I all evighet

Det er i kinoens mørke, i sofakroken foran tv-skjermen, folk flest i dag får forestillingene om hva som skjer etter døden. Det er her vi finner trøst og håp om at det hele skal ende bra. I all evighet.

Clint Eastwoods nye film, Hereafter, forteller oss hva som venter oss etter døden gjennom en rekke vitnesbyrd. En fransk journalist har en fantastisk nær-døden-opplevelse, når hun blir skylt av gårde med tsunamien i 2004. En amerikansk lagerarbeider nærmest plages av sine evner til å kommunisere med vennligsinnede døde. En engelsk gutt fortviler over tapet av sin tvillingbror, helt til broren, takket være det amerikanske mediet, kan fortelle at alt er greit, fint, og ingen ting å bekymre seg over. Det er faktisk morsomt å være død og vektløs, får vi opplyst av den nylig avdøde gutten som tilsynelatende vil beholde sin barnlige fascinasjon over tilværelsen for all tid.

Vi er i spillefilmens verden. Men Hereafter sprenger flere av fiksjonens rammer. Filmen har et klart budskap. Budskapet er like så enkelt, som det er attraktivt logisk. Døden er ingenting å frykte. Døden er en fantastisk tilstand der vi beholder vår bevissthet i all evighet.

Filmen forsvarer budskapet, i alt sitt håp og all sin godhet, nesten dogmatisk, idet den franske journalisten klager over alle som ikke vil akseptere hennes vitnesbyrd, «Hva jeg har sett med egne øyne, hvor vi skal, hva vil alle vil oppleve, alle som en av oss.» Det er ikke bare hovedpersonenes vitnesbyrd i Hereafter, filmen vil vi skal tro på. Svært mange mennesker har i virkeligheten kunnet fortelle om opplevelser av lys og fred når de våknet opp fra å ha vært klinisk døde i kortere perioder. Dette er, ifølge filmen, «bevis» på at døden som sådan er en tilværelse av lys og fred i all evighet – selv om altså ingen av de reelle vitnemålene vi har, er fra annet enn noen få minutters erfaring som død. Dette er en overbevisning som også finnes i mye nyreligiøsitet. Det er følgelig denne nyreligiøse troen, ikke vitenskapelige fakta, filmen formidler til folk flest.

Hereafter er ikke enestående, men bare én i en rekke lignende Hollywood-fremstillinger av det hinsidige. I Disney-tegnefilmen Min bror bjørnen er det å dø ensbetydende med å bli oppslukt av et lys av uendelig kjærlighet, innsikt og fellesskap med alt levende. I Field of dreams er døden en tilværelse der man får oppfylt sine inderligste drømmer. I Ghost lærer vi at et vidunderlig lys kaller på alle noenlunde gode mennesker. Ifølge Peter Jacksons The lovely bones, er døden en rekke vidunderlige landskap, der selv de som er drept på det mest uhyrlige vis kan finne fred og en meningsfull tilværelse. Flere fjernsynsserier bekrefter den samme forsonende fremstillingen av døden. I Ghost whisperer, Medium og Dead like me hjelper hovedpersonene døde sjeler mot et lysfylt dødsrike.

Film og TV-verdenens til tider svært så eksplisitte fremstilling av tilværelsen som død, fremstår som desto mer markant i lyset av samtidig kristendoms fremstilling av det hinsidige. Selv om Den norske kirke mer enn noe annet vår nasjonale dødsinstitusjon, er den desto mer taus om hva som skjer etter dødsøyeblikket. Uansett i hvor liten grad man har vært aktiv i kirken, velger de aller fleste en begravelse i kirkelig regi, mens det å trøste etterlatte er en av statskirkeprestenes mest synlige roller. Men så stopper det.

Mens høy og lav tidligere fikk klar beskjed av presteskapet hvordan det ville gå i evigheten, sier de store kirkene oftest i dag ikke annet enn at sjelen vår er antagelig udødelig. Mens tidligere kirkekunst er full av både fantastiske og redselsfulle illustrasjoner av evigheten, overlater kirken detaljene til andre i dag.

Hva som skjer i døden er og blir et trosspørsmål, siden ingenting er verken bevist eller motbevist. Kirkens nesten demonstrative taushet på dette trosfeltet, innebærer at det har oppstått et vakuum, et tomrom, som nå fylles av andre aktører. Og det er her Hollywood kommer inn med sitt bejaende og fascinerende bilde av døden, godt avstemt med moderne metavitenskapelige spekulasjoner og en utbredt moralsk overbevisning om at alle fortjener å ha det bra – i all evighet.

På denne måten er Hereafter og de andre dødsfremstillingene i Hollywoods regi, blitt filmen vi tror på.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 27. januar 2011