Den nye norske filmen Gunnar goes God ønsker å vise deg meningen med livet. Det er sjelden film så direkte går løs på de virkelig store spørsmålene her i livet. En del vil kjenne igjen filmskaperen Gunnar Hall Jensen fra den originale og uhyre ærlige Gunnar goes comfortable fra 2003. Nå har han slått seg ned i forstaden med villa, Volvo og vovvov. Men tross for at han elsker både kone og barn, har han ikke funnet roen. Dette er, ifølge Gunnar selv, et liv som gjør ham død. Sannheten i ødemarken
Som så mange før ham, mener Gunnar at svaret er å finne i ødemarken. Kanskje fordi Arne Næss’ hytte på Hallingskarvet nå står tom, tar Gunnar sitt nesten like så frustrerte filmteam med seg i den egyptiske ødemarken, nærmere bestemt til det eldgamle egyptiske St. Makarios-klosteret – også å finne på www.stmacariusmonastery.org.
At Gunnar velger nettopp den egyptiske ødemarken, gjør at hans søken kommer tett på selve opphavet til denne ødemarksidealiseringen. Det var her, i sanden utenfor Nildalen, kristne munker først dro ut i ødemarken for å bli mest mulig perfekte i sin kristne tro.
Som et sted per definisjon uberørt av menneskelig sivilisasjon, hadde slike øde landskap på denne tiden allerede lenge blitt sett som knyttet til en mer opprinnelig menneskelig tilstand. Her er man nærmere både gudene og naturens uendelighet. I den førmenneskelige villmark har man tilgang til en opprinnelig visdom, til det vi i vår sivilisasjonsprosess synes å ha glemt. I ødemarken finner man selve sannheten. Sies det altså.
Både i mesopotamiske og greske tekster finner man denne sammenhengen mellom sannhet og ødemark. Den hellige Antonius som var den første munken til å bosette seg i dette ideallandskapet, har siden stadig fått følge av nye trosfeller. Henry David Thoreau, Fridtjof Nansen, Lars Monsen, bare for å nevne noen. Forbindelsen med de øde landskapene høyner samtidig disse personene i våre øyne til nesten overmenneskelige dimensjoner.
Ikke bli
Men verken i dagens film-Norge eller i det senantikke Egypt, er det nødvendig for alle å bli værende ute i ødemarken. Uansett hvor harmonisk Gunnar føler seg i St. Makarios-klosteret , gjør han det klart at dette ikke er en varig tilværelse for ham. Så heller ikke for oss andre hverdagsfrustrerte. Akkurat som med det store flertallet av troende i senantikken, er det bare noen få spesielt utvalgte superskikkelser som skal bosette seg ute i villmarken. De fleste kan nøye seg med å ære de som er der, lytte til hva de har å si, og slik finne selve svaret.
Hva var man finner av absolutt sannhet etter å blitt konfrontert med det som angivelig er ødemarkens fullkomne harmoni, har likevel ikke vist seg å være like absolutt. Mens de første ørkenfedrene kunne formidle at den absolutte sannhet var ensbetydende med en korrekt forståelse av den hellige treenighet, kom Nansen tilbake med evige idealer om norsk nasjonalisme og mannsidentitet. Thoreau fant menneskets absolutte balanse i ødemarken (om enn godt hjulpet av at sin mor som stadig kom innom ødemarken med middag til ham), mens Lars Monsen viser hvordan villmarken styrker oss både fysisk og psykisk.
Forstadssannhet
Ødemarkens absolutte sannhet vil kanskje av nødvendighet måtte variere etter hvilken livssituasjon man er seg i. For alle som måtte befinne seg nettopp i middelklassens mor-far-barn-tilværelse, har nettopp Gunnar goes God det endelige svaret. Etter å ha besøkt de salige munkene ute i ørkenen, konkluderes det som følgende: Ikke puss opp badet enda en gang, ikke bry deg med å svare telefonselgere fredags kveld, slutt med speed-orgasmer og Blue Village-holidays i Thailand, ikke vær tilgjengelig hele tiden.
Slik kan man ganske enkelt oppnå den absolutte harmoni og mening i forstadslivet - altså ifølge filmen Gunnar goes God.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 24. februar 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar