Vår nye sexprest Einar Gelius trues med oppsigelse av Oslo-biskop Ole Christian Kvarme. Spørsmålet er om han straffes på grunn av sine handlinger eller på grunn av sin ærlighet.
Etter forskjellige tidligere episoder, er det utslagsgivende for oppsigelsesforsøket Gelius’ nokså selvutleverende skildringer av egen seksualitet i boken Sex og religion. Hans svært kreative forsøk i samme bok på å få Bibelen til å fremstå som sexvennlig, har ikke blitt kritisert i like sterk grad i kirkelige miljøer.
Det er viktig å være klar over at den varslede oppsigelsen av kjendispresten, egentlig ikke handler om han har hatt sex med kvinner han ikke er gift med. Det handler om at han har snakket om dette. Det er svært usannsynlig at Gelius er den eneste statskirkeprest med tilsvarende heteroseksuell adferd, men ingen av disse andre snakker om det. Og følgelig blir det ingen sak.
Den norske kirke har lang tradisjon på å tolerere det det ikke er åpenhet om. Da den første heterosamboende norske presten ble ansatt i Sør-Hålogaland ifjor, vakte dette betraktelig motstand i Kirken. At ugifte prester har ikkesamboende kjærester som de er seksuelt aktive med, er derimot sjeldent problematisert. Selv motstanden i deler av statskirken mot homofile prester, begrenser seg i stor grad til de som er gift eller i partnerskap og slik signaliserer åpent at de lever homofilt.
Ethvert trossamfunn står fritt til selv å bestemme hvilke teologiske kriterier de legger til grunn for ansettelser i vigslede stillinger, uansett om det gjelder kjønn, hudfarge, seksuell praksis eller hva det nå skal være. Om Bispedømmerådet i Oslo følger opp den varslede oppsigelsessaken, har de derfor i utgangspunktet sitt på det tørre. Men Kirken må samtidig kunne begrunne teologisk hvorfor de ønsker å avsette en prest.
Om Kirken ønsker å avsette Gelius på grunn av hva han skriver om seg selv i boken, må den derfor klargjøre følgende: Er det altså sånn at Kirken faktisk mener at prestene kan gjøre hva de vil av samtykkende sex, så lenger de ikke snakker om det? Eller er det sånn at prestene faktisk ikke har lov å ha annet enn sex innenfor ekteskapet?
Uansett hva Kirken velger, vil en slik oppsigelsessak skape nye dilemmaer for den. Skal Kirken institusjonalisere seksuell dobbeltmoral av samme type Inger Lise Rypdal synger om i Fru Johnsen? Eller skal den faktisk kreve av prestene at de ikke har annen sex enn hva de gjør innenfor ekteskapet?
Den norske kirkes klare fordømmelse av samboende prester, er allerede et klart signal til statskirkekristne generelt om at noen av dem er bedre enn andre. Et nytt absolutt krav om at ugifte prester skal være seksuelt avholdne, vil være en enda sterkere melding til folk flest at de hører med i et B-lag. Så vet vi det.
Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 18. november 2010.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei Dag.
SvarSlettDet virker på meg og Sverre som at det å f.eks bo sammen eller å snakke åpent om utroskap (slik Gelius gjør det) blir til så sterke symbolhandlinger fordi man da signaliserer at man faktisk bekrefter og står inne for at man har gjort/gjør det. Uten denne bekreftende symbolhandlingen kan f.eks sex før ekteskapet forstås som en villfarelse eller en menneskelig svakhet som man egentlig tar avstand fra ved å ikke vise det til omverden, og som det da er lettere å få tilgivelse for. Men med en gang man bevisst viser det til omverden, så forstås det ikke lenger bare som en svakhet, men som det frie menneskets valg. Først da blir det en aktiv opposisjon til normsystemet, som normsystemets "voktere" ikke kan godta. Ekstra ille for kirken blir det kanskje nettopp fordi Gelius som prest selv forventes å inneha denne vokterrollen.
Vi opplevde dette selv da vi ble samboere. I praksis var vi samboende allerede, noe vår omverden var fullstendig klar over, men det var idet vi fikk samme adresse at reaksjonen fra enkelte i familien kom. Og de reaksjonene var ganske så kraftige og høylydte.
Suzanne