Bibelsk og evolusjonistisk tegnefilmstrid

Saken ble opprinnelig publisert i Bergens Tidende 5. juli 2012.
Sommerens store tegnefilm, Istid 4. Kontinenter på avveie, presenterer en utfordring for naturvitenskapene. Kontinentaldriften blir plutselig satt i gang ved en ulykke forårsaket av det vesle sabeltannekornet Scrat. I løpet av noen få øyeblikk skapes kontinentene som vi kjenner dem. Ifølge ordinær geofysikk er dette en uhyre langsom prosess som har foregått over hundrevis av millioner av år.

For kreasjonistene, de som tar Bibelens skapelsesberetning bokstavelig, er kontinentaldramaet i Istid 4 lite nytt. Ifølge kreasjonistiske teorier ble nemlig urkontinentet som samlet all landmasse, oppsplittet i løpet av kort tid under den bibelske syndfloden.

For nordmenn flest fremstår troen på at jorden bare er noen få tusen år gammel – fordi det står i Bibelen – som nokså absurd. For millioner i USA er dette harde fakta. Pseudovitenskapelige teorier som forsøker å gi bibeltro forklaringer på fenomener som dinosaurer, neandertalere og kontinentaldrift, er viktige i deres verdensbilde.

Om den fjerde og seneste Istid-filmen gir en viss grunn til kreasjonistisk begeistring, har de tidligere filmene vært mer problematiske. I Istid 2, for eksempel, overlevde alle verdens dyr en enorm oversvømmelse ved hjelp av en gigantisk båt, men uten at verken Gud eller Noah var inne i bildet.

De uhyre populære fortellingene fra en fiktiv urtid i Istid-filmene, representerer en generell utfordring for de bibeltro. Bibelens fortellinger fra den fjerne fortid har lenge vært deres sterkeste kort. Disse grunnfortellingene i vår kultur har en massiv kraft og appell, som ikke minst har vært viktige for å få barns oppmerksomhet til kristendommen. Gjenfortalt gjennom barnebibler, film og andre medier, har bibelfortellingene stått nokså alene i sin mest populære og dramatiske narrative presentasjon av urtiden. Den enorme populariteten til Istid-filmene er således en direkte konkurranse til bibelfortellingene. Den raske og plutselige kontinentaldriften i Istid 4 og hvordan dinosaurer blir fremstilt som samtidige med istiddyr og hulemennesker i Istid 3, er likevel en kreasjonistisk trøst.

Kanskje ønsker kreasjonistene at tegnefilmevolusjonen hadde stoppet med familien Flintstone, der steinaldermennesker ikke bare interagerte med dinosaurer, men der 1950-tallets moral og kjønnsroller ble presentert som evige og uforanderlige siden urtiden. Men aller helst ønsker jo kreasjonistene å stoppe all evolusjon.