Den nasjonale superstjernen Sertab Erener fikk i oppdrag å lage en fengede folkemusikkinspirert sang av typen som alltid hadde dominert tyrkiske hitlister. Den sedvanlige tyrkiske grandprixvideoen med glade amatørartister i moteriktige klær foran diverse severdigheter, ble erstattet med en orientalistisk drøm av en video der Sertab i magedanserantrekk slynget seg rundt med tilsvarende kledde venninner i det som så ut som et harem. Det innstuderte finaleshowet på scenen i Riga var i samme stil, med superdivaen som sang «Every way that I can» og behandlet sine dansere som en dronning fra Tusen og en natt. Det gikk som forventet, og Tyrkia vant for første gang hele evenementet. Men gå tilbake til 1983. I det som ofte fremstilles som et klassisk grandprixøyeblikk, fremførte spanske Remedios Amaya den fyrige og originale folkemusikkinspirerte «¿Quién maneja mi barca?» Med tunge trommer, spanske folketoner og innstudert koreografi, spurte Remedios i sitt fengende refreng om «Hvem styrer min båt? Den fører meg bort». Dette var likevel svært langt fra hva nordeuropeiske turister var vant med fra grisefestene: Remedios’ sang gjorde klart for enhver hvor nær spansk musikktradisjon ligger det arabiske. Terry Wogan, BBCs famøse og munnrappe kommentator fra 1971 til 2008, beskrev låten nokså presist som «stormfull» og «very, very ethnic indeed». «¿Quién maneja mi barca?» fremheves igjen og igjen av fans som et av de mest populære spanske grandprixbidragene noensinne. Og hvordan gikk det til slutt i 1983? Spania fikk ikke et eneste poeng og måtte dele sisteplassen med Tyrkia.
Verken «¿Quién maneja?» eller «Every way that I can» var likevel enestående, men først og fremst typiske. Mens det spanske etnobidraget på denne tiden hadde selskap av de fleste like så folkemusikkinspirerte sangene i bunnsjiktet på 1970- og 1980-tallet, var det tyrkiske motstykket bare en av mange etnoinspirerte vinnere på 1990- og 2000-tallet. Noe grunnleggende hadde altså skjedd mellom 1983 og 2003.
At de samme type sangene beveget seg fra bunnen til toppen av resultatlistene, hadde likevel mer å gjøre med endringer i den mer generelle musikkverden, enn med eurovisjonen som sådan. Faktisk var grandprixlandene sene med å utnytte potensialet. Akkurat da Ofra Haza åpnet opp de internasjonale hitlistene for kombinasjonen av pop og tradisjonsmusikk fra Midtøsten, sluttet Tyrkia med å sende bidrag i samme sjanger. Selv om Enya hadde solgt millioner av sin etnoinspirerte irske new age-musikk, avviste irske RTÉ den enyaeske sangen «The voice» i 1995 med beskjed om at denne typen musikk ikke passet i Eurovisjonen. Da norske Secret Garden vant hele finalen dette året med Nocturne, en sang av akkurat dette slaget, skjønte flere at det ikke var noen grunn til å la sjanger bestemme hva som kunne være med. Følgelig avfeide heller det irske kringkastingsselskapet ikke «The voice» da denne ble sendt inn igjen i 1996. Resten av historien om akkurat denne sangen er at den vant både den irske og internasjonale finalen, i en konkurranse som var plutselig preget av en hel haug med likeså etniske bidrag.
At det noensinne har eksistert en regel om at eurovisjonsbidragene helst skal speile et nasjonalt særpreg, er en myte som dukker opp igjen og igjen. Det nærmeste det fantes en slik regel, var bestemmelsen mellom 1966 og 1972 og 1977 og 2008 om at man bare kunne synge på et av deltakerlandenes offisielle språk. Det skulle også gå noen år etter starten i 1956 før noen av landene deltok med bidrag som hadde noe som helst etnisk særpreg. En del av det europeiske fjernsynspublikummet kan kanskje ha trodd at Nora Brockstedt representerte noe etnisk da hun dukket opp i en nykomponert kvasisamedrakt og sang «Voi voi» i 1960, men denne sangen er på tross av både tema og antrekk likevel bare en tidstypisk slager. Det første klart folkemusikkinspirerte bidraget kom i stedet året etter, da Spania debuterte med «Estando contigo» – «Å være med deg». Dette var uansett ikke ment som noen introduksjon til tradisjonell spansk musikk, men reflekterte heller det faktum at spansk populærmusikk generelt brukte seg flittig av elementer fra folkemusikken. Plass ni av femten deltakere var likevel greit nok og må også sees i sammenheng med at tilsvarende etnoinspirerte spanske sanger også hadde vært populære på hitlister utenfor Spania.
At enhver internasjonale grandprixfinale skal ha et helt lite utvalg av folkeinspirerte bidrag, synes som en selvfølge i dag. Da Christine Gulbrandsen fremførte den eteriske «Alvedansen» og Alexander Rybak sin felelåt «Fairytale», var de begge grandprixmainstream. Christine hadde selskap av blant annet bosnisk balkanballade, albansk folkesang, armenske etnorytmer og tahitisk sang og dans fra Monaco. Alexander fremførte sitt bidrag mellom slovakisk miljøetnoromantikk, tradisjonell gresk festdans, finsk visesang og fransk samba.
Frem til 1996 var det likevel sjelden mer enn én folkemusikkinspirert sang med hvert år. Vi fikk gjennom årene likevel presentert et variert utvalg. Alpehorn og retoromansk country fra Sveits. Joik fra Norge. Reggae, country og flamenco fra Finland. Fado fra Portugal. Arabisk etnopop fra Marokko. «Aldri på en søndag»-pastisj og popmusikk inspirert av bysantinske toner fra Hellas. Tyrkisk etnopop oppblandet med opera. Diverse spanske popsanger med sydengjenkjennelige toner iblandet. Heller ikke å forglemme Kirsti Sparboes første bidrag i 1965: «Karusell», en blanding av sekstitallspop og norske folketoner, som medførte at de italienske orkesterfiolinistene i Napoli måtte imitere hardingfeler.
Men alt dette endret seg altså i kjølvannet av «Nocturne», da den folkemusikkinspirerte musikken virkelig gjorde sitt inntog i grandprixverdenen og til og med vant i 1996, 2003, 2004, 2005 og 2009. Men som i musikkverden ellers, har den mer puristiske folkemusikken ennå til gode å gjøre suksess utover et mer begrenset publikum. Den tradisjonelle flamencosangen «¡Ay que deseo!» klarte f.eks. bare en tjuende plass for Spania i 1996. Den typiske greske og fullstendig glemte folkeballaden «Horepse» kom ikke lenger enn midt på treet året etter. Den like så tradisjonelle og ikke-Enya-inspirerte irske «They can’t stop the spring», endte på en forsmedelig sisteplass i 2007. Men selv dette mer deprimerende bildet kan endre seg. Et seksspann med dansende bestemødre fra Udmurtia vant nesten den russiske nasjonale finalen i 2010, trollbandt fjernsynspublikummet og ble en stor youtube-hit og med sine tradisjonstro og fengende finsk-ugriske «Dlinnaya-dlinnaya beresta i kak sdelat’ iz nee aishon», oversatt til norsk «Lange, lange bjerkenever og hvordan lage sko av det». De samme udmurtiske bestemødrene er spesialinvitert til å komme med et nytt bidrag til den russiske finalen i år, så kanskje dette blir året virkelig tradisjonsmusikk vil hevde seg.
Saken sto opprinnelig på trykk i bladet Folkemusikk nr. 2 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar