Påske på liv og død

Selvfølgelig har du hørt om hvordan Guds sønn ble henrettet på en høyde utenfor byen. Kanskje du også har lurt på hvor det ble av liket? Har du undret på hvordan han kom tilbake, ikke som han var før, men som udødelig og med et løfte om at alle skal bli like så udødelige som ham?

De religiøse mytene og fortellingene knyttet til påsken har en nerve og dramatikk som overgår det meste av hva man kan finne i moderne påskekrim. Selv de mest nervepirrende mysterier av Agatha Christie, John Dickson Carr eller Bernhard Borge, serverer ikke tilsvarende fortellinger om guddommelig inngripen og ubegripelige mirakler. Det som ifølge historiske kilder kun var enda en henrettelse av en jødisk opposisjonell i det romerske Judea, ble gjennom de tidlige kristnes gjenfortelling en hendelse som endret verden for alltid.

Den korsfestede Kristus og den oppstandne Kristus, er som symbolske skikkelser uendelig mye mektigere enn enhver nusselig påskekylling. Forskjellige forsøk på å skape et narrativ som forbinder påskeharen og påskeeggene, har aldri vært i nærheten av å kunne konkurrere med det kristne påskeevangeliet.

Med påskens myter, fortellinger og forestillinger rundt Jesus’ død og oppstandelse, sitter altså Den norske kirke med en direkte forbindelse til kanskje den sterkeste fortelling noensinne. Likevel er kirkebenkene for stor del tomme i påsken. Ikke bare er det glissent, men det er ofte enda tommere i kirkene i påsken enn det det ellers pleier å være, fordi så mange av selv de få faste kirkegjengerne er på fjellet eller på Gran Canaria.

Liv og død, ikke synd
Den norske kirke har alltid hatt et stort fokus på hvordan vi som mennesker i utgangspunktet er syndige vesener. Vi er født som syndere, vi lever som syndere, og det er ingenting vi selv kan endre på det – bare Jesus kan gjøre det. Påsken blir slik høytiden som feirer hvordan Jesus frelser oss fra denne synden som vi alle angivelig skal være tynget av.

Folk flest gjør så godt de kan. Å fortelle de som kommer første gang til kirken om hvor syndige de er, er nok ikke den beste måten å få noen til å komme tilbake på. Den intuitive reaksjonen når noen forteller deg at du er et dårlig menneske med en gang du kommer et sted, er å snu i døren. Påsken, som høytiden som mer enn noen annen fokuserer på denne såkalte synden, kan slik ha bidratt til ytterligere å tømme kirkebenkene.

Men opprinnelig var det ikke synden som sto i sentrum da Jesus ble korsfestet og sto opp fra de døde. Det var døden og livet. Hvordan Gud gjennom å sende sin sønn overvant døden en gang for alle. Med dette lovet han alle en udødelig tilværelse når vi en gang skal gjenoppstå akkurat som ham. Det er dette påsken egentlig handler om – ikke synd.

Man kan spørre seg hva ville skje om Den norske kirke lot synden være og forsøkte å formidle påskens opprinnelige mening, dette budskapet om liv og død. Gjennom å bruke fortellingene mer tydelig. i ord, i handling. Vise hvordan påsken virkelig er påsken på liv og død.

Døden i fokus
Et fokus på liv og død er på ingen måte noe som skremmer vekk et norsk publikum. Tvert imot. Hver høst er det umulig å gå gjennom en handlegate uten å bli minnet på den importerte amerikanske høytiden halloween, med alle sin dødssymbolikk. Denne mer åpenbare kommersialismen speiler igjen et mer generelt fokus på døden som stadig skaper nye ritualer. Å tenne lys ved gravene blir stadig mer utbredt, selv om det var en helt fremmed skikk bare for noen tiår siden. Enda mer utradisjonelle tiltak som spontane altere på gatehjørner, egne facebooksider for avdøde, og den årlige seremonien med å sende opp ballonger til minne om nære avdøde på alle sjelers dag i Sandvika, får også stadig mer oppmerksomhet. Kirken selv er ikke selv fremmed for å regiserre sammenheng mellom liv og død, og begravelser forblir den seremonien flest fremdeles overlater til Kirken. Senest Wenche Foss’ begravelse viste til de grader hvilken styrke denne seremonien fremdeles kan ha og i hvilken grad den stadig kan utvikle seg.

Dødsritualer i påsken.
Beveger man seg videre ut i kristenheten, litt utenfor Den norske kirke, finner man fort hvordan kirkelige påskeseremoniene fokuserer nettopp på kontrasten mellom liv og død på en måte som både holder på gamle troende og stadig tiltrekker nytt publikum. Prosesjonene av hettekledde broderskap som bærer på fremstillinger fra påskehistorien, trekker besøkende fra hele verden til Sevilla og andre spanske byer. I greske byer kan man bevitne Jesus’ blomsterkledde grav båret gjennom byen. Mange steder iscenesettes hele Jesus’ lidelseshistorie, slik at man selv kan se Jesus komme bærende med sitt kors gjennom gatene. På Filippinene lar flere menn og kvinner seg selv korsfeste hvert år til minne om hva som skjedde for nesten to tusen år siden.

I ortodokse land kan man se hvordan selv den alminnelige påskegudstjenesten kan fremføres på en måte som lar oss virkelig oppleve hvordan påsken handler om livets seier over døden. Mens menighetsbarna kommer til kirkehuset fra alle retninger, synger prester og munker triste sanger om Herrens død og om hvordan alt håp er ute. Alle lys er slukket, det er mørkt og dystert, som om man selv skulle befinne seg i graven. Så, med ett, ved midnatt, kimer klokkene og den deprimerende messingen erstattes av jublende sang om Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Helt innerst i den mørke kirkebygningen bringes samtidig frem et enkelt lys, ofte en flamme tatt med fra Jesus’ grav i Jerusalem. De som står nærmest tenner sine medbragte stearinlys med den hellige ild, og sakte, fra lys til lys, fra person til person, brer ilden seg, slik at man til slutt blir stående i et hav av lys, alle tent av ilden som symboliserer Jesus’ tilbakekomst og seier over døden.

De har fortellingene, de har verktøyene, de har forbildene. Det er derimot opp til dem selv hvorvidt de i Den norske kirke ønsker å bruke påsken til å virkelig få frem hva påsken egentlig handler om: Den evige brytningen mellom liv og død og hvordan selve kristendommen bygger på overbevisningen om livets seier over døden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. april 2011.