Frels verden med Grand Prix

Grand Prix-bidragene påstår at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.
UK 1991: «Et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!»

Årets eurovisjonsfinale gir et par muligheter til å frelse verden. Ifølge Danmark er «ditt våpen din stemme» for å «lage en ny morgendag i dag.» Finske Paradise Oskar synger «at nå skal jeg ut i verden for å redde planeten», noe vi alle kan gjøre ved «å gå sammen med meg og synge: Da da dam, da da dam».

Mens John Lennon og Lillebjørn Nilsen synger om hvordan vi med våre handlinger og livsvalg kan forandre verden, påstår disse Grand Prix-bidragene at bare det å synge den rette sangen vil på magiskrealistisk vis føre til en bedre verden – bokstavlig talt.

Grand Prix-religiøsitet
Som popmusikk ellers, bruker Grand Prix ofte både tradisjonell religiøsitet og religiøse metaforer. At vi kan frelse verden med sangens kraft, representerer derimot en egen type Grand Prix-religiøsitet. Selv om det ikke var det første bidraget som påsto dette, er «Ein bißchen Frieden» en nøkkeltekst i denne sammenhengen. Denne vinneren fra 1982 utløste et ras av lignende sanger. Som Østerrike, som i 1989 påsto at «bare en sang» er nok til at «kjærligheten vender tilbake» ikke bare til deg og meg, men «til verden» generelt. «Syng, syng og tenn et lys fordi sangen er alt vi har,» var Israels budskap i 1993. Iført massiv sminke og skyhøye stiletthæler presenterte britene i 1991 et fyrrig og dansbart lite nummer som var «et budskap til hjertet ditt... si en bønn... wo-oh-oh!», noe som etter sigende ville være til hjelp for «barna med sult i øynene sine.»

Redd barna
Noen av disse bidragene er klart snekret sammen fordi man tror det vil hjelpe i konkurransen. Som islandske Silvia Night som i 2006 ble oppringt av Gud på scenen, idet hun sang: «Alle eurovisjonsland, dere har ventet i all evighet på at jeg skal frelse dere. Wham! Bam! Boom!» Mange ganger tror likevel artistene virkelig på det de synger. Årets finske deltager lagde sin «Da da dam», nettopp fordi han var så misfornøyd med det han mente var overfladiskheten i de fleste andre Grand Prix-sangene. De irske deltagerne i 2000 som sang om å «feire et nytt kjærlighetens årtusen», var nærmest innstendige i sin tro på sangens kraft. Etter at en venn av dem var blitt skadet i trafikken, innså de at jorden nå var i ferd med å gå under. «Derfor måtte noen redde barna», poengterte de. Deres grandprixsang om kjærlighetens millennium var således deres måte å redde verden på.

Disneys drømmetro
Det er vanskeligere å avgjøre i hvilken grad publikum blir overbevist om Grand Prixreligiøsitetens magiskrealistiske budskap. Dette er uansett ikke noe isolert fenomen. Selv om den gjentatte påstanden om at det å synge en sang kan redde verden, er ganske særegen for Grand Prix, finner man lignende trosforestillinger ellers i populærkulturen. Selve kjernen i Walt Disneys enorme kommersielle univers er troen på troen i seg selv: Bare du tror sterkt nok på dine drømmer, så vil de bli oppfylt. En erklært tro på julen som fenomen og at denne troen vil føre til en bedre verden, har på tilsvarende vis vært sentral i den populærkulturelle julefeiringen helt siden Scrooge ble omvendt til Dickens’ juleevangelium i A Christmas Carol.

Det Grand Prix-religiøse budskapet om sangens kraft har likevel ikke fått fullt det samme gjennomslaget som de lignende forestillingene i julen og Disneys univers. Hvorvidt noen av årets bidrag vil endre på dette, gjenstår å se.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 7. mai 2011.