Jesus’ nye ansikt

Skandalen var total etter det mislykkede restaureringsforsøket. Men så begynte de å komme. Alle som ville se Jesus’ nye ansikt.

Saken sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 31. august 2012.

Det er noe mange har fått med seg: Jesus’ nye ansikt. Eller mer bestemt det ytterst originale restaureringsforsøket på et 1800-tallsmaleri av Jesus i en kirke i den spanske byen Borja. En 81 år gammel lokal kvinne hadde fått det for seg at hun selv skulle reparere maleriet som hadde begynt å skalle av. Men det gikk ikke så bra. Resultatet ble på ingen måte likt originalen. BBC mente det heller lignet en fargestifttegning av en veldig hårete ape i en alt for stor kjortel.

Skandalen var total. Byens myndigheter kunne ikke forsikre oss raskt nok om at det opprinnelige bildet skulle rettes opp. Og hvis det var umulig, skulle et fotografi av det originale maleriet plasseres over denne katastrofen av et Jesus-portrett. Men så begynte de å komme. Alle som ville se Jesus’ nye ansikt. De ville skue det velmenende, men akk så håpløse forsøket av en troende kvinne på å reparere en fuktskadet fremstilling av Guds sønn. Så imperfekt. Så mislykket. Så fullstendig hjelpeløst. Og mest av alt: Så uendelig menneskelig.

Og det er ikke bare til selve kirken folk strømmer til. Mennesker av alle slag finner sammen på nettet i sin begeistring og fascinasjon over det nye Jesus-bildet. Det har dukket opp fansider og underskriftskampanjer om at det amatørmessige restaureringsforsøket må bevares.

Ansiktet med de store svarte øynene, de to enkle strekene som et forsøk på en munn, den pinnsvinaktige hår- og skjeggmanken, er så umiddelbart gjenkjennelig. Som et kulturelt ikon. Og det blir plassert i stadig nye sammenhenger. I Leonardos nattverd, som Munchs skrik, som romvesenet E.T. – og kanskje mest oppsiktsvekkende: Som et sterkt funksjonshemmet lite barn på fanget til sin mor Maria, som åpenbart elsker ham betingelseløst akkurat som han er.

Men Jesus fra Borja er ikke det typiske kulturelle ikonet. I en verden der fysisk perfekthet og skjønnhet stadig blir sett som ensbetydende med det beste, representerer Jesus’ nye ansikt noe annet. I en kultur der menneskelig verdi så ofte måles i synlig vellykkethet, viser denne ytterst mislykkede presentasjonen av Guds sønn et annet verdisyn.

Ingen vet hvordan Jesus så ut. Vi har ingen samtidige avbildninger eller beskrivelser. Likevel er det en klar standard for hvordan han fremstilles: Som en vakker og vellykket ung mann. Men Jesus brydde seg ikke med ytre skjønnhet. Han brydde seg med de utstøtte, med prostituerte, samaritanere og funksjonshemmede. Og ikke minst med de spedalske, hvis sykdom i siste instans utsletter de fleste ytre menneskelige kjennetegn.

Vi vet altså ikke hvordan Jesus så ut. Men om hans ansikt speilet de utstøtte som var hans hjerte nærmest, var det kanskje noe i nærheten av nettopp det mislykkede portrettet i kirken i Borja. I sitt fullstendig amatørmessige, men likevel så uendelig kjærlige, forsøk på å fremstille Jesus, har den 81 år gamle Cecilia Gimenez kanskje nettopp fanget selve hans essens.

Hvis jeg skal ha ett Jesus-bilde hjemme, ja, da må det bli dette.