Den forbudte kjærligheten – enda en gang

Du har sett fortellingen så ofte før, men ser den gjerne igjen. Denne gangen, i filmen Vann til elefantene, er handlingen lagt til et fascinerende sirkusmiljø i depresjonens USA. Den unge hjemløse mannen som ender i et omreisende sirkus og blir forelsket i sirkusdirektørens underskjønne kone. Vi vet hva som vil skje, selvfølgelig faller også den vakre kvinnen for den kjekke helten. Og dramaet er i gang.

Forbudt kjærlighet. Beretningen om de to elskende som er som skapt for hverandre, men av ulike årsaker ikke kan få hverandre, er et drama vi har sett utspilt så mange ganger at det vil være umulig å lage en oversikt. Og vi elsker det. Noe av spenningen ligger selvfølgelig i at vi aldri kan vite sikkert om det ender godt eller at vi egentlig bevitner en tragedie.

Uuttømmelig kilde
Vi har blitt fortalt om det i eventyrene, vi har sett det på scenen, vi har lest det i romanene. Ikke minst, har vi sett denne like så gripende beretningen fortalt igjen og igjen i kinoens mørke. Stadig nye kassasuksesser som nå senest Vann til elefantene, viser at heller ikke filmmediet synes å kunne uttømme kilden for stadig nye versjoner av denne elementære grunnfortellingen.

Den absolutte historien om forbudt kjærlighet er og forblir for mange likevel Shakespeares Romeo og Julie. Dette skyldes ikke bare en fantastisk karakterbeskrivelse av de to elskende, men ikke minst at de aller fleste ser det grunnleggende meningsløse i hva som gjør deres kjærlighet forbudt. Det handler ikke om religion, hudfarge, kjønn, sosial bakgrunn eller noe annet som mange mennesker faktisk mener god grunn til å holde et par fra hverandre. Det handler om fiendeskap mellom to familier på samme sosiale nivå. Bare dette holder Romeo og Julie fra hverandre. I denne absurditet av nedarvet hat blir man slik først og fremst sittende igjen med et drama alle kan kjenne seg igjen i: To elskende får hverandre ikke på grunn av sin identitet.

Utfordringen
Men kjærlighet er ofte ikke forbudt uten grunn. Derfor et det ofte en egen utfordring å overbevise publikum om at de to det gjelder virkelig hører sammen. Vann til elefantene speiler nettopp dette. Det er ikke opplagt at enhver vil sympatisere med filmens ultimate par, når den ene i dette forholdet i utgangspunktet er gift med en mann som helt åpenbart elsker henne svært høyt og som hun også liker. Selv filmens mannlige hovedperson har grunn til å være takknemlig overfor sin rival, sirkusdirektøren, som hjelper ham i sirkusets verden.

Filmens utfordring mer direkte blir dermed å overbevise oss seere at denne forbudte kjærligheten er så overveldende og ektefølt at den bare må tas hensyn til. At filmen i tillegg prøver å vise at den forsmådde ektemannen faktisk slett ikke er så hyggelig som han først virker, hjelper jo på. Men blir man ikke overbevist om at de to elskende virkelig fortjener hverandre, faller samtidig mye av filmen sammen.

Forbud ønsket
Utroskap generelt er vanskelig å fremstille empatisk, men allerede Casablanca viser at selv med et helt annet samfunnssyn på skilsmisse var dette mulig. Men dette viser altså til et generelt problem nettopp i fremstillingen av forbudt kjærlighet: Publikum ønsker ofte at kjærligheten som fremstilles skal være forbudt. Da Guess who’s coming to dinner om forholdet mellom en svart mann og en kvinne ble lansert i 1967, mente over 73 prosent av amerikanere at blandingsekteskap var forkastelig. Hindufundamentalister arrangerte protestmarsjer mot fremstillingen av et kjærlighetsforhold mellom to kvinner i filmen Fire i 1996. Norske Import-eksport fra 2007 om forholdet mellom en hvit norsk mann og norskpakistansk jente, ble heller ingen hit i det norskpakistanske miljøet, ganske enkelt fordi så mange i dette miljøet forkaster slik kjærlighet.

Den siste tidens store kjærlighetsdramaer mellom mennesker og vampyrer, slipper i større grad slik fordømmelse ganske enkelt fordi vampyrer ikke finnes (så vidt vi vet). Den grunnleggende fortellingen om forbudt kjærlighet synes uansett på ingen måte å bli svekket. Vi ser den snart igjen.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 28. april 2011.