Fjær – og engler som virker

Hva slags virkelighetsforståelse finner man hvis man ser litt bortenfor alle englene og de mer sensasjonspregede overskriftene om bøkene og kursene til prinsesse Märtha Louise og makkeren Elisabeth Nordeng?
Hvor fantastisk er egentlig påstandene om englefjær? Er dette bare gammelt nytt eller noe som fortjener kritikken det har fått? Eller er dette faktisk noe som virker?

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt. Märtha og Nordeng påstår heller ikke selv at det de gjør er enestående: Litteraturlisten bakerst i boken viser til en rekke titler som gir lignende veiledninger om hvordan man kontakter engler.

Duoens kurs og publikasjoner er likevel unike fordi prinsessens status innebærer at den alminnelige offentligheten setter fokuset på denne nyreligiøse tradisjonen. Ikke minst demonstrerer kritikken mot Märthas engasjement hvor kompleks forståelsen i Norge i dag er av hva som forstås som religion generelt og av hva som kan tillates innenfor rammen av statskirkekristendom. Men ser man bort fra den generelle skepsisen til at en i tronfølgen kan si noe som helst annet enn det som er gjengs i Den norske kirke, blir Märtha først og fremst kritisert for sin forståelse av at en åndelig dimensjon kan bryte igjennom i den fysiske virkeligheten og for å love ting hun angivelig ikke kan oppfylle.

Fjær og den åndelige essens
Märthas univers er et sted der det åndelige kan sanses ganske så konkret. Hun mener selv å se engler på tastaturet, høre tordenrøster, oppleve fantastiske lukter, og ikke minst: Hun finner fjær overalt, englefjær. Som da hun og makkeren mediterer med en gruppe ute i naturen og plutselig «var alle dekket av fjær. Noen på hodet, andre på klærne, i håret, på beina.» Selv om Nordeng mistenker at enkelte av fjærene kan stamme fra dunjakken prinsessen alltid går med om vinteren, er de begge overbevist om at de fleste av fjærene kommer nettopp fra englene som stadig omgir dem.

Märtha og Nordengs overbevisning om at det åndelige kan få slike fysiske manifestasjoner, er noe av det som oftest fremstilles som mest absurd. Men dette sier mest av alt noe om den allmenne uvitenheten om religion generelt. Selv om selve kjernen i den religiøse opplevelsen er referansen til dimensjoner som ikke kan empirisk bevises, er nettopp troen på fysiske beviser – slik som Märthas fjær – en sentral forestilling man igjen og igjen finner i religiøse tradisjoner. Ikke bare finnes det en utbredt mirakeltro, men den troende vil ofte kunne se sin rettroendehet bekreftet i at det går bra i hans eller hennes liv helsemessig og materielt. Gudene straffer og belønner angivelig, ikke bare enkeltpersoner, men også hele folkeslag, etter reglene de selv har satt opp. Selv ikke den åndelige, ikke-materielle dimensjonen er tradisjonelt hinsides det sanselige. Tvert imot: Religiøse mystikere kan bevitne om de mest fantastiske syn, om vidunderligste lukter, så vel som både de liderligste og mest smertefulle sanseerfaringer.

Uansett hvor tradisjonell forståelsen er at det åndelige kan få materielle uttrykk, med en gang det oppstår slike forestillinger, møtes trosforestillingene samtidig av en helt annen type vitenskapelige verifikasjonsmetoder, som professor Hans K. Stenøien som har tilbudt seg å DNA-analysere fjærene som stadig dukker opp i Märthas tilværelse.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

Engler som virker
Fysiske manifestasjoner er heller ikke den eneste måten troens konsekvenser kan vise seg ganske så konkrete. Ser man bort fra fjær og forsikringene om at tilværelsen er full av engler som så gjerne vil kommunisere med oss, sitter vi likevel igjen med det faktum at Märtha og Nordengs engler virker. Kjernen i deres englebudskap er at dette er en vei som kan radikalt forbedre selve ens tilværelse. De presenterer seg selv som de viktigste sannhetsvitner på dette. Uten at de lover tilsvarende konkrete resultater for alle som forsøker, ønsker de gjennom sine bøker og kurs å gi andre mulighetene å gjøre som de selv har gjort.

Begge forfatterne beskriver seg som personer som har slitt med dårlig selvbilde og som har fått et bedre liv ved englenes hjelp. Nordengs tidligere absolutte fravær fra medias søkelys, gjør at man ikke kan bekrefte hennes forvandling til den tilsynelatende vel balanserte personen hun er i dag. Märthas forvandling derimot, fra en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formerlig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet, har vi alle kunne bevitnet. Uansett om englene er ekte eller ei, blir prinsessen selv slik et bevis på at engletroen deres virker. Om ikke for alle, i alle fall for henne selv.

Som en åndelig aktør, uavhengig om den skal sees innenfor rammen av statskirkekristendommen (som de selv mener) eller noe ganske annet, kan Engleskolen i siste instans bare vurderes i sammenligning med andre religiøse bevegelser. Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 21. februar 2012.

Frels verden med Grand Prix

Grand Prix-bidragene påstår at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.
UK 1991: «Et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!»

Årets eurovisjonsfinale gir et par muligheter til å frelse verden. Ifølge Danmark er «ditt våpen din stemme» for å «lage en ny morgendag i dag.» Finske Paradise Oskar synger «at nå skal jeg ut i verden for å redde planeten», noe vi alle kan gjøre ved «å gå sammen med meg og synge: Da da dam, da da dam».

Mens John Lennon og Lillebjørn Nilsen synger om hvordan vi med våre handlinger og livsvalg kan forandre verden, påstår disse Grand Prix-bidragene at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.

Grand Prix-religiøsitet
Som popmusikk ellers, bruker Grand Prix ofte både tradisjonell religiøsitet og religiøse metaforer. At vi kan frelse verden med sangens kraft, representerer derimot en egen type Grand Prix-religiøsitet. Selv om det ikke var det første bidraget som påsto dette, er «Ein bißchen Frieden» en nøkkeltekst i denne sammenhengen. Denne vinneren fra 1982 utløste et ras av lignende sanger. Som Østerrike, som i 1989 påsto at «bare en sang» er nok til at «kjærligheten vender tilbake» ikke bare til deg og meg, men «til verden» generelt. «Syng, syng og tenn et lys fordi sangen er alt vi har,» var Israels budskap i 1993. Iført massiv sminke og skyhøye stiletthæler presenterte britene i 1991 et fyrrig og dansbart lite nummer som var «et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!», noe som etter sigende ville være til hjelp for «barna med sult i øynene sine.»

Redd barna
Noen av disse bidragene er klart snekret sammen fordi man tror det vil hjelpe i konkurransen. Som islandske Silvia Night som i 2006 ble oppringt av Gud på scenen, idet hun sang: «Alle eurovisjonsland, dere har ventet i all evighet på at jeg skal frelse dere. Wham! Bam! Boom!» Mange ganger tror likevel artistene virkelig på det de synger. Årets finske deltager lagde sin «Da da dam», nettopp fordi han var så misfornøyd med det han mente var overfladiskheten i de fleste andre Grand Prix-sangene. De irske deltagerne i 2000 som sang om å «feire et nytt kjærlighetens årtusen», var nærmest innstendige i sin tro på sangens kraft. Etter at en venn av dem var blitt skadet i trafikken, innså de at jorden nå var i ferd med å gå under. «Derfor måtte noen redde barna», poengterte de. Deres grandprixsang om kjærlighetens millennium var således deres måte å redde verden på.

Disneys drømmetro
Det er vanskeligere å avgjøre i hvilken grad publikum blir overbevist om Grand Prixreligiøsitetens magiskrealistiske budskap. Dette er uansett ikke noe isolert fenomen. Selv om den gjentatte påstanden om at det å synge en sang kan redde verden, er ganske særegen for Grand Prix, finner man lignende trosforestillinger ellers i populærkulturen. Selve kjernen i Walt Disneys enorme kommersielle univers er troen på troen i seg selv: Bare du tror sterkt nok på dine drømmer, så vil de bli oppfylt. En erklært tro på julen som fenomen og at denne troen vil føre til en bedre verden, har på tilsvarende vis vært sentral i den populærkulturelle julefeiringen helt siden Scrooge ble omvendt til Dickens’ juleevangelium i A Christmas Carol.

Det Grand Prix-religiøse budskapet om sangens kraft har likevel ikke fått fullt det samme gjennomslaget som de lignende forestillingene i julen og Disneys univers. Hvorvidt noen av årets bidrag vil endre på dette, gjenstår å se.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 7. mai 2011.

– Kirken må kjenne populærkulturen

De religiøse forestillingene som barn og unge først møter i dag kommer ikke fra tradisjonell religion, men fra populærkulturen.
Intervju med Liv Ingeborg Lied og meg om boken vår Det folk vil ha i Dagen 14. mars 2011 av Johannes Reindal.

Fredag ble det arrangert «bokprat» på Menighetesfakultetet, med forfatterne av boken «Det folk vil ha - religion og populærkultur». Førsteamanuensis Liv ingeborg Lied fra MF og professor Dag Øistein Endsjø fra universitetet i Bergen har sammen skrevet den første boken i Norge, som bredt tar opp kryssningene mellom religion og populærkultur. En konklusjon peker seg tydligere ut en noen annen: Her trengs mer forskning.
– Det er behov for mer teoretisering av feltet og mer metodisk tilnærming. I koblingen mellom populærkultur og religion er det arbeid for flere forskere, sier Lied.
De siste 10 årene har det likevel vært mer fokus på emnet, og det kommer flere bøker i nær fremtid.

Boken viser hvordan filmer, musikk, reklame og TV-programmer spiller på óg bruker religiøse fortellinger, aspekter og symbolikk. Óg hvordan populærkulturen er blitt stedet hvor folk flest møter religion - tradisjonelle og nyreligiøse. Det er altså ikke tradisjonell kristendomsformidling som i dag vil gi barn deres første møte med en ark som redder dyrene fra en oversvømmelse. Det vil skje gjennom filmer som Istid 2. Dette skaper utfordringer for kirkens møte med barn og unge.
– Hvordan skal kirken forholde seg til det?
– Tradisjonelle religioner bruker jo mange populærkulturelle uttrykk. Men de er nok mer populære innad i kirken enn utad. Jeg vet ikke om det er så mye mer tradisjonelle religioner kan gjøre. Det synes å være endringene i de sosiale strukturene som gjør at de går tilbake, ikke direkte konkurranse fra populærkulturen. Samtidig ser vi et stort behov for religion, sier Endsjø.
Han stusser over at kirken ikke benytter seg mer av enkelte av sine fortrinn.
– Dødsforestillinger er jo et av kirkens sterkeste kort, og populærkulturen er full av fremstillinger av dette som får stor oppmerksomhet. Det er rart at kirken ikke snakker mer om dette.

- Hvorfor det er blitt slik i Norge, at religion blir «det som folk vil ha»? Sitter kirkens selv med ansvaret for å nøre opp under at folk får det de vil, uten at det stilles for mange spørsmål?
– Det er riktig at Den norske kirke i stor grad har lagt seg etter det den tror folk vil ha. På mange måter kan man jo si at det ikke har virket, menighetene har jo ikke fått økt tilsluttning, sier Endsjø.
– Samtidig har religion i populærkulturen nettopp stor suksess med sin direkte markedstilpasning. At Den norske kirke ikke har hatt en tilsvarende suksess kan dermed ikke forklares med dens vilje til å tilpasse seg, men kanskje heller med at Kirken ikke har lykkest med å identifisere hva slags religion folk vil ha.

For hele intervjuet se Dagen 14. mars 2011.

Vinger over Europa

Dagbladet dro til Italia på englekongress med prinsesse Märtha Louise og Elisabeth Samnøy. Og så snakket de litt med meg i sammen slengen.

Her er intervjuet slik det ble publisert i Dagbladet:

Hva er en engel?
—I utgangspunktet er en engel Guds sendebud, men innen nyreligiøsiteten er engelen blitt et aktivt mellomledd mellom mennesket og det guddommelige, sier religionshistoriker Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen.

—Er fokuset på engler nytt?
—Den nyreligiøse troen prinsesse Märtha Louise representerer, tok av for omtrent 20—30 år siden. Vi har hatt tv-serier som «Touched by an angel», en amerikansk dramaserie om en gruppe engler sendt til jorda av Gud for å hjelpe til. Og slike møt-din-engel-kurs er heller ikke noe nytt.

—Har du selv møtt en engel?
—Nei, dessverre.

—Har du åpnet opp for det?
—Nei, jeg har egentlig ikke det. Men jeg er sikker på at prinsesse Märtha Louise selv er overbevist om at hun møter engler. Dette er ikke noe hun har funnet på. Jeg har ikke gått på disse kursene selv, men for en religionshistoriker er det spennende å se hva de forespeiler, og hva folk tror at de opplever.

—Hva tror du at de opplever?
—Folk har forskjellige oppfatninger av virkeligheten, og når noen har subjektive opplevelser av å møte engler, så er det ikke opp til oss å si: «Nei, nei, det har aldri skjedd». Da Trygve Hegnar kritiserte prinsesse Märtha Louise for å lure folk og gi løfter som hun ikke kunne oppfylle, så kunne han like gjerne rettet kritikken mot religioner generelt. Dette er jo ting som ikke kan bevises empirisk.

—Hvordan stiller Den norske kirke seg til englene?
—Problemet for kirken er ikke englene i seg selv, for englene har alltid vært en del av kirken. Problemet oppstår hvis det viser seg at folk mener prinsessens englekurs virker. Hvis man virkelig er overbevist om at man får kontakt med engler og det guddommelige, hvorfor i all verden skal man da gå i kirka hver søndag? I den forstand er hun en radikal forlengelse av Martin Luther og det protestantiske syn: Vi trenger ingen kirke, for kontakten med det guddommelige er opp til hver enkelt av oss.

—Prinsessen og kirka spiser av det samme grøtfatet?
—Ja, statskirka er jo den største kommersielle religiøse aktøren, og de er nok ikke begeistret for konkurranse fra andre aktører. Märtha er jo bare en av mange. Hun skiller seg ikke kvalitativt ut i forhold til de andre aktørene, men på grunn av sin kongelige status stiller hun i en klasse for seg selv. Hun får et mediefokus som andre kan drømme om, og det er nok derfor hun var hovedattraksjonen på plakaten i Torino.Hele saken er å finne i Dagbladet 7. mars 2011

Tro, håp og Hollywood

Mens kirkene tømmes, fylles populærkulturen, butikkene og hjemmene opp av religiøse symboler, fortellinger og åndelig hurtigmat.

Intervju i Aftenposten 28. januar 2011.

Film, fjernsyn, tegneserie og Gud

«Ukens navn» i Studvest, studentavisen ved Universitetet i Bergen. Litt artig

DENNE VEKA SNAKKAR ME MED: DAG ØISTEIN ENDSJØ
Yrke: Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Aktuell med: Boka «Det folk vil ha - Religion og populærkultur».

Les resten av saken i Studvest 26. januar 2011.

Med Disney som religion

Disney, Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster.

Av Dag Øistein Endsjø, UiB, og Liv Ingeborg Lied, MF, forfattere av boken Det folk vil ha. Religion og populærkultur

48,5 PROSENT av nordmenn hadde hatt kontakt med religiøse spørsmål gjennom TV i løpet av det siste året, viste en internasjonal religionsundersøkelse i 2008. TVNorges «Åndenes makt» hadde i snitt 400 000 seere per program samme år. 22,6 prosent av danskene svarte at de bearbeidet åndelige spørsmål ved å se ulike TV-show.

Kirkebesøk og bibellesning havnet lenger ned på listen, med henholdsvis 6,7 og 3,9 prosent.

Disse tallene antyder at noe har skjedd. De reflekterer blant annet det faktum at populærkulturen det siste tiåret har vært oversvømt av religiøse symboler, forestillinger, fortellinger og figurer. Bøker og filmer som «Da Vinci-koden», «Harry Potter»-serien og «Twilight»-eposet og TV-serier som «X-files», «Ghost whisperer» og «True blood», utgjør bare toppen av isfjellet.

Mye av det som i dag ofte refereres til som samfunnets sekularisering, kan like gjerne være et tegn på at deler av religionen har skiftet arena. I stedet for en generell svekkelse av religion som sådan, kan det være at religion heller ytrer seg i sammenhenger der vi ikke er vant til å se etter den.

Mens prekestolen og forsamlingshuset før var de viktigste arenaene for samfunnets fortellinger, er det i dag andre medier som har overtatt. Selv mange av de kristne beretninger møter ikke lenger folk første gang i kirkelig regi, men i populærkulturen. Tegnefilmen «Istid 2»s beretning om den store oversvømmelsen, er mange norske barns første møte med den bibelske syndflodsmyten. Filmen, som er Norges syvende mest sette film noensinne, er slik med på å skape primærreferanser for norske barn. På tilsvarende vis har mange sitt første møte med bibelske endetidsprofetier gjennom metallmusikk og filmer som «The Omen», «Matrix» og «Wall E».

Selv om mye fokus er blitt rettet mot klart nyreligiøse mediafenomener som Snåsa-mannen Joralf Gjerstad og prinsesse Märtha Louise, er ikke populærkulturens religion synonymt bare med nyreligiøsitet. Populærkulturen gir rom for alle mulige forskjellige former for religiøsitet. TV-serier som «Den syvende himmel» og «Touched by an angel» presenterer ganske tradisjonelle kristne verdier. Filmer som «The passion of the Christ», «Jurassic Park» og «Prinsen av Egypt» resirkulerer bibelske fortellinger, mens Bollywood-epos gjenforteller eldgamle hindumyter for millioner av troende.

Det hersker ingen tvil om at populærkulturen bruker etablerte religiøse forestillinger for å lage spennende fortellinger og for å selge ulike produkter. Men populærkulturen skaper også nye religiøse forestillinger. På den internasjonale arena er religionsdannelsen jedisme et av de tydeligste eksemplene på dette.

Bortimot en halv million mennesker i engelsktalende land er ifølge offisielle folketellinger, tilhengere av denne Star Wars-baserte religionen.

Disney-konsernet, som en av populærkulturens aller mektigste aktører, har i tiår med stor suksess fremmet sin egen drømmetro gjennom film og fornøyelsesparker: «When you wish upon a star, your dreams come true». Og folk kjøper budskapet: Flere nordmenn velger Disneys julekavalkade og dens evangelium fremfor å gå i kirken på selveste julaften.

Titusener av dødssyke amerikanske barn synes også å trykke denne trosbekjennelsen til sine bryst. Når de får velge et siste ønske gjennom veldedighetsorganisasjonen Make-a-Wish Foundation®, så er 45 prosent av alle ønskene Disney-relaterte.

De fleste utslagene av hvordan religion i populærkultur preger vår tilværelse, er kanskje ikke så dramatiske, men desto mer viktige nettopp fordi de fyller hverdagen til så mange av oss. Det er ikke bare alle de populærkulturelle filmene, dramaseriene, bøkene og musikken som stadig presenterer oss for religiøse sannheter og forestillinger. TV-kanalen FEM vier med stor suksess hele torsdagskvelden til hekser, vampyrer, engler, synske medier, kornsirkler og samtaler med de døde.

Stuene våre befolkes av Buddha, Maria-statuetter, Jesus, englevinger og englebarn. Gullsmedkjeden Thune reklamerer for forlovelsesringer med bibelsk autoritet («og størst av alt er kjærligheten») og Odd Børretzen ønsker at han kan pantes og slik gå inn i evigheten.

Det faktum at populærkulturen representerer en primærleverandør av religion i dag, er likevel ikke ensbetydende med at tradisjonelle religiøse institusjoner har mistet grepet. For millioner verden over, er de tradisjonelle trossamfunnene fremdeles deres primære tilknytning i tilværelsen. For mange fungerer tradisjonelle trossamfunn og religionen i populærkulturen side om side. Andre ganger igjen, synes populærkulturens religiøsitet å sende folk i retning av institusjonell religion: Populærkulturelle fulltreffere som Dan Browns bøker og «The passion of the Christ», inspirerer folk å gå tilbake de religiøse kildene.

Hadde det ikke vært for den populærkulturelle julens hegemoni, ville kanskje ikke så mange spurte seg selv «hvor er Jesus i julefeiringen?», og følgelig heller ikke fylt kirkene denne ene dagen i året.

Faktum er at man ikke lenger bare kan se på de klart definerte religiøse institusjonene, for å forstå hvilken rolle religionen spiller i dag. Harry Potter og Ringenes Herre bidrar vel så mye til religiøs interesse som trossamfunnenes kanoniske tekster. Disney-konsernet er en tyngre premissleverandør for hverdagsreligiøsitet enn mange religiøse dogmer. Og for mange har FEMs «Den andre siden» og talkshowets åndelige mentorer like stor påvirkningskraft for utviklingen av religiøse forestillinger som tradisjonelle religiøse autoriteter.

At religionen er på vei tilbake, har lenge vært påpekt. Færre har lagt merke til på hvilken måte troen først og fremst har satt preg på våre liv igjen. Det er i populærkulturen det skjer. The truth is out there.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 20. januar 2011

Det folk vil ha. Religion og populærkultur

VG bruker Bibelen til å selge aviser. I fornøyelsesparken Holy Land Experience kan du se Jesus bli korsfestet hver dag kl. 16.30 og kjøpe tilgivelses-nagler etterpå. Interiørtrenden Country Living utstyrer norske hjem med engler, Maria-figurer og kors. Og på New Zealand oppgir 1,5 prosent av befolkningen at de tilhører Star Wars-religionen jedisme. Hvordan skal vi forstå alle disse fenomenene?

Mens tradisjonelle religioner sliter med tilslutningen og selv nyere religiøse bevegelser ikke oppildner mer enn små grupper, er likevel samfunnet gjennomsyret av religion. Religionen manifesterer seg i mange tilsynelatende sekulære sammenhenger: i tv-program, musikk, filmer, bøker, dataspill, design og fornøyelsesparker.

Det folk vil ha er en bok om religion og populærkultur. De to forfatterne argumenterer for at religionen er tett sammenvevd med det kommersielle, det trivielle og det folkelige, og forekommer i svært mange ulike og overraskende støpninger. Gjennom eksempler som Disneyland, Prada-reklamer, Istid-filmene og Melodi Grand Prix, synliggjør boken hvordan religiøse elementer brukes i hverdagens fortellinger og uttrykksformer.

Det folk vil ha. Religion og populærkultur
Dag Øistein Endsjø og Liv Ingeborg Lied
Ny bok på Universitetsforlaget nå 14. januar 2011.

Det kristne blodet

Om eventyrenes troll virkelig finnes, innebærer det at vi mennesker også må se igjen på vår egen menneskelige natur – ikke minst vårt blod. Dette er en av problemstillingene i den nye storfilmen Trolljegeren, der det avsløres at staten prøver å skjule for oss at det finnes troll der ute i den villeste naturen.
Når et ungt filmteam fra Høgskulen i Volda følger med landets eneste trolljeger (i Otto Jespersens skikkelse), får de oppleve hvordan statens Trollsikkerhetstjeneste (TST) jobber for å kontrollere og bortforklare trollenes herjinger. Men når en av høyskolestudentene faktisk viser seg å være kristen, går det riktig ille. Trollene sanser kristenheten på lukten, og den uheldige kristenstudenten blir spist.

Kristenmannsblod er altså av en annen substans en annet blod. Troen på Gud og Jesus gjør noe med blodet vårt. Selv om trolljegeren ikke er sikker på hvordan troll reagerer på muslimsk blod, får vi sett at heller ikke dette er i samme kategori som kristent blod. Det forblir likevel uklart om muslimsk blod er av en annen substans enn blodet til ikketroende.

Lukten av sann tro
I den norske eventyrverdenen spiller kristenmannsblod en sentral rolle. Trollene lukter ikke bare dette blodet, men dette er hvordan uhyrene identifiserer sine motstandere. Trollene er fiender av den sanne tro.
I Trolljegeren defineres troll som dyr, men deres evne til å kjenne igjen kristendom på lukten viser at det likevel ikke er så enkelt. Ulikt dyr flest forholder troll seg til religion.

Ved kristendommens inntreden mange steder, sluttet folk ofte ikke å tro på gamle guder og andre overnaturlige skikkelser: De ble i stedet sett som tilhørende det andre laget, det demoniske. De kristenfiendtlige trollene kan på lignende vis forbindes med førkristne jotner og underjordiske vesener.

At tro og lukt hører sammen er en gammel religiøs forestilling. Mennesker besatt av demoner luktet like ille som demonene selv, normalt kristne mennesker hadde en nøytral lukt, mens virkelig hellige mennesker gjerne utsondret fantastiske dufter fordi deres inderlige tro gjorde selve kroppene deres perfekte. At ukristelige troll kan lukte kristne mens de selv stinker, blir følgelig ikke så overraskende.

Hvem er kristen?
Eventyrene legger ellers lite vekt på religion, så dette med det kristne blodet kan synes noe underlig. Men det er ikke sånn at her fantes kristne og ikkekristne om hverandre. I hele den norske katolske middelalderen og helt frem til Asbjørnsen og Moes tid, var det å være kristen ensbetydende med det å være menneskelig. De eneste som ikke var kristne, var de umenneskelige trollene og andre monstre.

I hvilken grad tidligere norske kristne selv trodde på hva kirken forkynte, var ikke så viktig så lenge man ikke protesterte og gjorde som man skulle. I Trolljegeren er det gjort et annet valg: statskirkemedlemskap er ikke nok til å gjøre blodet ditt kristent. Du må selv tro på Jesus, personlig. Sånn sett går filmskaperne rett inn i debatten om hvem som defineres som kristne. Her forstås like godt flertallet av generelt passive statskirkekristne som utenfor kristenheten. Det kan trollene bevitne.

Kropp og tro
Siden troll ifølge filmen blir opp til 1200 år gamle, har de eldste uhyrene opplevd at nordmenn flest har endret seg fra å være åsatroende, til kristne og til i dag vanskeligere å definere. Men om det så var tilfelle, at det kristne blod var noe særeget, hva skulle det si om oss? Blir blodet fysisk forandret når man finner Jesus eller mister sin tro? Er noen av oss bedre enn andre fysisk sett? Får kristenblodet andre medisinske konsekvenser? Kanskje vi får svar på noe av dette i Trolljegeren 2.
Men troen på at inni er vi slett ikke er like, er likevel levende. Mange kristne er fremdeles overbevist om at deres tro holder dem friske og vil gjøre dem fysisk udødelige ved historiens slutt, mens det ikke går like bra for oss andre. Sånn sett har trollenes luktesans relevans også i dag.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 12. november 2010

Det enkle liv - eller hvorfor ikke bli islamist?

Sliter du i jobben? Går ikke forholdet ditt som du ønsker? Lengter du etter det enkle liv? Kanskje en fundamentalistisk muslimsk bevegelse er løsningen for deg.

I utgangspunktet en absurd tanke for de fleste. Men filme På vei av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, viser hvordan de mest ekstreme bevegelser kan tiltrekke de mest vanlige mennesker.
I På vei, av den bosniske regissøren Jasmila Žbanić, kan du se hvordan man kan oppnå det enkle liv ved hjelp av konservativ islam. Her møter vi det svært så sekulære muslimske samboerparet i trettiårene, Luna og Amar, som lever med artige venner, forskjellige jobbutfordringer, passe frustrerende slektninger, samt litt uklare fremtidsplaner. Etter at Amar mister jobben sin på flyplassen for å ha drukket i arbeidstiden, blir han involvert i den islamistiske wahhabibevegelsen som har enkle absolutte leveregler for alle deler av tilværelsen.

Lunas bestevenninne er filmens konvensjonelle stemme, idet hun umiddelbart (og tilsynelatende feilaktig) refererer til de bosniske wahhabistene som «terrorister» og sier de driver med «hjernevasking». Å stemple alle radikale muslimer som «terrorister», er selvfølgelig vanlig i den vestlige offentlighet. Minst like sedvanlig er det å anklage nye og fremmede religiøse bevegelser, slik den opprinnelig saudiarabiske wahhabibevegelsen er i Bosnia, for å hjernevaske sine tilhengere.

Som enhver annen film, sier På vei mye om sin egen spesifikke tid og sted. Bosnia 2010 er ikke mulig å forstå uten å se til krigen for femten år siden. Men det spesifikke skygger ikke over det allmenne. Det er ikke hevn, hat eller vold Amar møter hos islamistene, men trygghet, tilhørighet og enkle løsninger.

Slik viser På vei hvor lite eksotisk omfavnelsen av religiøs fundamentalisme kan være. Det kan ofte like mye forklares med jakten på det enkle liv, som med spesifikke religiøse, politiske eller sosiale omstendigheter.

Filmens fokus er likevel på Luna som ikke velger de enkle løsningene, men som må forholde seg til at hennes aller nærmeste velger slik en ny radikal retning i livet. Hva skjer med de rundt deg når du velger det enkle liv? Følger de med deg? Forsvinner de sammen med alt det andre?

Drømmen om det enkle liv er en mektig trend i dagens samfunn. Idealet er å forenkle en stadig mer kompleks tilværelse. Maten skal være enkel og nærprodusert. Interiøret skal reflektere simple living. Det er det enkle livet på landet, det enkle livet i storbyen. Man kan leie inn eksperter som fjerner alt «clutter», alt materielt overflødig som hindrer deg i å tenke fritt. I digitaliseringens tidsalder har enkelte lagt fra seg nesten alt; de bor på minimale hybler eller rett og slett på gaten, med tannbørste, en sekk designerklær og sine mange elektroniske filer trygt lagret.

Langt på vei er «det enkle liv» en moderne myte, veien mot den forståtte enkelthet kan være vel som komplisert som noe som helst annet livsprosjekt. Ikke minst erfarer vi dette i På vei. Men dette gjør ikke forestillingene mindre sterke i dagens samfunn.

For all sin sekulære fremtoning, har det enkle liv likevel dype religiøse røtter. Men den opprinnelige religiøse simplismen med sine munker, nonner, asketer og separate samfunn, innebærer ofte et absolutt brudd med den eksisterende hverdag, ikke bare en forenkling. Med sin forenkling av hverdagen, har derfor den moderne islamismen vel så mye til felles med andre sekulære enkelthetbevegelser, som med sine religiøse motstykker.

Men Luna følger ikke etter sin samboer inn i den religiøse enkelhet. Igjen og igjen nekter hun å bytte ut spontanitet, valgmuligheter og kaos, med enkle livsregler. Hun sier nei til et liv uten de mange unødvendige, overflødige, forkludrende elementene, alt det som kanskje er selve livet. Ikke ulikt hvordan John Lennon sang til sin sønn i Beautiful boy (Darling boy): «Livet er hva som skjer deg, mens du er opptatt med å legge andre planer.»

Men du verden så tiltrekkende ideen om det enkle liv er.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. august 2010.

I begynnelsen var pasta

En ny og verdensomspennende religion har på et par år utviklet seg fra det som opprinnelig var en original kritikk av amerikansk undervisning av den kristne skapelsesberetningen i skolens naturfagtimer. Møt Det flygende spaghettimonsterets kirke.

Ved universiteter og colleger over hele Nord-Amerika kler studenter seg ut som sjørøvere og forkynner et budskap om guddommelighet og toleranse. I parader ifører menn og kvinner seg pasta, enorme kjøttboller og store øyer på stilk, som tegn på sin overbevisning. Fredsdemonstranter har på seg t-skjorter som forkynner at «Jeg tror» og bærer plakater som forlanger «Noodles, not nukes», «Nudler, ikke atomvåpen».

Alle disse menneskene representerer en av verdens nyeste religioner. De er alle blitt omvendt av Det flyvende spaghettimonsteret. De har blitt rørt av Hans nuddelaktige lemmer og har tatt til seg det nye budskap om at all dogmatisme og intoleranse er av det onde. Pastafarierne, som de også kaller seg, er kanskje den sterkest voksende religiøse bevegelsen i dag. Under to år etter den første åpenbaringen, regner allerede tusener av mennesker seg som troende.

En usannsynlig profet
Bobby Henderson, som nylig avsluttet sin bachelorgrad i fysikk ved Oregon State University, er den nye bevegelsens atypiske og halvveis ufrivillige grunnlegger. Som så mange religionsstiftere før ham, hadde Henderson aldri i tankene å starte en ny tro.
Startsskuddet var Hendersons respons til Kansas Skolestyre som hadde vedtatt at skolene i delstaten skulle undervise i den såkalte intelligent design-teorien, side om side med evolusjonisme. Intelligent design er en kristenfundamentalistisk teori basert på ideen om at et intelligent vesen står bak skapelsen av universet.

I stedet for å argumentere mot den grunnleggende mangel på vitenskapelighet i intelligent design, gikk han rett inn i den kristenfundamentalistiske måte å argumentere på. Som han skrev til Kansas Skolestyre, «Hvis intelligent design-teorien ikke er basert på tro, men er en annen vitenskapelig teori, som det hevdes, da må dere også tillate at vår teori blir undervist, siden den også er basert på vitenskap, ikke tro.»

Spaghettimonsteret skapte verden
«Vår teori» som Henderson refererte til, er teorien om at Det flyvende spaghettimonsteret skapte verden for fem tusen år siden, men på en slik måte at vi skal bli forledet til å tro at verden er uendelig mye eldre. Alle tegn på at det har vært en evolusjon, er plantet av Spaghettimonsteret. Hans hellige nuddelhet narrer vitenskapen blant annet ved å gjøre om på karbon 14-målingene. «Hva vår vitenskapsperson ikke innser er at hver gang han gjør en undersøkelse, er Det flyvende spaghettimonsteret der og endrer resultatene med Sine nuddelaktige lemmer.» Henderson la også ved en nå verdensberømt skisse om hvordan Spaghettimonsteret frembragte verden. I begynnelsen skapte Han et fjell, en skog og en dverg.

Det geniale med Hendersons indirekte angrep på de som ønsker å fremme kristen evolusjonisme i undervisningen, er at han i en håndvending skapte en teori som logisk sett er mer solid enn den til de tradisjonelle kreasjonistene. Å referere til en guddom som med overlegg har skapt en verden som fremstår som milliarder av år eldre enn det den egentlig er, er selvfølgelig mer logisk enn å referere til en guddom som egentlig forkynner sannhet, men som har gjort det praktisk talt umulig å bevise at verden ikke er uendelig gammel.

Ikke helt uventet fikk Bobby Henderson aldri noe svar fra Kansas Skolestyre, så han la brevet ut på nettet slik at det ikke skulle være fullstendig forgjeves. Det var her det tok av.

Gjennom internett fikk brevet snart massiv oppmerksomhet og Henderson ble oversvømmet av eposter fra hele verden. På grunn av responsen, satte så Henderson i juni 2005 opp nettsiden for Det flyvende spaghettimonsterets kirke, www.venganza.org. I desember 2005 fikk Henderson en halv million kroner i forskudd for å skrive Det flyvende spaghettimonsterets evangelium. Pengene han tjener, vil han bruke på å kjøpe et ekte sjørøverskip og seile jorden rundt og forkynne pastaens gode budskap.

Klassiske religiøse elementer
Gradvis har den flyvende spaghetti-kulten tatt opp i seg en rekke elementer man finner i mer tradisjonelle religioner. Henderson sier nå selv at Det flyvende spaghettimonsteret åpenbarte seg for ham første gang i en drøm. At guddommelige skikkelser kontakter oss gjennom drømmer, er typisk for svært mange religioner, også kristendommen.

Himmelen i Det flyvende spaghettimonsterets virkelighet kombinerer tradisjonelle ideer om evig salighet med hva salighet egentlig innebærer for unge studenter i dag. Himmelen består blant annet av en enorm ølvulkan og fabrikker som stadig frembringer nye strippere av begge kjønn, men de mannlige stippere «er usynlige for ikke-homo gutta».

Pastafarierne har også tatt til seg en rekke forskjellige symboler. Piratantrekk, av slaget man kan kjøpe på Nille i Halloween-tider, er den hellige klesdrakten. Dette begrunnes teologisk. Siden nedgangen i antallet sjørøvere korrolerer med økt global oppvarming, vil en økning av antallet medvirke til at klimaet stabiliserer seg igjen.

Ikke ulikt hvordan andre nyreligiøse bevegelser konstruerer historiske forbindelse til diverse tidligere bevegelser, slik som gnostikere, hekser og tempelriddere, holder Det flyvende spaghettimonsterets kirke de klassiske sjørøverne som sine teologiske forgjengere. I god nyreligiøs ånd, innebærer også denne forestillingen en sterkt revisjonistisk historieforståelse. Sjørøverne var nemlig slett ikke blodtørstige forbrytere, mener pastafarierne, men gode skikkelser som delte ut sukkertøy til barn. Piratenes dårlige rykte skyldes ene og alene antipastarianske krefter i historien.

Pasta-læren
Grunnprinsippet i Spaghettimonsterets lære er motstand mot alle former for dogmatisme og intoleranse. Sterke påbud hører dermed dårlig inn i en slik sammenheng, og Det flyvende spaghettimonsteret opererer følgelig med ingen Ti bud. I stedet har Spaghettimonsteret gitt oss åtte «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde». Det første «jeg skulle egentlig ønske du ikke gjorde» speiler Bibelens «Du skal ikke ha andre guder enn meg». Men Spaghettimonsteret sier i stedet: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke oppførte deg som en skinnhellig helliger-enn-deg dust når du beskriver Min nuddelaktige guddommelighet. Hvis noen mennesker ikke tror på meg, er det helt greit. Jeg er virkelig ikke så forfengelig.» Toleranse fremmes i anbefaling nummer to: «Jeg skulle egentlig ønske du ikke brukte min eksistens som grunn for å undertrykke, underlegge, straffe, lemleste, og/eller, du vet, være slem mot andre».

I typisk religionshistorisk tradisjon har de første skismaene allerede inntruffet. En av de kjetterske gruppene kritiserer for eksempel forståelsen av sjørøvere som forbilledlige og mener at rettroende heller skal ikle seg ninja-kostymer ved seriøse anledninger. En annen utbrytergruppe, mener mummitroll representerer idealet.

Mer utradisjonelt synes Henderson selv at oppsplittingen av kirken hans er fullstendig utmerket. Han hjelper til og med med gode råd, om det skulle ønskes. I motsetning til så mange andre religionsstiftere, synes Henderson å skjønne at han ikke kan styre hvordan de religiøse forestillingene han er opphav til, vil utvikle seg.
Og hvordan troen på Det flyvende spaghettimonsteret vil utvikle seg er vanskelig å forutse. Det gjenstår å se om bevegelsen vil svinne hen eller om enda flere vil bli rørt av Hans hellige nuddelaktige lemmer.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 24. januar 2007.