimmelen, var han likevel ikke den første i disse mørke sfærene. Vinternatten var allerede full av andre skikkelser som fløy gjennom luften. Her fantes orskorsreia, eller den ville jakten som det heter andre steder i Europa. Dette var følget av andre døde skikkelser som hadde sviktet den sanne tro og følgelig aldri funnet roen. Om du møtte dette flyvende følget, var du ille ute. Underlige syn og lyder i luften var god grunn til å lukke og bolte alle skodder og dører og håpe at de holdt.

Om det var nå så, at man selve julekvelden, mirakuløst nok, skulle høre lyden av hovslag og dombjeller oppe i luften, bør man kanskje tenke seg om to ganger før man går ut og ser hva som er der ute i det kalde mørket. Og så får man bare håpe at den pelskledde allvitende skikkelsen ikke har satt deg på feil liste.

Saken sto opprinngelig på trykk i Bergens Tidende 24. desember 2010.

Ta livslykken fra dem

KrF og dets to nordiske søsterpartier har definert livslykken – og gjort det klart at den skal være forbeholdt heterofile.

KrF har sammen med Kristdemokraterna i Sverige og Finland lansert et forslag i Nordisk råd om å måle lykken til Nordens befolkning. Hva lykke består av, har de tre kristelige partiene allerede langt på vei definert: «Livskvalitet i stor grad handler om å være sammen». Det handler om «familie og venner», presiserer Dagfinn Høybråten.

Disse lykkestatistikkene skal ikke bare noteres og kumuleres, men være utgangspunktet for å «utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet.» «Dersom livskvalitet er målet, og livskvalitet i stor grad handler om å være sammen, kan politikken få nye perspektiver», skriver Høybråten i forslaget sitt sammen med sine finske og svenske kristenpolitiske kolleger.

Det kan godt være. Ikke minst gir det et nytt perspektiv på de kristelige partienes egen politikk. Alle tre partier har gjort det klart hvordan de ser familie og ekteskap som de viktigste lykkeskapende størrelser i samfunnet. Som de finske Kristdemokraterna sier: «Den beste formen for parrelasjon er et ekteskap som bygger på likestilt fellesskap.» «Fungerende familier er uunnværlige for et godt samfunn», presiserer de svenske Kristdemokraterna. For KrF er familien nærmest ensbetydende med hvordan partiet definerer lykken, siden familien «er den viktigste arenaen for tilhørighet, nærhet og felleskap.» Alle de tre nordiske partiene har med andre ord allerede lenge stått for en politikk som de mener fremmer lykke for det store flertallet.

Samtidig er alle de tre kristelige partiene enige om at ekteskapet skal være forbeholdt heterofile. Selv muligheten til å skape trygge rammer for egne familier skal nektes andre enn heterofile par.

Når KrF og deres to nordiske søsterpartier så klart har erklært at den største lykken bare er å finne innenfor familien og ekteskapets rammer, har de samtidig vist hva som er det egentlige målet for deres innstendige forsøk på å utelukke homofile par fra ekteskapet. De har skjønt at de ikke lenger kan forby mennesker å leve homofilt, slik KrF fremdeles gikk inn for i 1972. Men de kan ta livslykken fra dem.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 30. november 2010

Bare ikke snakk om det

Vår nye sexprest Einar Gelius trues med oppsigelse av Oslo-biskop Ole Christian Kvarme. Spørsmålet er om han straffes på grunn av sine handlinger eller på grunn av sin ærlighet.

Etter forskjellige tidligere episoder, er det utslagsgivende for oppsigelsesforsøket Gelius’ nokså selvutleverende skildringer av egen seksualitet i boken Sex og religion. Hans svært kreative forsøk i samme bok på å få Bibelen til å fremstå som sexvennlig, har ikke blitt kritisert i like sterk grad i kirkelige miljøer.

Det er viktig å være klar over at den varslede oppsigelsen av kjendispresten, egentlig ikke handler om han har hatt sex med kvinner han ikke er gift med. Det handler om at han har snakket om dette. Det er svært usannsynlig at Gelius er den eneste statskirkeprest med tilsvarende heteroseksuell adferd, men ingen av disse andre snakker om det. Og følgelig blir det ingen sak.

Den norske kirke har lang tradisjon på å tolerere det det ikke er åpenhet om. Da den første heterosamboende norske presten ble ansatt i Sør-Hålogaland ifjor, vakte dette betraktelig motstand i Kirken. At ugifte prester har ikkesamboende kjærester som de er seksuelt aktive med, er derimot sjeldent problematisert. Selv motstanden i deler av statskirken mot homofile prester, begrenser seg i stor grad til de som er gift eller i partnerskap og slik signaliserer åpent at de lever homofilt.

Ethvert trossamfunn står fritt til selv å bestemme hvilke teologiske kriterier de legger til grunn for ansettelser i vigslede stillinger, uansett om det gjelder kjønn, hudfarge, seksuell praksis eller hva det nå skal være. Om Bispedømmerådet i Oslo følger opp den varslede oppsigelsessaken, har de derfor i utgangspunktet sitt på det tørre. Men Kirken må samtidig kunne begrunne teologisk hvorfor de ønsker å avsette en prest.

Om Kirken ønsker å avsette Gelius på grunn av hva han skriver om seg selv i boken, må den derfor klargjøre følgende: Er det altså sånn at Kirken faktisk mener at prestene kan gjøre hva de vil av samtykkende sex, så lenger de ikke snakker om det? Eller er det sånn at prestene faktisk ikke har lov å ha annet enn sex innenfor ekteskapet?

Uansett hva Kirken velger, vil en slik oppsigelsessak skape nye dilemmaer for den. Skal Kirken institusjonalisere seksuell dobbeltmoral av samme type Inger Lise Rypdal synger om i Fru Johnsen? Eller skal den faktisk kreve av prestene at de ikke har annen sex enn hva de gjør innenfor ekteskapet?

Den norske kirkes klare fordømmelse av samboende prester, er allerede et klart signal til statskirkekristne generelt om at noen av dem er bedre enn andre. Et nytt absolutt krav om at ugifte prester skal være seksuelt avholdne, vil være en enda sterkere melding til folk flest at de hører med i et B-lag. Så vet vi det.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 18. november 2010.

Det kristne blodet

Om eventyrenes troll virkelig finnes, innebærer det at vi mennesker også må se igjen på vår egen menneskelige natur – ikke minst vårt blod. Dette er en av problemstillingene i den nye storfilmen Trolljegeren, der det avsløres at staten prøver å skjule for oss at det finnes troll der ute i den villeste naturen.
Når et ungt filmteam fra Høgskulen i Volda følger med landets eneste trolljeger (i Otto Jespersens skikkelse), får de oppleve hvordan statens Trollsikkerhetstjeneste (TST) jobber for å kontrollere og bortforklare trollenes herjinger. Men når en av høyskolestudentene faktisk viser seg å være kristen, går det riktig ille. Trollene sanser kristenheten på lukten, og den uheldige kristenstudenten blir spist.

Kristenmannsblod er altså av en annen substans en annet blod. Troen på Gud og Jesus gjør noe med blodet vårt. Selv om trolljegeren ikke er sikker på hvordan troll reagerer på muslimsk blod, får vi sett at heller ikke dette er i samme kategori som kristent blod. Det forblir likevel uklart om muslimsk blod er av en annen substans enn blodet til ikketroende.

Lukten av sann tro
I den norske eventyrverdenen spiller kristenmannsblod en sentral rolle. Trollene lukter ikke bare dette blodet, men dette er hvordan uhyrene identifiserer sine motstandere. Trollene er fiender av den sanne tro.
I Trolljegeren defineres troll som dyr, men deres evne til å kjenne igjen kristendom på lukten viser at det likevel ikke er så enkelt. Ulikt dyr flest forholder troll seg til religion.

Ved kristendommens inntreden mange steder, sluttet folk ofte ikke å tro på gamle guder og andre overnaturlige skikkelser: De ble i stedet sett som tilhørende det andre laget, det demoniske. De kristenfiendtlige trollene kan på lignende vis forbindes med førkristne jotner og underjordiske vesener.

At tro og lukt hører sammen er en gammel religiøs forestilling. Mennesker besatt av demoner luktet like ille som demonene selv, normalt kristne mennesker hadde en nøytral lukt, mens virkelig hellige mennesker gjerne utsondret fantastiske dufter fordi deres inderlige tro gjorde selve kroppene deres perfekte. At ukristelige troll kan lukte kristne mens de selv stinker, blir følgelig ikke så overraskende.

Hvem er kristen?
Eventyrene legger ellers lite vekt på religion, så dette med det kristne blodet kan synes noe underlig. Men det er ikke sånn at her fantes kristne og ikkekristne om hverandre. I hele den norske katolske middelalderen og helt frem til Asbjørnsen og Moes tid, var det å være kristen ensbetydende med det å være menneskelig. De eneste som ikke var kristne, var de umenneskelige trollene og andre monstre.

I hvilken grad tidligere norske kristne selv trodde på hva kirken forkynte, var ikke så viktig så lenge man ikke protesterte og gjorde som man skulle. I Trolljegeren er det gjort et annet valg: statskirkemedlemskap er ikke nok til å gjøre blodet ditt kristent. Du må selv tro på Jesus, personlig. Sånn sett går filmskaperne rett inn i debatten om hvem som defineres som kristne. Her forstås like godt flertallet av generelt passive statskirkekristne som utenfor kristenheten. Det kan trollene bevitne.

Kropp og tro
Siden troll ifølge filmen blir opp til 1200 år gamle, har de eldste uhyrene opplevd at nordmenn flest har endret seg fra å være åsatroende, til kristne og til i dag vanskeligere å definere. Men om det så var tilfelle, at det kristne blod var noe særeget, hva skulle det si om oss? Blir blodet fysisk forandret når man finner Jesus eller mister sin tro? Er noen av oss bedre enn andre fysisk sett? Får kristenblodet andre medisinske konsekvenser? Kanskje vi får svar på noe av dette i Trolljegeren 2.
Men troen på at inni er vi slett ikke er like, er likevel levende. Mange kristne er fremdeles overbevist om at deres tro holder dem friske og vil gjøre dem fysisk udødelige ved historiens slutt, mens det ikke går like bra for oss andre. Sånn sett har trollenes luktesans relevans også i dag.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 12. november 2010

Hvorfor bry oss?

Dette er en artikkel fra et homoperspektiv, men enhver kan selvfølgelig se bort fra det og ta utgangspunkt i forskjellige deler av sin egen identitet.

Selv om homoene ikke er helt i havn når det gjelder å få fullt diskrimineringsvern i loven, er vi ikke så veldig langt unna full legal likestilling. Også i samfunnet generelt har det vært en positiv holdningsrevolusjon, ikke minst fordi så mye av lovverket er blitt rettet opp. Betyr dette at vi bare kan legge inn årene? Bare slappe av og la oss flyte med strømmen?

Men vent litt. Selv om homoer flest har det bra i Norge i dag, er diskriminering både i og utenfor loven slett ikke borte. Transpersoner, prostituerte og overvektige har null diskrimineringsvern, mens f.eks. funksjonshemmede diskrimineres i de fleste deler av samfunnet akkurat som før og muslimer diskrimineres stadig mer.

Men hva har dette med oss å gjøre? Hvorfor skal vi bry oss om disse andre? Å være homo, bi eller skeiv, handler vel om noe helt annet, enn å være trans, hørselshemmet eller norskkurdisk? Eller gjør det det?

Resten av artikkelen kan leses her på Gaysir.no der artikkelen ble opprinnelig publisert 29. oktober 2010.

Er Bibelen seksualfiendtlig?

Følgende sak sto i Dagbladet 24. oktober 2010, som del av søndagsutgavens faste «Ja» og «Nei»-debattspalte. Dette var «Ja»-svaret.

Bibelen som helhet gir lite grunnlag for sexglede. Det nye testamente kan vanskelig mistolkes: Paulus mener at man helst ikke skal ha sex i det hele tatt. Heteroekteskapet er bare en nødløsning for de som ikke klarer å holde seg. Jesus forklarer at alle som har sex med andre enn sin ene ektefelle (med mindre ektefellen dør), ender i helvete.

Det gamle testamente er ikke særlig mer liberalt. Først og fremst fremstår det som nokså fjernt fra moderne sexdebatt. Selv om man i prinsippet kan ha sex før ekteskapet, er det ikke fritt frem. Kvinner som ikke er jomfru på bryllupsnatten risikerer å bli steinet. De som har sex under menstruasjonen «skal utryddes fra sitt folk». De som har sex med noen av annen etnisitet eller religion vil Gud fordrive fra landet eller drepe med pest, mens han forbanner barn av slike blandingsekteskap i ti slektledd.

Noen av de som slipper lettest unna er faktisk mennesker som tiltrekkes av samme kjønn, selv om alle var forventet også å heterogifte seg. Med unntak av dødsstraff for analsex mellom menn, er det ingen forbud mot homosex. David og Jonatan er uten sidestykke også det mest romantiske paret i hele Bibelen.

Mye av sexen som støttes i Det gamle testamente, er av typen som sjelden anses som forbilledlig i dag. Prostitusjon er helt greit (om enn ikke for prestedøtre), flerkoneri en bra ordning, mannlig utroskap fullstendig uproblematisk (så lenge man ikke ligger med en annen manns kone), mens voldtekt av ugifte ungpiker er en måte å bli gift med dem på.

Å bruke Bibelen som et teologisk argument for generell sexglede er i seg selv et prisverdig foretak, men på ingen måte lett. Men det er minst like vanskelig å bruke Bibelen til støtte for dagens kristenkonservative seksualmoral.

Om man skal ta Bibelen bokstavelig, kan man egentlig bare hylle de jomfruelige samtidig som man så vidt tolererer seksuelt aktive gifte mennesker som aldri har hatt menstruasjonssex, antirasistisk sex, sex før eller utenfor heteroekteskapet, eller vært skilt. Alle andre må fordømmes.

En gudinne for vår tid

Hun snakker om Jesus, lover frelse og fremstår i et overmenneskelig skjær for sine millioner av «monster»-tilhengere. Mens andre popstjerner er blitt elevert til guddommelig status ved sin død, fremstår Lady Gaga som en lys levende kjærlighetsgudinne midt iblant oss, senest i Oslo Spektrum denne helgen.

Hennes budskap er et postmoderne kjærlighetsbudskap, perfekt tilpasset alle usikre tenåringssjeler (i alle aldre), som higer etter å få lov å være den de vil. «Glem alle som har fortalt dere at dere ikke passer inn», sier hun til sine fremmøtte tilhengere i Spektrum. «Dere er superstjerner!»

Les resten av saken i Dagbladet 21. oktober 2010.