En av det gamle Hellas’ største lyrikere, Pindar som levde på firehundretallet før Kristus, skrev utelukkende dikt som tok utgangspunkt i vinnerne i de forskjellige panhellenske idrettsstevnene, deriblant oldtidens olympiske leker. Til tross for de utallige forsidene og det enorme antallet sportssider vi har i dag, er denne lyriske hyldingen av idrettsutøvere likevel fremmed for oss. Halldis Moren Vesaas kunne oversette en gammel olympisk hymne til Zeus til Lillehammer-OL, men hun skrev aldri i poetiske vendinger om hverken Bjørn Dæhlie eller Finn Christian Jagge. Hvorfor skulle så Pindar som en av antikkens fremste lyriske diktere bry seg med svette brytere og løpere?
Alle de forskjellige panhellenske lekene var religiøse stevner som innebar blant annet offer til både de himmelske og de underjordiske maktene. Denne religiøsiteten ser man også av Pindars diktning: Dette er ikke sportsreportasjer, men hyldningsdikt hvor bragdene til de ypperste idrettsmennene blir beskrevet med allegorier om heroenes kontakt med gudene, og om reiser til de fjerneste områder. I første omgang kan disse sammenligningene virke noe søkt på mennesker som lever i et verdensbilde som er så fullstendig gjennomsyret av naturvitenskapen. Uten logikk er de likevel ikke.
Mosjonsjoggere og selv deltagere i lekene som endte bare litt lenger nede på resultatlisten, er fullstendig uinteressante for Pindar. Det er følgelig ikke idretten for idrettens egen skyld som er av interesse for ham. Det er de som tøyer grensene for det som er menneskelig, tøyer grensene mot det umenneskelige. Det er de som går til de absolutte ytterpunktene – og kommer tilbake. De aller ypperste idrettsutøverne, vinnerne, har gått hinsides alle menneskelige begrensninger. Dikteren sammenligner idrettsbragden med det å reise til verdens ende, med det å gjøre det nesten umulige: «Han kan ikke bestige himmelens sfærer, men han har nådd den ytterste grense av alle de gyldne bedrifter vi dødelige kan oppnå.»
Ved å demonstrere sine suverene evner har de største idrettsutøverne også utført noe som er uoppnåelig for menneskeheten generelt. Gjennom å bevege seg hinsides menneskekroppens egentlige yteevne har de forlatt den alminnelige, menneskelige geografi til fordel for verdens ende hvor man finner både paradisiske tilstander og begynnelsen på de dødes land. De er bokstavelig talt i dødens grenseland, men samtidig også i et landskap hvor gudene kan møtes som de er. Således blir disse mennene bilder av helter som Persevs og Odyssevs idet de farer til dødsrikets porter. Selv om de fremdeles er dødelige, har de faktisk sett døden i øynene og overvunnet den. De er kommet tilbake fra dødens favntak og har således skrevet seg inn i vår erindring for all fremtid.
Denne sammenheng mellom dødens grenser og idrettslige prestasjoner blir stadig repetert. Spesielle begravelsesleker hørte med når de største heltene skulle assisteres til sin eksistens i det hinsidige. Hvordan de levendes store idrettsbragder tangerte dødens grenser, ga mennesket en flyktig kontroll over grenseområdet mellom liv og død. Dermed sikret man med begravelseslekene ikke bare å gi den avdøde den best mulige overgang til det hinsidige, men passet på at dødens destruktive kraft ikke skulle smitte over på de levendes samfunn. Disse «dødslekene» er faktisk opphavet for alle de senere panhellenske idrettsstevnene, indirekte også til dagens olympiske leker. Ifølge tradisjonen var den første feiringen av alle de fire store, regelmessige lekene forårsaket av dødsfallet til forskjellige helter, helter som helt frem til kristen tid ble æret og ofret til i lekene, som om det fremdeles skulle være begravelsesleker.
Idrettsmannen er også helten som tangerer det guddommelige. Gudene ble ikke bare æret i forbindelse med de regelmessige lekene, de var faktisk selv til stede. At usynlige guder grep direkte inn i menneskets bedrifter var ikke uvanlig når menneskene tangerte sine egne begrensninger. Dette gjaldt både for idrettsmennene som utfordret selve menneskekroppens fysiske natur og for de mytiske heltene som utfordret den menneskelige geografi og reiste rundt i de ville, marginale områdene hvor det menneskelige etter hvert var vanskelig å skille fra både det dyriske og det guddommelige. Følte gudene at noen gikk for langt vekk fra sin menneskelige rolle, ble de satt ettertrykkelig på plass. I denne menneskelige grensetilstanden var heller ikke de enkelte gudene redde for å gi en hjelpende hånd til sine egne favoritter eller ødelegge for andre som de likte mindre.
Forbindelsen mellom idretten og livets temporale og geografiske ytterligheter var for de gamle grekerne mer enn allegorier: Ved å bryte ytterpunktene for menneskets begrensede tilværelse rører idrettsmannen også ved en ubegrensethet som ellers er uoppnåelig for menneskeheten. Selve grunnlaget for fruktbarheten var å finne midt imellom de levendes og de dødes land, i det udefinerte grenseområdet som var tilbake når de to menneskelige sfærene var blitt definert ut. Idet samfunnet ble definert som menneskelig, ble det samtidig avgrenset fra de ubegrensede aspekter ved verdenen utenfor bymurene. Idrettsmannen er helten som bringer med seg det gyldne skinn fra verdens ende, han er den som sørger for at samfunnet ikke visner hen i sin begrensethet. Slik kan hans bragd av dikteren også sammenlignes med kornåkerens fruktbarhet.
Dagens idrettsutøvere går også til menneskets ytterste grenser, tyner kroppen til det nesten umulige. Selv om grensene til stadighet utvides, er det likevel hele tiden en begrensning. Går idrettsmennene lenger enn dette, faller de døde om, de når punktet hvorfra man ikke lenger kan komme tilbake. Slik sett opererer også dagens fremste idrettshelter i dødens grenseland. Også de har nådd den ytterste grense for alle de bedrifter vi dødelige kan oppnå. De drar hvor ingen noensinne har vært før dem. Når de dessuten er våre landsmenn eller sambygdinger, er også vi indirekte involvert. Deres bragder er med på å støtte opp under de definerte grenser for våre samfunn, sørger for at disse grensene og samfunnet i seg selv ikke visner hen. Vi snakker om ære og heder som om dette er en fantastisk bonus som smitter over på alle oss i vårt eget, begrensede fellesskap. Dermed blir heller ikke Pindars allegorisering egentlig så fremmed for oss. Hans forståelse av hvordan de fremste idrettsutøverne er ved menneskehetens ytterste grense, er fremdeles gyldig.
Denne saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 4. januar 1997.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar