Det andre juleevangeliet

Donald Duck på julaften er en del av hva som kan sees som det andre juleevangeliet. «When you wish upon a star.»

I år ble en viktig del av julen reddet i siste liten. Det så lenge ut til at NRK ikke ville få rettighetene til å sende den tradisjonelle Donald Duck og vennene hans på julaften. Så, i siste liten, ble det en ny avtale mellom Disney og NRK. Slik kunne over åtte hundre tusen nordmenn igjen få gjort som de alltid gjør på julaften.

Like sikkert som at nettene blir lange, kommer de årlige klagene om at Jesus ikke får nok plass i julen. Disney-kavalkaden er på alle måter et typisk eksempel på hva så mange Jesus-tilhengere mener tar plass fra Jesus. Selv om julaften desidert er den dagen flest nordmenn går i kirken, er det likevel flere som ser på Donald på TV den dagen.

Men Jesus vs. Donald representerer ingen enkel dragkamp mellom religion og sekularitet, som man gjerne kan bli forledet til å tro. Disney-kavalkaden summerer opp mye av hva den populærkulturelle julen handler om, men populærkultur er på ingen måte identisk med sekularitet. Den populærkulturelle julen er full myter, ritualer og trosforestillinger som er vanskelig å se som annet enn nettopp religiøse. Donald Duck og vennene hans på julaften er slik en del av hva som kan sees som det andre juleevangeliet.

«Alt hva julen står for»
Men hva i all verden er religiøst ved Disney-kavalkaden? Hva har Snøhvit eller Askepott i det hele tatt med julen å gjøre? Selve nøkkelen for å forstå dette kommer mot slutten av programmet. Det å vende seg mot en stjerne og ønske seg noe, erklærer Timmi Gresshoppe, «symboliserer tro, håp, og alt hva julen står for.» «When you wish upon a star, gjør det ingen forskjell hvem du er. Alt hva ditt hjerte begjærer vil bli oppfylt for deg.» Timmis sang er i seg selv ganske enkelt en liten troserklæring. En erklæring om hvordan det viktigste er troen i seg selv. Bare man tror, håper, ønsker seg noe, ektefølt og inderlig nok, «vil dine drømmer bli oppfylt». «Hvis ditt hjerte er i din drøm, er ikke noe ønske for stort.» Slik gjør Disney julen til troen på sine drømmer og på troens kraft.

Disneys juletro er en tro uten noen gud. Det er skjebnen, ikke Gud, som kommer «som et lyn fra klar himmel … og hjelper deg.» Den utdefinerer ikke det guddommelige, men det guddommelige er fullstendig irrelevant. Det er dette vi ser igjen og igjen i Disney-filmene som klippene i julekavalkaden er hentet fra: Som når Askepott synger, «Uansett hvor mye ditt hjerte sørger, hvis du bare fortsetter å tro, vil drømmen du drømmer gå i oppfyllelse.»

Juletroen
Troen på det gode, på at noe vidunderlig skal skje og på julen i seg selv, er sentral i hele den populærkulturelle julefeiringen. Du finner denne troen igjen og igjen presentert i juleklassikere som Miracle on 34th Street, How the Grinch stole Christmas og Santa Clause-filmene. Den kanskje viktigste av alle populærkulturelle julefortellinger, Charles Dickens’ A Christmas carol, handler om hvordan gnieren Scrooge blir omvendt til å tro på julen. I denne fullstendig Jesus-fri beretningen går Scrooge fra å mene at julen er «humbug», til å omfavne ikke bare høytidens moral om glede og gavmildhet, men å erklære at «jeg vil ære julen i mitt hjerte og forsøke å holde den hele året.»

Julenissen, den populærkulturelle julens aller viktigste skikkelse, dukker vanligvis også opp i Disney-kavalkaden. Han speiler også trosforestillinger, om enn i den nokså spesielle formen der barn er forventet å tro, men voksne ikke er det. Julenissen, den gamle helgenen Sankt Nikolas som har beveget seg langt vekk fra sin opprinnelige kristne kontekst, presenterer det samme moralske julebudskap om godhet og gavmildhet som Dickens og Disney.

Same procedure as every year
Bare det å se på Donald Duck og vennene hans er for mange av oss minst like viktig for den dickensianske julestemningen som selve innholdet. Det hører med til julen vår nettopp fordi vi «alltid» har gjort det. Det skal være «same procedure as every year» for å sitere Grevinnen og hovmesteren, et annet program som gjennom å bli vist igjen og igjen er blitt minst like viktig i mange nordmenns julefeiring.

Tradisjoner er en svært sentral del av det populærkulturelle juleevangeliet. Det er en ritualitet som speiler religiøse mønstre. Den populærkulturelle julens tradisjoner er paradoksalt nok, ofte knyttet til tradisjoner med svært kort historie. Julen som vi kjenner den i dag, med julegaver og julestemning, juletrær og julenisser, julekort og kommersialiserte julesanger, er for stor del noe som oppsto i 1800-tallets Storbritannia og USA. Men den populærkulturelle julens begynnelsen er samtidig en begynnelse som gjorde alt hva den kunne for å skjule sin egen opprinnelse. Den nylig oppkonstruerte viktorianske julefeiringen skulle selv fra starten være slik den «alltid» hadde vært. Den nye viktorianske middelklassen oppfant ikke bare den engelske julen og slik grunnlaget for all senere julefeiring, de oppfant også «tradisjonen» som de selv påsto de bare gjenoppvekket.

Tradisjonene som tradisjoner fikk med julen altså en verdi i seg selv – tradisjonene ble selve julestemningen. Man gjør som man gjør fordi det er forbundet med en forestilling om at dette er hvordan dette alltid er blitt gjort. Dermed kunne også den nye TVen lett fått innpass i julens tradisjoner. Tradisjonene behøver ikke engang å gå tilbake til fjernsynets barndom for å føles som eldgamle. Selv om Disney-kavalkaden ble vist på NRK første gang i 1979 og først årlig siden 1997 (med unntak av 2002), sitter vi likevel igjen med følelsen av at slik har det alltid vært.

Hva ville Jesus si?
Gjennom julens tro på tradisjonens kraft blir Donald, julenissen og alle de andre nyere juletradisjonene like mye en del av julen som Jesus og det opprinnelige juleevangeliet. Begge juleevangeliene handler samtidig om glede og det å være gode mot hverandre. Sånn sett ville kanskje ikke Jesus selv funnet noen grunn til å klage over at han ikke er alene om oppmerksomheten i julefeiringen. Kanskje han også, i stedet for å akke seg, bare ville si: From all of us to all of you. God jul.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 27. desember 2012.

Sannhetsord fra kjærlighetens profetinne

Jeg kan ikke huske at en og samme person noensinne er blitt kalt både «hatefull», «fanatisk» og «patetisk» i ett og samme avisinnlegg.

Dette kunststykket står Fritt Ord pris-vinner Nina Karin Monsen for. Og det er jeg som blir gitt alle disse karakteristikkene. Åpenbart med grunnlag i sin underkjente doktorgradsavhandling i filosofi - for flere formelle kvalifikasjoner har hun ikke - tillegger Monsen meg også et så «ekstremt sinne» at hun definerer det som en diagnose.

Nina Karin Monsen, hele Norges selverklærte «elskende menneske», joho. Saken sto opprinnelig i Dagbladet 19. november 2012.

Monsen hudfletter meg fordi jeg ikke har tatt med sidetall når jeg siterer diverse angrep på minoriteter fra hennes bok Kampen mot ekteskapet. At sidehenvisninger aldri har vært skikk i norske avisinnlegg betyr selvfølgelig ingenting, fordi hennes tekster står i en særklasse. Det er bare å beklage. At jøder, nei homofile var det visst, er noe annet enn «normale mennesker» er på side 108. De er «medfødt uføre» på side 134. Homoekteskap er «kaosskapende» og «inhumant» på side 87. Takket være de «demoniske» homovennlige lovene (141) må gode kristne nå kjempe i et samfunn preget av «løgnen og ondskapen» (234).

Men Monsen misforstår når hun sier at jeg «går løs på» henne. Jeg har aldri angrepet henne noe sted. Min kritikk har alltid vært rettet mot Fritt Ord, for at de ærer en person som stempler minoriteter som demoniske og inhumane og som definerer enhver kritikk av seg selv som forfølgelse og sjikane. Monsen selv, med det jeg har forstått som hennes grenseløse forakt og hjelpeløse mangel på logikk, har jeg først og fremst sett som ren underholdning - sånn på linje med «Du skal høre mye» eller «Skal vi danse».

Men nå undres jeg om jeg ikke har tatt fullstendig feil. Når alle som er uenige med henne er «hatefulle» og «fanatiske», må jo Monsen selv være kjærlighetens profetinne. Selv når hun diagnostiserer meg for å ha et «ekstremt sinne», legger hun til i sin grenseløse omsorg at «vi får håpe at han får hjelp i tide.» Når hun nå kommer ut av skapet som tidligere samboende, viser hun at hun ikke en gang står tilbake fra å refse sine egne tidligere synder idet hun plasserer samboere sammen med blant annet homofile, pedofile, utro, rusmisbrukere og humanetikere i en kamp mot «åndelige verdier, mening, sannhet og god moral» ensbetydende med den gamle ekteskapsloven (side 20 og 17).

Monsen definererdet meste av kritikken mot seg selv og prisen som «verbal vold». Som hun slår fast, «homofile, heller ikke deres mødre, eller andre slektninger og venner, har ingen rettigheter som gir dem fullmakter til å være verbalt voldelige» (fra Monsens blogg). Ikke noe fritt ord, nei. Vi må bare holde kjeft.

Mor Monsen er vår tids svar på Mor Go’hjerta. Vi må bare forstå at det er kjærlighetens budskap hun fremmer med sine personangrep og minoritetskritikk. Hun vil bare skape en bedre verden. Noe som selvfølgelig bare er mulig om alle mener det samme som henne.

Beæring og minoritetsforakt

Vil de som støttet Fritt Ord for sin hylling av Nina Karin Monsen, nå forsvare Trond Ali Linstad?

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 13. november 2012.

Trond Ali Linstad har med rette blitt kritisert for å si bl.a. at vi må være «kritiske til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har». Få ønsker å kneble Linstad, men at han har blitt innstilt til Kongens fortjenestemedalje i sølv er blitt møtt med mye protest.

Uten at jeg på noen måte vil forsvare Linstad eller tildelingen av medaljen, er det likevel viktig å være klar over at uttalelsene hans slett ikke er blant de verste av hva som er blitt sagt om minoriteter i Norge de siste årene.

Her er noen klipp fra en bestselgende norsk bok fra 2009: Jøder er noe annet enn «normale mennesker». De er «medfødt uføre». Jøders levesett er «kaosskapende» og «inhumant». Ute i et spesielt politisk ærend», har jøder gått i allianse med «utro, pedofile, kriminelle, prostituerte, rusmisbrukere, korrupte, enslige, humanetikere, kommunister, sosialister, sosialdemokrater, samboere» i en universell kamp mot «åndelige verdier, mening, sannhet og god moral». Takket være «demoniske» jødevennlige lover, lever vi nå i et samfunn preget av «løgnen og ondskapen».

Dette er alle sitater hentet fra Nina Karin Monsens bok Kampen om ekteskapet. For å understreke parallellene, har jeg bare byttet ut homofile og homofili med jøder og jødedom. Dette minoritetshatet som på alle måter overgår Linstads jødekritiske konspirasjonsteorier, ble definert av Fritt Ord som «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt.» Hun fikk derfor Fritt Ords Pris med den eksplisitte begrunnelsen at hun «gir en stemme til de mange som har vondt for å komme til orde» i debatten om homofiles rettigheter.

Heller ikke Linstad er glad i homofile og karakteriserer homofili som «avvik». Selv om Linstad på ingen måte kommer opp mot Monsen i konspirasjonsteorier og minoritetsforakt, er han i enda mer grad enn henne en som «gir en stemme til de mange som har vondt for å komme til orde», siden det er så mange færre som sier kritiske ting om jøder enn om homofile i offentligheten. Uansett hvordan dette forholder seg til kriteriene for Kongens fortjenestemedalje, har nok Fritt Ord Linstad på sin vurderingsliste.

Tildelingen av Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen ble sterkt kritisert fra flere hold. Mer overraskende var kanskje de voldsomme støtteerklæringene pristildelingen fikk fra prominente skikkelser i alle deler av samfunnet. Ser man det fra Fritt Ords kriterier, er det eneste som skiller Linstad fra Monsen at han viser mer mot ved å usaklig kritisere en minoritet som sjeldnere møter offentlig kritikk. Vi kan derfor regne med at de samme menneskene som støttet Fritt Ord for sin hylling av Monsen, nå kommer til forsvar av Linstad.

Jesus’ nye ansikt

Skandalen var total etter det mislykkede restaureringsforsøket. Men så begynte de å komme. Alle som ville se Jesus’ nye ansikt.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 31. august 2012.

Det er noe mange har fått med seg: Jesus’ nye ansikt. Eller mer bestemt det ytterst originale restaureringsforsøket på et 1800-tallsmaleri av Jesus i en kirke i den spanske byen Borja. En 81 år gammel lokal kvinne hadde fått det for seg at hun selv skulle reparere maleriet som hadde begynt å skalle av. Men det gikk ikke så bra. Resultatet ble på ingen måte likt originalen. BBC mente det heller lignet en fargestifttegning av en veldig hårete ape i en alt for stor kjortel.

Skandalen var total. Byens myndigheter kunne ikke forsikre oss raskt nok om at det opprinnelige bildet skulle rettes opp. Og hvis det var umulig, skulle et fotografi av det originale maleriet plasseres over denne katastrofen av et Jesus-portrett. Men så begynte de å komme. Alle som ville se Jesus’ nye ansikt. De ville skue det velmenende, men akk så håpløse forsøket av en troende kvinne på å reparere en fuktskadet fremstilling av Guds sønn. Så imperfekt. Så mislykket. Så fullstendig hjelpeløst. Og mest av alt: Så uendelig menneskelig.

Og det er ikke bare til selve kirken folk strømmer til. Mennesker av alle slag finner sammen på nettet i sin begeistring og fascinasjon over det nye Jesus-bildet. Det har dukket opp fansider og underskriftskampanjer om at det amatørmessige restaureringsforsøket må bevares.

Ansiktet med de store svarte øynene, de to enkle strekene som et forsøk på en munn, den pinnsvinaktige hår- og skjeggmanken, er så umiddelbart gjenkjennelig. Som et kulturelt ikon. Og det blir plassert i stadig nye sammenhenger. I Leonardos nattverd, som Munchs skrik, som romvesenet E.T. – og kanskje mest oppsiktsvekkende: Som et sterkt funksjonshemmet lite barn på fanget til sin mor Maria, som åpenbart elsker ham betingelseløst akkurat som han er.

Men Jesus fra Borja er ikke det typiske kulturelle ikonet. I en verden der fysisk perfekthet og skjønnhet stadig blir sett som ensbetydende med det beste, representerer Jesus’ nye ansikt noe annet. I en kultur der menneskelig verdi så ofte måles i synlig vellykkethet, viser denne ytterst mislykkede presentasjonen av Guds sønn et annet verdisyn.

Ingen vet hvordan Jesus så ut. Vi har ingen samtidige avbildninger eller beskrivelser. Likevel er det en klar standard for hvordan han fremstilles: Som en vakker og vellykket ung mann. Men Jesus brydde seg ikke med ytre skjønnhet. Han brydde seg med de utstøtte, med prostituerte, samaritanere og funksjonshemmede. Og ikke minst med de spedalske, hvis sykdom i siste instans utsletter de fleste ytre menneskelige kjennetegn.

Vi vet altså ikke hvordan Jesus så ut. Men om hans ansikt speilet de utstøtte som var hans hjerte nærmest, var det kanskje noe i nærheten av nettopp det mislykkede portrettet i kirken i Borja. I sitt fullstendig amatørmessige, men likevel så uendelig kjærlige, forsøk på å fremstille Jesus, har den 81 år gamle Cecilia Gimenez kanskje nettopp fanget selve hans essens.

Hvis jeg skal ha ett Jesus-bilde hjemme, ja, da må det bli dette.

Ingen eventyr om jentegutter

Mens Disneys bejublede kvinneskikkelser kan være absolutt hva som helst, kan filmenes unge mannlige helter være det meste – bare ikke feminine.

Saken sto opprinnelig på trykk i Bergens Tidende 30. august 2012.

Prinsesse Merida er en flott og tøff skotsk prinsesse som gjør som hun vil i møte med forventede kjønnsstereotypier. Hun blåser i alle krav om å være en søt og yndig prinsesse. Hun skyter bue bedre enn de fleste, selv om dette er noe jenter ikke skal gjøre i det hele tatt. Og ved sitt fysiske mot, redder hun til slutt hele kongeriket.

Disneys siste film, Modig, er nok en hyllest av hvordan unge jenter kan forme sine egne kjønnsroller. Dette har vært et standardtema i mange av de nyere Disney-filmene. Belle i Skjønnheten og udyret foretrekker bøker og kunnskap fremfor å tenke på utseende og romantikk. Gorillapiken Terk i Tarzan er Tarzans beste og tøffeste kamerat og fremstår som fullstendig fremmed for all feminin ynde. Pocahontas i filmen av samme navn, elsker ekstremsport og bryr seg ikke om forventninger om at hun bør gifte seg.

Selv en kvinnelig transvestitt, eller cross-dresser som hun blir kalt i filmen, har hatt hovedrollen i et av Disneys store epos. I Mulan møter vi den unge jenta som fortvilet forsøker å presse seg selv inn i den tradisjonelle kvinnerollen. Jo mer hun forsøker, desto mindre synes hun at speilbildet ligner på hennes indre jeg. Men alle kjønnstraumene forsvinner etter at Mulan kler seg ut som en mannlig soldat. Etter litt famling med noen av mannsrollens klisjeer, søker hun/han ikke lenger etter sitt indre jeg. Den kjekke transpersonen synger om kvinnen i sitt liv, flørter med sin barske kaptein og blir hilst begeistret av ungpiker i rismarkene. Slik blir Mulan en person mennesker av de fleste kjønn og legninger kan identifisere seg med.

De flotte unge kvinneskikkelsene som går inn og ut av tradisjonelle kjønnsuttrykk ettersom de selv finner det for godt, speiles ikke i tilsvarende mannsskikkelser. Mens Disneys bejublede kvinneskikkelser kan være absolutt hva som helst, kan filmenes unge mannlige helter være mye rart – bare ikke feminine.

De få gangene vi møter menn som beveger seg inn i det feminine kjønnslandskap er det ikke meningen vi skal være imponert eller begeistret. Vi skal enten grøsse eller le. Forfinede og lettere feminine skikkelser som Frollo i Ringeren av Notre Dame, guvernør Ratcliffe i Pocahontas og Hades i Herkules, er alle ondskapsfulle og farlige antagonister. Når Mulans mannlige soldatkamerater kler seg i drag, er det et humoristisk innslag. De mer feminine faktene til Jack Sparrow, sjørøverkapteinen i Pirates of the Caribbean-filmene, presenteres på tilsvarende vis først og fremst som komiske.

Et gjennomgående tema i de siste par tiårs Disney-filmer er hvordan man skal være tro mot seg selv og den man innerst inne er. Nesten alle jenter og de fleste gutter, kan da også lett finne flotte skikkelser som speiler hvem de er eller ønsker å være i disse eposene. Mindretallet av unge gutter som drømmer om skjønnhet og ynde, kan også hente inspirasjon i det generelle disneybudskapet. Men inspirasjonen for dem stopper dessverre der. Gutter som ønsker å trollbinde omgivelsene med sin glamorøse fremtoning, må se andre steder etter positive rollemodeller.

Når vi ser på gutters mulighet til å leve i utradisjonelle kjønnsroller, handler det om et område der virkeligheten overgår eventyret – i det minste disneyeventyret. I stadig flere familier, skoler og barnehager i mange land, får de unge guttene som ønsker det, løpe rundt med neglelakk og hårbånd og pene kjoler. Det er gutter som ønsker å være jenter, det er gutter som bare ønsker å være feminine gutter og det er gutter som ønsker å fremstå som feminine én dag og maskuline en annen dag.

I all tyllen og glamoren, kan man kanskje bli forledet til å tro at dette handler om svake og forsiktige skikkelser. Men de er alt annet enn nettopp det. Aksepten for feminine kjønnsuttrykk blant gutter, er fremdeles så lav både blant mange voksne og andre barn, at de feminine guttene som faktisk tør å være som de helst vil, er de tøffeste av de tøffeste.

Filmen om prinsen som ønsket å være prinsesse, fremstår nok dessverre for Disney-konsernet som fremdeles alt for risikabelt. Men når den filmen endelig kommer, vil det være eventyret om den tøffeste gutten av dem alle.

Lovlig diskriminering

Det er fullt lovlig å diskriminere prostituerte, både i arbeidslivet og samfunnet generelt.

At prostituerte skal inn i arbeidslivet er et av målene for det nye forbudet mot sexkjøp. Men da ProSentret i sommer ba 48 store bedrifter om praksisplasser for prostituerte, fikk de ingen svar. Få, om noen, ønsker å ansette tidligere prostituerte.

Et grunnleggende problem er at arbeidslivet kan gjøre akkurat som de vil. Det er nemlig fullt lovlig å diskriminere prostituerte, både i arbeidslivet og samfunnet generelt.

Ifølge leder i Stortingets justiskomité, Anne Marit Bjørnflaten (Ap), kan det at ingen vil ansette tidligere prostituerte løses ved at «Vi […] må jobbe enda hardere for å få til et bedre samarbeid mellom frivillige, ProSentret, oss i det offentlige og næringslivet.»

Bjørnflatens løsning gjør likevel ingenting med det faktum at næringslivet kan fortsette å nekte å ansette tidligere prostituerte så lenge de selv måtte ønske det. Hvorfor vil hun ikke gjøre det ulovlig å diskriminere prostituerte?

Arbeidsmiljølovens § 13 om forbud mot diskriminering, har en klar avgrensning av diskrimineringsgrunnlag. Det er forbudt å diskriminere noen på grunn av kjønn, religion, livssyn, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming, alder, deltidsansettelse eller midlertidig ansettelse. Det er ifølge arbeidsmiljøloven derimot fritt frem å diskriminere på alle andre grunnlag, slik som om man er eller har vært prostituert.

Bjørnflaten sier man må jobbe med holdningsendringer, at «det private næringslivet må også ta ansvar for sine holdninger», men foreslår ikke å gjøre noe med det faktum ar det er lov å diskriminere prostituerte. Man kan tenke seg hvordan reaksjonene ville vært om en politiker mente at det skulle være lov å diskriminere norsk-somaliere, homofile eller funksjonshemmede; at politikerne bare skulle komme med noen vage holdningsskapende tiltak for å dempe fordommer. Tenk om en politiker mente at en hver arbeidsgiver skulle ha lov å være rasistisk.

Lovendringer er i seg selv politikernes viktigste holdningsskapende verktøy. Som alle vet ville holdningene mot diskriminering vært uendelige dårligere stilt uten lover som arbeidsmiljøloven, kjønnslikestillingsloven, lov om etnisk diskriminering, partnerskapsloven og så videre.

Den foreslåtte loven mot sexkjøp er i seg selv et godt eksempel på hvordan politikere ønsker å endre holdninger ved hjelp av lovverket. Ved å forby sexkjøp, prøver regjeringen å gjøre synet på sexkjøp mer negativt blant befolkningen. Det blir dermed underlig at de samme politikerne ikke samtidig bruker loven til å forsøke å begrense de fordommene som mer enn noe annet nettopp tvinger de prostituerte til å fortsette som prostituerte.

Arbeidslivets absolutte motvilje mot å ansette tidligere prostituerte, er bare ett av mange uttrykk for den forakt og diskriminering prostituerte ofte utsettes for. I Oslo har flere kommet med påstander om hvordan prostituerte «forsøpler» gatebildet, mens norsk-afrikanske menn har truet med borgervern fordi afrikanske prostituerte gir andre svarte mennesker «dårlig image». I Bergen er det blitt en tradisjon blant russen å kaste egg og stein på prostituerte, og å skyte på dem med vannpistoler fylt med urin. Prostituertes fare for å bli utsatt for vold og trakassering er generelt mange ganger større enn det er for mennesker i andre deler av samfunnet.

At prostituerte er blant samfunnets mest diskriminerte og trakasserte grupper, er et faktum. Underlig nok, er ikke dette blitt reflektert i noe som helst diskrimineringsvern i loven.

Så lenge ingen går inn for å kriminalisere salg av sex, finnes det ikke noe grunnlag for å forskjellsbehandle prostituerte. Spørsmålet blir dermed, på hvilket grunnlag politikerne tillater arbeidslivet og andre å diskriminere prostituerte.

Menneskerettighetene forbyr alle former for diskriminering. Også prostituerte beskyttes av menneskerettighetene. Hvis ikke politikerne ønsker å beskytte prostituerte mot diskriminering, må de altså gi en saklig forklaring i henhold til menneskerettighetene på hvorfor akkurat denne gruppen skal utelates fra lovens diskrimineringsvern.

Om loven som vil forby kjøp av sex blir vedtatt, vil det helt klart bli vanskeligere å være prostituert i Norge. Dette er i seg selv et av målene for forbudet, siden forslaget bygger på en forestilling om at alle som selger sex er ofre. Men hvis alle prostituerte er ofre, hvorfor skal de så diskrimineres i arbeidslivet og ellers i samfunnet?

Så lenge det er lov å diskriminere prostituerte, er veien ut av prostitusjon effektivt stengt for de fleste. Dette kan umulig være målet for justisdepartementets nye lovforslag? Å forby diskriminering av prostituerte følger derimot av de samme forestillingene som disse politikerne legger til grunn for forbud mot sexkjøp.

Heller ikke politikerne som er mot forbudet mot sexkjøp, har noe ønske om å straffe prostituerte. Et av argumentene mot å forby sexkjøp, er nettopp at et slik lovforbud kan være med på å ytterligere stigmatisere en allerede utsatt samfunnsgruppe. At man vedtar en lov som vil være med på å begrense fordommer overfor prostituerte, vil følgelig være i overensstemmelse med også disse politikernes grunnleggende holdninger.

Når tilhengere og motstandere nå diskuterer forbud mot kjøp av sex, bør de derfor bruke anledningen til å sikre at prostituerte - samfunnsgruppen både lovtilhengere og -motstandere mener de vil beskytte - faktisk får en reell lovbeskyttelse mot diskriminering.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 7. november 2008.

Idrett i dødens grenseland

Hva er det som fascinerer oss med de store idrettsutøverne? Er det styrken, motet, utholdenheten? For de gamle grekerne var det egentlig ingenting av dette: De hyldet sine olympiske vinnerne for hvordan de nådde dødens grenseland, for så å vende tilbake. Hvilken gyldighet har dette i dag?

At våre store idrettsutøvere blir feiret som helter er ikke noe nytt. De er de store personlighetene som setter både Norge og det ene eller det andre tettstedet på verdenskartet. Men det er mer enn det. Der vi sitter i våre mer alminnelige tilværelser ønsker vi også å vite alt om selve opplevelsen. «Hvordan føltes det?» er ofte standardspørsmålet når de ramler om kull over mållinjen med blodsprengte øyne og ikke lenger alle kroppens funksjoner under kontroll. Senere blir alt hva de gjør eller sier av stor interesse. Det er som om deres fantastiske bragder har preget dem for livet, åpenbart dem for en dimensjon i tilværelsen som er uoppnåelig for oss.

En av det gamle Hellas’ største lyrikere, Pindar som levde på firehundretallet før Kristus, skrev utelukkende dikt som tok utgangspunkt i vinnerne i de forskjellige panhellenske idrettsstevnene, deriblant oldtidens olympiske leker. Til tross for de utallige forsidene og det enorme antallet sportssider vi har i dag, er denne lyriske hyldingen av idrettsutøvere likevel fremmed for oss. Halldis Moren Vesaas kunne oversette en gammel olympisk hymne til Zeus til Lillehammer-OL, men hun skrev aldri i poetiske vendinger om hverken Bjørn Dæhlie eller Finn Christian Jagge. Hvorfor skulle så Pindar som en av antikkens fremste lyriske diktere bry seg med svette brytere og løpere?

Alle de forskjellige panhellenske lekene var religiøse stevner som innebar blant annet offer til både de himmelske og de underjordiske maktene. Denne religiøsiteten ser man også av Pindars diktning: Dette er ikke sportsreportasjer, men hyldningsdikt hvor bragdene til de ypperste idrettsmennene blir beskrevet med allegorier om heroenes kontakt med gudene, og om reiser til de fjerneste områder. I første omgang kan disse sammenligningene virke noe søkt på mennesker som lever i et verdensbilde som er så fullstendig gjennomsyret av naturvitenskapen. Uten logikk er de likevel ikke.

Mosjonsjoggere og selv deltagere i lekene som endte bare litt lenger nede på resultatlisten, er fullstendig uinteressante for Pindar. Det er følgelig ikke idretten for idrettens egen skyld som er av interesse for ham. Det er de som tøyer grensene for det som er menneskelig, tøyer grensene mot det umenneskelige. Det er de som går til de absolutte ytterpunktene – og kommer tilbake. De aller ypperste idrettsutøverne, vinnerne, har gått hinsides alle menneskelige begrensninger. Dikteren sammenligner idrettsbragden med det å reise til verdens ende, med det å gjøre det nesten umulige: «Han kan ikke bestige himmelens sfærer, men han har nådd den ytterste grense av alle de gyldne bedrifter vi dødelige kan oppnå.»

Ved å demonstrere sine suverene evner har de største idrettsutøverne også utført noe som er uoppnåelig for menneskeheten generelt. Gjennom å bevege seg hinsides menneskekroppens egentlige yteevne har de forlatt den alminnelige, menneskelige geografi til fordel for verdens ende hvor man finner både paradisiske tilstander og begynnelsen på de dødes land. De er bokstavelig talt i dødens grenseland, men samtidig også i et landskap hvor gudene kan møtes som de er. Således blir disse mennene bilder av helter som Persevs og Odyssevs idet de farer til dødsrikets porter. Selv om de fremdeles er dødelige, har de faktisk sett døden i øynene og overvunnet den. De er kommet tilbake fra dødens favntak og har således skrevet seg inn i vår erindring for all fremtid.

Denne sammenheng mellom dødens grenser og idrettslige prestasjoner blir stadig repetert. Spesielle begravelsesleker hørte med når de største heltene skulle assisteres til sin eksistens i det hinsidige. Hvordan de levendes store idrettsbragder tangerte dødens grenser, ga mennesket en flyktig kontroll over grenseområdet mellom liv og død. Dermed sikret man med begravelseslekene ikke bare å gi den avdøde den best mulige overgang til det hinsidige, men passet på at dødens destruktive kraft ikke skulle smitte over på de levendes samfunn. Disse «dødslekene» er faktisk opphavet for alle de senere panhellenske idrettsstevnene, indirekte også til dagens olympiske leker. Ifølge tradisjonen var den første feiringen av alle de fire store, regelmessige lekene forårsaket av dødsfallet til forskjellige helter, helter som helt frem til kristen tid ble æret og ofret til i lekene, som om det fremdeles skulle være begravelsesleker.

Idrettsmannen er også helten som tangerer det guddommelige. Gudene ble ikke bare æret i forbindelse med de regelmessige lekene, de var faktisk selv til stede. At usynlige guder grep direkte inn i menneskets bedrifter var ikke uvanlig når menneskene tangerte sine egne begrensninger. Dette gjaldt både for idrettsmennene som utfordret selve menneskekroppens fysiske natur og for de mytiske heltene som utfordret den menneskelige geografi og reiste rundt i de ville, marginale områdene hvor det menneskelige etter hvert var vanskelig å skille fra både det dyriske og det guddommelige. Følte gudene at noen gikk for langt vekk fra sin menneskelige rolle, ble de satt ettertrykkelig på plass. I denne menneskelige grensetilstanden var heller ikke de enkelte gudene redde for å gi en hjelpende hånd til sine egne favoritter eller ødelegge for andre som de likte mindre.

Forbindelsen mellom idretten og livets temporale og geografiske ytterligheter var for de gamle grekerne mer enn allegorier: Ved å bryte ytterpunktene for menneskets begrensede tilværelse rører idrettsmannen også ved en ubegrensethet som ellers er uoppnåelig for menneskeheten. Selve grunnlaget for fruktbarheten var å finne midt imellom de levendes og de dødes land, i det udefinerte grenseområdet som var tilbake når de to menneskelige sfærene var blitt definert ut. Idet samfunnet ble definert som menneskelig, ble det samtidig avgrenset fra de ubegrensede aspekter ved verdenen utenfor bymurene. Idrettsmannen er helten som bringer med seg det gyldne skinn fra verdens ende, han er den som sørger for at samfunnet ikke visner hen i sin begrensethet. Slik kan hans bragd av dikteren også sammenlignes med kornåkerens fruktbarhet.

Dagens idrettsutøvere går også til menneskets ytterste grenser, tyner kroppen til det nesten umulige. Selv om grensene til stadighet utvides, er det likevel hele tiden en begrensning. Går idrettsmennene lenger enn dette, faller de døde om, de når punktet hvorfra man ikke lenger kan komme tilbake. Slik sett opererer også dagens fremste idrettshelter i dødens grenseland. Også de har nådd den ytterste grense for alle de bedrifter vi dødelige kan oppnå. De drar hvor ingen noensinne har vært før dem. Når de dessuten er våre landsmenn eller sambygdinger, er også vi indirekte involvert. Deres bragder er med på å støtte opp under de definerte grenser for våre samfunn, sørger for at disse grensene og samfunnet i seg selv ikke visner hen. Vi snakker om ære og heder som om dette er en fantastisk bonus som smitter over på alle oss i vårt eget, begrensede fellesskap. Dermed blir heller ikke Pindars allegorisering egentlig så fremmed for oss. Hans forståelse av hvordan de fremste idrettsutøverne er ved menneskehetens ytterste grense, er fremdeles gyldig.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 4. januar 1997.

Da Kirken slo tilbake

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 24. juli 2012
Minnegudstjenesten 22. juli åpenbarte at den nye grunnlovsreformen har gitt oss en offisiell folkekirke, som viser at deres primære formål ikke er å nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap – selv på en dag da landet virkelig skulle stå samlet.

I intervjuet ett år etter 22. juli, roste Jens Stoltenberg Kirkens rolle som allmenn seremonimester i året som har gått: «Den norske kirke var den folkekirke som vi ønsker at den skal være». En samlende institusjon hevet over «et mangfoldig Norge, der mennesker tilhører forskjellige trossamfunn.» Hvordan statsministeren, som selv ikke er medlem av noe trossamfunn, uttrykker sånt et direkte ønske om hvordan Den norske kirke skal være, kan muligens føles problematisk for Kirken selv. Men denne politiske visjonen var en av grunnene for årets grunnlovsreform der statskirken per definisjon ble en folkekirke.

For alle de som håpet at grunnlovsreformen ville gjøre Kirken til en nasjonal, stemningsskapende og i realiteten livssynsnøytral seremonimester, må minnegudstjenesten i Oslo Domkirke ha slukket alle illusjoner. I Oslo domkirke var Kirken en kristen kirke igjen. Og ingenting annet.

Ofrene fra 22. juli ble verdig og behørig æret med fine ord. Men alt skjedde innenfor en klart definert kristen ramme. «Lyset som skinner i mørket» var identisk med «Kristus» som er «verdens lys». Bare «Guds hjerte … er stort nok for vår sorg og vår klage». Da vi ble bedt om å ønske hverandre fred, var det «Guds fred». Alle salmene var vendt mot den kristne Gud.

Igjen og igjen ble hele forsamlingen ledet i ekskluderende kristne bønner. «Herre Jesus … Du samler dine troende i ditt rike.» «Herre hør vår bønn. … Vi ber: Led oss i våre liv.» Det stille minuttet til minne om ofrene, kom rett etter den kristne trosbekjennelsen.

Gudstjenesten ble avsluttet med nattverd, den mest kristne av alle seremonier – som om dette skulle være hvilken som helst alminnelig gudstjeneste. Etterpå snakket biskop Ole Christian Kvarme faktisk bare til de som hadde tatt nattverden: «Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus har nå gitt oss sitt hellige legeme og blod … Fred være med dere. Vi takker deg himmelske far … forén oss i din kjærlighet.»

Ingen andre religioner eller livssyn var representert. Minnegudstjenesten ble fremført som om det ikke var noen fra andre religioner eller livssyn til stede. «La oss alle be … Evige Gud …. forlat oss aldri i sorgen og savnet over dem vi har mistet.» Det er vanskelig å se den overveldende kristelige ettårsmarkeringen som Kirkens svar til hvordan Stoltenberg og andre politikere ønsker å styre den i retning av ren seremonimester. Men kanskje ikke Kirken kan noe annet – hvis den fremdeles skal være en kirke.

Minnegudstjenesten åpenbarte den enorme avstanden mellom visjonen til norske politikere om en allmenn folkekirke og Kirkens egne ønsker. Etter grunnlovsreformen sitter vi igjen med en offisiell folkekirke, som viser at deres primære formål ikke er å nå ut til alle, men å fremme et kristent budskap – selv på en dag da landet virkelig skulle stå samlet. Men kanskje noe annet ikke er mulig når man faktisk har gitt en kristen kirke rollen som offisiell nasjonal seremonimester.

Bibelsk og evolusjonistisk tegnefilmstrid

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 5. juli 2012.
Sommerens store tegnefilm, Istid 4. Kontinenter på avveie, presenterer en utfordring for naturvitenskapene. Kontinentaldriften blir plutselig satt i gang ved en ulykke forårsaket av det vesle sabeltannekornet Scrat. I løpet av noen få øyeblikk skapes kontinentene som vi kjenner dem. Ifølge ordinær geofysikk er dette en uhyre langsom prosess som har foregått over hundrevis av millioner av år.

For kreasjonistene, de som tar Bibelens skapelsesberetning bokstavelig, er kontinentaldramaet i Istid 4 lite nytt. Ifølge kreasjonistiske teorier ble nemlig urkontinentet som samlet all landmasse, oppsplittet i løpet av kort tid under den bibelske syndfloden.

For nordmenn flest fremstår troen på at jorden bare er noen få tusen år gammel – fordi det står i Bibelen – som nokså absurd. For millioner i USA er dette harde fakta. Pseudovitenskapelige teorier som forsøker å gi bibeltro forklaringer på fenomener som dinosaurer, neandertalere og kontinentaldrift, er viktige i deres verdensbilde.

Om den fjerde og seneste Istid-filmen gir en viss grunn til kreasjonistisk begeistring, har de tidligere filmene vært mer problematiske. I Istid 2, for eksempel, overlevde alle verdens dyr en enorm oversvømmelse ved hjelp av en gigantisk båt, men uten at verken Gud eller Noah var inne i bildet.

De uhyre populære fortellingene fra en fiktiv urtid i Istid-filmene, representerer en generell utfordring for de bibeltro. Bibelens fortellinger fra den fjerne fortid har lenge vært deres sterkeste kort. Disse grunnfortellingene i vår kultur har en massiv kraft og appell, som ikke minst har vært viktige for å få barns oppmerksomhet til kristendommen. Gjenfortalt gjennom barnebibler, film og andre medier, har bibelfortellingene stått nokså alene i sin mest populære og dramatiske narrative presentasjon av urtiden. Den enorme populariteten til Istid-filmene er således en direkte konkurranse til bibelfortellingene. Den raske og plutselige kontinentaldriften i Istid 4 og hvordan dinosaurer blir fremstilt som samtidige med istiddyr og hulemennesker i Istid 3, er likevel en kreasjonistisk trøst.

Kanskje ønsker kreasjonistene at tegnefilmevolusjonen hadde stoppet med familien Flintstone, der steinaldermennesker ikke bare interagerte med dinosaurer, men der 1950-tallets moral og kjønnsroller ble presentert som evige og uforanderlige siden urtiden. Men aller helst ønsker jo kreasjonistene å stoppe all evolusjon.

Attenårsgrense for omskjæring?

Saken ble opprinnelig publisert i Dagbladet 19. juni 2012.

Senterpartiets forslag om atten års aldersgrense for omskjæring og tragedien med spedbarnet i Oslo som døde i mai etter å ha blitt omskåret, har gjenstartet den politiske debatten om omskjæring av guttebarn. Det er likevel et spørsmål om det er menneskerettighetene, ikke politikerne, som i siste instans vil avgjøre hva som skal være lov.

Det finnes ingen konsensus per i dag om omskjæring av guttebarn er i strid med menneskerettighetene eller ikke. Men hvem som helst som er blitt omskåret som barn i overensstemmelse med norsk lov, kan starte en menneskerettighetssak mot Norge hvis han mener han er blitt krenket. Tilsvarende kunne troende startet sak, hvis det eksisterte et helt eller delvis forbud mot omskjæring. Det er en rekke faktorer som vil bli trukket inn i slike mulige saker.

Religionsfriheten
Mannlig omskjæring har helt klart med menneskerettighetenes religionsfrihet å gjøre. Innen jødedommen skal alle guttebarn i utgangspunktet omskjæres når de er åtte dager gamle, selv om det også er en viss opposisjon mot praksisen blant en del jøder i Israel, Europa og USA. I islam sees omskjæring også som religiøst nødvendig av de fleste, men alderen når man blir omskåret varierer betydelig. I en del tradisjonelle religioner i Afrika og Oseania hører omskjæring med til overgangen fra barn til voksen. I USA er det store flertallet av barn som blir omskåret kristne. Praksisen har likevel sine religiøse røtter idet omskjæring ble ansett som et middel mot onani som var kraftig fordømt i kristendommen. Flere amerikanske småjenter ble omskåret av samme grunn helt frem til 1930-tallet.

Foreldre og barns religionsfrihet
At gutter omskjæres berører foreldrenes rett til å oppdra barna i sin egen tro. Men også barna har religionsfrihet uavhengig av foreldrene, både ut fra Barnekonvensjonen og de generelle menneskerettighetskonvensjonene. Hvor grensen mellom barnas trosfrihet og foreldrenes oppdragelsesrett i religiøse spørsmål, er ikke alltid like lett å definere.

Når omskjæring innebærer en varig endring på barnas kropp, betyr skikken at foreldres oppdragelsesrett prioriteres foran barnas religionsfrihet. Men foreldrenes oppdragelsesrett kan også bevares ved at de kan anbefale at barna omskjæres når de blir voksne.

Ikke ufarlig
Foreldrenes rett til å styre troslivet til barna, begrenses også av barnas rett til liv og helse. Foreldre kan for eksempel ikke nekte barna nødvendig medisinsk hjelp, selv om det er ifølge foreldrenes tro.

Som det tragiske dødsfallet viser, er ikke omskjæring av guttebarn uten risiko. De religiøse tradisjonene er også klar over faren. Bibelen beskriver hvordan menn som blir omskåret er svekket i dager etterpå, mens rabbinsk tradisjon sier at hvis to brødre dør på grunn av omskjæring, behøver ikke neste bror å omskjæres.

At barn dør er sjeldent, men også andre alvorlige komplikasjoner kan følge. Både betennelser og forskjellige grad av seksuell dysfunksjon kan være et resultat. Fylkeslegen i Oslo viser til «alvorlige bekymringsmeldinger fra sykehusene som får disse [omskårne] barna inn til behandling senere.» Et annet moment er at omskårne menn, ikke ulikt sine omskårne medsøstre, får nedsatt følsomhet i kjønnsorganet. Foreldres rett til å forme barnas kropp på grunn av sin tro, må derfor også sees i lyset av den lille, men alvorlige risikoen barna utsettes for ved omskjæring.

Ingen helsegevinst
At omskjæring bedrer hygienen, har lenge blitt avvist som en myte. Tall fra Danmark og USA viser at det heller ikke er hold i teorien om at omskårne er mindre utsatt for peniskreft.

Påstander om at omskårne menn i mindre grad kan påføres hiv, er uhyre problematiske. Om det skulle være tilfelle, betyr det likevel bare at smitterisikoen blir noe redusert. Omskjæring hindret ikke homofile menn i USA fra å dø i tusenvis på 1980-tallet og hundretusener fra å bli smittet i det sydlige Afrika. Omskårne menn som først er blitt smittet, representerer uansett akkurat samme smittefare for sine passive kvinnelige og mannlige partnere. Det er selvfølgelig bare sikker sex, avholdenhet og absolutt trofasthet, som kan beskytte helt mot hivsmitte. Hvis forestillingen om at omskjæring reduserer hivsmitte fører til mer usikker sex, vil hivtallene generelt bare øke.

Påstandene om helsegevinst ved mannlig omskjæring, kan synes å være mer påvirket av ønsket om å forsvare skikken i seg selv. Religiøse konservative som vanligvis fordømmer all sex utenfor heteroekteskapet, bruker f.eks. påstandene om at omskjæring minsker risikoen for hivsmitte for å forsvare skikken. Representanter for den amerikanske legeindustrien som tjener millioner på dette hvert år, er også aktive forsvarere.

Kjønnsperspektivet
Kjønn kan også være et relevant moment, siden norsk lov totalforbyr en hver type «varige forandringer» på kvinnelig kjønnsorgan. De mer radikale formene for omskjæring av pikebarn er helt klart mye mer skadelig enn mannlig omskjæring og uten tvil i strid med menneskerettighetene. Men det finnes også former for kvinnelig omskjæring som er mindre omfattende enn den mannlige, for eksempel blant indonesiske muslimer.

Ikke generelt forbud
Å forby omskjæring av menn generelt, vil klart være i strid med religionsfriheten. Om Norge velger å tillate omskjæring bare for dem over atten år, vil man derimot sikre både den generelle trosfriheten, kjønnslikestilling, foreldrenes rett til å oppdra barna i den tro at omskjæring er riktig, barnas egen trosfrihet og barnas rett til selv å bestemme over egen kropp og å avgjøre om de vil utsette seg for den lille, men alvorlige risikoen omskjæring representerer – når de blir voksne. Å innføre attenårsgrense for omskjæring, behøver heller ikke være problematisk for trossamfunnene. Innen islam varierer allerede alderen for omskjæring. Innen jødedommen kan man vise til at for eksempel Abraham ble omskåret først som voksen. Alle andre som er av den overbevisning at omskjæring er det rette, vil selvfølgelig også stå helt fritt til å bli omskåret som voksne.

Men i siste instans vil altså dette bli avgjort i menneskerettighetsdomstolen

Dødens triumf

Snøhvit er fortellingen om å snu livets gang – om ønsket om å overleve sine barn.
Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. juni 2012. Speilet sprekker, alt håp om udødelighet knuses.

Stemoren i eventyret om Snøhvit er den ultimate onde skikkelse. Få om noen har forsvart den slemme dronningen, tatt hennes parti. I brødrene Grimms versjon er hun tvers igjennom grusom. I Disneys univers fremstår hun som en av de verste skurkene noensinne.

I stemorens verden teller ingen andre. Bare hun selv. Alle andre må vike. Dette er hennes absolutte ondskap. Besatt av sin egen skjønnhet, sitter hun foran speilet hver dag – det forheksede speilet som igjen og igjen bekrefter at hun er den vakreste i landet.

Kampen for udødelighet
Vi møter den samme grusomme skikkelse i den nye filmen Snow White and the huntsman. Men regissøren Rupert Sanders har samtidig gjort et nytt grep. Eventyret handler nå om en kamp om udødelighet. Om stemoren spiser Snøhvits hjerte, vil hun leve evig. Men å gjøre eventyret om til en fortelling om udødelighet er ikke tatt ut fra luften. Det er egentlig en logisk oppfølging av eventyrets grunnleggende konflikt.

Så lenge trolldomsspeilet bekrefter at hun er den vakreste, er alt noenlunde harmonisk og stemoren tilfreds. Dramaet, selve eventyret, begynner den dagen speilet forteller at Snøhvit som en nyutsprungen kvinne, er blitt vakrere enn sin stemor. Den dagen bestemmer dronningen for å drepe sin stedatter.

Å drepe den vakrere stedatteren for å fortsatt være den peneste, vil aldri være annet enn en midlertidig løsning. Dagen Snøhvit er død, vil dronningen igjen være den vakreste. Men hun vil være eldre. Og enda eldre den dagen, en ny ung pike slår ut i blomst og er vakrere enn henne. Hun vil selvfølgelig også kunne drepe den nye unge kvinnen. Men hun kan ikke alltid fortsette slik. Alderen vil til slutt innhente henne. Hvis ikke…

Hvis ikke hun blir udødelig – som i Snow White and the huntsman.

Den onde mor
Det fantes opprinnelig ingen ond stemor i eventyret om Snøhvit. Det var ingen stemor i det hele tatt. Opprinnelig er det Snøhvits egen mor som forsøker å drepe sin datter. Brødrene Grimm syntes den drapslystne mor var litt for ille og byttet henne derfor ut med en stemor.

Når vi vet at det opprinnelig er sin egen datter dronningen ønsker å drepe for fremdeles å være den vakreste av alle, innser vi hvordan eventyret egentlig handler om livets ubønnhørlige gang.

Moren/stemoren er kvinnen som nekter å ta livets realiteter over seg – eller rettere sagt dødens realiteter. Vi er alle dømt til å bli overgått av neste generasjon. Mens vi synker hen i alderdom, forgjengelighet og, til slutt, død, kommer stadig nye unge mennesker til.

Men den onde dronningen vil ikke leve videre gjennom sine etterkommere. Hun vil leve videre selv.

Striden mellom Snøhvit og den onde dronningen er slik en kamp for og mot naturens gang. Dronningen ønsker at foreldre skal overleve sine barn. Snøhvit vil at slekter fortsatt skal følge slekters gang.
Dronningen slåss for udødelighetens illusjon. Snøhvit og hennes gode hjelpere – den flotte prinsen, de flinke dvergene og de søte dyrene – står alle på dødens side. Den naturlige død. Der barna overlever sine foreldre.

Livets gang
Hvordan stemoren, egentlig den onde moren, kjemper for udødelighetens prinsipp, gjør henne ikke til noen bedre skikkelse. Kanskje tvert imot. Men når man ser hvordan kampen mellom forgjengelighet og udødelighet er det virkelige temaet i det eldgamle eventyret, ser vi nye perspektiver ved den vakre dronningen.

Men hun taper. Ifølge naturen er hun dømt til å tape. Uansett hvordan det går, om hun blir tvunget til å danse seg i hjel i glødende jernsko som i Grimms eventyr, om hun faller utfor et stup og knuses mot steinene som i Disney, eller om hun dør av alderen som tar henne igjen som i Snow White and the huntsman, er resultatet det samme. Stedatteren, eller egentlig datteren, fortsetter å leve uten moren ved sin side. Moren, stemoren, kjempet forgjeves mot livets gang. Slik er Snøhvit fortellingen om dødens triumf.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 14. juni 2012.

Annerledeslandet liker ikke annerledeshet

Fordommer: Avsløringen av norsk antisemittismen viser bare toppen av isfjellet av norske fordommer.
Opprinnelig publisert i Aftenposten 2. juni 2012

Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter (HL-senteret) har i en undersøkelse om antisemittisme avdekket at dette er et alvorlig problem i Norge. Åtte prosent ønsker for eksempel ikke å ha jøder som naboer eller venner. Men avsløringen av antisemittismen, viser bare toppen av isfjellet av norske fordommer.

Pinsevenner og romfolk
Nærmest ved en tilfeldighet har undersøkelsen også avdekket at antipolske holdninger er kanskje mer utbredt enn antisemittisme her i landet. Ti prosent av alle nordmenn ønsker ikke polakker som naboer eller venner. Andre grupper møter enda større grad av fordommer. Femten prosent ønsker ikke pinsevenner som venner eller naboer, 21 prosent muslimer, 32 somaliere. Hele 39 prosent vil ikke ha romfolk (sigøynere) som venner eller naboer. For øvrig hadde fire prosent tilsvarende negative holdninger til katolikker og to prosent til amerikanere.
På hvilket grunnlag HL-senteret har valgt ut sine «sosiale og religiøse grupper» ved siden av jøder, er uklart. Det virker mest av alt nokså tilfeldig, ikke minst med tanke på at de ikke har inkludert verken funksjonshemmede eller homofile som også var ofre i holocaust.

Fordommer mot annerledeshet
Undersøkelsen viser at antisemittismen ikke er noe særfenomen. Mennesker med fordommer mot jøder har som regel fordommer også mot de andre gruppene i denne delen av undersøkelsen. Dette er en generell tendens. Forskning viser at personer med fordommer mot én gruppe gjerne også har fordommer mot andre grupper. HL-senterets undersøkelse viser viktigheten av arbeidet mot antisemittisme. Men den viser samtidig behovet for å arbeide mot alle typer fordommer. Undersøkelsen om norsk antisemittisme har bare avdekket en liten del av norske fordommer.
Nordmenn synes dessverre å ha problemer med annerledeshet generelt. Vi trenger derfor en generell innsats mot alle fordommer – en innsats som samtidig retter fokuset mot de mest utsatte gruppene.

Mer undersøkelser nødvendig
Det er bra at man har funnet ut hvor utbredt antisemittiske holdninger er i Norge. Å få tall på noe, er alltid et godt utgangspunktet for å jobbe med et problem.
Den samme undersøkelsen åpenbarer samtidig et umiddelbart behov for undersøkelser om fordommer mot andre grupper. Vi trenger å vite mer presist hvor utbredt er fordommer både mot forskjellige etniske og religiøse minoriteter, så vel som mot andre sosiale grupper. Det er nok av andre grupper som det er opplagt å ha med i en slik undersøkelse: Funksjonshemmede, homofile, transpersoner, overvektige, hivpositive, eldre, prostituerte – bare for å nevne noen.
Det er samtidig viktig å være klar over at selv om man er i en minoritet som er utsatt for fordommer, gjør det dessverre ikke en immun mot selv å ha fordommer. Innen noen minoriteter kan visse fordommer til og med være mer utbredt enn i befolkningen flest. Det er følgelig også behov for undersøkelser om fordommer også blant de forskjellige etniske, religiøse og sosiale minoritetene.
Vi får håpe at Barne- og likestillingsdepartementet initierer dette umiddelbart. HL-senteret skulle være en god organisasjon til å undersøke dette, men det finnes også andre som kan ta ansvaret for dette.

Opprinnelig publisert i Aftenposten 2. juni 2012

Grandprixmarerittet

Det er takket være EBU, Den europeiske kringkastingsunionen, at den internasjonale eurovisjonsfinalen synes å bli et propagandashow for Aserbajdsjans regjerende Aliyev-familie. Neste år kan det bli enda verre.
Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 11. mai 2012.

Mye kritikk har vært rettet mot det lite demokratiske familieregimet i Aserbajdsjan for hvordan årets eurovisjonsfinale i stadig større grad synes å bli et propagandashow. Selv om det er god grunn til å kritisere regimet generelt for sin mangel på demokrati, er det EBU, Den europeiske kringkastingsunionen, som har ansvaret for at Melodi Grand Prix blir en propagandafarse. NRK og de andre nasjonale fjernsynsselskapene er også medskyldige, for ikke å gå til rette med EBU. Aliyev-familien har alltid styrt landet som sin egen familiebedrift. Å tro at de helt av seg selv ikke ville prøve å gjøre det samme med grandprixfinalen, er som å gi et lam til en tiger og tro at den ikke vil spise det.

Fritt frem for familieshow
For all sin maktvilje og tidvise brutalitet, er det ingen som beskylder Alijevene for å være dumme. Da Aserbajdsjan vant i fjor og fikk retten til å arrangere årets internasjonale finale, skjønte familien at det var uklokt å umiddelbart signalisere at dette skulle bli en festforestilling til deres ære. I stedet har de gått gradvis frem og testet hvor langt de kunne gå i forhold til EBU. Første skritt var å utnevne presidentfruen Mehriban Aliyeva til å lede hele arrangementet. Ingen protester. Deretter ble svigersønnen Emin Agalarov håndplukket til å fremføre pauseshowet. Fremdeles ingen protester fra EBU – tvert imot forsvarte EBU valget ved å si at å nekte Agalarov å opptre ville være en politisk handling.

Med dette er det åpenbart at det er fritt frem for Aliyev-familien. De kan gjøre akkurat som de vil. EBU vil ikke bry seg. Vi kan dermed antagelig glede oss til flere familieoverraskelser frem til finalen går av stabelen 26. mai.

Den andre siden ved Aliyev-familiens stadige behov for å få skinne i rampelyset, er at dette selvfølgelig ikke er mulig uten å sette både demokrati og ytringsfrihet til side. Den glamorøse familien representerer en jernneve med silkehansker. Heller ikke på dette området har EBU gjort noe av betydning. EBU har krevd og fått regimet til å garantere sikkerheten og ytringsfriheten til de tilreisende, deltakere og fans. Regimet som liker å lyve på seg demokratiske verdier, ville selvfølgelig gjort dette uansett. Men EBU har ikke brukt anledningen til å kreve tiltak som vil hjelpe aserbajdsjanere flest. Tvert imot, når Eurovisjonen blir Aliyev-familiens private show, er signalet til innbyggerne at EBU godtar familiens systematiske maktmisbruk.

Verre kan det bli
Det er ikke første gang Eurovisjonsfinalen blir arrangert i et lite demokratisk land. Franco-Spania hadde finalen i 1969, det kommunistiske Jugoslavia i 1990 og Putins Russland i 2009. Disse arrangementene var likevel først og fremst preget av at arrangørlandene etterstrebet et høyest mulig profesjonelt nivå. Selvfølgelig var dette indirekte med på å gi et solskinnsbilde av de tvilsomme regimene, men den direkte propagandaen fikk likevel ligge.

Årets propagandafinale vil ikke gå upåaktet hen. Andre tvilsomme regimer vil ha god grunn til å bli inspirert av EBUs totale mangel på grensesetting. Om Russland vinner igjen, er det ikke sikkert at deres neste finale blir like diskret som sist. Et adskillig mindre demokratisk Ukraina enn i 2005, vil også kunne bruke en eurovisjonsfinale for å fremme sitt nye regime. Man kan bare tenke seg hva Hviterusslands Aleksander Lukasjenko får lyst til etter å ha sett på årets propagandashow, om landet hans vinner.

Myten om EBUs upolitiskhet
EBU gjentar i det uendelige at Eurovisjonen er et upolitisk arrangement. De har blant annet innført strenge regler mot politiske budskap i sangene. Ukraina måtte derfor endre teksten på sin hyllestsang til den oransje revolusjonen i 2005. Selv det tåpelige georgiske bidraget «We don’t wanna put in» ble diskvalifisert i 2009 på grunn av ordspillet som kunne tolkes som kritikk av Russlands Vladimir Putin. Men EBUs vilje til å identifisere og stoppe politisk propaganda, ender der. De tillatter ikke bare å gjøre selve finalen til en propagandashow, men lar seg villig bruke i andre billige propagandatriks.

Makedonia har helt siden debuten i 1996 vært tvunget til å delta under navnet «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia», fordi den tidligere ottomanske provinsen Hellas ikke tåler at nabolandet kan kalle seg hva det selv vil. Armenerne fikk i 2009 ustraffet slippe til med bilder fra Nagorno-Karabakh da de skulle gi poengene i finalen, som om dette området var en del av Armenia. I 2000 fikk israelerne byttet ut et korrekt kart over landet brukt i sendingen, med et som fremstilte Gaza, Vestbredden og Øst-Jerusalem som israelske. Også i Oslo i 2010 fikk landet forhindret at de ble presentert med et kart med de internasjonalt anerkjente grensene. Israel brukte også begge de internasjonale finalene de har arrangert (1979 og 1999), som anledning til systematisk presentere okkuperte områder som om de var en del av Israel.

Tvers igjennom politisk
Det er liten grunn til å høre på EBUs tommer fraser om at Eurovisjonen er upolitisk. Når EBU med alle sine stilltiende nasjonale medlemskringkastinger har godtatt at Aserbajdsjan får gjøre eurovisjonsfinalen til en feiring av den herskende familien, er det desto mer grunn for andre aktører til å spille sin politiske rolle. Journalister bør selvfølgelig bruke anledningen til å sette et kritisk søkelys på både arrangementet og regimet generelt. Artister som skulle føle for det, må selvfølgelig stå fritt til å snakke om demokratiske verdier. Homofile fans som ønsker det, må bare ta og vifte med homoflagg og leie hverandre i Bakus gater.

Når EBU har latt Aserbajdsjan fått lov å gjøre Grand Prix om til et nepotistisk propagandashow, må alle andre få stå fritt til å propagandere på sin måte og vise hva demokrati og ytringsfrihet dreier seg om.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 11. mai 2012.

Vatikanets homomareritt

At Den katolske kirke er antihomo er gammelt nytt. Men hva står på spill for dem i deres kamp mot lhbt-likestilling i FN-systemet? Dette er betraktelig mer enn et rent homodrama.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i Blikk nr. 3, 2012.

Et knepent, men økende flertall i FNs Menneskerettighetsråd går ikke bare inn for å fremme rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, men definerer disse rettighetene som menneskerettigheter. I mars vil Rådet diskutere FNs første lhbt-rapport, som ikke bare viser til omfattende diskriminering, men også fastslår at FNs medlemsland ut fra menneskerettighetene er forpliktet til å legalisere homoseksualitet og fremme antidiskriminering for lhbt-mennesker. Selv om de ikke er medlem av Rådet, spiller Vatikanet likevel en sentral rolle i å legge premissene for argumentasjonen mot dette og for å alliere homofobe kristne og muslimske regimer, så vel som anti-lhbt-aktører i andre land. Men hvorfor er akkurat FN slik en viktig arena for verdens største trossamfunn?

Hvorfor homo er verst
Det er en stund siden Vatikanet mente dødsstraff var det beste for oss og de klarer å forsone seg med at homoseksualitet ikke er forbudt i alle land. I 2008 erklærte de til og med at de «oppfordrer stater til å fjerne straffelovsbestemmelser mot dem», men dette er likevel et nokså hult utsagn. Vatikanet synes det fremdeles er helt greit med homoforbud der det fremdeles finnes og gjør ingenting for å oppheve forbudet mot homoseksualitet i land med stor andel katolikker, slik som Angola, Belize, Kamerun, Kenya, Kiribati, Lesotho, Libanon, Malawi, Papua Ny Guinea, St. Lucia, Tanzania, Togo, Trinidad og Tobago, Uganda og Zambia. De løftet heller ikke en finger for å hindre at det hovedsaklig katolske Burundi kriminaliserte homoseksualitet i 2009. Det er ikke det at Vatikanet ikke har noen innflytelse over disse landene, men de bruker den heller for å få dem fra å støtte lhbt-vennlige initiativ i internasjonale fora.

Det grunnleggende kristne synet er at seksuell avholdenhet er det aller beste for mennesket. Dette kommer klart frem fra Det nye testamente, der Paulus slår fast at heteroekteskapet bare er en nødløsning for seksuelt inkontinente. Prinsippet om at null sex er best, har Den katolske kirke beholdt gjennom sitt krav om total avholdenhet for prester, nonner og munker. Når det gjelder sex innenfor den nestbeste alternativet, ekteskapet, må alltid muligheten for forplantningen holdes åpen, fordi forplantning er det eneste positive aspektet ved sex som sådan.

Siden homosex alltid er uten muligheten for forplanting, følger det fullstendig logisk at homoseksualitet er helt nederst i det katolske sexhierarkiet. Selv heterofil voldtekt og incest er bedre fra et offisielt katolsk synspunkt, idet det kan føre til et nytt liv som ikke på noen måte må fjernes ved abort.

Om Den katolske kirke skal se homoseksualitet som noe positivt, vil dette innebære en omveltning av hele deres syn på sex. At dette skal skje i den nærmeste fremtid, er med andre ord lite sannsynlig.

Forsvarskampen
Uansett hvor negative konsekvenser Vatikanets kamp mot lhbt-rettigheter har for de det egentlig gjelder, er Vatikanets kamp først og fremst en forsvarskamp. Deres kamp er mot det marerittet en forandret omverden representerer for dem. Det er bare få år siden at lhbt-rettigheter ble sett som irrelevante i den internasjonale arena og kun et internt anliggende i spesielt liberale vestlige stater.

Vatikanets taktiske utfordring er at de slåss på to fronter. Den katolske ledelsens kamp mot lhbt-rettigheter i internasjonale fora, er samtidig en kamp mot stadige økende lhbt-toleranse blant sine egne medlemmer. Katolikker er generelt blant de mest homotolerante religiøse gruppene i verden. Det er ikke tilfeldig at katolske land som Belgia, Spania, Argentina, Mexico og Portugal er blant landene som har tillatt homoekteskap. I de fleste vestlige land og i flere latinamerikanske, er katolikkene blant de mest homovennlige.

Vatikanet vet at de må være forsiktige med hvordan de behandler egne medlemmer. Både innstrammingen av prevensjonssynet på 1960-tallet og de mange fordekte seksuelle misbruksakene har bidratt radikal nedgang blant aktive katolikker i mange land. Ved å rette sine angrep til lhbt-vennlige krefter utenfor sin egen flokk, håper de altså å kunne svekke saken både i og utenfor egne rekker uten å støte noen fra seg.

Det virkelig store spørsmålet
Den katolske kirke fortviler ikke mest over at prosessen som nå skjer i FNs regi vil kunne gi lhbt-mennesker bedre liv i mange land. De har lenge vist at de stort sett har kunnet leve med at lhbt-mennesker lever sine liv i fred og ikke utsettes for direkte forfølgelse. Det ulidelige er at ved en allmenn aksept for at lhbt-rettigheter er menneskerettigheter, blir det åpenbart i hvilken grad man må begrense religionenes krav om å få regulere andre menneskers liv, både i og utenfor egne trossamfunn.

Når man ser nøye etter, finnes det ingen andre grunner enn rent religiøse for hvorfor det ikke skal være full likestilling for lhbt-befolkningen i alle land. Men det øyeblikket man nekter religionene retten til å presse gjennom sitt behov for å styre andre menneskers sexliv, innser man at det er liten grunn generelt til å la religionene å styre andre menneskers liv overhodet med annet enn rent spirituelle midler som utkasting av trossamfunn og helvetesfordømming.

Siden dette altså er en grunnleggende menneskerettslig utfordring, er Vatikanets argumentasjon innenfor samme rammer. De påstår selvfølgelig ikke at lhbt-mennesker ikke har menneskerettigheter, men at balansen mellom menneskerettighetene innebærer at andre menneskers religionsfrihet trues om lhbt-mennesker får leve akkurat som de vil. Ifølge Vatikanet har lhbt-mennesker rett til ikke å bli diskriminert på grunn av sine «seksuelle tanker og følelser», men ikke på grunn av sine handlinger. Tvert imot, trues menneskerettighetene til religiøse homofober av at lhbt-menneskers rett til privatliv og ikke-diskriminering. Som Vatikanets offisielle observatør i FNs Menneskerettighetsråd, erkebiskop Silvano Tomasi, erklærte: Kritikken mot mennesker som «har holdninger som ikke støtter seksuell praksis mellom mennesker av samme kjønn … er brudd på grunnleggende menneskerettigheter og kan ikke godtas på noen måte.»

Vatikanstaten er det eneste landet i verden som på ingen måte har forpliktet seg til de generelle menneskerettighetene, verken ved å ratifisere noen av de grunnleggende menneskerettighetskonvensjonene eller ved medlemskap i FN. Den katolske kirke snakker likevel gjerne om menneskerettighetenes verdi generelt. Ikke minst fordi de ser hvilken enorm moralsk kraft menneskerettighetene har i verdenssamfunnet. Det er en av hovedgrunnene til at Vatikanet snakker om at menneskerettighetene er identisk med det de kaller naturloven. Argumentasjonen er at menneskerettighetene må være i overensstemmelse med den menneskelige natur. Men denne såkalte naturloven har ingenting å gjøre med verken Newtons teorier eller menneskelig biologi eller psykologi. Naturloven Vatikanet refererer til er en forestilling om at naturen speiler deres egne religiøse sannheter. Mennesket er i sannhet bare virkelig menneskelig når det lever et liv i overensstemmelse med denne katolske naturloven.

I det øyeblikk det blir en generell aksept for at lhbt-rettigheter er menneskerettigheter, blir det samtidig åpenbart at den katolske naturloven på ingen måte er i overensstemmelse med menneskerettighetene. Og i det øyeblikk folk flest begynner å innse at budskapet til ledelsen i Den katolske kirke faktisk er i strid med menneskerettighetene, skjer det en alvorlig svekkelse av hele deres påstand om at de formidler sannheten. Det er derfor homodramaet som skjer i FN-systemet i disse dager, virkelig er et sant mareritt for Vatikanet.

For sent
Til tross for Vatikanets iherdige innsats for å ekskludere lhbt-rettigheter fra menneskerettighetene, er de for sent ute. At mennesker skal få lov å ha sitt privatliv i fred og ikke skal bli diskriminert eller forfulgt av den grunn, er en så grunnleggende menneskerettighet at enhver bestemmelse i ethvert menneskerettighetsorgan som virkelig har sett på lhbt-rettigheter, slår fast at det er umulig å utdefinere seksuell orientering og kjønnsidentitet og –uttrykk fra menneskerettighetenes beskyttelse.

Om Vatikanet og deres allierte konservative kristne og muslimske nasjoner skulle få medhold i å utdefinere lhbt-rettighetene nå, vil dette i stedet bety en generell relativisering av hele menneskerettighetssystemet – og i realitetens hele systemets undergang. Det øyeblikk man kan utdefinere lesbiske, homofile, bifile og transpersoner fra menneskerettighetenes beskyttelse på grunn av visse religiøse holdninger, kan man selvfølgelig utdefinere hvem som ellers av samme grunn.

Homoer i dag, jøder og funksjonshemmede i morgen, og, selvfølgelig, muslimer og katolikker dagen etter der. Og da, er det ingenting igjen.

Denne saken sto opprinnelig på trykk i Blikk nr. 3, 2012.

Ingenting igjen

Vinner av Nobel fredspris og president av Liberia, Ellen Johnson Sirleaf, mener homoseksualitet fremdeles må være straffbart i sitt land. Men hun er fortsatt en like så ivrig tilhenger av menneskerettighetene generelt. Også ifølge henne selv. Men er det så enkelt som så? Går det greit å være for menneskerettighetene samtidig som man ønsker å forby homoseksualitet?

Når man ser hvilke juridiske argumenter man må bruke for å forby homoseksualitet, hva blir egentlig igjen av menneskerettighetene?
Tradisjonelle verdier
Homoseksualitet må fortsatt være forbudt i Sirleafs Liberia fordi «Vi har visse tradisjonelle verdier i samfunnet vårt som vi ønsker å bevare.» Den menneskerettslige retten til respekt for privatliv, kan altså vike når «tradisjonelle verdier» tilsier det. I de mange landene «tradisjonelle verdier» fordømmer heterosex før ekteskapet, vil dette også kunne forbys. Likeså med prevensjon. I mange land er skilsmisse i strid med «tradisjonelle verdier». Myndighetene står dermed fritt til å tvinge mennesker til å bli boende med ektefellene de vil bort fra.

Rasisme helt greit
Lesbiske og homofiles menneskerettslige beskyttelse mot ikke å diskrimineres, må fortsatt settes til side i Liberia fordi landets «tradisjonelle verdier» tilsier det. Om Sirleaf har rett, må selvfølgelig land med tradisjonell kvinnediskriminering kunne forsvare dette med kjønnsdiskriminerende lover. Mange land har lang tradisjon for etnisk og religiøs diskriminering. Om man legger «tradisjonelle verdier» til grunn, kan man heller ikke kritisere dette. Tradisjonelt diskrimineres funksjonshemmede i de fleste land i verden. Også dette blir selvfølgelig helt greit.

Liberia ble i sin tid grunnlagt som frihetens lystårn i Afrika. Et land der frigitte slaver fra Amerika kunne få styre seg selv. At denne «friheten» innebar at de amerikanske eksslavene helt frem til 1970-tallet systematisk undertrykket landets afrikanske majoritet, var ifølge dem selv helt uproblematisk. Dette er også blant Liberias «tradisjonelle verdier».

Tomme ord
I sin nobeltale understreket Ellen Johnson Sirleaf menneskerettighetenes universalitet. Nå skjønner vi at dette bare var tomme ord fra Sirleafs side.

Sirleaf er ingen forkjemper for universelle menneskerettigheter. Hun er bare bruker menneskerettighetene som et argument for det hun selv mener er riktig, samtidig som hun forbeholder seg retten til å se fullstendig bort fra dem når hun ønsker det.

Ellen Johnson Sirleafs påstand om at man kan være for menneskerettighetene samtidig som man mener at homoseksualitet kan forbys, holder dessverre ikke vann. Om man legger til grunn hennes juridiske argumenter for å forby homoseksualitet, blir det ingenting igjen av menneskerettighetene. Ikke noe som helst.

Sirleaf er ikke den første vinner av Nobels fredspris, som viser seg å ha ganske så mye mer uheldig grunnholdning til menneskerettighetene enn hva som først kom frem. Man har ingen tradisjon i å ta tilbake fredsprisen. Men kanskje komiteen bør sjekke holdningene til sine kandidater litt mer systematisk før de utpeker sine vinnere i fremtiden.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 23. mars 2012

Fjær – og engler som virker

Hva slags virkelighetsforståelse finner man hvis man ser litt bortenfor alle englene og de mer sensasjonspregede overskriftene om bøkene og kursene til prinsesse Märtha Louise og makkeren Elisabeth Nordeng?
Hvor fantastisk er egentlig påstandene om englefjær? Er dette bare gammelt nytt eller noe som fortjener kritikken det har fått? Eller er dette faktisk noe som virker?

Forestillingene Engleskolen presenterer passer godt innenfor rammen av tradisjonell new age-tro. Ikke bare har kontakten med engler vært sentral her i flere tiår, men selve troen på at det finnes et hemmelig religiøst univers som åpner seg for deg bare du selv tar initiativet, er et av de mest typiske trekkene i new age generelt. Märtha og Nordeng påstår heller ikke selv at det de gjør er enestående: Litteraturlisten bakerst i boken viser til en rekke titler som gir lignende veiledninger om hvordan man kontakter engler.

Duoens kurs og publikasjoner er likevel unike fordi prinsessens status innebærer at den alminnelige offentligheten setter fokuset på denne nyreligiøse tradisjonen. Ikke minst demonstrerer kritikken mot Märthas engasjement hvor kompleks forståelsen i Norge i dag er av hva som forstås som religion generelt og av hva som kan tillates innenfor rammen av statskirkekristendom. Men ser man bort fra den generelle skepsisen til at en i tronfølgen kan si noe som helst annet enn det som er gjengs i Den norske kirke, blir Märtha først og fremst kritisert for sin forståelse av at en åndelig dimensjon kan bryte igjennom i den fysiske virkeligheten og for å love ting hun angivelig ikke kan oppfylle.

Fjær og den åndelige essens
Märthas univers er et sted der det åndelige kan sanses ganske så konkret. Hun mener selv å se engler på tastaturet, høre tordenrøster, oppleve fantastiske lukter, og ikke minst: Hun finner fjær overalt, englefjær. Som da hun og makkeren mediterer med en gruppe ute i naturen og plutselig «var alle dekket av fjær. Noen på hodet, andre på klærne, i håret, på beina.» Selv om Nordeng mistenker at enkelte av fjærene kan stamme fra dunjakken prinsessen alltid går med om vinteren, er de begge overbevist om at de fleste av fjærene kommer nettopp fra englene som stadig omgir dem.

Märtha og Nordengs overbevisning om at det åndelige kan få slike fysiske manifestasjoner, er noe av det som oftest fremstilles som mest absurd. Men dette sier mest av alt noe om den allmenne uvitenheten om religion generelt. Selv om selve kjernen i den religiøse opplevelsen er referansen til dimensjoner som ikke kan empirisk bevises, er nettopp troen på fysiske beviser – slik som Märthas fjær – en sentral forestilling man igjen og igjen finner i religiøse tradisjoner. Ikke bare finnes det en utbredt mirakeltro, men den troende vil ofte kunne se sin rettroendehet bekreftet i at det går bra i hans eller hennes liv helsemessig og materielt. Gudene straffer og belønner angivelig, ikke bare enkeltpersoner, men også hele folkeslag, etter reglene de selv har satt opp. Selv ikke den åndelige, ikke-materielle dimensjonen er tradisjonelt hinsides det sanselige. Tvert imot: Religiøse mystikere kan bevitne om de mest fantastiske syn, om vidunderligste lukter, så vel som både de liderligste og mest smertefulle sanseerfaringer.

Uansett hvor tradisjonell forståelsen er at det åndelige kan få materielle uttrykk, med en gang det oppstår slike forestillinger, møtes trosforestillingene samtidig av en helt annen type vitenskapelige verifikasjonsmetoder, som professor Hans K. Stenøien som har tilbudt seg å DNA-analysere fjærene som stadig dukker opp i Märthas tilværelse.

Det blir likevel feil å se de konkrete fjærene som avgjørende for Engleskolens budskap. Hovedpoenget er hvordan du selv velger å se på virkeligheten: «Du kan velge at verden er magisk og full av tegn og guddommelige tilfeldigheter – og plutselig er den det for deg. For oss er dette det mest magiske av alt – at slik du opplever verden, slik er den.» Dermed blir det opp til en selv om man velger å se disse fjærene som bare tilfeldig dun eller bevis på engler.

Engler som virker
Fysiske manifestasjoner er heller ikke den eneste måten troens konsekvenser kan vise seg ganske så konkrete. Ser man bort fra fjær og forsikringene om at tilværelsen er full av engler som så gjerne vil kommunisere med oss, sitter vi likevel igjen med det faktum at Märtha og Nordengs engler virker. Kjernen i deres englebudskap er at dette er en vei som kan radikalt forbedre selve ens tilværelse. De presenterer seg selv som de viktigste sannhetsvitner på dette. Uten at de lover tilsvarende konkrete resultater for alle som forsøker, ønsker de gjennom sine bøker og kurs å gi andre mulighetene å gjøre som de selv har gjort.

Begge forfatterne beskriver seg som personer som har slitt med dårlig selvbilde og som har fått et bedre liv ved englenes hjelp. Nordengs tidligere absolutte fravær fra medias søkelys, gjør at man ikke kan bekrefte hennes forvandling til den tilsynelatende vel balanserte personen hun er i dag. Märthas forvandling derimot, fra en keitete og usikker skikkelse med minimal utstråling til en person som formerlig stråler av selvsikkerhet og av både indre og ytre skjønnhet, har vi alle kunne bevitnet. Uansett om englene er ekte eller ei, blir prinsessen selv slik et bevis på at engletroen deres virker. Om ikke for alle, i alle fall for henne selv.

Som en åndelig aktør, uavhengig om den skal sees innenfor rammen av statskirkekristendommen (som de selv mener) eller noe ganske annet, kan Engleskolen i siste instans bare vurderes i sammenligning med andre religiøse bevegelser. Da sitter vi igjen med en bevegelse som faktisk synes å kunne forbedre ens tilværelse, som ikke fordømmer andre, som ikke krever at andre skal leve som de vil og som mener at det viktigste er at hver og en står fritt til å definere sitt verdensbilde. Hvis man så mener at disse aspektene er grunnleggende forkastelige, får man så kritisere Märthas engasjement på dette grunnlaget.

Saken ble opprinnelig publisert i Aftenposten 21. februar 2012.

Norsk politikk og Guds straff

Det er liten grunn til å bli overrasket over påstandene om at 22. juli er Guds straff for manglende norsk Israel-støtte og såkalt «avkristning» av landet. At Gud vil straffe Norge på grunn av landets politikk, er noe man stadig hører i kristenkonservative kretser. Grunnlaget for slike påstander er barnelærdom i kristendommen: I Bibelen straffer Gud igjen og igjen hele folkeslag, når han ikke får det som han vil.
Det er mer sjeldent at noen påstår at spesifikke tragedier er eksempler på Guds straff mot Norge. Dette er likevel en logisk konsekvens av den generelle påstanden. Når kristenfundamentalisten Per Haakonsen påstår at Utøya og Alexander Kielland-ulykken var Guds advarsel til Norge, sier han bare høyt hva mange i de religiøse miljøene han hører til tenker i det stille. Det er derfor han fikk stående applaus i Sarpsborg KrF, og at leder Inger Marit Sverresen ikke tar avstand fra påstandene hans.

Tidligere generalsekretær i Indremisjonsforbundet, verdikommisjonsmedlem og mottaker av kongens fortjenestemedalje i gull, KrFeren Karl Johan Hallaråker, er blant de mer prominente som mener at Gud vil straffe Norge på grunn av Israel-politikken: «Gud vil velsigne dem som velsigner Abraham/Israel. Tilsvarende er det med forbannelsen» Derfor «må vi ikke leve slik at vi selv kommer under Guds forbannelse». Dette er et grunnleggende premiss for mye av den kompromissløse kristenfundamentalistiske støtten til Israel. Det holder ikke at de selv støtter alt hva Israel gjør. Om de ikke klarer å få norske myndigheter til å gjøre det samme, kan hele det norske samfunnet bli rammet av Guds vrede. Bloggsfæren og nettdebatter er også full av påstander av dette slaget.

«Avkristningen» Haakonsen også refererer til, er gjerne stikkord for toleranse for abort og sex utenfor heteroekteskapet. Her finner man igjen påstander om at Gud vil tukte Norge, om vi ikke vender om. I forbindelse med debatten om likekjønnet ekteskap, mente tidligere leder av Kristent Samlingsparti, Ivar Kristianslund, at «Forslaget til ny ekteskapslov er et opprør mot den levende Gud.» Denne «stortingskriminaliteten» «påkaller Herrens vrede» og setter følgelig «Norges sikkerhet i fare». Når det gjelder abortloven, vil Gud «straffe barnedrapene før eller siden, hvis vi ikke omvender oss.» Bjørn Olav Hansen, nestleder i Nasjonalt Bønneråd, konkluderer at det vil komme en «dom over Norge»: «Gud i himmelen kommer ikke til å sitte stille og se på all ugudeligheten, alle de nye antikristelige lovene og være taus.»

Det er et sentralt dogme i Det gamle testamente at Gud straffer dem som går mot Israels folk, ikke minst demonstrert med legenden om de syv landeplagene i Egypt når farao nekter israelittene å dra. Men Gud bruker også katastrofer og fiendtlige folkeslag til å straffe sitt «eget» folk når de ikke følger hans bud. Både assyrerne og babylonerne beskrives som Guds redskap når de knuser de israelittiske kongedømmene: Dette er straffen for at kongene har vært ulydige mot Gud. Når israelittene i ørkenene har sex på tvers av etnisitet i strid med Guds bud, dreper Gud titusener med pest.

Forestillingene om at Gud griper inn og straffer allerede i denne verden begrenser seg på ingen måte til Bibelens tid. Attila, Djengis Khan og svartedauen ble alle sett som Guds redskaper for å straffe forskjellige synder. I moderne tid er aids, terrorangrepene 11. september 2001, så vel som diverse naturkatastrofer, flere ganger blitt definert som Guds straff.

Det oppsiktsvekkende med Haakensens foredrag, er følgelig ikke påstandene i seg selv, men at leder for Sarpsborg KrF kan støtte dette offentlig uten å bli hevet ut av partiet på dagen. Det er likevel ikke mer oppsiktsvekkende enn at den grunnleggende forestillingen om at Norge må betingelseløst støtte Israel for ikke å utsette seg for Guds vrede, fremdeles er med på å definere israelspolitikk i visse norske partier. Som da Siv Jensen i 2009 talte til innbussede kristenfundamentalistiske israelsvenner om Israels rett til å bombe Gaza sønder og sammen.

Saken sto opprinnelig i Dagbladet 29. januar 2012

Gratulerer, kjære homofob

Hva ønsker VG å signalisere med å gratulere en homofob og menneskerettighetsmotstander med et godt valg?
Homofobi er selve kjernen i den republikanske presidentkandidaten Rick Santorums politiske budskap. Han kritiserer den amerikanske høyesterett for å avskaffe forbud mot homoseksualitet, han vil hive homofile ut av militæret og sidestiller homoseksualitet med incest. Han sammenligner for øvrig homofiles kamp for likestilling og grunnleggende menneskerettigheter med terroristangrepet 11. september 2001.

Santorum er en religiøs fundamentalist som ønsker å tvinge befolkningen å leve etter hans egen personlige overbevisning. Han ønsker å forby prevensjon og tillate tortur. Han er en erklært motstander av det han kaller «rett til privatliv-livsstil» og mener at retten til privatliv «ikke beskyttes i den amerikanske grunnloven.» De mest grunnleggende menneskerettigheter skal alltid kunne settes til side for hva flertallet ønsker, ifølge Santorum.

Når VGs reporter Eirik Mosveen møter den erklærte homofoben og motstanderen av grunnleggende menneskerettigheter etter at han overraskende har vunnet annenplass ved det republikanske nominasjonsvalget i Iowa, hva har VG så å si? Man kunne kanskje vente et spørsmål om hvordan homofobi har forført en fjerdedel av stemmene. Eller kanskje et spørsmål om hvorfor så mange amerikanere bruker sine demokratiske rettigheter for å forsøke å avskaffe demokratiet. Men, nei. VGs umiddelbare melding er ganske enkelt bare «Gratulerer!» Og så: «Hva gjorde dette [denne seieren] mulig?» Redaksjonen lar det heller ikke bare være med dette. De slår dette opp som en eksklusiv gladsak på nettet: «Her gratulerer VG Santorum med brakvalget», er overskriften på avisens nettsider.

«Her gratulerer VG homofob og menneskerettighetsmotstander med brakvalget.» Hva er det VG ønsker å signalisere med denne gratulasjonen og sin egen profilering av dette? De synes vel ikke at det er flott at homofobi slår igjennom i amerikansk politikk? Mener de virkelig at det å vinne et valg med motstand mot grunnleggende menneskerettigheter, er noe som fortjener gratulasjoner? Saken blir dessverre ikke bedre av at dekningen av seieren ellers usynliggjør «den smørblide» kandidatens homofobi og generelle forakt for menneskerettighetene. I VGs nettartikkel om Santorums brakvalg, står det ikke noe som helst om «sensasjonsmannens» svært ekstreme holdninger.

Kanskje VG bare ønsker å formidle alminnelig høflighet overfor enhver politiker. Jeg husker ikke overskriftene «VG gratulerer Sverigedemokratene» etter deres brakvalg i 2010 eller for den del «VG gratulerer Vigrid» da disse fikk sensasjonelle ti prosent av stemmene ved skolevalget i Ål i 2009, men jeg har kanskje bare ikke fulgt godt nok med.

Det blir uansett interessant å følge med på VGs dekning videre av andre valg med ekstreme kandidater.

Saken sto opprinnelig på trykk i VG 6. januar 2012