Det kristne blodet

Om eventyrenes troll virkelig finnes, innebærer det at vi mennesker også må se igjen på vår egen menneskelige natur – ikke minst vårt blod. Dette er en av problemstillingene i den nye storfilmen Trolljegeren, der det avsløres at staten prøver å skjule for oss at det finnes troll der ute i den villeste naturen.
Når et ungt filmteam fra Høgskulen i Volda følger med landets eneste trolljeger (i Otto Jespersens skikkelse), får de oppleve hvordan statens Trollsikkerhetstjeneste (TST) jobber for å kontrollere og bortforklare trollenes herjinger. Men når en av høyskolestudentene faktisk viser seg å være kristen, går det riktig ille. Trollene sanser kristenheten på lukten, og den uheldige kristenstudenten blir spist.

Kristenmannsblod er altså av en annen substans en annet blod. Troen på Gud og Jesus gjør noe med blodet vårt. Selv om trolljegeren ikke er sikker på hvordan troll reagerer på muslimsk blod, får vi sett at heller ikke dette er i samme kategori som kristent blod. Det forblir likevel uklart om muslimsk blod er av en annen substans enn blodet til ikketroende.

Lukten av sann tro
I den norske eventyrverdenen spiller kristenmannsblod en sentral rolle. Trollene lukter ikke bare dette blodet, men dette er hvordan uhyrene identifiserer sine motstandere. Trollene er fiender av den sanne tro.
I Trolljegeren defineres troll som dyr, men deres evne til å kjenne igjen kristendom på lukten viser at det likevel ikke er så enkelt. Ulikt dyr flest forholder troll seg til religion.

Ved kristendommens inntreden mange steder, sluttet folk ofte ikke å tro på gamle guder og andre overnaturlige skikkelser: De ble i stedet sett som tilhørende det andre laget, det demoniske. De kristenfiendtlige trollene kan på lignende vis forbindes med førkristne jotner og underjordiske vesener.

At tro og lukt hører sammen er en gammel religiøs forestilling. Mennesker besatt av demoner luktet like ille som demonene selv, normalt kristne mennesker hadde en nøytral lukt, mens virkelig hellige mennesker gjerne utsondret fantastiske dufter fordi deres inderlige tro gjorde selve kroppene deres perfekte. At ukristelige troll kan lukte kristne mens de selv stinker, blir følgelig ikke så overraskende.

Hvem er kristen?
Eventyrene legger ellers lite vekt på religion, så dette med det kristne blodet kan synes noe underlig. Men det er ikke sånn at her fantes kristne og ikkekristne om hverandre. I hele den norske katolske middelalderen og helt frem til Asbjørnsen og Moes tid, var det å være kristen ensbetydende med det å være menneskelig. De eneste som ikke var kristne, var de umenneskelige trollene og andre monstre.

I hvilken grad tidligere norske kristne selv trodde på hva kirken forkynte, var ikke så viktig så lenge man ikke protesterte og gjorde som man skulle. I Trolljegeren er det gjort et annet valg: statskirkemedlemskap er ikke nok til å gjøre blodet ditt kristent. Du må selv tro på Jesus, personlig. Sånn sett går filmskaperne rett inn i debatten om hvem som defineres som kristne. Her forstås like godt flertallet av generelt passive statskirkekristne som utenfor kristenheten. Det kan trollene bevitne.

Kropp og tro
Siden troll ifølge filmen blir opp til 1200 år gamle, har de eldste uhyrene opplevd at nordmenn flest har endret seg fra å være åsatroende, til kristne og til i dag vanskeligere å definere. Men om det så var tilfelle, at det kristne blod var noe særeget, hva skulle det si om oss? Blir blodet fysisk forandret når man finner Jesus eller mister sin tro? Er noen av oss bedre enn andre fysisk sett? Får kristenblodet andre medisinske konsekvenser? Kanskje vi får svar på noe av dette i Trolljegeren 2.
Men troen på at inni er vi slett ikke er like, er likevel levende. Mange kristne er fremdeles overbevist om at deres tro holder dem friske og vil gjøre dem fysisk udødelige ved historiens slutt, mens det ikke går like bra for oss andre. Sånn sett har trollenes luktesans relevans også i dag.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 12. november 2010