Vær snill, ellers…

Han er levende død, en frafallen helgen og straffer de som ikke oppfører seg som de skal. Skrekkfilmens fremstilling av Julenissen som et monster, er nærmere virkeligheten enn det vi kanskje ønsker å si til barna våre.

I den finske julefilmen Rare exports er Julenissen et livsfarlig monster som spiser slemme barn. Selv om han i mange hundre år har ligget levende begravd i nedfrossen tilstand i midten av et fjell, sørger Julenissens hjelpere for at barna blir behørig straffet om de ikke er snille. Men om Julenissen selv tines frem igjen, er ingen barn – absolutt ingen – lenger trygge.

Den finske skrekknissen er et godt stykke unna hvordan den moderne Julenissen gjerne fremstilles, med sin aura av kommersialisme, plast og overstadig lystighet. Når julenattens dype mørke senker seg, er det få ting som gjør mer for å lyse opp de truende skyggene enn den joviale Santa Claus.

Men ved nærmere ettersyn finner vi at den skjeggete pelskledde skikkelsen har en adskillig mørkere side.

Julenissen sprer slett ikke bare fryd og glede. Som vi synger om i Santa Claus is coming to town, finner han også «ut hvem som er slem og hvem som er snill.» Det går ikke an å slippe unna, hvor enn du forsøker å gjemme deg. For Julenissen «ser deg når du sover, han ser deg når du er våken.» Du har derfor ikke noe valg. «Du må passe deg. Du må ikke gråte. Du må ikke sutre.» Hvis ikke går det ille. Hvordan det eksakt vil gå deg ille, varierer. Du kan risikere å få kull i stedet for julegaver. Eller som man kan lese i det anonyme diktet Old Santeclaus fra 1821, en av de viktigste tekstene i Julenissens mytologi, får ulydige barn et bjerkeris som foreldrene kan bruke på dem. I Rare exports blir slemme barn spist med hud og hår.

Men hvem er egentlig denne allvitende skikkelsen som straffer og belønner deg etter hvilken liste han setter deg opp på? I Tim Burtons burleske film Nightmare before Christmas blir julen kuppet av halloweens mange skrømt og vandøde skikkelser. Hele filmens konsept er bygget rundt motsetningen mellom den glade og joviale Julenissen og det han angivelig ikke er. Men egentlig er denne motsetningen kun en filmatisk konstruksjon. For Julenissen er også død. Han vil bare ikke ligge rolig i graven sin.

Julenissen, Santa Claus, Sankt Nikolas døde ettersigende 6. desember 346 i den greske byen Myra i Lilleasia. Om ikke alle er like enige om selve dødsdatoen, er det ingen som betviler det faktum at biskopen kjent for sin gavmildhet, har vært død i snart to tusen år.

Mens hvis Julenissen er død, hvordan kan han da fly over hustakene på julekvelden? Døde helgener gjør mirakuløse ting, og Sankt Nikolas kvalifiserer helt klart både etter katolske og ortodokse kriterier som en død helgen. Men da Sankt Nikolas tok skikkelse av den pelskledde Santa Claus eller Julenissen, tok ikke helgenen bare en ny rolle. Han ga opp sin tro. Han forlot kristendommen som hadde gjort ham til en helgen. Det er som en frafallen helgen han konkurrerer med Jesusbarnet om oppmerksomheten i juletiden.

Da den frafalne Sankt Nikolas på begynnelsen av 1800-tallet ble Julenisssen og begynte å bevege seg rundt på nattehimmelen, var han likevel ikke den første i disse mørke sfærene. Vinternatten var allerede full av andre skikkelser som fløy gjennom luften. Her fantes orskorsreia, eller den ville jakten som det heter andre steder i Europa. Dette var følget av andre døde skikkelser som hadde sviktet den sanne tro og følgelig aldri funnet roen. Om du møtte dette flyvende følget, var du ille ute. Underlige syn og lyder i luften var god grunn til å lukke og bolte alle skodder og dører og håpe at de holdt.

Om det var nå så, at man selve julekvelden, mirakuløst nok, skulle høre lyden av hovslag og dombjeller oppe i luften, bør man kanskje tenke seg om to ganger før man går ut og ser hva som er der ute i det kalde mørket. Og så får man bare håpe at den pelskledde allvitende skikkelsen ikke har satt deg på feil liste.

Saken sto opprinngelig på trykk i Bergens Tidende 24. desember 2010.